Jeg har lenge vært en av VG Bloggs desidert mest populære og besøkte blogger, og til tross for at de svært sjeldent fremheves på VGs forside har jeg gjennomsnittlig hatt ca 200 stjerner per artikkel, noe som er flere enn selv de fleste bloggene som blir fremhevet av VG. Den siste artikkelen min før stjerneratingene ble fjernet fra VG Blogg (nok en grunn til å forlate skuta) hadde 657 stjerner.

VG har gjennom sine handlinger klart og tydelig sagt at de ikke ønsker at kvalitetsbloggere skal benytte seg av VG Blogg og plattformen går trolig samme skjebne i møte som blogging.no. Jeg ønsker ikke å være med på den dødsspiralen, særlig nå når det ikke finnes en eneste god grunn til å være på VG Blogg. Derfor starter jeg opp en ny blogg på onarki.no/blogg. Jeg håper at så mange av mine lesere følger meg over dit som mulig, og dersom du linker til bloggen er det kjekt om du oppdaterer adressen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva sier dette i grunnen om norsk politikk? Det forteller oss at norske partier ideologisk er så lite at det ene året kan folk være medlem av Arbeiderpartiet og det neste året kan de være medlem av Høyre. For å illustrere hvor nært man må være ideologisk for at slike overganger skal være så hyppige og trivielle la oss tenke litt på frafall fra religion. Gjør du spørreundersøkelser blant folk om deres religion vil du finne svært få endringer fra måned til måned og fra år til år. Er man kristen i år er det svært stor sannsynlighet for at man er kristen neste år også.

En ateist vil gjerne påpeke at de tre mosaiske religionene er meget like når alt kommer til alt. Alle tre atr utgangspunktet i den jødiske Gud og de jødiske skriftene (”gamle testamentet”). To av dem har Jesus som en sentral skikkelse, og mange av læresetningene er de samme. Til tross for disse likhetene er det ytterst sjeldent at folk skifter fra den ene av disse religionene over til den andre. Ja, det er til og med sjeldent at folk bytter innad i en religion, fra katolikk til protestant, fra sjia til sunni.

Men slik er det ikke med politikk. Velgere hopper fra det ene partiet til det andre. De bytter partier nesten like ofte som de bytter moteklær. Folk shopper etter de beste politiske “tilbudene” og når valget kommer er de usikre på om Frp eller SV er det beste valget for akkurat dem. Og hvis et parti kan legge et litt bedre “tilbud” på bordet enn de andre partiene, ja, da hopper man glatt fra et hvilket som helst annet parti over til et hvilket som helst annet.

Og det er ikke bare velgerne som shopper etter de beste partiene. Til og med politikerne hopper fredløst rundt! Det dette forteller oss er at folk grunnleggende sett ser på de norske partiene omtrent så ideologisk forskjellig som forskjellen mellom grønn og gul genser. De er essensielt like, de driver alle det samme politiske spillet, de har de samme funksjonene og alt som er forskjellig er ørsmå nyanser.

Siden norsk presse er kronisk ute av stand til å fremheve de helt åpenbare likhetene mellom partiene (og på den måten sette i gang en ideologisk debatt) skal jeg gjøre det. I stedet for å fokusere på de små nyanseforskjellene vil jeg se på likhetene i det politiske spillet. Hva er reglene for dette spillet? Reglene ser ut til å være følgende: på stortinget deltar folk i et pokerspill der hvor flertallet sitter igjen med potten. Alle som er med i dette spillet gjør det for å grafse til seg av andre. Hensikten med spillet er at det skal være en taper (mindretallet) som sitter igjen med regningen og en vinner (flertallet) som ler hele veien til banken. Det gjelder om å plyndre eller bli plyndret.

De fleste deltar helt frivillig med i dette spillet av nøyaktig samme grunn som at 80% av alle sammen tror de er en bedre sjåfør enn gjennomsnittet: de tror at akkurat de skal klare å tilhøre det flertallet som stikker av med potten. Når folk stemmer for skatteøkninger og synger den sedvanlige svanesangen om at de “betaler sin skatt med glede” er det med dollarglis og griskt blikk de ser for seg selv dalke med sine fettete fingre i andres lommebøker, helt lovlig, godkjent av skatteetaten. Men pokerfjes er ikke disse spillernes sterkeste side. ”Å betale sin skatt med glede” er en dårlig tilslørt eufemisme for “å forsyne seg mer av andres penger enn man selv har betalt inn i skatt.” Det griske, selvgode gliset avslører dem.

Problemet med dette spillet er selvfølgelig at når det er fritt frem å rane de som sitter med svarteper er det de største og mest hensynsløse haiene som vinner, og det er somregel ikke den vanlige mann i gata. Uansett hvem som vinner valget vil det alltid være politikere og byråkrater som får anledningen til å leke julenisse og “forvalte” fellespotten i dette pokerspillet “på vegne av det norske folk.” Og selv om politikere ikke klarer å holde de løftene som de så skamløst har løyet om i valgkampen så betyr dette svært lite for politikerne for de får lov til å “forvalte” (les: bade seg i) mer penger enn Kjell Inge Røkke, Rimi-Hagen og Onkel Skrue til sammen.

Du må ikke tro at jeg har noe sympati for de velgerne som er skuffet over politikernes løftebrudd. De er kun skuffet over at det var noen andre mer hensynsløse enn dem selv som stakk av med ransbyttet. De betaler ikke lenger sin skatt “med glede” når de ikke får viljen sin. Hm, merkelig det der.

Dette grådighetsspillet avsløres i det øyeblikket du konfronterer en deltaker om du kan få lov til å trekke deg ut av spillet. Hvis en ikke ønsker å grafse til seg noe fra andre men til gjengjeld ønsker å få lov til å slippe å delta i grafsespillet får man som klar beskjed om at “alle skal med, ingen slipper unna” og hvis du ikke aksepterer dette “kan du bare pelle deg ut av landet, for slik gjør vi det her på berget.”

Åpenbart er det de som føler at de er i posisjon til å vinne på grafsingen som er tilhenger av dette spillet, og åpenbart skjønner de at det er ran på åpen gate for hvorfor skulle de ellers ikke tillate folk å delta i spillet frivillig? Tilhengerne sier jo åpenlyst at dersom det er lov til å trekke seg ut av spillet vil det ikke fungere. De skjønner altså at det er en måte å moralsk hvitvaske bøllestyre, hvor de selv sitter på vinnersiden.

Men til alle dere der ute som vil pådytte dette spillet på alle, selv om de ikke ønsker å delta: vit at dere er avslørt. Dere kan snakke så mye dere vil om “fellesskap” og “sosialt ansvar” men vi vet hva som motiverer dere. Pokerfjesene deres er fryktelig gjennomsiktige. Bak deres skinnhellige skatteglede og solidaritet skjuler det seg et ganske annet bilde av deres forhold til “felleskaka:”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det går an å sette seg ned og sture over at man ikke lever evig, at man ikke har uendelig lungekapasitet, at man ikke er uendelig sterk eller uovervinnelig. De aller fleste skjønner dog at dette ikke er hensiktsmessig. Hvorfor holde oss høyst begrensete og endelige mennesker til en overnaturlig standard når vi aldri kan nå opp til denne standarden? Hvilken nytte har det?

Sannheten er at lungekapasiteten vår er svært nyttig for oss selv om den er begrenset. Ja, faktisk er det umulig for oss å leve uten å puste. Å puste er en del av det som definerer oss som levende vesener, og selv om denne pusteevnen er begrenset er den essensiell for vår trivsel og overlevelse.

Dette er helt innlysende når det gjelder kjødelige ting som muskelkraft og lungekapasitet. Likevel ser dette ut til å være fullstendig fjernt for de som kaller seg intellektuelle når det gjelder sinnet og vår evne til å tenke, resonnere og være prinsipiell. Akkurat som med resten av vårt kjød er vår hjerne og vårt sinn høyst begrenset, men sinnet og vår evne til å tenke og være prinsipielle er like fullt helt essensielt for vår overlevelse. Ja, vi kan faktisk ikke overleve en eneste dag uten å tenke og følge prinsipper.

Vi kan forsøke å la være å danne prinsipper, akkurat som vi kan forsøke å holde pusten, men før eller siden må vi gi opp, for prinsipper er like naturlige og uunngåelige for oss som å puste. Enten vi liker det eller ikke danner vi prinsipper. Vi kan ikke velge å la være. Det eneste vi kan påvirke er om prinsippene vi danner er naturlige og virkelighetsorienterte eller om de er basert på fantasier eller overnaturlige standarder. Pragmatikere velger å stenge sinnet sitt for objektive prinsipper fordi de ikke kan akseptere noe annet enn overnaturlige sannheter.

Prinsipper er et tveegget sverd. På den ene siden er de svært nyttige når man vet at de er uunngåelige og man velger å bruke dem riktig. På den andre siden er de derimot livsfarlige når man velger å late som om man kan unngå prinsipper og overlater bruken av prinsipper til vær og vind. For eksempel, hva slags prinsipp er det en pragmatisk politiker vil ha en sterk tendens til å følge? En pragmatisk politiker er villig til å bryte alle prinsipper unntatt ett: søken etter makt. Dette er et prinsipp han aldri er villig til å kaste på båten eller bryte. Hvis muligheten for å få makt stirrer han i øynene er han villig til å gjøre et hvilket som helst kompromiss med alle sine andre prinsipper for å sikre seg selv makt.

Dette er grunnen til at politikere sprer valgløfter de vet de umulig kan holde. De har valget mellom å søke makt og å være ærlige og prinsippet om sannhet taper alltid der disse er i konflikt. Dette er grunnen til at politikere sier en ting til velgerne og noe helt annet på bakrommet. Alle hensyn må vike for det viktigste av alt: makt.

Men prinsipper er farlige å leke med. Ens valg har konsekvenser. Som abstraherende, induserende, generaliserende vesener har vi en sterk tendens til å trekke ut generelle prinsipper av våre erfaringer og våre tanker, uansett hva disse måtte være. Som et nokså humoristisk eksempel på dette vil jeg anbefale leseren å se Blackadders parodi på Charles Dickens “Christmas Carol.” Her får man både en demonstrasjon på noen som starter ut med visse prinsipper (overnaturlig altruisme) og etter møtet med virkelighetens skuffelser trekker konklusjonen om de motsatte prinsippene (undernaturlig narsissisme). Med andre ord, når Blackadder forkaster sine gamle prinsipper forlater han ikke prinsipper som sådan, men inntar et sett med nye prinsipper.

Vi lever i et samfunn fullt av andre prinsipp-vesener som trekker ut prinsipper, ofte fra et forholdsvis lite antall erfaringer. For eksempel, hvis en person opplever at en lov er blodig urettferdig eller lite ønskelig starter gjerne en prosess hvor vedkommende til slutt ender opp med å trekke den generelle konklusjonen “lover er dårlige, de er ikke verdt å respektere.” For eksempel kan det hende at noen synes at det er helt tullete at fartsgrensen på en bestemt vei er 60 km/t. Opplever vedkommende mange nok ganger at fartsgrensene er tullete kan han abstrahere ut prinsippet “fartsgrensene er alltid for lave, jeg trenger ikke respektere dem.” Dermed kan resultatet være at vedkommende begynner kronisk å kjøre for fort.

Kanskje opplever en person at en bestemt skatt er fullstendig urimelig. Resultatet kan være at vedkommende til slutt trekker den generelle konklusjonen “skatter er urimelige og trengs ikke å respekteres.” Han vil da forsøke å arbeide svart og unndra svart ved en hver anledning han kan.

Kanskje opplever en person at politikere lover og lover og ikke holder løftene sine, og at han derfor ikke trenger å respektere lovene som politikerne vedtar. Kanskje opplever han at politikere lager spesialregler for seg selv som gjør at de slipper unna skatter og reguleringer som rammer vanlige folk. Dette kan føre til at han trekker konklusjonen om at politikere flest er uærlige, at alle er korrupte og at det ikke er noen grunn til at ikke han heller skal være korrupt, snylte på staten og suge ut så mye trygder og ytelser fra staten som overhodet mulig.

Kort sagt, det som starter som et lite problem kan i møte med prinsipp-dannende vesener begynne å spre seg. Med andre ord, kollektivt har et sett med moralske prinsipper en tendens til å bli generalisert i samfunnet og bli omdannet til allment akseptert atferd og sannhet. Ut fra denne tendensen til å generalisere kan vi trekke følgende generelle prinsipp: ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Grunnen er nemlig at dine handlinger bidrar til å starte en generaliseringsprosess. Hvis du er kriminell vil folk observere dette og det vil spre seg hvis folk ser at det ikke lønner seg å være ærlig og rettskaffen. Før du vet ordet av det rammes du selv av kriminalitet, og du har vært med på å bidra til denne kriminaliteten ved selv å være kriminell.

Hvis du selv bidrar til å legitimere et system (som feilaktig kalles “demokrati”) hvor et flertall kan grafse til seg av de minoritetene som blir sittende med svarteper så ikke bli overrasket dersom disse minoritetene rotter seg sammen for å grafse noe av det tapte tilbake. Hvis du støtter opp om et system hvor “alle skal med, ingen slipper unna” så ikke bli forundret dersom du selv en dag plutselig må flykte landet eller sitter i konsentrasjonsleir fordi du tilhørte feil minoritet som ikke slapp unna.

Hvis du er tilhenger av et system som belønner parasitter og straffer de produktive så ikke bli overrasket dersom de produktive trekker konklusjonen at et slikt samfunn er ulevelig og streiker eller stikker av, mens parasittene yngler og blir i flertall. Den logiske konklusjonen for et politisk system basert på slike prinsipper er sivilisasjonens fall.

Derfor er mitt råd å velge dine handlinger med omhu, for det du gjør mot andre har en tendens til å bli det rådende prinsipp i samfunnet hvis mange nok gjør det, og da vil de gjøre nøyaktig det samme mot deg. Velg derfor dine prinsipper med omhu, og ikke lat som om du kan unngå dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Styring av Elektroner

Elektroner er det nok av. Elektroner kan ikke brukes opp, universet flyter over av elektroner. Elektroner er klimanøytrale. Elektroner er ikke giftige eller radioaktive. Viktigst av alt: Vi mennesker kan bruke vårt intellekt til å styre elektroner for å forme verden rundt oss. Evnen til å styre elektroner slik vi vil for å gjøre livene våres mer produktive, underholdende, interessante og behagelige er unikt for oss mennesker. Kontrollerte elektroner, eller strøm om du vil, er en av de mest fantastiske oppfinnelser vi mennesker har gjort, uten strøm hadde vi ikke hatt lys, varme, antageligvis ville det vært umulig å fått olje opp fra dypet, du ville ikke kunne bruke datamaskinen foran deg nå. Og jo mer strøm vi har fått tilgang til jo bedre har livene våres blitt, vi har med letthet kunne migrere til plasser på planeten det så å si er umulig for oss å oppholde oss uten å ha tilgang på strøm, f.eks de nordlige områdene vi bor i her i Norge. Land som ikke har tilgang på styrte elektroner er i utgangspunktet definert som “helt i bakevjen” og land som har begrenset tilgang på menneskestyrte elektroner tilbyr, uten unntak, elendig levestandard til sine innbyggere.

Tilgjengeligheten på antall elektroner styrer prisen på disse, og i følge prisen på styrte elektroner er dette en mangelvare i Norge. Hvordan kan dette ha skjedd og hva betyr dette? Hvordan kan vi ordne dette?

Når et firma produserer og selger et produkt vil de veldig gjerne selge så mye som mulig til best mulig pris. Bedrifter som er flinke og produserer effektivt og rasjonelt kommer til å generere overskudd som et resultat av dette. Alle suksessrike bedrifter du noensinne har hørt om gjør følgende med overskuddet: bruker dette overskuddet til å investere i økt kapasitet! Bare det faktum at de greier å selge alt de greier å produsere til en pris som gir overskudd betyr at kundene har et sug etter det de produserer. Når det gjelder strøm er dette suget enormt. Forbrukere kommer til å kutte mat, underholdning og fritid for å ha tilgang på strøm. Med andre ord er dette et så viktig produkt for forbrukere at markedet er tilnærmet umettelig. Som et eksempel på dette kan en tenke på f.eks Coca Cola. De begynnte opplagt som et bittelite bryggeri som solgte varene sine lokalt. Suksess på lokalplanet finansierte større og større fabrikker flere og flere plasser. Suget etter Coca Cola (eller superbillige kalorier) er helt klart umettelig og Coca Cola gjør alt de kan for å slukke denne “tørsten”. Det har garantert vært konkurrenter til Coca Cola tidligere som prøvde å være “grådige”, som tok ut store overskudd til eierne men disse må ha gått konkurs eller ha blitt oppkjøpt fordi Coca Cola investerte alt overskudd rett inn i kapasitetsutvidelse i stedet for å fornedre seg til enkle primalske lyster. Resultatet ser vi i dag der du hva tid som helst på døgnet har tilgang til hyperkonsentrerte flytende kalorier til en helt absurd lav pris levert av Coca Cola.

Stikkordet her er at overskudd kontinuerlig har blitt pløyd inn i kapasitetsutvidelse, en beslutning som har vist seg å være høyst gunstig både for oss som forbrukere og for eierne av Coca Cola.

Har det samme skjedd i kraftmarkedet i Norge? Helt klart ikke.

I Norge er all kraft produksjon styrt og regulert av staten og så og si all kraftproduksjon er eid av stat og kommune. Har det på noe tidspunkt vært mangel på overskudd i kraftselskapene? Nei.
Med andre ord så har overskuddene i kraftselskapene ikke gått til økt kapasitet men til noe annet. Her har noen ikke fulgt med i timen på mange tiår, hvem kan det være?

Det er opplagt hva som har skjedd her: Overtallet har krevd alle mulige goder og har stemt konsekvent på politikere som har vært villige til å gi dem dette. Jeg har fulgt med på politiske debatter i ganske mange år og det er aldri et tema hvor pengene kommer fra, INGEN velgere bryr seg om hvor pengene kommer fra. Vel kjære leser, du vet nå hvor en del av pengene har kommet fra: De siste 40 årene har det ikke blitt investert overhodet i økt kapasitet for kraftproduksjon, de grådige og kortsiktige eierne (velgerne) av kraftverkene har tatt ut nesten 100% av overskuddet hvert år og brukt pengene på forbruk istedenfor å bygge ut kapasitet. Ikke ulikt de døde eller oppkjøpte konkurrentene til Coca Cola.

Siden hele konseptet med å styre elektroner er en intelektuell prøvelse kan en være rimelig sikker på at hvis en har underskudd av styrte elektroner så betyr det direkte at en har underskudd på intellekt også, i dette tilfelle kollektivt intellekt. Grådigheten og kortsiktigheten til velgerne har resultert i en situasjon med akutt mangel på elektroner – Var det ikke nettopp dette som var rasjonalet for at private aldri måtte få de “fettete” fingrene sine på eiersiden til kraftselskaper? At det garantert måtte oppstå mangler eller skyhøye priser?

Som om ikke det er ille å måtte svelge nederlaget av å kollektivt ha feilet monumentalt ignorer det norske folk dette glatt og gjør noe helt uhørt grådig, grafsete og narsissistisk for å toppe det hele: For å dekke over vår egen idiotiske politikk gjennom tiår overbyr vi fattige mennesker i europa på kraftmarkedet (ja, nå er det plutselig veldig hendig at det er et åpent marked å vende seg til) slik at vi kan grafse til oss deres strøm i vinter. Ja, det er faktisk ikke uendelig med elektroner der ute, når vi forbruker mer enn vi produserer betyr det eksplisitt at noen andre forbruker mindre enn produserer. Enkelt. Og hvem er det som forbruker mindre? De som ikke har råd til å by over oss = fattige mennesker.

La oss bare håpe at strømmen vi kjøper fra utlandet er laget av private aktører som kommer til å pløye profitten fra oss inn i kapasitetsutvidelse og at de ikke tar ut hele overskuddet for å lage kulturbyår 2011 eller for å fly første klasse til neste miljøkonferanse. Da får vi kanskje strøm levert neste vinter også.

Jeg vil avslutte med 1 minutts stillhet for alle de polakker sosialistene her i norge kommer til å ta livet av denne kalde vinteren. Å bli overbydd på strømmarkedet av Europas “rikeste” land er ikke noe å tulle med. Det er de som må betale den ultimate prisen denne gang for kollektivistene i Norges grådighets kultur og tilhørende prioriteringer de siste førti årene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ordet krav

Jeg vil snakke om ordet ‘krav’. Vi blir til stadighet minnet på hva vi har ‘krav’ på i media. Når noe er galt, f.eks at en ikke får barnehageplass, står ofte de politikerne som har det direkte ansvaret for dette og sier at det er beklagelig at dette har skjedd men at du fremdeles har ‘krav’ på å få det. Det betyr ikke at du faktisk får plass, bare at du vet med deg selv at du fremdeles har ‘krav’ på barnehageplass. Det samme gjelder når du har ‘krav’ på en MR-undersøkelse innen 2 måneder, men det tar 6 måneder. Eller du har ‘krav’ på å bli vasket en gang hver tredje dag på sykehjemmet mens det bare skjer en gang hver 14. dag.

I alle andre sammenhenger i samfunnet betyr et krav at du med loven i hånd kan kreve å få det du har krav på – du kan m.a.o ta i bruk, gjennom rettsystemet, vold for å få innfridd ditt krav. F.eks kan du prøve å nekte å betale strømregningen, du får da et krav mot deg. Betaler du ikke vil strømleverandøren gå gjennom retten for å få innfridd kravet sitt mot deg. Er det slik at du skylder en god slump med penger og retten finner at strømleverandøren sitt krav ikke er urimelig vil retten da tvinge pengene fra deg: Har du ikke pengene blir dine eiendeler solgt for å innfri kravet. Det samme gjelder skatt. Du får et skattekrav, og hvis du ikke betaler blir deler av lønnen din beslaglagt. Har du ikke lønn selger de huset eller hvilken som helst annen eiendel du måtte ha. Jeg tror vi alle forstår at det er slik ‘krav’ må virke i et fungerende samfunn. Hvis ikke trenger jo ingen å gjøre opp for seg, og ordet ‘krav’ blir avkledd til å bety ingenting. Dette er den rette bruken av ordet krav, og ligningsmyndighetene bruker ordet helt rett, det er ingen grunn til å misforstå.

Men ordet ‘krav’ og ‘rettighet’ i det offentlige har en helt annen betydning enn når vi snakker om private kontrakter eller skatt. Samtidig er det få som slenger rundt seg disse ordene mer leflete enn politikere, og med god grunn, de har nemlig ingen betydning når vi snakker om de tjenester og produkter staten har ‘krav’ på å levere. Får du ikke barnehageplassen du har ‘krav’ på er det ingen du kan gå til sak mot for å få den heller, du får bare pent vente på tur. Det samme gjelder i helsevesenet, det er en skog med lover og foreskrifter som eksplisitt sier hva du har ‘krav’ og ‘rettigheter’ til. Men det finnes ikke noe verktøy i hele kassen som faktisk kan få kravene infridd hvis du ikke får dem. I dagens system hjelper det alltid å “kjenne noen,” men gjør du ikke det og svaret er nei så står du avkledd på bar bakke. Med andre ord er ordet krav helt feil brukt i så å si all offentlig debatt. Dette gir en falsk trygghet til befolkningen fordi vi til stadighet blir minnet på alt vi har ‘rett til’ og ‘krav på’ selv om det bare er tomme fraser.

Jeg vil foreslå en ganske enkel endring i lovverket som hadde skremt makken ut av treverket: Hvis myndighetene har definert at du som innbygger har ‘krav’ eller ‘rett’ på en vare eller tjeneste som ikke blir levert skal det være mulig å kjøpe denne tjenesten selv og få 100% fratrekk på skatten for dette. Du har jo rett og krav på det, det står jo svart på hvitt i loven, myndighetene skulle jo betalt dette for deg men så må du gjøre det selv.

Myndighetene hadde jo ikke tapt penger på dette, det er jo allerede lovfestet at du har rett og krav på å få det, da er det jo revnende likegyldig om de 10 000,- for å varme opp vannet i bassenget går innom kontoen til skatteetaten eller om de går rett til energiselskapet direkte fra foreldrene. Pengene har blitt brukt akkurat slik politikerne har besluttet og slik som de lovet at de skulle bli brukt.

Dette ville bety f.eks at hvis det er lovfestet at alle har ‘krav’ på svømmeopplæring men kommunen ikke setter av penger til å ha vann i skolens svømmebasseng kan foreldrene selv få vann i bassenget, få kvittering på kosten for dette, dele kostnaden på antall foreldre og trekke hele denne summen av på skatten. Dette burde være plankekjøring.

Nå er det jo selvfølgelig helt urealistisk at gudene blant oss vil la noen få lov til å påvirke livene sine så direkte uten at de har greid å presse de fettete fingrene sine imellom, så ikke regn med at du ville få brukt denne retten noen gang. Imidlertidig ville bruken av ordet ‘krav’ og ‘rett til/på’ forsvinne i norsk politisk debatt og de egentlige, realistiske ordene ville kommet på banen: “alle skal ha lik mulighet til barnehageplass”, “myndighetene skal legge til rette for at flest mulig skal få utdannelse”, “du skal ha en sjanse til god kreftbehandling” eller “med litt flaks kan du få komme inn på psykriatisk avdeling”. Det norske folk hadde faktisk blitt konfrontrert med at alt myndighetene kan tilby nærmest er som et lotteri å tenke på både hva kvalitet og kvantitet av tjenestene angår.

Som et minimum hadde staten vært nødt til å definere seg vekk fra problemet på en slik måte at det ble klart for en hel verden at de ikke greier å levere det de lover. De hadde typisk endret f.eks rettigheten til å bli vasket på sykehjemmet fra hver tredje dag til hver fjortende slik at de ikke bryter sine egne lover samtidig som at ingen kan bruke sine egne penger på seg selv. Men det hadde iallfall vært en ærlighet i det, en mulighet for at folk kan se svart på hvitt hvilke standarder det offentlige lever etter.

Troen om at du har absolutt rett eller krav på noe luller folk inn i søvn hver kveld mens de egentlig burde være svært opptatt av å sjekke hvordan politikerne styrer fremtiden deres, om muligheten til kreftbehandling bare er en mulighet eller en realitet slik som økonomien i helseforetagene styres.

Tror du at pensjonen du har ‘krav’ på kommer til å bli utbetalt med den kjøpekraft som du ser for deg, som du har blitt ‘lovet’?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg besvare to viktige spørsmål: 1) hvorfor trengtes ingen stat den gang og 2) hva har endret seg slik at vi trenger en stat nå?

Historien viser at mennesket er i stand til å utføre temmelig utrolige ting mot hverandre: overgrep, slaveri, undertrykkelse. Det vi vet om den opprinnelige stammen derimot fra evolusjonær biologi og antropologi er at det hersket relativt fredelige og gjenside relasjoner.

Livet var ikke bare fryd og gammen den gang, men slaverelasjoner var uvanlig. Vår biologi er tilpasset et liv basert på gjensidighet og fredelig sameksistens med våre naboer. Noe har altså endret seg fra den gang til i dag som gjør at risikoen for diktatur og slaverelasjoner har økt radikalt. Men hva?

Svaret er at i den opprinnelige stammen var det så få individer at alle kjente alle, og det er et faktum at vi mennesker oppfører oss veldig annerledes mot fremmede enn mot “våre egne.” Stammen bestod typisk av 20-50 individer og dette var en liten nok gruppe til at kjærlighet og vennskap var tilstrekkelig til å opprettholde et gjensidig og respektfullt forhold mellom medlemmene. Dermed var staten overflødig. De metafysisk gitte psykologiske mekanismene var tilstrekkelig til å opprettholde fred og gjensidighet.

Dette endret seg da mennesket fant opp ny teknologi som gjorde det mulig å øke antallet individer i stammen radikalt. Den kunstige teknologien skapte en kunstig og helt ny situasjon for mennesket: en situasjon hvor folk levde sammen uten å kjenne eller være nært knyttet til hverandre. I en slik situasjon oppstod muligheten for slaverelasjoner og mafiaer, og dermed også behovet for staten.

Det er altså rett og slett antallet individer i en gruppe som bestemmer hvorvidt staten er nødvendig eller ikke. Vårt medfødte maktfordelingsprinsipp — kjærlighet og vennskap — skalerer ikke opp.

Ut fra den opprinnelige stammen oppstod fire forskjellige forsøk på å skalere opp samfunnet: anarkismen, sosialismen, nasjonalismen og liberalismen. Med kun 30 medlemmer i en stamme blir disse fire ideologien nær identiske. I en stamme er det ingen stat, ergo er den anarkistisk. Men det er også mye felleseie i stammen, og dette minner om sosialismens fellesskapstanke. Stammen så på seg selv som en sammensveiset enhet, altså som en nasjon, selv om den bare hadde 30 medlemmer. Det kollektive samarbeidet kan derfor også betraktes som nasjonalisme.

Og sist men ikke minst: mye av eiendelene i stammen var også i aller høyst private og personlige, slik som klær, våpen og smykker. Det var kun prosjekter som var for store for hvert enkeltindivid som krevde at man gikk sammen og dannet et felleseid privat aksjeselskap. Dermed kan den opprinnelige stammen også betraktes som liberalistisk. 

Alle disse forskjellige ideologiene har blitt forsøkt oppskalert og alle unntatt liberalismen har mislykkes. Sosialister ønsker å skalere opp samfunnet ved å betrakte det som en stor-stamme eller en stor-familie hvor alle skal elske hverandre like mye. Sosialister blir veldig sinte når de ser at folk ikke bryr seg like mye om vilt fremmede som om sine aller nærmeste. De mener at det er noe galt med menneskenaturen og at den må fikses ved at alle skal TVINGES til å bli en stor familie hvor alle oppfører seg som om de er glade i hverandre. De nekter å godta at deres modell ikke skalerer opp. Det er modellen som må forandres, ikke menneskenaturen.

Nasjonalismen er vesentlig bedre enn sosialismen, selv om de ofte er sammenfallende (nasjonalsosialisme). Nasjonalister kan tillate seg å organisere nasjonen etter forholdsvis liberalistiske prinsipper internt i nasjonen fordi de tross alt er opptatt av nasjonens beste. Likevel, modellen skalerer ikke opp fordi nasjonalisme fører til kronisk krigstilstand mellom nasjoner.

Liberalismen anerkjenner ALLE deler av menneskets natur, inkludert det faktum at vi ikke kan elske hele verden. Det er heller ikke naturlig for oss å være nasjonalister i en nasjon bestående av millioner av mennesker. Det aller beste vi kan oppnå er at vi er nøytrale overfor fremmede, altså lar dem leve i fred. Dette minimum av toleranse er det eneste som kan holde et storsamfunn sammen på en stabil og fruktbar måte. Dette er det bare den liberale rettsstaten som kan skape.

Sosialister og nasjonalister sliter med å aksepterer at vi ikke lenger lever i EN stamme. Noe har endret seg. Vi lever i et samfunn bestående av mange familier og mange stammer. Disse småfellesskapene tar seg alldeles ypperlig av de funksjonene som sosialdemokratene ønsker: et sosialt sikkerhetsnett. Og for de ytterst få som ikke er med i slike fellesskap finnes det plenty av romslige mennesker som er villig til å gi fremmede en utstrakt hånd.

Laissez-faire er det samfunnet som har minst konflikt og motsetninger. Det er fundamentalt sett et samfunn bygget på toleransen for fremmede. Inntil for få tusen år siden fantes ikke den fremmede,  og fremdeles finnes det mange som nekter å akseptere at han finnes og respektere at han ikke ønsker å være en del av deres familie.

Toleransen er en kjerneverdi i liberalismen. Laissez-faire er bygget på toleransen for den fremmede, for det er han som trenger beskyttelse mot slaveri, undertrykkelse og overgrep.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som svar på dette gir nesten samtlige subjektivister “FNs menneskerettigheter.” Med andre ord, menneskerettighetene skal beskytte minoriteten mot majoritetens harde bud. Da har vi påpekt at FN også er et overtallsstyre. Hva skjer dersom FN for eksempel vedtar at det er en menneskerett å leve fritt for homofile? Til dette eksempelet har vi fått hånlig latter. Dette har blitt avvist som fullstendig urealistisk og tullete.

Men grunnen til at jeg valgte akkurat forbud mot homofili som et eksempel er fordi jeg visste at dette langt fra er et urealistisk eksempel. En tredjedel av verdens land har forbud mot nettopp homofili, og med stadig økende muslimsk innflytelse i verden, særlig i Afrika, regnet jeg det ikke som usannsynlig at forbud mot homofili kunne komme til å bli en av FNs menneskerettigheter.

Dessverre hadde jeg mer rett enn selv jeg hadde våget å trodd på. FN har nå beveget seg et langt steg i retning av et forbud mot homofili ved at den har vedtatt en resolusjon som skal beskytte minoriteter mot drap og henrettelser basert på diskriminering. Tidligere har denne teksten eksplisitt nevnt homofili, men etter intens lobbying fra muslimske interessegrupper har et flertall av FNs stater vedtatt en tekst hvor homofili er fjernet fra listen. Det vil i praksis si at det nå er fritt frem for stater å henrette mennesker basert på seksuell legning.

At dette er en svart dag for FN er mildt sagt en underdrivelse. Dette er første og viktige steg i retning av å gjøre frihet fra homofili til en av FNs menneskerettigheter. En tredjedel av FNs medlemsland støtter allerede dette og de trenger ikke så mange land for å få flertall for dette. Tenk det: om få år kan Norge bli dømt i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tillate homofili. Norge kan en gang i skremmende nær fremtid bli utsatt for FN-sanksjoner fordi vi ikke henretter homofile.

Subjektivister mener at det ikke finnes noen objektiv moral, ingenting som er objektivt rett og galt. I følge denne tankegangen er det nøyaktig like godt/ondt å henrette homofile som det er å lage en teknologi som redder milliarder av liv. For å avgjøre hva som er rett og galt må man gjøre en håndsopprekning. Flertallet bestemmer.

Hvis ikke denne saken illustrerer hva som er galt med overtallsstyre vet jeg ærlig talt ikke hva som kan overbevise noen om det. Jeg håper virkelig at denne saken er en tankevekker som viser at det å henvise til FNs menneskerettigheter som grenser for “demokrati” ikke er en gangbar vei. FN er selv et “demokrati” og er følgelig utsatt for nøyaktig de samme svakheter som nasjonalt “demokrati.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Liberalister derimot har så vidt jeg vet aldri fått slippe til en eneste gang i norsk media og fortelle om liberalismen. Dette til tross for at det finnes massiv og overveldende dokumentasjon på at liberalismen er den suverent overlegne måten å organisere et samfunn på. Paradoksalt nok oppfører norsk media seg som myndighetene i Nord-Korea. Spør du en vanlig mann på gata i Nord-Korea om hvor mange land han tror det finnes i verden får du “6-7 stykker” som svar. Nord-Koreanere vet INGENTING om verden rundt seg og hvor tilbakestående de er sammenlignet med land som har omfavnet liberalistiske idealer til en viss grad.

Men mens sannheten om kapitalismen er en strengt bevoktet statshemmelighet i Nord-Korea som myndighetene der bruker enorme ressurser på å forhindre folket i å finne ut av utfører norsk media denne oppgaven helt frivillig og med entusiasme. Derfor vet det norske folk INGENTING om liberalisme og kapitalisme. Alt som har blitt fortalt dem om liberalismen er blitt fortalt av sosialister i barnehagen, skolen, universitetene og mediene. Og budskapet de får presentert er omtrent det samme som Nord-Korea forteller sine innbyggere: kapitalismen er forferdelig, sosialismen er det ultimate samfunnssystemet.

Så hjernevasket er den norske befolkningen at sosialister i Norge helt seriøst og åpenlyst uten skam kan påstå at livsnødvendige oppgaver som helse og skole bør drives av staten (dvs. på samme måte som i Nord-Korea) fordi ellers blir det så dyrt! Dette får de lov til å si uten at media latterliggjør dem som ekstremistiske tullinger. Faktisk får de lov til å si det uten at en eneste kritisk røst arresterer dem for deres virkelighetsfjerne vrøvl. Dette er ikke bare dårlig journalistikk, det er å være medskyldig i å støtte opp om en ideologi som i Nord-Korea forårsaker sultekatastrofe.

Ja, for tenk litt over det: mat er jo den aller mest livsnødvendige oppgaven av dem alle. Hvis Nord-Korea-metoden (dvs. statlig, sentralstyrt sosialisme) er så fantastisk hvorfor er det da sultekatastrofe der samtidig som det er overflod av mat i Vesten? Hvorfor er det ingen sosialister i Norge som sier at staten burde ta seg av all matproduksjon?

Sannheten er at kapitalismen med sitt grusomme, forferdelige profittjag har effektivisert jordbruket og fått ned kostnadene med over 95%, og dette faktumet er så åpenbart at selv ikke sosialister drømmer om å fornekte det. For 200 år siden måtte folk i Vesten jobbe 70 timer i uka bare for å klare å skape nok mat til livets opphold. I dag klarer de seg med 3-4 timer i ukas arbeid for å dekke mat. Og hvis du lurer på hvorfor maten er så billig så bør du ta en titt på denne videoen. Et bilde sier mer enn 1000 ord sies det. Følg med, og da skjønner du at dagens moderne jordbruk — som gjør at vi alle i dag vasser i overflod — går Jesus i næringen. På denne videoen produseres nok mat til å mette 5000 munner  i minuttet.

Når du har sett denne videoen av dette kapitalistiske mirakelet som metter jordens milliarder så tenk litt over hvor ufattelig urimelig, løgnaktig, uvitende og virkelighetsfjernt sosialistenes påstand er at staten er nødt til å ta seg av livsnødvendige oppgaver fordi ellers blir det for dyrt. Neste gang du hører denne vanvittig frekke og grove løgnen så arrester ekstremistene som påstår dette og be dem flytte til Nord-Korea hvor staten faktisk har som oppgave å utføre slike livsnødvendige oppgaver som å produsere mat. Da vil de etter kort tid se slik ut:

Nord-koreanske barn

Dessverre er det bortimot utenkelig at du skal kunne få lese om slike fakta i norske medier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis jeg skulle finne noe å pirke på som jeg mener er suboptimalt må det være følgende tre punkter:

1) i dette budsjettet beholdes deler av inntektsskatten, mens momsen kuttes helt ut. Det ville vært bedre om man bevarte momsen i første omgang og kuttet all inntektsskatt og arbeidsgiveravgift i stedet, fordi den minst skadelige formen for skatt er skatt på forbruk. Jeg ser poenget med at dagens momsordning er dyr å opprettholde, men det oppveies med at man kan avskaffe hele problematikken rundt arbeidsgiveravgift og personskatt. Det er også relativt lite som skal til for å omforme dagens momsordning til en ekte salgsskatt, dvs. kun skatt på sisteleddet til forbruker. Et slikt grep krever få tilpasninger i regnskapssystemer, men det ville dramatisk redusert kompleksiteten i momsordningen.

2) DLF vil selge all offentlig eiendom og det vil generere mye inntekt. Jeg ville satt av 3000 milliarder av oljefondet + inntektene fra salg av offentlige eiendommer i et fond for å finansiere all fremtidig drift av staten. Jeg vil konservativt anslå realrenten til 3% og dette ville årlig generert 90 milliarder kroner i renteinntekter til å dekke politi, rettsvesen og militær. Et slikt fond ville ført til en noe mindre aggressiv skattereduksjon i 2011, men ville på sikt gitt en 100% skattefri stat.

3) Det står i DLFs forslag at de vil bruke oljefondet til å overholde statens pensjonsforpliktelser, men pensjonsalderen bør heves til 70 år for alle som er født etter 1945, og pensjonsutbetalingene bør differensieres ut fra hvor mange barn en har fått. 0 barn = 80% reduksjon, 1 barn =50% reduksjon, 2 barn = 20% reduksjon og 3+ barn = 10% økning. Dette er en rettferdig ordning som vil ramme de som fortjener det. Et slikt grep ville omtrent halvert statens fremtidige pensjonsutgifter og de sparte midlene kunne da brukes på skattelette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende