VG skriver at et rekordstort antall politikere har skiftet over til Høyre i år. 16 har skiftet fra Frp, 5 fra Arbeiderpartiet, 4 fra Senterpartiet, 3 fra KrF, 2 fra Venstre og en fra Kystpartiet. Kort sagt, folk fra så godt som hele det norske politiske spekteret har gått over til Høyre.

Hva sier dette i grunnen om norsk politikk? Det forteller oss at norske partier ideologisk er så lite at det ene året kan folk være medlem av Arbeiderpartiet og det neste året kan de være medlem av Høyre. For å illustrere hvor nært man må være ideologisk for at slike overganger skal være så hyppige og trivielle la oss tenke litt på frafall fra religion. Gjør du spørreundersøkelser blant folk om deres religion vil du finne svært få endringer fra måned til måned og fra år til år. Er man kristen i år er det svært stor sannsynlighet for at man er kristen neste år også.

En ateist vil gjerne påpeke at de tre mosaiske religionene er meget like når alt kommer til alt. Alle tre atr utgangspunktet i den jødiske Gud og de jødiske skriftene (”gamle testamentet”). To av dem har Jesus som en sentral skikkelse, og mange av læresetningene er de samme. Til tross for disse likhetene er det ytterst sjeldent at folk skifter fra den ene av disse religionene over til den andre. Ja, det er til og med sjeldent at folk bytter innad i en religion, fra katolikk til protestant, fra sjia til sunni.

Men slik er det ikke med politikk. Velgere hopper fra det ene partiet til det andre. De bytter partier nesten like ofte som de bytter moteklær. Folk shopper etter de beste politiske “tilbudene” og når valget kommer er de usikre på om Frp eller SV er det beste valget for akkurat dem. Og hvis et parti kan legge et litt bedre “tilbud” på bordet enn de andre partiene, ja, da hopper man glatt fra et hvilket som helst annet parti over til et hvilket som helst annet.

Og det er ikke bare velgerne som shopper etter de beste partiene. Til og med politikerne hopper fredløst rundt! Det dette forteller oss er at folk grunnleggende sett ser på de norske partiene omtrent så ideologisk forskjellig som forskjellen mellom grønn og gul genser. De er essensielt like, de driver alle det samme politiske spillet, de har de samme funksjonene og alt som er forskjellig er ørsmå nyanser.

Siden norsk presse er kronisk ute av stand til å fremheve de helt åpenbare likhetene mellom partiene (og på den måten sette i gang en ideologisk debatt) skal jeg gjøre det. I stedet for å fokusere på de små nyanseforskjellene vil jeg se på likhetene i det politiske spillet. Hva er reglene for dette spillet? Reglene ser ut til å være følgende: på stortinget deltar folk i et pokerspill der hvor flertallet sitter igjen med potten. Alle som er med i dette spillet gjør det for å grafse til seg av andre. Hensikten med spillet er at det skal være en taper (mindretallet) som sitter igjen med regningen og en vinner (flertallet) som ler hele veien til banken. Det gjelder om å plyndre eller bli plyndret.

De fleste deltar helt frivillig med i dette spillet av nøyaktig samme grunn som at 80% av alle sammen tror de er en bedre sjåfør enn gjennomsnittet: de tror at akkurat de skal klare å tilhøre det flertallet som stikker av med potten. Når folk stemmer for skatteøkninger og synger den sedvanlige svanesangen om at de “betaler sin skatt med glede” er det med dollarglis og griskt blikk de ser for seg selv dalke med sine fettete fingre i andres lommebøker, helt lovlig, godkjent av skatteetaten. Men pokerfjes er ikke disse spillernes sterkeste side. ”Å betale sin skatt med glede” er en dårlig tilslørt eufemisme for “å forsyne seg mer av andres penger enn man selv har betalt inn i skatt.” Det griske, selvgode gliset avslører dem.

Problemet med dette spillet er selvfølgelig at når det er fritt frem å rane de som sitter med svarteper er det de største og mest hensynsløse haiene som vinner, og det er somregel ikke den vanlige mann i gata. Uansett hvem som vinner valget vil det alltid være politikere og byråkrater som får anledningen til å leke julenisse og “forvalte” fellespotten i dette pokerspillet “på vegne av det norske folk.” Og selv om politikere ikke klarer å holde de løftene som de så skamløst har løyet om i valgkampen så betyr dette svært lite for politikerne for de får lov til å “forvalte” (les: bade seg i) mer penger enn Kjell Inge Røkke, Rimi-Hagen og Onkel Skrue til sammen.

Du må ikke tro at jeg har noe sympati for de velgerne som er skuffet over politikernes løftebrudd. De er kun skuffet over at det var noen andre mer hensynsløse enn dem selv som stakk av med ransbyttet. De betaler ikke lenger sin skatt “med glede” når de ikke får viljen sin. Hm, merkelig det der.

Dette grådighetsspillet avsløres i det øyeblikket du konfronterer en deltaker om du kan få lov til å trekke deg ut av spillet. Hvis en ikke ønsker å grafse til seg noe fra andre men til gjengjeld ønsker å få lov til å slippe å delta i grafsespillet får man som klar beskjed om at “alle skal med, ingen slipper unna” og hvis du ikke aksepterer dette “kan du bare pelle deg ut av landet, for slik gjør vi det her på berget.”

Åpenbart er det de som føler at de er i posisjon til å vinne på grafsingen som er tilhenger av dette spillet, og åpenbart skjønner de at det er ran på åpen gate for hvorfor skulle de ellers ikke tillate folk å delta i spillet frivillig? Tilhengerne sier jo åpenlyst at dersom det er lov til å trekke seg ut av spillet vil det ikke fungere. De skjønner altså at det er en måte å moralsk hvitvaske bøllestyre, hvor de selv sitter på vinnersiden.

Men til alle dere der ute som vil pådytte dette spillet på alle, selv om de ikke ønsker å delta: vit at dere er avslørt. Dere kan snakke så mye dere vil om “fellesskap” og “sosialt ansvar” men vi vet hva som motiverer dere. Pokerfjesene deres er fryktelig gjennomsiktige. Bak deres skinnhellige skatteglede og solidaritet skjuler det seg et ganske annet bilde av deres forhold til “felleskaka:”

greedy-lady_shimla

Tips oss hvis dette innlegget er upassende