En gang for lenge siden eksisterte ingen stat. Det moderne mennesket hadde nylig utviklet seg og levde i sin naturtilstand, det vi kan kalle den opprinnelige stammen.

I dag skal jeg besvare to viktige spørsmål: 1) hvorfor trengtes ingen stat den gang og 2) hva har endret seg slik at vi trenger en stat nå?

Historien viser at mennesket er i stand til å utføre temmelig utrolige ting mot hverandre: overgrep, slaveri, undertrykkelse. Det vi vet om den opprinnelige stammen derimot fra evolusjonær biologi og antropologi er at det hersket relativt fredelige og gjenside relasjoner.

Livet var ikke bare fryd og gammen den gang, men slaverelasjoner var uvanlig. Vår biologi er tilpasset et liv basert på gjensidighet og fredelig sameksistens med våre naboer. Noe har altså endret seg fra den gang til i dag som gjør at risikoen for diktatur og slaverelasjoner har økt radikalt. Men hva?

Svaret er at i den opprinnelige stammen var det så få individer at alle kjente alle, og det er et faktum at vi mennesker oppfører oss veldig annerledes mot fremmede enn mot “våre egne.” Stammen bestod typisk av 20-50 individer og dette var en liten nok gruppe til at kjærlighet og vennskap var tilstrekkelig til å opprettholde et gjensidig og respektfullt forhold mellom medlemmene. Dermed var staten overflødig. De metafysisk gitte psykologiske mekanismene var tilstrekkelig til å opprettholde fred og gjensidighet.

Dette endret seg da mennesket fant opp ny teknologi som gjorde det mulig å øke antallet individer i stammen radikalt. Den kunstige teknologien skapte en kunstig og helt ny situasjon for mennesket: en situasjon hvor folk levde sammen uten å kjenne eller være nært knyttet til hverandre. I en slik situasjon oppstod muligheten for slaverelasjoner og mafiaer, og dermed også behovet for staten.

Det er altså rett og slett antallet individer i en gruppe som bestemmer hvorvidt staten er nødvendig eller ikke. Vårt medfødte maktfordelingsprinsipp — kjærlighet og vennskap — skalerer ikke opp.

Ut fra den opprinnelige stammen oppstod fire forskjellige forsøk på å skalere opp samfunnet: anarkismen, sosialismen, nasjonalismen og liberalismen. Med kun 30 medlemmer i en stamme blir disse fire ideologien nær identiske. I en stamme er det ingen stat, ergo er den anarkistisk. Men det er også mye felleseie i stammen, og dette minner om sosialismens fellesskapstanke. Stammen så på seg selv som en sammensveiset enhet, altså som en nasjon, selv om den bare hadde 30 medlemmer. Det kollektive samarbeidet kan derfor også betraktes som nasjonalisme.

Og sist men ikke minst: mye av eiendelene i stammen var også i aller høyst private og personlige, slik som klær, våpen og smykker. Det var kun prosjekter som var for store for hvert enkeltindivid som krevde at man gikk sammen og dannet et felleseid privat aksjeselskap. Dermed kan den opprinnelige stammen også betraktes som liberalistisk. 

Alle disse forskjellige ideologiene har blitt forsøkt oppskalert og alle unntatt liberalismen har mislykkes. Sosialister ønsker å skalere opp samfunnet ved å betrakte det som en stor-stamme eller en stor-familie hvor alle skal elske hverandre like mye. Sosialister blir veldig sinte når de ser at folk ikke bryr seg like mye om vilt fremmede som om sine aller nærmeste. De mener at det er noe galt med menneskenaturen og at den må fikses ved at alle skal TVINGES til å bli en stor familie hvor alle oppfører seg som om de er glade i hverandre. De nekter å godta at deres modell ikke skalerer opp. Det er modellen som må forandres, ikke menneskenaturen.

Nasjonalismen er vesentlig bedre enn sosialismen, selv om de ofte er sammenfallende (nasjonalsosialisme). Nasjonalister kan tillate seg å organisere nasjonen etter forholdsvis liberalistiske prinsipper internt i nasjonen fordi de tross alt er opptatt av nasjonens beste. Likevel, modellen skalerer ikke opp fordi nasjonalisme fører til kronisk krigstilstand mellom nasjoner.

Liberalismen anerkjenner ALLE deler av menneskets natur, inkludert det faktum at vi ikke kan elske hele verden. Det er heller ikke naturlig for oss å være nasjonalister i en nasjon bestående av millioner av mennesker. Det aller beste vi kan oppnå er at vi er nøytrale overfor fremmede, altså lar dem leve i fred. Dette minimum av toleranse er det eneste som kan holde et storsamfunn sammen på en stabil og fruktbar måte. Dette er det bare den liberale rettsstaten som kan skape.

Sosialister og nasjonalister sliter med å aksepterer at vi ikke lenger lever i EN stamme. Noe har endret seg. Vi lever i et samfunn bestående av mange familier og mange stammer. Disse småfellesskapene tar seg alldeles ypperlig av de funksjonene som sosialdemokratene ønsker: et sosialt sikkerhetsnett. Og for de ytterst få som ikke er med i slike fellesskap finnes det plenty av romslige mennesker som er villig til å gi fremmede en utstrakt hånd.

Laissez-faire er det samfunnet som har minst konflikt og motsetninger. Det er fundamentalt sett et samfunn bygget på toleransen for fremmede. Inntil for få tusen år siden fantes ikke den fremmede,  og fremdeles finnes det mange som nekter å akseptere at han finnes og respektere at han ikke ønsker å være en del av deres familie.

Toleransen er en kjerneverdi i liberalismen. Laissez-faire er bygget på toleransen for den fremmede, for det er han som trenger beskyttelse mot slaveri, undertrykkelse og overgrep.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende