Det finnes en del som snakker svært nedlatende om prinsipper. De kaller seg selv pragmatikere og de mener at det å være prinsipiell er det samme som å være dogmatisk. Det er sant at det finnes dogmatiske prinsipper, men et viktig faktum går pragmatikerne hus forbi: mennesket er et prinsipielt vesen. Prinsipper er uunngåelige for oss. Vi er prinsipielle enten vi liker det eller ikke. Selv pragmatikere følger visse prinsipper (prinsippet om at det ikke finnes noen sanne prinsipper).

Det går an å sette seg ned og sture over at man ikke lever evig, at man ikke har uendelig lungekapasitet, at man ikke er uendelig sterk eller uovervinnelig. De aller fleste skjønner dog at dette ikke er hensiktsmessig. Hvorfor holde oss høyst begrensete og endelige mennesker til en overnaturlig standard når vi aldri kan nå opp til denne standarden? Hvilken nytte har det?

Sannheten er at lungekapasiteten vår er svært nyttig for oss selv om den er begrenset. Ja, faktisk er det umulig for oss å leve uten å puste. Å puste er en del av det som definerer oss som levende vesener, og selv om denne pusteevnen er begrenset er den essensiell for vår trivsel og overlevelse.

Dette er helt innlysende når det gjelder kjødelige ting som muskelkraft og lungekapasitet. Likevel ser dette ut til å være fullstendig fjernt for de som kaller seg intellektuelle når det gjelder sinnet og vår evne til å tenke, resonnere og være prinsipiell. Akkurat som med resten av vårt kjød er vår hjerne og vårt sinn høyst begrenset, men sinnet og vår evne til å tenke og være prinsipielle er like fullt helt essensielt for vår overlevelse. Ja, vi kan faktisk ikke overleve en eneste dag uten å tenke og følge prinsipper.

Vi kan forsøke å la være å danne prinsipper, akkurat som vi kan forsøke å holde pusten, men før eller siden må vi gi opp, for prinsipper er like naturlige og uunngåelige for oss som å puste. Enten vi liker det eller ikke danner vi prinsipper. Vi kan ikke velge å la være. Det eneste vi kan påvirke er om prinsippene vi danner er naturlige og virkelighetsorienterte eller om de er basert på fantasier eller overnaturlige standarder. Pragmatikere velger å stenge sinnet sitt for objektive prinsipper fordi de ikke kan akseptere noe annet enn overnaturlige sannheter.

Prinsipper er et tveegget sverd. På den ene siden er de svært nyttige når man vet at de er uunngåelige og man velger å bruke dem riktig. På den andre siden er de derimot livsfarlige når man velger å late som om man kan unngå prinsipper og overlater bruken av prinsipper til vær og vind. For eksempel, hva slags prinsipp er det en pragmatisk politiker vil ha en sterk tendens til å følge? En pragmatisk politiker er villig til å bryte alle prinsipper unntatt ett: søken etter makt. Dette er et prinsipp han aldri er villig til å kaste på båten eller bryte. Hvis muligheten for å få makt stirrer han i øynene er han villig til å gjøre et hvilket som helst kompromiss med alle sine andre prinsipper for å sikre seg selv makt.

Dette er grunnen til at politikere sprer valgløfter de vet de umulig kan holde. De har valget mellom å søke makt og å være ærlige og prinsippet om sannhet taper alltid der disse er i konflikt. Dette er grunnen til at politikere sier en ting til velgerne og noe helt annet på bakrommet. Alle hensyn må vike for det viktigste av alt: makt.

Men prinsipper er farlige å leke med. Ens valg har konsekvenser. Som abstraherende, induserende, generaliserende vesener har vi en sterk tendens til å trekke ut generelle prinsipper av våre erfaringer og våre tanker, uansett hva disse måtte være. Som et nokså humoristisk eksempel på dette vil jeg anbefale leseren å se Blackadders parodi på Charles Dickens “Christmas Carol.” Her får man både en demonstrasjon på noen som starter ut med visse prinsipper (overnaturlig altruisme) og etter møtet med virkelighetens skuffelser trekker konklusjonen om de motsatte prinsippene (undernaturlig narsissisme). Med andre ord, når Blackadder forkaster sine gamle prinsipper forlater han ikke prinsipper som sådan, men inntar et sett med nye prinsipper.

Vi lever i et samfunn fullt av andre prinsipp-vesener som trekker ut prinsipper, ofte fra et forholdsvis lite antall erfaringer. For eksempel, hvis en person opplever at en lov er blodig urettferdig eller lite ønskelig starter gjerne en prosess hvor vedkommende til slutt ender opp med å trekke den generelle konklusjonen “lover er dårlige, de er ikke verdt å respektere.” For eksempel kan det hende at noen synes at det er helt tullete at fartsgrensen på en bestemt vei er 60 km/t. Opplever vedkommende mange nok ganger at fartsgrensene er tullete kan han abstrahere ut prinsippet “fartsgrensene er alltid for lave, jeg trenger ikke respektere dem.” Dermed kan resultatet være at vedkommende begynner kronisk å kjøre for fort.

Kanskje opplever en person at en bestemt skatt er fullstendig urimelig. Resultatet kan være at vedkommende til slutt trekker den generelle konklusjonen “skatter er urimelige og trengs ikke å respekteres.” Han vil da forsøke å arbeide svart og unndra svart ved en hver anledning han kan.

Kanskje opplever en person at politikere lover og lover og ikke holder løftene sine, og at han derfor ikke trenger å respektere lovene som politikerne vedtar. Kanskje opplever han at politikere lager spesialregler for seg selv som gjør at de slipper unna skatter og reguleringer som rammer vanlige folk. Dette kan føre til at han trekker konklusjonen om at politikere flest er uærlige, at alle er korrupte og at det ikke er noen grunn til at ikke han heller skal være korrupt, snylte på staten og suge ut så mye trygder og ytelser fra staten som overhodet mulig.

Kort sagt, det som starter som et lite problem kan i møte med prinsipp-dannende vesener begynne å spre seg. Med andre ord, kollektivt har et sett med moralske prinsipper en tendens til å bli generalisert i samfunnet og bli omdannet til allment akseptert atferd og sannhet. Ut fra denne tendensen til å generalisere kan vi trekke følgende generelle prinsipp: ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Grunnen er nemlig at dine handlinger bidrar til å starte en generaliseringsprosess. Hvis du er kriminell vil folk observere dette og det vil spre seg hvis folk ser at det ikke lønner seg å være ærlig og rettskaffen. Før du vet ordet av det rammes du selv av kriminalitet, og du har vært med på å bidra til denne kriminaliteten ved selv å være kriminell.

Hvis du selv bidrar til å legitimere et system (som feilaktig kalles “demokrati”) hvor et flertall kan grafse til seg av de minoritetene som blir sittende med svarteper så ikke bli overrasket dersom disse minoritetene rotter seg sammen for å grafse noe av det tapte tilbake. Hvis du støtter opp om et system hvor “alle skal med, ingen slipper unna” så ikke bli forundret dersom du selv en dag plutselig må flykte landet eller sitter i konsentrasjonsleir fordi du tilhørte feil minoritet som ikke slapp unna.

Hvis du er tilhenger av et system som belønner parasitter og straffer de produktive så ikke bli overrasket dersom de produktive trekker konklusjonen at et slikt samfunn er ulevelig og streiker eller stikker av, mens parasittene yngler og blir i flertall. Den logiske konklusjonen for et politisk system basert på slike prinsipper er sivilisasjonens fall.

Derfor er mitt råd å velge dine handlinger med omhu, for det du gjør mot andre har en tendens til å bli det rådende prinsipp i samfunnet hvis mange nok gjør det, og da vil de gjøre nøyaktig det samme mot deg. Velg derfor dine prinsipper med omhu, og ikke lat som om du kan unngå dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende