Det finnes tre forskjellige tilnærminger til sannhet, moral og språk. Disse er: superjektivitet (troen på det overnaturlige), objektivitet (det naturlige) og subjektivitet (troen på det undernaturlige). I dag skal jeg ikke si noe om superjektivitet, annet enn å nevne at det finnes mange som får sannhet, moral og språk åpenbart via religiøse kilder. Jeg skal i stedet fokusere på den metoden som er totaldominerende i dag, subjektivitet, og vise et positivt alternativ, nemlig objektivitet.

Subjektivismen preker noenlunde følgende budskap: objektive sannheter, moral og språk er kun mulig for en allvitende, allmektig Gud. Siden Gud ikke finnes er derfor objektive sannheter, moral og språk en umulighet. Alt er subjektivt. Det beste vi kan oppnå av viten om virkeligheten i mangel på en Gud er derfor det som mange enes om. Hvis mange nikker i takt er det større sjanse for at det det nikkes til er sant. Subjektivismen gir altså opphav til konsensus-modellen for sannhet, moral og språk.

Vitenskap
Vitenskaplige subjektivister tror at vitenskaplig sannhet oppnås via flertallsavstemning. Disse mener at ingen kunnskap er 100% sikker og at dersom det er stor enighet blant mange forskere er det større sannsynlighet for at noe er sant enn usant. Eksempel: det er stor konsensus blant forskere om at jorden er rund. Derfor er det stor sannsynlighet for at den er det. Et annet eksempel: det er angivelig* stor konsensus blant klimaforskere om at vi mennesker endrer klimaet på en rask og skadelig måte. Derfor er det stor sannsynlighet for at vi gjør dette.

Som kontrast til den subjektive konsensus-metoden står de rasjonelle – de som tror på en fornuftig, objektiv, empirisk tilnærming som metode for å oppnå sikker viten. Disse tror at det finnes én virkelighet som er felles og tilgjengelig for alle, og at dersom man studerer denne virkeligheten empirisk og luker ut alle selv-motsigelser og logiske alternativer vil man sitte igjen med entydig sannhet.

Fra et objektivt perspektiv er sammenhengen mellom konsensus og sannhet stikk motsatt av det subjektivistene tror: jorden ER rund og det finnes overveldende dokumentasjon for dette. Derfor er det tendens til å være stor konsensus om at jorden er rund. Sammenhengen er som følger: jo mer overveldende objektiv dokumentasjon det finnes for en sannhet, jo mindre grad av rasjonalitet trengs for å bli overbevist.

Etikk
Innen etikk gir konsensus-metoden opphav til flertallsstyre, misvisende kalt demokrati. Siden det ikke finnes noen objektiv måte hva som er rett og galt må man foreta en håndsopprekning. Jo flere som stemmer for et forslag, jo riktigere blir det. Dersom et overveldende flertall mener at homofili bør forbys, eller at kvinner skal gå med slør, vel, da er dette riktig. Hvis et overveldende flertall mener at vi skal ha høye skatter og en svær statsvelferd som alle skal være med i, vel, da er dette riktig.

Som kontrast til subjektivistenes flertallsstyre har vi den rasjonelle metoden. Denne tilsier at objektiv moral kan utledes vitenskaplig gjennom observasjon av vår biologiske natur og å luke ut alle selv-motsigelser og logiske alternativer.

Mennesket er 1) en organisme, 2) et sosialt dyr og 3) et rasjonelt vesen. Alle organismer er per definisjon egoistiske, for uten egoismen ville de ikke overlevd. Egoismen er per definisjon derfor den objektive moral. Menneskets måte å være egoistisk på skiller seg fra andre arter: vi er sosiale, og sosialitet defineres av fredelig sameksistens. Vår måte å være egoistiske på medfører altså å leve i fred med andre mennesker, respektere deres liv og samarbeide med dem til gjensidig nytte.

I tillegg er vi rasjonelle vesener, hvilket gjør oss svært produktive og utstyrer oss med et abstrakt språk og begrepsapparat som gjør at vi har langt mer sofistikert væremåte enn andre dyr. Som rasjonelle vesener utgjør eiendom en vesentlig del av våre liv, og menneskelig egoisme medfører derfor respekt for eiendomsretten.

En objektiv rettsstat legger til rette for ekte folkestyre i et samfunn der hvor eiendom ikke er felleseid, men hvor hvert enkelt individ eier sin egen eiendom. Statens oppgave er å beskytte hver og ens rett il å bruke sin rasjonelle evne til å bestemme over sin egen kropp og sin egen eiendom, så lenge man er fredelige.

Objektiv moral kan utledes av alle rasjonelle vesener ved å observere virkeligheten og å respektere fornuftens lover. I et samfunn hvor rasjonalitet verdsettes høyt vil det være stor konsensus om individets rettigheter.

Språk
Innen språk gir subjektivistenes konsensus-modell opphav til nominalisme. Dette er idéen om at ord kan defineres nøyaktig som en føler for siden begreper ikke refererer til noe i virkeligheten. Hvis mange nok er enige om at et ord skal defineres på en bestemt måte, vel, da er det dette ordet betyr. Det betyr at hvis et stort flertall er enig om at jøder skal defineres som undermennesker, vel, da ER de det. Hvis homofili av det store flertallet defineres som en sykdom, vel, da ER det en sykdom.

Rasjonelle mennesker har en helt annen tilnærming til språk. Begreper har en biologisk funksjon. Deres oppgave er å effektivisere og muliggjøre forståelse. Med andre ord, språk skal formidle betydning – referanser til objekter i virkeligheten.

Det finnes to former for forståelse: indre forståelse (tenkning) og ytre forståelse (kommunikasjon). Språkets objektive funksjon er altså å muliggjøre god tenkning og god kommunikasjon. Dersom vi har elendige begreper som ikke har klare og entydige referanser i virkeligheten blir vi både dårlige tenkere og dårlige kommunikatorer.

Subjektivister vil hevde at så lenge det er konsensus om hvordan ordene defineres er resultatet god kommunikasjon, men er dette virkelig tilfelle? Sett nå at ordet monopol BÅDE er definert som ”markedsdominerende posisjon” OG som ”enerett innen et område.” Vil da en setning som ”Microsoft har monopol på operativsystemer” formidle på en entydig måte hva som forsøkes sagt? Nei, uten å vite noe mer er det umulig for mottakeren å vite hva slags type monopol som refereres til. Enda verre: hva gjør det med folks tenkning dersom de ikke har et eget ord kun for ”enerett på salg” og et eget ord kun for ”markedsdominerende posisjon” som er klart adskilte? Svaret er at folk grøter sammen disse veldig forskjellige betydningene og klarer ikke å se forskjell på dem. De blir fryktelig dårlige tenkere.

Sett nå at man grøter sammen frihet til å leve i fred sammen med frihet til å forsyne seg av andres penger under samme begrep ”frihet”? Vil da ”jeg vil være fri” formidle et entydig budskap? Hva skjer med folks evne til å tenke når det ikke finnes egne ord for ”frihet til å leve i fred” og ”frihet til å forsyne seg av andres penger”? De grøter sammen begrepene i hodet sitt og ser på dem som en og samme sak. De blir fryktelig dårlige tenkere.

For at ord skal føre til god tenkning og god kommunikasjon må de defineres på en mest mulig effektiv måte. Akkurat som det finnes en optimal måte å stable kuler på slik at de bruker minst mulig plass er det mulig å inndele virkeligheten i optimale kategorier slik at vi trenger færrest mulig begreper til å peke på noe ekte i virkeligheten på en entydig måte. Det er slike optimale kategoriseringer av virkeligheten som kalles objektive begreper.

Det er altså ikke sant at konsensus alene skaper god kommunikasjon. Dersom begrepene er dannet på en dårlig måte er resultatet dårlig tenkning og dårlig kommunikasjon, uansett hvor stor konsensus det er om begrepene.

Subjektivister beskylder meg til stadighet for å undergrave kommunikasjon ved å ha definisjoner av begreper som avviker litt fra konsensus. For eksempel har jeg gjort en logisk gjennomgang av ordet vold og sett på eksempler på ting som soleklart ER vold (drap, overfall, fengsling, voldtekt) og ting som soleklart IKKE er vold (aktiv dødshjelp, frivillig sex, ulykker). Ved å logisk undersøke likhetstrekkene og forskjellene mellom disse kan man iterere seg frem til en logisk konsistent definisjon av vold. Denne logiske utledningen finner man på Fredswiki. Sluttresultatet er at vold defineres som ”å bevisst forhindre noen å bestemme over sin egen kropp og eiendom.”

Subjektivister hevder at denne logisk konsistente, krystallklare definisjonen av vold forhindrer kommunikasjon fordi det ikke er konsensus om definisjonen. Sannheten er at noen har skint et objektivt lys ned i deres grøtete sumper av noen sinn og startet en meget skitten opprenskningsjobb slik at de for første gang i sitt liv kan se lenger enn til sin egen nesetipp. Deres reaksjon er å bli sinte og fornekte det de for første gang ser fordi de har blitt glad i sitt eget grumsete tankegods.

En prosess der hvor folk bruker fornuft til å rydde i språket sitt krones til slutt med konsensus. I en rasjonell kultur vil folk konvergere mot felles objektive begreper fordi virkeligheten er felles for alle. Når alle sammen bruker samme oppskrift (fornuft) og samme ingredienser (virkeligheten) er sluttresultatet som oftest det samme (objektive begreper).

 

 

*) Det er mer korrekt å si at det er stor konsensus blant politisk utnevnte sentrale forskere som sitter på enorm pengebevilgningsmakt og som dermed kan bruke sine meninger til å styre hvilke klimaforskere som får pengestøtte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende