I dag skal jeg først gi et konkret eksempel på den ekstreme arrogansen og intellektuelle uredeligheten til superdupermenneskene som tror de er så fantastiske at de ser på det som sin rett til å styre alt og alle. Dernest skal jeg vise at deres egen totalitære tenkning er opphavet til nettopp de tingene de kritiserer og frykter mest.

Den konkrete altruistiske narsissisten jeg skal ta for meg i dag er en kjenning fra min blogg, nemlig Thalgar. Han har fulgt bloggen min lenge nok til å vite nøyaktig hva jeg legger i begrepet vold (”å forhindre noen å bestemme over sitt eget liv”) og han har formulert et motsvar til dette basert på sitt verdensbilde. Hans verdensanskuelse, som er representativ for veldig mange voldsromantikere, er derfor ideell til å eksemplifisere både hva disse menneskene tror på og hva som er galt med det.

La oss først starte med definisjonen av vold, nemlig “å forhindre noen å bestemme over sin egen kropp og eiendom.” Den induktive utledningen av denne definisjonen kan man finne på Fredswiki. Fred er simpelthen friheten fra vold. Liberalisme er fred satt i system, altså at hver og en får lov til å leve i fred til å bestemme over sin egen kropp og eiendom. Thalgar synes dette er helt flott dersom vi hadde levd i en ideell verden hvor dette faktisk var mulig, men Thalgar stiller veldig strenge krav for at hans versjon av fred skal være mulig. Rettere sagt, han stiller overnaturlige krav. Han vil at ingen skal påvirke noen på noen som helst måte og at det finnes urørt natur på alle kanter. Vi kan kalle dette den ideelle liberalistiske modellen og den ser noenlunde slik ut:

liberalmetafysikk

Dette er kravet hans og hvis det ikke er slik vil han forkaste alt som har med liberalisme å gjøre på historiens skraphaug. Han har to innvendinger mot denne idealiserte, overnaturlige modellen. Den første innvendingen hans er at det i praksis er umulig å unngå å påvirke andres liv på en måte som for dem er uønsket. Dersom en person slipper en knappenål ned på bakken lager den en lyd som påvirker naboen ørlitegranne. Riktignok tilnærmet umerkbart, men for Thalgar er dette nok til å kunne sette strek over fred som et alternativ. Prinsipielt er det for å lage en nesten uhørbar lyd med en knappenål det samme som å sende folk i gasskamre. Begge er vold, sett fra Thalgars ekstreme og overnaturlige krav, og siden vold er uunngåelig kan vi like gjerne ha et flertallsfascistisk diktatur. For Thalgar ser den liberalistiske verden i praksis slik ut:

thalgarmetafysikk

Alles liv overlapper hverandre, og siden alt er hulter til bulter så er det best om flertallet i det minste får viljen sin.

Thalgars andre innvending mot liberalismen er at selv om man får lov til å bestemme over sin egen eiendom er man prisgitt andre. Man har privat eiendom på alle kanter. I Thalgars hode ser derfor et liberalistisk samfunn slik ut:

thalgarsynpåeiendom

Thalgar betrakter det liberalistiske samfunnet som en konsentrasjonsleir, med gjerder og sperrer på alle kanter. Enkelte vil gjerne si at jeg overdriver og karikerer Thalgars fremstilling av hans syn, men jeg kan forsikre om at dette fanger inn kjernen i Thalgars verdensanskuelse. Det er på denne basis at Thalgar kan finne på å si at det eneste alternativet til flertallsstyre er mindretallsstyre.

Men er dette virkelig riktig? La oss nå først ta en liten sammenligning mellom meg og Thalgar om hvilke deler av virkeligheten vi ønsker å kontrollere.

Meg:

tannbørsten min
bilen min
huset mitt
lønna mi
eiendommen min og andre eiendeler
jeg vil også ha muligheten til å inngå frivillige fredelige kontrakter med folk. I løpet av livet mitt utgjør dette trolig noen få tusen mennesker jeg inngår en avtale med

Thalgar derimot ønsker:

å kontrollere store deler av pengene til alle menneskene i hele landet
tvinge alle til å sende barna sine på offentlig skole (med mindre du er rik nok til å BÅDE betale skatt OG betale 100% for en privatskole)
tvinge alle til å benytte seg av offentlig helsevesen
tvinge alle til å spare til offentlig pensjon
tvinge alle til å være med alle sine favorittprosjekter

Hmmmmm. Er det noen som aner en smule forskjell i ambisjonsnivå her mellom Thalgar og meg? Rent intuitivt, er det ikke logisk at et samfunn der hvor alle oppfører seg som meg vil være friere enn i et samfunn der hvor alle oppfører seg som Thalgar? Thalgar vil her raskt innvende at hvis ALLE ønsker å bestemme over tannbørstene sine og eiendommene sine blir det en konsentrasjonsleir. Han anerkjenner at hans alternativ også er en konsentrasjonsleir, men at da vil flest mulig (flertallet) i det minste få viljen sin.

Men er det slik som Thalgar sier? MÅ liberalismen være et gigantisk fengsel? Nei. Her er et oversiktskart over liberalismen i praksis:

virkeligliberalmetafysikk

Som vi ser er det en viss overlapping mellom livene i et liberalistisk samfunn. Litt klabb og babb er uunngåelig. Du vil komme til å høre naboen din klippe plenen, og kanskje kjenner du duften av hvitløk når han lager middag, men dette er bare barnemat sammenlignet med den andelen av livet ditt du faktisk får bestemme over selv. Og det er ikke sant at privat eiendomsrett er som en konsentrasjonsleir. I praksis viser det seg at folk bor sammen fordi de tjener på det, fordi de får mer frihet, ikke mindre. Folk legger til rette for å hjelpe hverandre og være så smidige som overhodet mulige. Hver eneste dag klarer jeg å komme meg ut av nabolaget mitt uten for store hindre. Privat eiendom er lagt til rette på en slik måte at grensene og gjerdene er osmotiske — gjennomtrengelige. Og HVIS det er slik at naboene mine oppfører seg på en slik måte at de sperrer meg inne, da kalles dette strukturell vold og dette beskytter den liberale rettsstaten meg mot. (markert som rød vei på bildet)

Selv om det ikke er mulig å oppnå den ideelle, overnaturlige varianten av liberalismen som Thalgar stiller som ultimatum, betyr det ikke at man ikke kan komme temmelig nær. Men det er altså her Thalgar viser sine krapylske narsissistiske sider. Han sier at hvis det ikke er mulig å oppnå hans overnaturlige forestilling av et fredelig samfunn 100% så er det ikke en gang vits å prøve. Heller tvert i mot. Da er det helt i skjønneste orden og meget bra at alle sammen oppfører seg som småkonger som forsøker å styre alt og alle.

Med andre ord, Thalgar bruker en uoppnåelig overnaturlig standard som en syltynn unnskyldning for å være tilhenger av et totalitært politisk system hvor alle skal med, ingen slipper unna. Men helt til slutt skal jeg nå gi et par praktiske eksempler på den fare dette faktisk medfører og hvorfor det egentlig er Thalgars alternativ som er konsentrasjonsleiren, og ikke liberalismen.

Eksempel #1: skole

Thalgar og folk som han sier at vi er nødt til å ha en offentlig skole med et offentlig pensum for alle fordi tenk om det er noen foreldre som er rabiate galninger som lærer opp barna sine i voodoo eller en absurd kult. Dette kan vi ikke tillate og derfor må vi ha et enhetlig pensum for alle som alle må gjennom. På tilsvarende vis, tenk om det finnes noen barn som har foreldre som ikke har råd til å sende ungene på skole. Derfor må alle gå på den offentlige skolen for å sikre at alle lærer å lese og skrive. Joda, høres veldig bra ut, inntil du tenker følgende tanke: “hva med om staten lærer ungene opp i en uggabugga-kult? Hva med om staten ikke lærer ungene å lese og skrive?” I stedet for å ramme noen ytterst få vil dette nå ramme vanvittig mange.

For eksempel læres nå alle barn opp i politisk korrekt grønn religion. En hel generasjon barn er blitt indoktrinert om klimatrusselen som egentlig bare er tøys, og de lære å ofre papir til papirguden og flasker til flaskeguden. Wooops. Og i Norge i dag er den offentlige skolen så sjokkerende dårlig at 20% av elevene er funksjonelle analfabeter når de går ut av skolen. Wooops.

Eksempel #2: sentralbanksystemet

For slike folk som Thalgar er det en selvfølge at man ikke kan overlate noe så viktig som penger i hendene på private. Derfor er det viktig å ha et sentralbanksystem som er under offentlig kontroll. Tenk om private fikk sette renta helt fritt! Grøss og gru! Nei, vi kan ikke overlate slikt til spekulanter. Vi trenger en sentralstyrt sentralbank til å stabilisere økonomien. Joda, det kan skje mye rart i et privat pengemarked. Når hvem som helst kan starte bank og bruke hva som helst som penger er det en viss risiko for at noen kommer til å satse på feil bank og feil penger. Vips så går en bank konkurs og så står man der uten sparepenger og med stor gjeld.

Dette kan selvfølgelig skje, men hva med om staten roter til pengepolitikken? Hva med om staten går konkurs? Vel, siden sentralbanksystemet er enhetlig og totalitært over hele verden vil det ramme hele verden. Vi vil kunne få en global finanskrise og gjeldskrise hvor hele nasjoner går konkurs. Wooooops.

Jeg valgte tilfeldigvis ut et par eksempler som ikke bare var en teoretisk mulighet, men som faktisk rammer alle sammen nå i større eller mindre grad. Jeg vil argumentere for at slike strukturelle problemer er mye mindre under et privat system. Med private skoler ville man hatt veldig mange konkurrerende pedagogiske opplegg og mange forskjellige pensum. Selv om noen av dem skulle vise seg å bomme vil det alltid være alternativer som hele tiden avslører feil hos de andre alternativene. Joda, enkelte kommer til å sende ungene sine på skoler som lærer ungene at jorda er flat, men hvis foreldrene er så sprø kommer de til å lære ungene sine dette uansett.

Også finanssystemet ville vært mer robust dersom vi ikke hadde en pengeenhet, men at det var fritt frem for alle å enhver å lage penger. Gull ville trolig ha presset seg frem som en de facto markedsstandard som alle andre penger ville ha blitt målt opp mot, men for mange ville det vært hensiktsmessig med andre typer penger. En potetbonde for eksempel ville trolig vært interessert i å kunne ta opp lån nominert i poteter. Siden han selv produserer poteter kan han sikre seg mot valutasvingninger. For han blir potetlån en måte å redusere usikkerhet og risiko, og selvfølgelig vil dette også gjelde hele økonomien som helhet. Hele økonomien ville blitt mer robust og beskyttet mot økonomiske sjokk. Globale finanskriser ville nærmest vært en umulighet.

Disse er langt fra de eneste eksemplene, men de er ment å illustrere et av liberalismens store styrker: mangfoldet. Det er ikke slik at man er omgitt av en monolittisk privat konsentrasjonsleir slik Thalgar tror og mener. Man er omgitt av tusenvis av forskjellige mennesker som har forskjellige krav og lynner. Kanskje kommer man ikke overens med alle disse, men siden det er så mange forskjellige meninger, behov, tilbud og etterspørsler vil man nesten garantert finne noe som er mer eller mindre skreddersydd for en selv. Mangfoldet gjør det liberalistiske samfunnet osmotisk.

Jada, det er gjerder overalt, men stort sett finner man seg en vei gjennom. Butikkene er åpne for alle å komme på besøk, veiene likeså. Dette står i grell kontrast til det samfunnet Thalgar vil ha som er et standardisert A4-samfunn (”likhet”) som er bygget på flertallets lest og detaljstyrt av superduperfantastiske supermennesker som vet alt mye bedre enn alle andre.

Hvis man tilfeldigvis er så heldig å havne innenfor A4-rammene vil man oppleve at samfunnet ikke er så ille å leve i, men for alle oss andre er det ikke særlig kjekt. Fra tid til annen vil de fleste også oppleve at systemet rammer alle, slik som den pågående finanskrisen. Men superdupermenneskene er raskt ute og legger skylden på markedet, altså den delen av verden som ikke er detaljstyrt av dem selv. For de selv kan jo ikke gjøre feil. De er jo superdupre! Dermed bruker de krisene de selv har skapt som unnskyldning for å detaljstyre enda mer. Wooops.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende