Jeg skal spinne litt videre på analysen i filmen “kommunismens blodige historie” som jeg beskrev i forrige post, nemlig sosialismens materialistiske verdensbilde. Hvis man ønsker å forstå sosialismen fullt ut og forstå slike begreper som kappløpet mot bunnen, sosial dumping og materiell likhet må man forstå materialismen. Når man har forstått dette vil man også forstå hvorfor alle sosialister nærmest automatisk ser på seg selv som lenestols-diktatorer med et meget respektløst forhold til andres liv og eiendom.

Kappløpet mot bunnen er et begrep som har sitt historiske opphav i Thomas Malthus berømte artikkel “Essay on the principle of population.” Der beskriver han mennesker nærmest som tanketomme amøber som vil ha som tendens til å bruke et hvert matoverskudd til å få så mange barn som mulig helt til overskuddet er spist opp og alle sammen er tilbake der hvor de startet, nemlig på bunnen hvor de knapt har nok til å overleve.

Dette ekstremt nedlatende synet på mennesket som et tanketomt dyr som kun følger sine instinkter er kjernen i materialismen. Materialismen benekter ånd som en kraft i mennesket. Vi er viljeløse vesener som styres av ytre materielle stimuli. Dingler du mat eller penger foran ansiktet på et menneske vil han være sjanseløs til å motstå dette. Han vil tanketomt ta en hver materiell godbit som blir tilbydt han.

Dette er også tanken bak sosial dumping, for egentlig er jo ikke dette noe annet enn to personer som inngår en frivillig, fredelig avtale. Sosialisten vil dog hevde at den fattige ikke har noe valg fordi han styres av sine dyriske materielle instinkter. Dingler du litt bedre lønn enn det han allerede har fra før foran nesen på han vil han ta det fordi han er et tanketomt viljeløst dyr.

Sosialistene kaller dette utnytting (eller utbytting) av en person i nød, og med dette mener sosialisten at siden mennesket er en komplett viljeløs amøbe er han NØDT til å ta et hvilket som helst tilbud som er bedre enn det han allerede har. Det er dette sosialister mener med nød: når et menneske føler at fordelen med å velge et bestemt alternativ er så stort og så innlysende at han føler seg tvunget til å velge det bedre alternativet, da er valget en nødvendighet tvunget frem av hans dyriske amøbe-instinkter. Med andre ord, selv om en kapitalist løfter mennesker ut av fattigdommen og hjelper dem til å bli svært velstående vil en sosialist fremdeles kalle dette sosial utbytting og utnytting av en persons nødsituasjon, og vil dømme kapitalisten som et ondt menneske.

Det er kun en måte å eliminere nød på for en sosialist og det er å eliminere materielle forskjeller, for kun da vil mennesket genuint være fri fra sine dyriske amøbe-instinkter. Kun når ingen valg er noe bedre enn noen andre står individet fritt til å gjøre et valg frigjort fra sine instinkter. Dette skjer bare når den materielle verdien til alle valg er like, det vil si at når alle sammen har like mye materielle goder og at det ikke lenger finnes valg som er nødvendige i livet.

Med andre ord, den sosialistiske friheten oppstår kun når man ikke er nødt til å arbeide for å overleve, når alt bare kommer dalende magisk ned fra himmelen. Når alle materielle forskjeller er utjevnet vil ingen føle at det er nødvendig å foreta egne valg fordi ingen valg har noen reelle konsekvenser i livet.

Sosialisters syn på mennesket som små tarvelige, instinktdrevne amøber gir et lite innblikk i hvordan de ser på seg selv, for selvfølgelig er ikke de intellektuelle på noen som helst måte rammet av denne virkelighetsbeskrivelsen. Å nei du, de sitter høyt der oppe i himmelen som ariske supermennesker som er så vanvittig mye bedre enn andre at de ikke er påvirket av jordslige nødvendigheter.

Men de føler et ansvar for å ta seg av disse små tarvelige untermensch som ikke har noen egen vilje. De ser på dem som sine barn som de må passe på. Derfor søker de seg inn i maktstillinger som landsfedre og landsmødre for å diktere alle menneskers liv ned i detalj. Sosialister ser overhodet ikke på dette som vold fordi de har en materialistisk definisjon av tvang. For dem er tvang enten å fysisk skade noen eller å utsette folk for materielle ulikheter som gjør at instinktene tvinger amøbene til å foreta bestemte valg.

Den liberalistiske definisjonen av vold er “å forhindre noen å bestemme over sitt eget liv.” Denne definisjonen av vold ser alle sosialister på som fullstendig latterlig fordi de er materialister. Folk kan jo ikke bestemme over sitt eget liv! De er jo untermensch! Det er instinktene som styres disse tarvelige amøbenes liv!

Med andre ord, på grunn av deres materialistiske verdensbilde forkaster de selve ideen om at et menneske er i stand til å ta egne beslutninger i eget liv. Folk styres av impulser, av instinkter, av miljø, av oppvekst, av atomer, av kultur, av gener, kort sagt av alt annet enn sin egen frie vilje.

På grunn av dette menneskesynet har de guddommelige sosialister null skrupler med å utøve sin vilje over undermenneskene. De er jo tross alt bare atomer. Dagens sosialister går ikke like langt og like systematisk til verks i sin materialisme som kommunistene gjorde. Kommunistene så bokstavlig talt på mennesker som atomklumper og hadde derfor ingen skrupler med å drepe dem. Dagens sosialister derimot anerkjenner at mennesker har følelser og tillegger disse følelsene vekt. Derfor er ikke dagens sosialister direkte tilhenger av å myrde mennesker, kun å kontrollere dem slik at de ikke føler at noen av valgene de gjør er nødvendige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende