De som har fulgt bloggen min over lengre tid og som er kjent med individualisme vet at jeg mange ganger har snakket om at individualister er mer lykkelige enn andre mennesker (fordi individualisme er optimalt i samsvar med menneskets natur) og at lykkelige mennesker som oser av overskudd og livsglede er mer gavmilde enn ulykkelige grinebitere. For meg har dette vært en selvfølgelighet som det både er meget godt filosofisk grunnlag for å hevde og noe jeg og mange andre har observert utallige konkrete eksempler på i det virkelige liv. Men mine politiske motstandere har avfeid dette som tøv. Derfor er jeg nå meget lykkelig over å kunne presentere forskning som viser at lykkelige mennesker statistisk sett er mer veldedige og gavmilde enn ulykkelige mennesker.

En av de fremste ankepunktene som brukes mot laissez-faire kapitalisme er at uten en velferdsstat vil folk falle utenfor og sulte og dø i gatene, mens folk svisjer raskt og hensynsløst forbi. Nå er det altså fremlagt forskning som entydig viser at dette er fundamentalt feil. Selv i velferdsstaten Norge, hvor skattene utgjør 60% av lønna for en gjennomsnittsperson, gir hele 43% av befolkningen helt frivillig penger til veldedighet. Og jo lykkeligere befolkningen er, jo flere gir.

Denne forskningen forklarer et nokså pussig fenomen, nemlig at venstreorienterte er mindre gavmilde enn andre. Jo mer sosialistisk folk er, jo mindre penger gir de til veldedighet. Sosialister liker å være veldedige med andres penger som de har ranet til seg, men absolutt overhodet ikke med sine egne penger, og lykkeforskningen kan forklare hvorfor. Sosialister er jevnt over mer ulykkelige enn andre fordi ideologien er menneskefiendtlig og skadelig for psyken, og derfor er de også mindre empatiske, har mindre tro på det gode i mennesket og gir mindre til veldedighet. Dette forklarer også hvorfor sosialister er så sterke tilhengere av veldedighet. De vet at de selv aldri ville funnet på å gi penger til veldedighet helt frivillig, og de er såpass selvsentrerte at de tror at dette gjelder alle andre også. Men dette er altså feil.

Som jeg har demonstrert tidligere på denne bloggen er korrelasjonen mellom lykke og sosial likhet tilnærmet lik null. Med andre ord, velferdsstaten bidrar overhodet ikke til å gi folk noen incentiver til å gi frivillig. Derimot er korrelasjonen mellom lykke og økonomisk frihet svært høy. Jo nærmere opp mot laissez-faire et land kommer, jo lykkeligere blir det i snitt. Med andre ord, laissez-faire kapitalisme har en sterk tendens til å skape lykkelige mennesker som igjen har en sterk tendens til å gi mye penger til veldedighet.

Dermed er det viktigste argumentet mot laissez-faire kapitalisme (”hva med de fattige?”) endelig grundig tilbakevist med mainstream forskning. Laissez-faire kapitalisme gjør tre ting på en gang som motvirker fattigdom: 1) den gjør at færrest mulig er avhengig av veldedighet for å overleve og leve et verdig liv, 2) den gjør at mest mulig mennesker har mye overskudd som de kan gi til veldedighet og 3) den gjør folk mest mulig lykkelige, noe som øker givergleden i samfunnet. I sum: under laissez-faire trenger svært få mennesker veldedighet, og det finnes svært mange lykkelige, velstående mennesker med mye overskudd som er ivrige etter å hjelpe dem.

Etter dette forventer jeg at alle ærlige tilhengere av velferdsstaten nå erkjenner at de har tatt feil og at det ikke finnes noen rasjonell grunn til å opprettholde den fordi man ikke trenger et statlig nett for å fange opp de som faller utenfor. Omtanke for de fattige er ikke lenger noen god unnskyldning for å opprettholde velferdsstaten. De sosialdemokratene som etter dette likevel velger å tviholde på velferdsstaten avslører nå for hele verden at deres egentlige motivasjon er makt.

Jeg utfordrer derfor alle sosialdemokrater, både på høyresiden og venstresiden, til å vise sin sanne farge. Erkjenner dere at dere har tatt feil og at hele deres ideologi bygger på feil premiss? Eller innrømmer dere at deres egentlige motivasjon er makt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende