I dag skal jeg anbefale noe jeg sjeldent gjør, nemlig en muslimsk dokumentar. Den gir en grei historisk fremstilling av kommunismen, og en forbløffende god filosofisk analyse av årsaken til folkemordene som fulgte i dens fotspor.

Selv om dokumentaren overflatisk omhandler kommunismen er dens egentlige tema og skyteskive materialismen og darwinismen. Filmen har altså et muslimsk perspektiv og følger den klassiske konservative argumentasjonen “se hvor mye galt X fører til, derfor er X feil.” Filmen fremlegger altså ikke noen form for vitenskaplig dokumentasjon mot evolusjonsteorien, men forsøker å klumpe sammen Darwin med Marx, og dermed skape “guilt by association.”

Bortsett fra denne feilen er analysen svært god, og ligger nært opp til min egen analyse i min kommende bok “The religious atheists.” Jeg identifiserer materialisme som en religiøs form for ateisme som bygger på en undernaturlig tro, altså fornektelsen av det naturlige. Felles for både tradisjonelle religiøse og de religiøse ateistene er at de begge tror at bevissthet er noe overnaturlig. Siden materialistene fornekter det overnaturlige fornekter de også ånd.

Analysen i filmen er noenlunde som følger: Marx er materialist og benekter derfor ånd. Han ser derfor på mennesket som et dyr, og følgelig noe som kan behandles som et dyr. Marx blir dypt inspirert av Darwin og lærer seg at konflikt er det naturlige i den biologiske verden. Derfor blir han voldsromantiker og ser på vold som den naturlige måten å drive historien fremover på. Konflikter og uenighet løses ved å drepe fienden, som jo kun er et dyr. Derfor erklærer Marx revolusjon som måten å implementere kommunismen. Dette fører til det blodbadet vi så i det 20. århundret i Sovjetunionen, Kina, Kambodsjea og andre steder.

Denne analysen er meget god, men ikke helt nøyaktig. Det er ingenting i evolusjonsteorien som tilsier at vold er naturtilstanden. Tvert i mot finnes det mange arter som er alt annet enn voldelige med hverandre, nemlig såkalte sosiale arter (maur, bier, mennesker). For disse artene er det fred som er det naturlige, ikke vold.

Voldsromantikken og synet på konflikt som måten å drive historien fremover har Marx fra filosofen Hegel, ikke fra Darwin. Hegel er den moderne voldsromantikkens far, og både nazistene og kommunistene var dypt inspirert av han. Marx bygger på Hegel og mener at en hver tese vil bli møtt av en revolusjonær anti-tese som etter at røyken har lagt seg og blodet har rent bort fører til en syntese.

Derimot er det helt riktig at Marx (og senere Lenin og andre kommunister) så på Darwins evolusjonsteori som en bekreftelse på deres hegelianske voldsromantikk, og her synes jeg at dokumentaren gjør en meget god jobb i å dokumentere at det er marxistene som med all mulig grunn fortjener benevnelsen sosialdarwinister. Marx:

“[Darwinisme] inneholder basisen i naturhistorien for vårt syn.”

Georgy Plekhanov, anerkjent som stifteren av russisk kommunisme, uttalte:

“Marxisme er darwinisme utført i praksis i sosialvitenskapen.”

Dette gir et meget interessant innblikk i kommunistisk tenkning. Kommunistene var ikke motstandere av sosialdarwinisme. Tvert i mot var de iherdige tilhengere av den. De ville bare at noen andre enn de rike skulle være vinnerene i den sosialdarwinistiske kampen.

Dette forklarer også kommunistenes syn på kapitalismen som sosialdarwinisme. Kommunistene er voldsromantikere og det er umulig for dem å forestille seg et velfungerende fredelig samfunn uten vinnere og tapere. Som hegelianske voldsromantikere klarer de ikke å se andre utfall av kapitalisme enn at de fattige ligger strødd i gatene mens de rike ler hele veien til banken.

Det er svært viktig å forstå at selv om dagens sosialister har gitt opp voldelig revolusjon deler de like fullt det hegelianske voldsromantiske verdensbildet med kommunistene. Fremdeles tror de at fred fører til et forferdelig samfunn og at man derfor trenger en sterk stat som kronisk bruker trussel om fengsel til å sørge for at samfunnet ikke sklir ut i et sosialdarwinistisk helvete.

Med andre ord, dagens sosialister (inkludert langt ut på høyresiden) ser på vold som eneste måte å skape et godt samfunn på. Liberalister har et helt annet grunnsyn. Vi mener at fred er det normale og at det skaper et godt samfunn for alle. I liberalismen er vold unntaket, ikke regelen. Vold skal kun benyttes til å holde vold i sjakk, altså for å opprettholde et fredelig samfunn. Det er kun unntaksvis, i nødstilfeller, at vold kan benyttes til andre ting enn selvforsvar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende