Jeg blir nokså ofte konfrontert med påstanden om at jeg har “ekstreme” meninger, hvorpå jeg som regel parerer at jeg er den normale og alle andre er ekstreme. Dette ofte folk til å trekke på smilebåndet og forbausende ofte får jeg høre historien om han som gikk i en annen takt enn alle andre i korpset og hevdet at han gikk i takt mens alle andre gikk i utakt.

Det er selvfølgelig en morsom historie, men det ligger en del alvorlige ideologiske føringer bak den, nemlig forestillingen om at å gå i utakt/være annerledes = ekstrem/unormal. Det er lett å bevise at dette ikke er tilfelle. I Nazi-tyskland gikk alle i takt, men jeg vil likevel si at det var nazistene som var ekstreme og unormale, ikke de ytterst få som vågde å gå i utakt med dem.

Nazistene var også ute etter å ta folk de anså som “ekstreme,” altså jøder og folk som var uenige med nazistene.

La meg nå forklare hvorfor jeg anser meg selv som den normale selv om jeg går i utakt med resten av samfunnet. Jeg tror at det normale for mennesket er å leve i fred, gjøre et ærlig dags arbeid og ikke plage andre, men samarbeide fredelig og frivillig om den til felles beste. Jeg tror at det normale for et menneske er å være myndig, å bestemme over og ta ansvar for sitt eget liv, og at det normale for et menneske er at det er nødt til å gjøre seg fortjent til materielle goder gjennom arbeid.

Men slik er det ikke i Norge i dag. Jeg blir kalt ekstremist fordi jeg mener at det normale er fredelige relasjoner mellom mennesker. Fred blir ansett som latterlig, urealistisk og umoralsk. I dag er norske borgere umyndiggjorte. 60-70% av inntekten deres forvaltes av offentlige byråkrater. Folks liv reguleres ned i detalj og den altomfattende staten er å finne på alle kanter.

Hvorfor er det slik? Fordi et stort flertall av befolkningen ser på fred som ekstremistisk. Fred fører til fattigdom, fred fungerer ikke i praksis, vi kan ikke overlate folks skjebner til freden osv. Kun vold er en akseptabel løsning. Fred skaper ekstremister som er annerledes. Derfor må alle tvinges til å marsjere i takt. Alle skal med, ingen slipper unna. Nasjonal samling. By og land, hand i hand. Ein zwei, ein zwei!

Men jeg har et spørsmål til alle de som synes at fred er ekstremt. Hvilken rett har dere til å sette takten som alle andre må marsjere til enten de vil eller ikke? Jeg tror jeg dessverre vet svaret. De som mener alle må marsjere i takt ser på seg som førere, ariske supermennesker som ser på alle andre som untermensch som må dikteres og regjeres. Hvis dette er svaret, hvem er det egentlig som er den ekstreme her?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende