Jeg er ikke noen fan av reality-serier, men det finnes en som jeg kan helhjertet anbefale alle å se, nemlig The Colony som går på Discovery Channel. (takk til Emil for tips.) Plottet er veldig enkelt: det er et post-apokalyptisk scenario, hvor størsteparten av menneskeheten er utdødd. Anarki råder, det er alle mot alle, og det dreier seg om grunnleggende overlevelse. En gruppe på 10 mennesker som representerer et utsnitt av kompetansen i samfunnet blir samlet sammen i et eksperiment for å se om de klarer å overleve under disse omstendighetene og om de klarer å gjenoppbygge sivilisasjonen. For en smakeprøve kan du kikke på følgende video:

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.

Denne serien er interessant av veldig mange grunner. Dersom du er genuint opptatt av overlevelse i tilfelle krig, virus-utbrudd, eller andre katastrofer slik som velferdsstaten kan man her lære en god del. Jeg lærer mye av å se på denne serien. Og det er inspirerende å se mennesker bruke sin fornuft, kunnskap, kreativitet og intelligens til å løse problemer og utfordringer med svært begrensete ressurser. Serien demonstrerer altså menneskets unike måte å overleve på. På et tidspunkt i serien sier til og med en av deltakerne at det ikke finnes noen bedre motivasjon for å være kreativ og problemløsende enn når ens egen overlevelse står på spill. Disse menneskene får virkelig oppleve hva det vil si å leve som menneske.

Men serien er også interessant fra et sosiologisk eller sosialantropologisk perspektiv. Hvordan er et samfunn bestående bare av 10 personer? Hva slags regler gjelder der og hvorfor? For et utrenet øye kan det virke som om gruppen er et vaskeekte sosialistkollektiv med felleseide ressurser som deles likt. Den dystre overlevelsesstemningen gir ekko tilbake til for eksempel 2. verdenskrig, da vestlige land tydde til en form for krigssosialisme. Forøvrig var det nettopp denne formen for krigssosialisme som inspirerte Mussolini i 1. verdenskrig og som inspirerte sosialdemokratiske partier i etterkrigstiden til å “bygge landet.” Churchill beskyldte Labour Party i England for å ville føre samme politikk som nazistene (noe han hadde rett i). Dette ble latterliggjort, samtidig som Labour Party gikk til valg under parolen at når sosialisme kan fungere så godt i krig, hvorfor ikke prøve å dra med den stemningen inn i freden?

På en måte minner stemningen i The Colony litt om denne krigssosialismen, men det er likevel en gigantisk forskjell. I The Colony er man bare 10 mennesker, mens i stater er man millioner. Dette er faktisk en ikke ubetydelig forskjell, fordi det er svært begrenset hvilken type arbeidsdeling og markedsøkonomi man er i stand til å få med bare 10 mennesker. Mange oppgaver kan ikke løses på andre måter enn via samarbeid mellom alle 10, og siden det finnes røverbander som stadig truer kolonien trenger man alle 10 menneskene til å opprettholde sikkerheten i dette lille samfunnet. Det finnes ingen stat, og derfor fungerer disse 10 menneskene kollektivt som staten. I en slik situasjon hvor ens egen overlevelse trues er man definitivt i en situasjon hvor nødrett gjelder, og denne “sosialismen” som oppstår er simpelthen en naturlig konsekvens av gjensidig utøvelse av nødrett mellom 10 mennesker. I en slik situasjon vil alle forsøke å karre til seg ressurser som finnes, og som et kompromiss deler man de ressursene likt, fordi man vinner på å være en gruppe fremfor et individ.

Legg dog merke til hvor lik denne nødrettargumentasjonen er dagens sosialisters argumenter for skatt. Friborgerforbundet arbeider som kjent for friborgerskap, retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv, hvilket innebærer å beholde produktet av sitt eget arbeid. Sosialister, både på høyre- og venstresiden argumenterer sterkt mot dette ut fra argumentet om at selv om man betaler for politi, rettsvesen, militær og veier får man likevel angivelig fryktelig mye “indirekte” goder av å bo i Norge som det er urettferdig at man ikke betaler for.

Men premisset her er totalt annerledes. Det er stor forskjell på å leve i et bittelite samfunn hvor samarbeid og broderlig deling av ressurser er logisk og nødvendig for overlevelse, og et teknologisk avansert overflodssamfunn fylt av feite, griske parasitter som er misunnelige for at de kun lever som grever når det er noen flittige og dyktige blant dem som lever som konger. Misunnelige styrtrike grever kan ikke benytte nødrett som argument for hvorfor de vil grafse til seg av folk som er enda rikere enn dem.

Det er på dette punktet at sosialismen feiler. Den forsøker å oppskalere den krisetilstanden som kan eksistere i et bittelite stammesamfunn på 10-30 personer. Og ikke minst, den forsøker å gjøre kriser til noe normalt. Hele livet er en eneste stor krise mener sosialistene og derfor må man ha et samfunn basert på nødrett.

Men kriser er ikke det normale. I kolonien ser vi klare tegn på at på de områdene hvor man får overskudd og hvor ressursene ikke er kritisk mangelvare begynner deltakerne å uttrykke sin individualitet og krav på sin egen personlige sfære, spiren til privatliv og privat eiendomsrett. Videre tolereres overhodet ikke snyltere. De som bidrar mye aksepterer ikke at de andre dovner seg mens de jobber. For at ressursene skal deles likt kreves også lik innsats. Det er altså mer korrekt å beskrive kolonien som en ad hoc bedrift i et pre-liberalistisk samfunn med felles overlevelse som mål enn som et sosialistisk fellesskap.

I en krisesituasjon hvor samfunnet består av 10 mennesker er forskjellene neglisjerbare. Forskjellen oppstår først når samfunnet skaleres opp, får en dypere arbeidsdeling og hvor samfunnet består av mennesker som ikke kjenner hverandre. Hva er da så den essensielle forskjellen mellom sosialismen og liberalismen? Svaret er at sosialisme bygger på underskudd, mens liberalisme bygger på overskudd.

En krisetilstand lik den vi ser i den post-apokalyptiske kolonien er per definisjon et underskuddssamfunn. I sin eksisterende form er det ikke overlevelsesdyktig. De har bare mat, vann og energi noen få dager frem i tid, og uten meget kjapp innovasjon og intenst samarbeid kommer de til å dø. Samfunnet går altså med underskudd, og de må forsøke å innovere seg ut av problemene slik at de går i balanse eller helst med overskudd. Først da er krisen over. I det øyeblikket de går med overskudd kan de senke skuldrene og begynne å tenke på andre ting enn sin umiddelbare overlevelse.

Hva skjer da? Jo, det overskuddet som eksisterer i samfunnet bruker liberalister til å skape seg et privatliv og privat eiendomsrett. Da går de over fra nødrett over til fredelige frivillige kontrakter mellom individer.

Sosialister derimot tenker helt motsatt. De vil tviholde på nødrettssamfunnet, enten gjennom krisemaksimering (”hva med de fattige?” “vi bygger landet,” “nasjonal samling,” “by og land, hand i hand,” “alle skal med” “war on poverty” etc.) og/eller ved å argumentere for at overskuddet i samfunnet er skapt i fellesskap og derfor bør deles likt.

Den førstnevnte argumentasjonsrekken (kriser) forklarer hvorfor sosialistisk politikk så ofte nærmest er designet for å gå med underskudd og hvorfor profitt (overskudd) er et skittent ord blant sosialister. Tenk litt over det: billige lån er alle sosialisters våte drøm, men hva er et lån annet enn at man går med underskudd? Et samfunn bygget utelukkende på kreditt er et underskuddssamfunn og dermed mer tilpasset kriselogikk og sosialisme. Sosialister ser med skrekk og gru at noen skulle finne på å gå med overskudd ved å tilby velferdsgoder. Kristin Halvorsen har endog lovet å konfiskere barnehagenes profitt.

Som kontrast til dette er liberalismen bygget på et overskuddssamfunn. Hver og en står fri til å skape verdier der hvor ingen verdier eksisterte før, og å frivillig og fredelig bytte dem mot verdier skapt av andre tilsvarende fredelige mennesker. For liberalister er profitt ikke et skjellsord. Heller tvert i mot. Hele grunnen for å leve er å gå med overskudd og sprudle og blomstre som menneske. For liberalister er en menneskelig eksistens umulig uten overskudd. Derfor er et samfunn som legger til rette for at alle skal kunne gå med overskudd høyt oppe på ønskelisten for liberalister.

Underskudds- og overskuddssamfunnet henger nøye sammen med to forskjellige moralsystemer, nemlig altruisme og egoisme. Altruismen er underskuddsmoralen, som tilsier at man bør gå med underskudd for andre. Egoismen derimot sier at man må gjerne gjøre noe for andre men man bør aldri gå med underskudd. Altruismen fører derfor til et krisesamfunn med “fellesnytten foran egeninteressen” og  hvor profitt er et skjellsord, mens egoismen fører til et samfunn med gjensidig respekt for mennesker som bruker sine overskudd til å ta ansvar for sine egne liv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende