Jeg har skrevet mye om moral på denne bloggen og moralens natur er et stadig tilbakevendende tema. Men i dag tenkte jeg at i stedet for å snakke om hva som er korrekt moral skal jeg heller snakke litt om generelle biologiske egenskaper ved moral.

Moralorganets primære biologiske funksjon er å regulere atferden til individet. Reguleringen har igjen to funksjoner: å regulere ens personlige valg i forhold til sitt eget liv og å regulere ens atferd i forhold til andre mennesker. Grunnen til at moral har en slik regulerende effekt på mennesket er at moral essensielt sett er en programmering av ens grunnleggende overbevisninger om virkeligheten og ens verdier.

De moralbegrepene man innprenter i hjernen sin er av så monumental og omfattende karakter at de vil prege hele ens atferd. De genererer sterke følelsesresponser som igjen motiverer oss til å handle på en bestemt måte. Det er altså gjennom disse følelsesresponsene at moral får sin atferdsregulerende kraft.

Akkurat som for språk er det normale at moral innprentes i barndommen. Det er som barn vi lærer våre aller mest grunnleggende moralske begreper og verdier og de har en tendens til å sitte i oss hele livet. En merkelig men viktig del av denne mekanismen er at den eller de personene som barnet er avhengig av for mat, klær, trygghet og kos og som innprenter moral i barnet i form av straff og belønning (typisk foreldrene) vil også ha en tendens til å bli verdsatt høyt av barnet. Dette gjelder også når moralen som imprentes i barnet er skadelig. Vi observerer svært ofte at barn som mishandles av sine foreldre likevel er glad i dem og ofte har dårlig samvittighet for at de blir behandlet dårlig.

Det er to grunner til dette: 1) i barndommen er straff en reaksjon på umoralsk atferd, og dårlig behandling vil derfor ha en tendens til å tolkes av barnet som en reaksjon på umoralsk atferd. 2) Rent evolusjonært er barnet fullstendig avhengig av sine foreldre for overlevelse, og det er derfor som regel lurt å være glad i foreldrene, lystre dem og være på godfot med dem.

I de fleste tilfeller er dette meget positivt for oss fordi foreldre i de fleste tilfeller er glad i barna sine og ønsker dem alt godt. Men i noen ytterst få tilfeller er foreldre slemme eller onde med barna sine og i disse tilfellene svikter denne morallæringsmekanismen og blir vår fiende. Vi har da en tendens til å bli glad i vår egen fiende.

Selv om dette er en del av moralmekanismen som primært er aktiv i våre formative år i barndommen finner vi den også igjen i voksen alder i form av Stockholmssyndromet. Når mennesker utsettes for overgrep og er fullstendig avhengig av en overmakt blir de brutt ned som mennesker og blir dermed mottakelig for en moralsk reprogrammering. De blir på mange måter som barn igjen. Derfor forsvarer mishandlete barn sine foreldre. Derfor forsvarer mishandlete koner sine voldelige menn. Derfor forsvarer gisler sine brutale gisseltakere. Og derfor forsvarer folk flest velferdsstaten.

Velferdsstaten er en av de mest effektive måtene å bryte ned et menneske på og gjøre dem til barn igjen. Man fratar folk deres verdighet og selvstendighet og gjør dem avhengige av snille politikerforeldre fra vugge til grav. En viktig del av denne prosessen er å bryte den sterke forbindelsen mellom foreldre og barn. I en velferdsstat tilbringer barn like mye tid sammen med statlige pedagoger i barnehagen og skolen som med sine foreldre. På denne måten programmeres massene og gjør dem til lydige og lojale subjekter av sine moralske programmerere.

Men Stockholmsyndromet er ikke utelukkende negativt. Det sier bare at dersom man bryter ned et menneske kan det moralsk reprogrammeres, og i en del tilfeller er dette positivt. Det gjelder når mennesker er onde. I Brat Camp-serien som gikk på TVNorge for en del år siden kunne vi se hvordan sosiopatiske ungdom som ble satt ut i ørkenen nådde et knekkpunkt hvor de totalt endret moral. Mange av dem fikk varige endringer i sin atferd.

Konvensjonell visdom tilsier at det å gjøre folk vondt gjør at de blir sinte på deg og utvikler negative tanker om en, noe som i verste fall utvikler seg til intenst hat. Men dette er for de fleste mennesker kun sant opp til et visst punkt. På et tidspunkt brytes man ned som mennesker og lar seg reprogrammere. Dette skjedde med både tyskerne og japanerne under 2. verdenskrig som ble bombet sønder og sammen helt til de ble så moralsk nedbrutt at de begynte å oppleve bombingen som straff. Resultatet av dette var at både japanerne og tyskerne utviklet dårlig samvittighet for sin rolle i krigen, og at de ble venner med de som hadde bombet dem.

Men det er egentlig bare tilfeldigheter som gjorde at Tyskland ble de alliertes fiende. Rent verdimessig var det stort samsvar mellom de sosialdemokratiske allierte og nazi-Tyskland. Det kunne lett skjedd at de allierte og nazistene gikk sammen om å slå Sovjetunionen, og da er det i såfall russerne og kommunistene som hadde hatt dårlig samvittighet i dag og ikke tyskerne. Sosialistene fikk aldri noen bomber i hodet slik som nazistene gjorde. De var på seierssiden og ble moralsk styrket. Det var liten forskjell mellom de allierte statene og nazistene, og derfor ble det aldri tatt et grundig oppgjør med de ideologiske røttene til nazismen, sosialismen og kommunismen.

Makt gjør rett, heter det, og rent biologisk er dette faktisk sant. Vinnerne føler seg alltid moralsk overlegne, nettopp fordi de vant. Dette forklarer hvorfor sosialister fremdeles den dag i dag ser på seg selv som moralske og hvorfor liberalismen i vesentlig grad betraktes som umoralsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende