I forrige artikkel diskuterte jeg hvordan moral normalt læres i barndommen og hvordan den til og med gjennom Stockholmssyndromet kan bankes inn i hodene på folk. Jeg ga eksempler på at Stockholmssyndromet kan brukes til å skade de som innprentes med moralen og hvordan det kan brukes til å for eksempel avlære sosiopater deres skadelige moral. Vinnerne har en tendens til å føle seg moralsk overlegne, mens taperne føler seg skyldige. Det er ikke tilfeldig at man bruker begrepet “demoralisert” om den tapende part som har mistet troen på seier. Biologien vår er utstyrt på en slik måte at seieren og det gode har en tendens til å regnes som en og samme sak.

I dag skal jeg ta opp hva som ofte er konsekvensen av at moral fungerer slik den gjør. Den viktigste konsekvensen er at moral som fører til seier har en tendens til å være selvforsterkende. Den sprer seg i samfunnet og demoraliserer taperne og styrker vinnernes tro på at de har rett. Derfor er det normalt for et samfunn at én moral vinner frem og blir totaldominerende.

Dette medfører selvfølgelig at de logiske implikasjonene av et bestemt moralsystem vil ha en tendens til å bli totalomfattende. Moral påvirker hele samfunnet fordi hele samfunnet har en tendens til å leve etter denne moralen.

Hvis man ønsker å bruke moral til å oppnå visse ting, hvordan bør man så tenke og handle? Siden moral har en tendens til å bli altomfattende dersom den er suksessfull bør man tenke ut i fra premisset om at moral er universal, det vil si at den gjelder alt og alle. For å vurdere konsekvensene av en moral bør en derfor spørre seg selv “hva skjer dersom alle mennesker har denne moralen?” Dette er en form for meta-etisk vurdering av moral fordi man sier man ikke bare betrakter hva som er rett og galt, men hva slags konsekvenser dette får.

Dette gir oss en måte å identifisere selv-motsigelser i moralsystemet. Dette gjelder selvfølgelig konsekvensetikk (etikk som er opptatt av konsekvenser), men det gjelder også til en viss grad pliktetikk  – moraler som kun er opptatt av å deklarere hva som er rett og galt, uten å bry seg om konsekvensene av dette — og sinnelagsetikk — moraler som er opptatt av at intensjonene bak handlingene var moralske, uansett hva slags horrible konsekvenser dette får. La meg gi et eksempel på dette, nemlig altruismen.

I altruismen er det å ofre seg selv for andre det høyeste ideal. I de aller fleste tilfeller opptrer altruismen som sinnelagsetikk. Med andre ord, det å faktisk gjøre godt for andre er ikke altruistisk, men det å lide for andre. Alle altruister betrakter Mor Teresa som en av de mest fantastiske og moralske personene i historien, men faktum er at hun ikke hjalp særlig mange sammenlignet med for eksempel John D Rockefeller eller John Fredriksen. Kapitalister gjør jevnt over mer for å hjelpe andre enn noen andre mennesker, men likevel er de skurker i altruismen. Hvorfor? Fordi Mor Teresa ofret seg selv. Hun fikk fryktelig vondt av å hjelpe andre. Derfor er hun en helgen i altruismen. John Fredriksen derimot ler hele veien til banken og er derfor i altruismen en ond person.

Altruister bryr seg i utgangspunktet ikke om handlingene deres føres til død og elendighet, fordi de er sinnelagsetikere: det er tanken som teller, damn the consequences. Likevel har de fleste altruister andre moralkoder i tillegg til å ofre seg for andre. “Du skal ikke drepe” eller “du skal ikke skade andre” er typiske slike morallover som altruister er tilhengere av. Men altruisme — dersom alle i et samfunn er tilhenger av den — fører jo nettopp til død, nød, lidelse, sult, fattigdom og elendighet. Med andre ord, altruismen bryter med kodeksen “du skal ikke drepe” eller “du skal ikke skade” og er derfor en selvmotsigelse i moralsystemet til de aller fleste mennesker. Du kan altså ikke samtidig både være tilhenger av altruismen og et forbud mot å drepe eller skade andre mennesker.

Altruismen som sinnelagsetikk fungerer altså, men bare dersom det samtidig er moralsk legitimt å slakte ned mennesker. Hitler og Stalin kan definitivt sies å være tilhengere av denne varianten av altruismen, og på mange måter kan man si at deres variant var mer logisk konsistent enn den altruismen som de fleste er tilhengere av. De trakk altruismen til sin logiske konklusjon, nemlig at dersom det er moralsk riktig å ofre seg for fellesskapet er det også moralsk riktig å hjelpe folk med å ofre seg for fellesskapet, noe Stalins og Hitlers politikk bar preg av i meget stor grad.

Ut i fra en slik meta-etisk analyse av moral kan vi slå fast at den rasjonelle, sosiale egoismen er den eneste form for moral som ikke er selvmotsigende. I rasjonell, sosial egoisme fremholder man egeninteresse, fornuft og fredelig sameksistens (sosialitet) mellom mennesker som de høyeste verdier. Et samfunn der hvor dette er den dominerende moralen vil være i alles egeninteresse, det vil være fredelig og det vil være et fornuftig samfunn. Alle tjener på at alle verdsetter fred og rasjonalitet og egoisme. Med andre ord, hvis man ønsker et samfunn som er fredelig og gagner både en selv og alle andre finnes det bare en måte å gjøre dette på, nemlig å promotere rasjonell, sosial egoisme.

Hva så med dobbeltmoral? Er det ikke mulig å utnytte moral ved å preke en type moral som alle andre bør ha, samtidig som en i hemmelighet har en helt annen moral? Jovisst er dette mulig, og faktisk ganske vanlig. “Ask not what your country can do for you, but ask what you can do for your country” høres veldig flott og altruistisk ut, inntil du skjønner at “your country” egentlig er synonymt med den personen som sier dette, nemlig presidenten som styrer “your country.” Det han egentlig sier er altså “ask not what I can do for you, but ask what you can do for me.” Dette er et klassisk eksempel på en maktkåt politiker som bruker altruisme, “vi,” og “fellesskapet” til å oppnå høyst ikke-altruistiske ting for seg selv slik som grenseløs makt.

Vanlige mennesker bruker også slik dobbeltmoral hele tiden. Hvor ofte har du ikke hørt folk snakke om “griske kapitalister” som “grafser til seg av felleskaka”? Dette sier de selvfølgelig fordi de er griske selv og ønsker å grafse til seg av disse verdiene som kapitalistene har arbeidet hardt for å skape. Nylig fikk vi et lignende eksempel i fra lønnsforhandlingene: fagforeningene “krevde” likelønn for menn og kvinner. Dette er jo den enkleste sak i hele verden å få til: mennene kunne jo bare gå litt ned i lønn selv slik at kvinnene kunne gå opp i lønn. Hvis likelønn var alt fagforeningene ønsket seg var jo dette noe de selv hadde makt over. Men dette var selvfølgelig bare et påskudd. Mennene hadde jo ikke lyst til å gå ned i lønn, og derfor bestod lønnsforhandlingene av å kreve lønnsøkning for kvinnene.

I naturen er dobbeltmoral et sykdomstegn, altså et tegn på at moralen ikke er i samsvar med menneskets natur. Det er ikke tilfeldig at dobbeltmoral er så utbredt i altruistiske samfunn, nettopp fordi altruismen er unaturlig og umenneskelig. Ingen normalt åndsfriske mennesker klarer å leve konsekvent etter altruistiske prinsipper, men siden egoisme ikke er moralsk legitimt i et slikt samfunn må de ty til dobbeltmoralske vikarierende argumenter i stedet.

Dobbeltmoral er en strategi for å benytte seg av den rådende moral til å oppfylle sin egentlige, hemmelige moral, men er dette nødvendigvis dårlig? Ta egoismen for eksempel. Kunne det ikke være en idé å overbevise alle andre om at det å være fredelige og snille og greie er moralsk riktig, samtidig som at man selv i hemmelighet bruker det fredelige samfunnet som arena for å leve ut mørkere sider ved seg selv i skjul? Svaret er at det er vanskelig å leve et dobbeltliv. Det å leve en løgn er svært krevende, både energimessig og moralsk. Dersom man selv har en moral som strider med resten av samfunnet vil dette ha en tendens til å skape slitasje, og dersom man faktisk genuint er egoist ønsker man ikke det.

Det er altså enklest å leve som egoist dersom man faktisk lever som man preker, altså å verdsette fred, rasjonalitet og egeninteresse høyest. Da slipper man noen indre konflikter og selv-motsigelser. Man lever da i harmoni både med seg selv og med menneskene rundt seg. For en altruist kan altså dobbeltmoral være en naturlig strategi for å klare å leve med sin umenneskelige moral, men for en egoist er dobbeltmoral et hinder for å leve egoistisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende