John Fredriksen annonserte nylig at han ikke flagger hjem men at han heller i stedet flagger ut alle skipene sine. Det har blitt mye oppstuss rundt dette, særlig etter at Fredriksen sa at han blir syk av Norge. Han insisterer på at årsaken til at han flytter ikke er penger, og for mange mennesker som er svært materialistiske er dette nærmest helt uforståelig. Finnes det noen andre verdier enn penger!?!? De fleste velger å tolke at dette bare er noe han sier, mens den egentlige grunnen er å spare skatt. Noen annen tolkning er bortimot umulig for en materialist.

Men hva kan denne andre grunnen være som han snakker om? Hva kan det være som gjør han syk med Norge? For å forstå dette tror jeg det er lurt å krympe skalaen litt og gjøre det litt lettere forståelig for oss vanlige dødelige. La oss nå se på forholdet mellom Fredriksen og Norge som et ekteskap, hvor Fredriksen er mannen i huset og Norge er den hjemmeværende kona.

Mannen jobber 12 timer hver eneste dag, og klarer dermed å tjene en god inntekt som han bruker til å kjøpe et fint hus med, fin bil og fine ting. Kona jobber ikke ute, men nyter svært godt av mannens kredittkort. Likevel er hun meget misfornøyd med mannen sin. Han gjør nemlig ikke like mye som henne i hjemmet.

Hver eneste dag når han kommer trøtt hjem fra jobb etter en lang arbeidsdag møter han en illsint kone som klager og sutrer over at han er en unnasluntrer og snylter, en grisk og grådig slask som ikke vil være med å støtte opp om fellesskapet. Hun gjør 90% av husarbeidet, hun kjøper inn mat, hun vasker klær og går tur med hunden og kjører og henter barna fra skolen. Dette er blodig urettferdig, mener hun. Han får ta del i godene i fellesskapet, mens hun må gjøre alt arbeidet.

Mannen forsøker å ymte frempå at han faktisk jobber litt han også, og at det tross alt er han som betaler alle regningene. Dette får kona til å gå i harnisk. Hun hevder at han utnytter sin dominante posisjon, at hun også ville kunne ha betalt regningene hvis hun hadde hatt like fet jobb som han. Uten henne ville han aldri kunnet klart seg.

Mannen mistrives hjemme. Han får bare kjeft og ingen skryt. Han får mindre og mindre lyst til å komme hjem til kona etter jobb, så en dag drar han innom puben og kommer litt sent hjem. Det er det kjekkeste han har opplevd på årevis, det å komme til et sted hvor han kan slappe av og være fri uten en kone som psyker han ned og trakasserer han. Han tar seg til og med et par “forretningsturer” med et par kompiser til Skatteparadis Hotell i utlandet.

Kona blir meget mistenksom når han begynner å komme senere hjem, så hun hyrer en privatdetektiv for å spionere på han. En dag han kommer hjem er hun illsint (mer illsint enn vanlig) og legger frem bildene som beviser at han ikke er på forretningstur, men på ferie. Hun skjeller han ut og innfører en ny husregel. Enten kommer han rett hjem etter jobb (privatdetektiven følger med) og hjelper med å rydde i huset, eller så må han flytte ut av huset.

Først er regelen at han får lov til å være hjemme 50% av tiden, men han fortsetter å reise på gutteturer og pub innimellom. Dernest strammer kona inn husreglene ytterligere. Nå får han kun lov til å komme hjem 6 uker i året, han får ikke lov til å se ungene mens han er hjemme, og hvis han kommer innom i 5 minutter og drar ut igjen så teller det som en hel dag.

Til slutt sier mannen “jeg er lei! Jeg vil skilles! Du gjør meg syk.” Det ender med at retten gir kona medhold i at hun skal få beholde huset og ungene. I henhold til retten får mannen kun lov til å se ungene sine 6 uker i året.

Jeg tror de fleste vil være enig i at kona i denne lille fortellingen er en psykopat, og at hun over lang tid har bedrevet psykisk terror mot mannen sin. Mannen skiller seg ikke fordi han vil beholde mer av pengene sine selv, men fordi han er lei av en utakknemlig kone som mishandler, umyndiggjør og trakasserer han.

Jeg tror denne fortellingen nokså greit oppsummerer hvordan Fredriksen opplever sitt forhold til staten Norge. John Fredriksen har skapt noe slikt som 10.000 arbeidsplasser i Norge og hans selskaper betaler milliarder i skatt. Likevel finnes det altså en hel haug med nordmenn som er så frekke at de påstår at han ikke bidrar noenting til “fellesskapet.” Alle disse menneskene burde regelrett skamme seg.

Den beste straffen Fredriksen kan gi Norge er å flytte ut av landet. Mitt råd til Fredriksen er derfor å ikke bare flytte selv, men å flytte ut alle arbeidsplassene også, og alle selskapene. Bygg opp virksomheten i andre mer vennligsinnede land, slik som Singapore. Da kan parasittene her i landet få lov til å ha “fellesskapet” sitt for seg selv. Dette er forøvrig ikke noe bare John Fredriksen burde gjøre men også alle andre kapitalister av størrelse. Kom dere ut, reis fra landet og la skuta synke. Når velferdsstaten har kollapset kan dere komme tilbake, men bare på betingelsen om at dere blir behandlet med respekt.

Oppdatering: Fredriksen opplyser til Aftenposten at det var statens “skatteraid” mot Seadrill som fikk dråpen til å flyte over. Nå vil han ha mest mulig av sin virksomhet ut av Norge. Det synes jeg er bra. Norge fortjener ikke en så dyktig forretningsmann som Fredriksen. Dette bekrefter også at jeg har tolket Fredriksen helt rett i min lille historie om mannen og den sosiopatiske hustruen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende