Det er tre argumenter som går svært ofte igjen mot fred, og de er som følger: 1) “du kan jo bare flytte,” 2) “du må betale svært høye skatter fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et sosialdemokrati” (lav kriminalitet, høyt utdannet befolkning etc.) og 3) “fred er udemokratisk.” Jeg skal i dag besvare alle disse argumentene med ett og samme argument, nemlig at alle disse tre argumentene bygger på vilkårlige nasjonale landegrenser. Et godt prinsipielt moralsk argument bør være uavhengig av hvordan verden er inndelt i nasjonalstater.

“Du kan jo bare flytte”-argumentet fungerer bare så lenge det finnes nasjonalstater og steder utfor en nasjon som man kan flytte til. Dersom det dannes en verdensregjering fungerer ikke dette argumentet lenger. Da kan man ikke flytte, ergo er ikke dette en prinsipiell konsistent måte å argumentere på. Rett og galt avhenger av hvor landegrensene går.

Min mistanke er at de fleste som bruker “du kan jo bare flytte”-argumentet kun bruker det som en pen måte å si “hold kjeft og adlyd.” Dersom vi faktisk fikk en verdensnasjon vil de samme menneskene da si “tough luck” og bevege seg over til neste argument, nemlig “du må betale skatter fordi du får så mange indirekte fordeler av å bo i et sosialdemokrati.” La oss derfor se nærmere på dette argumentet.

Sett nå at vi deler Norge inn i to stater, Vestlandet og Rest-Norge. På grunn av frihandelsavtaler handler disse to statene med hverandre nøyaktig som før. Forskjellen er bare at nå betaler ikke vestlendingene skatt til Rest-Norge eller omvendt. Hva skjedde med alle de indirekte fordelene? Er de liksom forsvunnet nå plutselig? Nei, vi nyter fremdeles like godt av dem på grunn av frihandel. Det eneste som har endret seg er at vi har flyttet landegrensa, og vips så forsvant det argumentet.

Det er nemlig slik at vi i Norge har enorme indirekte fordeler av å handle med Kina. Hvorfor er ikke dette da et argument for at vi bør betale masse skatt til Kina? Fordi det tilfeldigvis er en landegrense som skiller oss. Hadde vi fjernet denne ville plutselig de indirekte fordelene blitt skattbare. Men hvis vi kan dele opp Norge i 2 stater, hvorfor da ikke i 5 millioner stater? En for hver nordmann. Da har man bare frihandelsavtaler mellom landene og så er hver av statene suverene. Gjør vi dette forsvinner plutselig alle de såkalte indirekte fordelene. Akkurat som vi ikke skatter til Kina skatter vi da ikke til det norske “fellesskapet” fordi nasjonen Norge ikke finnes, kun en hel haug med selvstendige småstater.

Nøyaktig samme argument — inndeling i 5 millioner småstater — kan brukes til å besvare det siste argumentet også, nemlig at liberalismen ikke er demokratisk. Overtallet får ikke lov til å bruke sin overmakt til å undertrykke de som er i undertall og dette er fryktelig udemokratisk, får vi høre. Vel, hvis vi deler inn landet i 5 millioner små stater, nemlig en for hvert individ og hans eiendom så er hver og en av disse statene fullstendig demokratiske hver for seg. Sett fra et slikt perspektiv er flertallsstyret mellom 5 millioner uavhengige stater en form for imperialisme.

Med andre ord, disse tre argumentene har store problemer med å takle et tilfelle der hvor hver og en var sin egen nasjon og man hadde frihandelsavtaler mellom statene. Dette er jo nettopp laissez-faire. Det finnes kun tre konsistente løsninger til dette: internasjonalsosialisme, nasjonalsosialisme og liberalisme. Internasjonalsosialismens løsning er en verdensregjering. Den vil rettmessig si at dersom vi virkelig mener alvor med at sosialisme er for alle så er et sosialistisk verdensdiktatur den eneste logiske løsningen.

Den andre løsningen er at Norge er kun for nordmenn: nasjonalsosialismen, hvor sosialismen ikke er universell men er avhengig av hudfarge og etnisitet. Det er denne løsningen de fleste jeg støter på heller i retning av. De vil ha stengte nasjonalgrenser, høye tollmurer for å beskytte nasjonal industri og arbeidsplasser og stenge for innvandrere. Disse menneskene hyler og skriker som stukne griser over at noen nordmenn som bor innenfor de hellige landegrenser nyter godt av de indirekte fordelene med å bo i Norge samtidig som de ikke har dårlig samvittighet et sekund med å benytte seg av de indirekte fordelene av å importere teknologi fra friere land eller billige varer produsert av små barnehender i sweatshops i uland.

Felles for internasjonalsosialistene og nasjonalsosialistene er at de mener at makt gjør rett. Deres beste argument er en klubbe og måten de vinner en diskusjon på er å vifte truende med klubba og å si “hold kjeft og adlyd.” Den tredje løsningen derimot, liberalismen, er uavhengig av størrelsen eller antallet stater. Den er universell og fungerer like godt uansett hvor man setter landegrensene. Dersom både Sverige og Norge er 100% liberalistiske ville nordmenn knapt ha merket noen forskjell om landene slo seg sammen eller ble delt opp i 20 land. Liberalismen er genuint uavhengig av landegrenser, samtidig som den ikke er fascistisk slik som internasjonalsosialismen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende