I en ellers så grotesk drapssak oppstod det for et par dager siden en besynderlig diskusjon om definisjonen på vold. Stridspunktet var om det å trykke kebab i ansiktet på noen kunne karakteriseres som vold. Forsvarer Trygve Staff syntes dette var uhørt, men rettspsykiater Synne Sørheim stod hardt på at dette er vold. Hun hevdet videre at det å kaste en stol på noen med hensikt å treffe også er vold, selv om man bommer. “Å kaste en gjenstand etter en annen er definitivt vold selv om den ikke treffer, men hvis det er fare for at den gjør skade,” forklarte Sørheim.

Jeg kan herved avsløre at Synne Sørheim har helt rett. Det kan se ut som om rettspsykiatrien faktisk opererer med en definisjon av vold som er svært nær opp til den objektivt korrekte, nemlig “å bevisst forhindre noen å bestemme over sitt eget liv.” Liv er her definert som “kroppen, og produktene av arbeid, dvs. ens eiendom.” For en objektiv utledning av denne definisjonen av vold vil jeg sterkt anbefale artikkelen om voldFredswiki.

Å smøre kebab i ansiktet mot ens vilje er vold fordi noen bevisst forhindrer en å bestemme over sitt eget liv, hvilket inkluderer ens ansikt. Dersom det ikke skjedde med vilje er det ikke vold, men like fullt en krenkelse. Dersom vedkommende ønsker at man skal kline kebab i ansiktet sitt av en eller annen kinky grunn er det heller ikke vold.

Dette burde være grei skuring i en rettssal, men tydeligvis ikke. Det er skremmende å høre en fremtredende advokat si at han aldri har hørt om en slik definisjon av vold, og selv dommeren stemte i at dette muligens ikke var vold. Dette forteller alt om hvor elendig tilstand rettsstaten er i. Slike begreper burde vært krystallklare og det er helt utrolig at det oppstår debatt i en rettssal mellom høyt utdannete jurister.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende