De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har brukt mye tid på å forklare og demonstrere hvor forferdelig velferdsstaten er. For de som ønsker en overdose av saker fra det virkelige liv vil jeg anbefale Friborgerforbundets nye media-side, utarbeidet i samarbeid med Ekte Nyheter.

Men i dag skal jeg gjøre noe jeg har snakket alt for lite om på denne bloggen, nemlig å male et bilde av hvordan et liberalistisk fredssamfunn vil være i praksis. Selv om det ikke eksisterer noe sted på jorden i dag som er 100% fredelig er dette likevel ikke noen fantasi. Alle elementene som jeg forespeiler eksisterer eller har eksistert et eller annet sted i verden i et delvis fredelig regime. Alt jeg gjør i denne presentasjonen er å sette sammen eksisterende elementer og fylle inn detaljer.

Hva er et fredelig samfunn?
La meg først begynne med å definere hva et fredelig samfunn er, nemlig et samfunn fullstendig fritt for voldelige relasjoner mellom mennesker. I et slikt samfunn er statens eneste legitime oppgave å bevare freden og beskytte fredelige mennesker mot overgrep.

Fred er frihet fra vold, og vold er å bevisst forhindre noen å bestemme over sitt eget liv. Et fredelig samfunn er altså et hvor staten beskytter individets rett til å bestemme over sin egen kropp, sine egne penger, sin egen eiendom og å kunne fritt inngå fredelige kontrakter med andre individer og organisere seg på en fredelig måte.

Hjelpekonkurransen
I et fredelig samfunn har man stort sett bare lov til å gjøre en eneste ting med andre mennesker, nemlig å hjelpe dem, forutsatt at de ønsker å ta i mot hjelpen. Dette fører til en intens og iherdig hjelpekonkurranse. De som er dyktigst å hjelpe andre tjener seg rike på dette.

Effekten av dette er at uansett hvor du snur deg i samfunnet finner du mennesker som ønsker å hjelpe deg. Du finner butikker, restauranter, fabrikker, arbeidsplasser, banker, busser, optikere, skoler, leger, sykehus, taxier, forsikringsselskaper, flyplasser, bensinstasjoner, konsulenter og produsenter av alle slag. Alle ønsker å hjelpe deg med å oppfylle akkurat dine behov.

Resultatet av den intense hjelpekonkurransen er at de dyktigste underbyr hverandre for å vinne din gunst. Samtidig opplever de minst hjelpsomme menneskene i samfunnet at mange mennesker gjør veldig mye for at livet deres skal bli enklere. De kan lene seg tilbake og se at de tilbys hjelpemidler som gjør dem mer produktive, arbeidsplasser slik at de kan tjene til livets opphold og ikke minst produkter og tjenester som stadig faller i pris og øker i kvalitet.

Sosial utjevning
Konsekvensen av hjelpekonkurransen er en sterk sosial utjevning. Det er vanskelig å bli veldig mye rikere enn andre i dette samfunnet fordi man stadig må konkurrere med andre dyktige mennesker. Samtidig er det veldig lett for fattige å skaffe seg jobb og billige varer slik at man kommer opp på en levestandard som ligger nært opp til gjennomsnittet.

Men sosial utjevning manifesterer seg ikke bare i form av inntektsutjevning. Det manifesterer seg også som kvalitetsutjevning på produkter. Ta bilmarkedet for eksempel. Det finnes i dag globalt sett et dusin store bilprodusenter. Felles for dem alle er at bilene de produserer er nesten like gode, selv om prisene kan variere veldig mye.

Ta for eksempel 2009 Huyndai Accent til under 70.000 kroner (uten norske avgifter). Den er en av de billigste bilene på markedet. Jada, du kan fint finne biler som er større, finere, raskere, sikrere, stillere, bedre utstyrt og lengre holdbarhet, men i sin kjernefunksjon, nemlig å komme seg fra A til B innenfor fartsgrensene, er det liten forskjell på denne Huyndaien og den mest fancy krembilen du kan oppdrive. Kvalitetsforskjellene mellom biler er temmelig liten.

Du kan gjøre nøyaktig den samme undersøkelsen innen alle bransjer og med alle produkter og tjenester og du vil finne ut at det er relativt liten kvalitetsforskjell mellom det beste og det verste som overlever i markedet.

Det betyr i praksis at lommeboka til folk lyver om forskjellene mellom folk. Joda, en som tjener 100 ganger mer enn naboen kan kjøpe seg finere bil, gå på bedre restaurant, kjøpe større og mer prangende bolig og flottere klær, men får han egentlig 100 ganger mer for pengene sine? Nei. Den fancy restauranten har kanskje veldig god mat, men du kan skaffe deg ganske god mat på en billig restaurant også. Se på hvordan folk er kledd på gata. Klarer du veldig raskt å se hvem som har veldig dyre klær og veldig billige klær? Ja, jo, det er litt forskjell, men forskjellen er mindre en prisen skulle tilsi.

Kraftig økonomisk vekst
Hjelpekonkurransen fører ikke bare til sosial utjevning men også til kraftog økonomisk vekst og teknologisk utvikling. Stadig fallende priser på varer og tjenester gjør at kjøpekraften til alle øker jevnt og trutt, uavhengig av deres egen produktivitet. Frisører for eksempel har ikke blitt mer produktive på 2000 år, men de nyter nøyaktig like godt av fallende priser som alle andre.

Den økonomiske veksten og de fallende prisene gjør også at alle i samfunnet raskt får tilgang til de fleste varer i samfunnet. Livssyklusen til en vare eller en tjeneste er ofte som følger: først ute er de rike og betalingssterke. Disse rike betaler blodpriser og finansierer den teknologiske utviklingen av produktet slik at prisen faller og blir tilgjengelig for de store massene. Dernest gjennomgår varene en modningsprosess slik at prisene til slutt blir så lave at selv de fattigste i landet har råd til å kjøpe seg dem.

La meg bruke mobiltelefonen som eksempel. Rundt 1980 kostet en mobiltelefon glatt 100.000 kroner målt i dagens pengeverdi og de var store og klumpete og var kun mobile i den forstand at de kunne transporteres. Mobiltelefonen som Gordon Gekko brukte i filmen Wall Street fra 1987 var gigantisk ut fra dagens standarder og det var bare kakser som hadde råd til dem. I dag kan du kjøpe en mobil som er vanvittig mye bedre og mindre til bare 259 kroner.

Gordon-Gecko

På bare 30 år har kvaliteten økt så mye og prisene falt så dramatisk på mobiltelefoner at selv svært fattige mennesker har råd til å skaffe seg en bedre mobiltelefon enn det beste penger kunne kjøpe i 1980. 30 år er ca den tiden det typisk tar i et fredelig samfunn fra de aller rikeste har råd til et nytt produkt til de aller fattigste har råd til det.

Finans
I et fredelig samfunn ville ikke sentralbanken eksistert. Penger ville vært private, og trolig ville gull vært hovedpengeenheten. 100 år med gullstandard ville skapt et helt annet samfunn og finanssystem enn vi har i dag. Under gullstandarden ville det vært umulig å trykke penger ut av ingenting, og resultatet hadde vært mange og synlige.

I dag tar alle det for gitt at man må låne penger for å utdanne seg, bygge hus og kjøpe bil. Men før gullstandarden ble avskaffet fra og med 1913 var lån til slike formål svært uvanlig. Det er pengetrykken som har gjort at alle er nødt til å ta opp lån for å henge med i inflasjonskarusellen.

Med gullstandard ville i dag de aller fleste vært helt personlig gjeldsfrie. Folk hadde eid husene sine (og prisene på hus hadde vært MYE lavere fordi de ikke hadde blitt blåst så mye opp av gjeldspenger), de hadde ikke hatt studielån eller billån. Foreldre hadde sett på det som sin naturlige rolle å gi barna sine en gjeldsfri start i livet, og dette hadde både vært mulig og normalt under gullstandarden.

Gullstandarden hadde også gjort at finansnæringen hadde sett helt annerledes ut. Jevnt over hadde den trolig vært mye mindre. Det hadde vært færre og mindre forbruksbanker og mindre lånefinansiert børsspekulasjon og dermed mindre børssvingninger. Finanskriser slik som den vi nylig har opplevd ville nærmest vært utenkelige.
Derimot ville investor-selskaper av forskjellige slag vært mye større og mer omfattende. Det hadde vært lett å få tak i risikokapital for investeringsprosjekter.

Med gullstandard ville det også vært mye enklere for folk å forstå økonomi, for de ville observert at prisene på de fleste varer falt jevnt og trutt, mens lønningen forble noenlunde konstante. Uten gigantisk forbrukergjeld ville det ikke eksistert aksje- og boligbobler. Prisene på boliger ville ha falt, ikke steget.

Velferd
På alle de områdene der hvor staten i dag har hele eller hoveddelen av ansvaret ville man merket de desidert største forskjellene. Det gjelder især innen velferd. Dersom fredelig hjelpekonkurranse hadde fått lov til å virke innen disse områdene ville all velferd i dag kostet en liten brøkdel. Jeg skal gi eksempler på dette innen alle de viktigste områdene.

Utdanning
Verden har ikke sett virkelig fri utdanning annet enn i en kort periode på 1800-tallet, især i USA, i perioden ca 1800-1880. I denne perioden var den jevne amerikaner langt bedre utdannet enn i dag. Det store flertallet kunne lese svært godt, og den funksjonelle analfabetismen som er så utbredt i dag (20%) var nesten ikke-eksisterende.

Bøker solgte svært godt den gangen, noe som gjenspeilte det faktum at folk ikke bare kunne lese og skrive men at de var lidenskaplig opptatt av litteratur. Det var ikke uvanlig at femteklassinger på skolen leste romanklassikere slik som Moby Dick som en del av pensum. I dag etter 130 år med offentlig skole er noe slikt utenkelig. Norske elever har knapt lært å bruke punktum og komma i 5. klasse.

Men kanskje enda mer imponerende var det at prisene på utdanning var meget lav. I dag koster det noe slikt som 70.000 kroner å sende et barn på den offentlige grunnskole i ett år. Den gangen eksisterte det skolemodeller hvor barna kunne gå på skole for kun 300 kroner per år målt i dagens pengeverdi!

Det var skoler som hadde en egen valuta (”scrips”) som utdanning ble betalt i. Det var noen få lærere og svært mange elever. Lærerne tok seg betalt i scrips for å lære elevene, og de eldste og dyktigste elevene tjente opp penger til å ta timer hos lærerne ved å lære opp de yngre og mindre dyktige elevene mot betaling i scrips. Dermed ble prisen på skolen veldig lav.

Selv om denne skolemodellen selvfølgelig hadde en del åpenbare mangler kan man argumentere for at skolen også var bedre på en del områder. Elevene lærte pedagogikk (ved å lære de yngre elevene), de lærte forhandling, markedsmekanismen og det å inngå kontrakter og de lærte å disponere pengene sine. Det var garantert mulig å få bedre utdanning enn dette på andre skoler, men 300 kroner? Det er billig det. Selv de aller, aller fattigste har råd til å sende sine barn på en så billig skole.

Og i henhold til prinsippet om at fredelig hjelpekonkurranse er sosial utjevnende ville forskjellen på de dårligste skolene som overlevde i det frie markedet og de beste skolene ikke vært gigantisk. Som med Huyndai vs Porsche ville de utført kjerneoppgavene sine (å lære barn grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive, regne og håndtere datamaskiner) omtrent like bra.

De dyreste og beste skolene ville fått kraftig konkurranse fra billigskolene. I en verden hvor ikke staten lager pensum og bestemmer hvordan ting skal gjøres, men kun resultater teller, ville gratisskoler vært meget populære og veldig gode, trolig fullt på høyde med betalskolene.

Allerede i dag kan du på YouTube finne massevis av leksjoner fra universiteter og skoler, helt gratis. MIT, et av verdens ledende universiteter, har et program som de kaller for OpenCourse, som altså er gratis tilgjengelige opptak av leksjoner fra de beste professorene deres. Slikt ville det garantert vært enda mer av i et fritt samfunn, og dette hadde vært en vanlig form for veldedighet: hjelp til selvhjelp for de som ikke har råd til å gå på skole.

Jeg vil gå så langt som å hevde at skoler jevnt over hadde vært mye billigere enn i dag, og de hadde vært ekstremt mye bedre. Jeg skal liste meg frempå med en ganske heftig påstand: i et fredelig samfunn ville de fleste barn lært seg å lese flytende før de fyller 4 år, og de ville ha tilegnet seg en enormt mye bedre forståelse og mer kunnskap om virkeligheten enn de gjør i dag.

Dette høres kanskje ut som en vill påstand, men alt jeg egentlig sier er at utdanningen ikke hadde stått i ro eller blitt dårligere slik som under statlig ledelse, men i stedet fått en jevn liten forbedring slik som alle andre felter hvor private konkurrerer fritt.

Helse
Dersom helse hadde vært et 100% uregulert, fredelig marked ville prisen på medisiner vært minst 90% lavere enn i dag. Årsaken til at de er så dyre er at staten stiller så ekstremt strenge krav til testing og dokumentasjon at det i gjennomsnitt koster minst 10 år og flere hundre millioner kroner å få en medisin på markedet.

Uten reguleringer ville det vært enorm konkurranse innen helse. Allerede i dag merker dagens fastleger et lite hint av konkurransen fra det fredelige markedet. De fleste mennesker er i dag temmelig flinke til å bruke google og andre verktøy til å finne frem til informasjon på internett. Resultatet er at pasientene ofte er større eksperter på sin egen sykdom enn fastlegene.

Tenk hvordan dette ville vært dersom man ikke var tvunget til å følge den konvensjonelle tvangstrøyen med statlig godkjente leger? Da ville man fått et hav av velrenommerte online-leger som tar i mot pasienter via web-camera eller mail. Det hadde eksistert gigantiske semi-intelligente sykdoms- og symptomsdatabaser som gud og hvermann kunne brukt til å teste ut om de har et problem. (mye av dette eksisterer i dag, men er ikke i allmenn bruk i den skalaen det ville ha vært i et fredelig samfunn)

I et fredelig samfunn ville de fleste trolig valgt å ikke forsikre seg mot alle mulige slags typer sykdom, rett og slett fordi det ikke lønner seg. Forsikring er noe man kun skal bruke i katastrofetilfeller. Resten bør man spare til fordi man sparer penger på dette i lengden.

Dersom folk faktisk hadde betalt direkte for legetjenestene sine og ikke forsikret seg til døde ville dette også ført til en enorm konkurranse innen helseindustrien. Prisene ville generelt blitt drevet ned av innovasjon.

Videre, når folk faktisk må betale for egen sykdom blir de også litt flinkere til å ta vare på seg selv slik at de ikke får en gigantisk baksmell når de blir eldre. Den forebyggende helseindustrien ville ha vært mye større enn i dag, kanskje mye større enn resten av industrien til sammen.

Pensjon og eldreomsorg
En konsekvens av forebyggende helseomsorg er at degenerativ aldring ville blitt forsinket og redusert. Aldring er årsak nummer 1 til sykdom. Uten aldring ville 80-90% av alle helseutgifter forsvunnet. Å bekjempe degenerativ aldring ville derfor vært en stor prioritet for de fleste fordi det er mye penger å spare på det og mye ekstra livsglede å hente ut av det.

Life Extension Foundation er en privat forskningsorganisasjon i USA som forsker på og dokumenterer anti-aldringsmetoder og medisiner. Allerede i dag, selv med forholdsvis lite forskningsmidler og et fiendtlig statlig reguleringsmiljø, vet vi forbausende mye om hvordan man forsinker og reverserer degenerativ aldring.

De viktigste virkemidlene for å motvirke degenerativ aldring som vi vet om i dag er følgende: Omega 3 som forhindrer hjerne-, hjerte- og leddsykdommer, styringshormonene Melatonin og DHEA som bremser aldringen systematisk på alle områder og resveratrol som stimulerer effektiviteten i cellene.

Ut over dette er vekt den viktigste naturlige faktoren som styrer aldring. Holder man seg slank reduseres aldring og sykdommer betraktelig. En teknikk som er bevist å virke svært antialdrende er kalorirestriksjon. Det vil si å spise 30-50% mindre kalorier enn et normalt kosthold, uten å redusere på vitaminer og mineraler.

Problemet med denne teknikken er at den er svært krevende. Man går lett rundt og er sulten hele tiden. Heldigvis finnes det en del kunstige virkemidler man kan gjøre for å oppnå samme resultat. For det første har man oppdaget en rekke stoffer som etterligner kalorirestriksjon, deriblant resveratrol. I tillegg har man funnet stoffer som regulerer og reduserer appetitten slik at man faktisk komfortabelt klarer å permanent spise mindre kalorier enn man ellers ville ha gjort.

Det er bare et tidsspørsmål før disse stoffene omgjøres til allment tilgjengelige kosttilskudd, og i et fredelig samfunn ville dette trolig allerede ha skjedd. Effekten av antialdring er formidabel på økonomien. I tillegg til å forlenge ens levealder betraktelig, kanskje opp mot 120 år, øker den samtidig også ens friske levealder. Med den rette cocktailen av daglige kosttilskudd kan alle sammen leve og være friske, relativt unge og produktive helt frem til de er 70-80, kanskje 90-100 år gamle.

Effekten av antialdring er altså å redusere behovet for pensjonssparing fordi man kan stå lengre i arbeid. Det reduserer også dramatisk behovet for eldreomsorg fordi man ikke blir gammel og syk i samme grad som i dag.

Privat sertifisering
I et fredelig samfunn finnes ingen statlige reguleringer, ingen statlige sertifiseringsordninger, ingen monopol på fredelig aktivitet. Det er svært befriende og forløsende for innovasjon og utvikling, men samtidig er det litt skremmende også for mange. Hvis man ikke trenger en godkjenning fra staten til å praktisere som lege, drive restaurant eller bank eller til å lage eller selge medikamenter, vil ikke dette da føre til masse humbug, uansvarlighet, sjarlataner og skadelig inkompetanse?

Svaret er at i et fredelig marked kan man selv velge hvilken risiko man ønsker å utsette seg for. Jo mindre risiko, jo høyere blir prisen. Dersom alle er klar over at verden er risikabel og at man handler på eget ansvar gjør det at det skapes et stort marked for privat sertifisering av bedrifter.

Det Norske Veritas er et slikt “risk management”-selskap og det driver blant annet med sertifisering. Denne industrien er forholdsvis stor i dag, men den ville vært mye større dersom ikke staten hadde blandet seg inn i markedet. Og i henhold til det økonomiske prinsippet om at fredelig hjelpekonkurranse er sosialt utjevnende ville det oppstått et sett med konkurrerende sertifiseringsselskaper som varierte en god del i pris, men relativt lite i kvalitet.

La meg nå skissere hva som hadde skjedd innen helsetjenester uten statlige sertifiseringer av noe slag. For å dramatisere det hele og vise spennvidden av systemet antar jeg at jeg starter i de fattigste områdene. (selv om slike fattige områder raskt blir en saga blott i et fredelig samfunn) Her har ikke folk råd til å gå til de aller best sertifiserte legene, og de må nøye seg med helsetjenester som enten er usertifiserte.

Akkurat som i gamle dager kan det hende at det er en “trollkjerring” i området som er forholdsvis flink til å diagnostisere og som har lært seg å bruke “urter” (les: medisiner). Hun har soleklart sine begrensninger, men på grunn av at det finnes så mye gratis materiell på internett lærer hun mye om diagnostisering og får et rykte på seg lokalt i slummen for å yte gode helsetjenester til en billig penge.

På et eller annet tidspunkt finner trollkjerringen, la oss kalle henne Agnes, ut at hun har lyst til å kapitalisere på kunnskapen sin slik at hun kan ta seg bedre betalt. Hvordan skal hun gjøre dette? Jo, hun går til det billige men forholdsvis respektable helsesertifiseringsselskapet XYZ og spør om hun kan ta tester for å sertifisere seg.

Etter dialog med selskapet finner hun ut at hun med enkelhet kan ta enkeltsertifikater på en rekke områder (sprøytesetting etc.). Dette koster henne forholdsvis lite og hun kan nå henge på veggen sin med store bokstaver at hun er sertifisert av XYZ til å kunne ta blodprøver, sette vaksiner etc.

Dette gjør at hun nå får en større kundekrets og kan ta seg bedre betalt for disse tjenestene. Hun tjener bedre og bestemmer seg for å investere videre i utdanningen og sertifiseringen sin. Dette gjør at hun kan ta seg stadig bedre betalt for stadig flere tjenester.

Etter hvert flytter hun praksisen sin fra slummen til mer respektable strøk med mer betalingssterke kunder. Dette kan hun bare gjøre fordi hun har investert i utdanning og sertifisering. Til slutt ender Agnes opp som fullt sertifisert lege med spesialisering innen “kvinnesykdommer.” Kanskje bestemmer hun seg da for å benytte seg av et mer velrenomert sertifiseringsselskap slik at hun kan ta seg enda bedre betalt for tjenestene sine.

Denne lille historien er ment å illustrere to ting:  For det første vil det i et fredelig marked alltid være helsetilbud for alle på alle prisnivåer, helt fra slummen og opp over.

Helsetilbudene for de fatttigste vil selvfølgelig ikke være like gode som det de aller rikeste klarer å kjøpe seg, men det er forbausende liten forskjell i kvalitet og risiko mellom de billigste og dyreste helsetjenestene. Og historien har lært oss at de dårligste tjenestene som overlever i det frie markedet er bedre enn det beste staten klarer å produsere. Med andre ord, dersom du hadde gått til Agnes i slummen for legekonsultasjoner ville du sannsynligvis fått bedre helsetjenester med mindre risiko enn hvis du gikk til den offentlige fastlegen din.

For det andre viser dette eksempelet hvordan fattige mennesker kan starte uten kapital og gradvis skaffe seg en utdanning som fullt sertifisert lege, gjennom en iterativ prosess av praksis og utdanning/sertifisering. I stedet for å gå 7 år på et teoretisk studium før en kan tjene penger på utdanningen sin kan man tjene penger gjennom hele utdanningen sin i stedet og samtidig få fantastisk praksis på veien.

Dagens statlige monopol sørger for at slike som Agnes aldri har en nubbesjans til å løfte seg selv ut av slummen og bli en fullt sertifisert lege. I det frie markedet vil dette være helt vanlig, og konkurransen “nedenfra” vil også gjøre legene på toppen bedre. De som virkelig kan ta seg betalt gode penger kan bare gjøre dette fordi de er genuint flinke, ikke fordi de tilfeldigvis har hatt råd og utholdenhet til å holde ut 7 års utdanning i en offentlig institusjon.

Konklusjon
Det er kanskje en klisje å si det, men alt ville vært mye bedre for alle i et fredelig samfunn.

Tenk deg et samfunn der hvor det er en selvfølge at alle kan lese flytende når de er 5 år gamle og er ferdig utdannet som 20-åringer.

Tenk deg et samfunn der hvor man for en billig penge kan holde seg ung og sprek til man er 80 år gammel og leve til man er 100.

Tenk deg et samfunn der hvor gjeld er uvanlig. Nyutdannete barn får av sine foreldre hus, utdanning og en liten startkapital slik at de starter livene sine helt gjeldsfrie. En

utbredt sparekultur gjør at folk ikke lever på forskudd men arbeider før de forbruker. Sparekulturen gjør også at de fleste overlater betydelig arv til barna sine.

Tenk deg et samfunn der hvor du max må spare 10% av inntektene dine til pensjon og hvor helse, skole og eldreomsorg totalt sett ikke kostet mer enn 10% av det du tjener.

Tenk deg et samfunn med kraftig sosial utjevning, ikke fordi dette er et uttalt politisk mål, men simpelthen som en bieffekt av hjelpekonkurransen. I et slikt samfunn gjør det ikke noe om du starter på bunnen i samfunnet fordi du får så mye hjelp til å løfte deg opp så høyt som du bare selv ønsker å strekke deg.

Tenk deg et samfunn der hvor de aller fattigste i samfunnet ligger 30 år i utvikling bak de aller rikeste. Med andre ord, det kun de rikeste hadde råd til for 30 år siden har selv de fattigste råd til i dag.

Dette samfunnet er det vi liberalister arbeider for. Dessverre er det fremdeles svært få mennesker som deler vår visjon. Selv om alt dette som jeg beskriver gikk i oppfyllelse ville dagens sosialister og makthungrige småkonger skrike og hyle ut om hvor forferdelig urettferdig dette samfunnet er hvor noen kan kjøpe seg til bedre helse enn andre. Bedre at alle har det ille enn at noen har det bedre enn andre.

Våre motstandere er dessverre prinsipielt motstandere av fred. De er voldsromantikere og ønsker ikke et fredelig samfunn, delvis fordi de ikke tror at det fungerer i praksis (gjelder særlig høyresiden) og delvis fordi de mener at fred er umoralsk (gjelder særlig venstresiden). Fred betyr at ingen får lov til å herske over andre mennesker og dette er noe et maktmenneske ikke kan leve med.

Jeg håper dog at visjonen jeg har presentert gir en del grunn til å stoppe opp. Er makt over andre mennesker virkelig så viktig at man er villig til å gå glipp av alle de godene som følger med et fredelig samfunn?

PS: dersom du ønsker å bidra til at alle disse innovasjonene skal bli tilgjengelig i ditt liv kan du støtte opp om dette ved å melde deg inn Friborgerforbundet. Jo flere medlemmer vi får, jo større sjanse er det faktisk for å få gjennomslag for friborgerskap, retten til å melde seg ut av statsvelferden og beholde pengene sine selv. Vis også gjerne din støtte til Friborgerforbundet på Facebook.

Oppdatering: her er et eksempel på at det er små kvalitetsforskjeller mellom ting som har veldig store prisforskjeller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende