Fagforeninger er i utgangspunktet en naturlig og bra del av et fritt marked. Deres funksjon er primært å fungere som et ressursnettverk for den enkelte arbeider. Den skal gi juridisk bistand i tilfelle det er samarbeidsproblemer med arbeidsgiveren og gi råd om forsikringer, sparing, utdanning/etterutdanning og kartlegge arbeidsbetingelser og karrieremuligheter. Fagforeningen skal også være et møtested for arbeidsgiver og arbeidstaker hvor betingelser for arbeidsavtaler kan forhandles frem. I tillegg kan også fagforeningen utøve en viss kollektiv forhandlingskraft, akkurat som et stort selskap i kraft av å gjøre et stort innkjøp også kan forhandle seg frem til en bedre pris.

Slik fungerer det i et fritt samfunn, men ikke i dagens samfunn. Det de fleste forbinder med fagforeninger i dag er streik, og med god grunn. Alle fagforeninger som eksisterer i dag er basert på en sosialistisk ideologi, hvor man forsøker å oppnå visse politiske agendaer i stedet for å være en interesseorganisasjon på vegne av det enkelte individ.

For å illustrere hvor problematisk dette er vil jeg gjøre en sammenligning. I dag er “alle” enige om at det er enig å begrense storkapitalens makt. Hvis et selskap slik som Standard Oil eller Microsoft blir for store er det fare for monopol, hevdes det. Da blir selskapene så store og får så stor makt at de kan diktere urimelige betingelser, hevdes det. Derfor har vi anti-monopollover i de fleste land. Dersom vi betrakter en fagforening som det det egentlig er, nemlig et et gigantisk konsulentselskap, og bruker nøyaktig samme marxistiske monopol-logikk på fagforeningene kommer vi frem til konklusjonen at Microsoft bare er blåbær og barnemat sammenlignet med fagforeningene.

Men når var sist gang du hørte sosialister kreve at anti-monopol-lovene tas i bruk for å begrense fagforeningenes makt? Aldri, og grunnen til det er deres (feilaktige) marxistiske forestilling om at en hver krone som en kapitalist tjener er en krone for mye og “utbytting” av arbeidere. I følge marxistisk ideologi kan fagforeningers makt aldri bli for store og for mektige. Selv når fagforeninger er enormt mye større enn de største bedriftene i næringslivet synes sosialistene at bedriftene er for store og mektige.

La meg nå skynde meg å skyte inn at jeg ikke er tilhenger av anti-monopollovgivning. Jeg tror at så lenge bedrifter eller fagforeninger ikke utøver vold kan de være så store de bare orker. Problemet er at det ikke er slik i dag. Fagforeninger har samme opphav som den italienske eller den amerikanske mafiaen: de startet som pøbler i gatene. Fremdeles henger bøllekulturen igjen i fagforeningene og de tyr til voldelige virkemidler for å tilrane seg forhandlingsstyrke. Måten de gjør dette på er ved å mobbe og trakassere såkalte “streikebrytere.” Av og til må slike “forrædere” til og med erfare regelrette overfall.

Siden det generelt i kulturen er stor sympati for denne mafiavirksomheten (fordi marxistiske ideer fremdeles står veldig sterkt) er det ikke strenge lover mot dette og politiet slår ikke ned på trusler og trakassering. Samtidig er det slik at vi lever i et arbeidsdelingssamfunn hvor all produksjon er sammenvevd i et gjensidig avhengig nettverk. Resultatet er at selv “ubetydelige” streiker, slik som vekterstreiken eller flystreikenen nylig, lammer hele samfunnet.

Alle sammen som står i kø på flyplassene og irriterer seg over hvordan livet deres kastes bort eller ikke får tak i kontanter i minibankene forstår intuitivt at det er noe fundamentalt galt med denne oppførselen. I et lyst øyeblikk gir dette assosiasjoner til bandekriger og den lammende effekten disse har på de uskyldige i lokalsamfunnet, men innsikten overskygges raskt av deres indoktrinering om at dette er slik ting skal fungere, for noen kapitalister har vært slemme med de stakkars arbeiderne.

I et tett sammenvevd arbeidsdelingssamfunn grenser slike kontraktbrudd til strukturell vold. Strukturell vold oppstår når mange mennesker bruker eiendommen/livet sitt på en slik måte at det forhindrer andre mennesker å bestemme over sitt eget liv. I gamle dager, før arbeidsdelingen, rammet en fabrikkstreik stort sett bare fabrikkeieren. I dag rammer streikene alle sammen, og det er ingen tvil om at liv og helse går tapt som følge av denne bøllemetoden. Streik hører rett og slett ikke hjemme i et arbeidsdelingssamfunn.

Likevel er det slik at man ikke bare kan forby streiker. Det er fullt legitimt for arbeidere å inngå arbeidskontrakter med mulighet for streik. Dermed vil det være en risiko innebygd i en hver sosialistisk fagorganisert arbeidskontrakt, akkurat som det er en viss risiko for at alt elektrisk utstyr lammes av magnetiske stormer på solen. Dette er bare noe vi kan leve med. Problemet ligger ikke der. Problemet ligger i bølleteknikken, det vil si mobbing, trakassering, trusler og regelrette overfall av såkalte “streikebrytere.” Dersom folk kunne være trygg på at de ikke ble rammet av fagforeningsmobben ville streiker automatisk begrenset seg selv i et fritt samfunn, fordi de som streikes kan sparkes/permitteres og erstattes med andre arbeidere.

Det er lett å la seg fristet til å forby streik som virkemidler, men det fredelige markedet rydder opp også her, hvis man bare tør å la det få virke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende