Hakk i hæl av Harald Eias Hjernevask har Ole Jørgen Anfindsen kommet med en ny bok som tar for seg  mange av de betente temaene fra Hjernevask, især IQ, rase og kjønn. Boken heter “Selvmordsparadigmet” og er ment delvis som en debattbok og delvis som en opplysningsbok om menneskets natur og om biologiske forskjeller mellom rasene og kjønnene. Bokens tese er at vi i Vesten er i ferd med å ødelegge samfunnet vårt med det han kaller “selvmordsparadigmet,” nemlig politiske beslutninger basert på ønsketenkning om hvordan mennesket BØR være i stedet for hvordan det faktisk ER.

Jeg har ikke lest boken selv, men jeg kjenner godt til Anfindsens syn på saken fra hans tidligere skriverier. Jeg baserer meg derfor i stor grad på det jeg har lest av han tidligere og på følgende artikkel i Aftenposten. Jeg synes at det er fint at slike som Eia og Anfindsen utfordrer det politisk korrekte (og vitenskaplig ukorrekte) paradigmet at det ikke finnes vesentlige kjønns- og raseforskjeller. Derimot synes jeg at Anfindsen bærer preg av å trå feil på nøyaktig den måten som Jørgen Lorentzen og de andre politisk korrekte sannhetsvokterne i Hjernevask advarer mot.

Den primære motivasjonen til sosiologene å benekte kjønns- og raseforskjeller er fordi de mener at dette fører til diskriminering og ultimat sett til nazisme i en eller annen form. Som liberalist og individualist tar jeg avstand fra at dette er en nødvendig konklusjon å trekke, men jeg ser definitivt poenget. For sosialister og kollektivister som oppdager kjønns- og raseforskjeller er det ekstremt lett å ende opp som nazister.

La meg først ta opp det som er bra med Anfindsens innspill. Han sier at dagens system i Vesten ikke er bærekraftig, han påpeker at kvotering av minoriteter på tvers av evner er polariserende og ødeleggende, han sier at intelligens er viktig for bærekraften til et samfunn og at vi nå fører en politikk som belønner lav IQ og straffer høy IQ som på sikt fører til at gjennomsnittsintelligensen i samfunnet faller og gjør et teknologisk utviklet og velstående samfunn umulig å opprettholde.

Alle disse poengene er gode og riktige. Problemet oppstår i det øyeblikket Anfindsen søker løsning på disse problemene i en rase- og innvandringsdebatt. Det kan lett tolkes dithen at Anfindsen sier at sosialisme fungerer nasjonalt, og at det er innvandringen fra lav-IQ land som gjør at velferdsstaten ikke er bærekraftig. Implisitt: velferdsstat og sosialisme er bærekraftig — for hvite, ariske nordmenn. Denne formen for sosialisme vil ha nasjonal sosial utjevning, gratis skole, gratis helsevesen og generøse trygdeordninger — men bare for ariske nordmenn. For å beskytte den norske sosialistiske stat må man sette opp tollmurer, arbeids- og innvandringsmurer. Polakker kan til nøds få komme og jobbe i Norge men bare i den grad de ikke truer den sosiale utjevningen i Norge. Sosial utjevning på tvers av landegrensene blir av disse nasjonale sosialistene kalt for sosial dumping og sterkt motarbeidet.

Denne form for sosialisme som jeg her beskriver kalles nasjonalsosialisme. De fleste vil merke seg at vi allerede i dag i vesentlig grad fører en nasjonalsosialistisk politikk. Vi har stor nasjonalsosial utjevning samtidig som vi har høye toll-, arbeids- og innvandringsmurer for å beskytte vår nasjonale sosialisme. En kritikk av dette systemet er absolutt på sin plass, men Anfindsen ser ut til å plassere det meste av skytset sitt mot sprekkene i innvandringsmurene.

Jeg mener at dette er fullstendig feil fokus. Det er ikke innvandring fra lav-IQ-land eller fra mindre siviliserte kulturer som er problemet, men systemet som belønner lav IQ og straffer høy IQ, dvs. sosial utjevning av genetiske avvikere. Det er ikke Islam som er problemet, men vestlig selvhat og kulturell selvutslettelse. Det er ikke innvandringen som ødelegger de offentlige skolene, men det at skolene er offentlige og skattefinansierte.

Kort sagt, innvandring fra lite utviklete land kan gjerne bidra til å fremskynde kollapsen av velferdsstaten, men det er selve velferdsstaten som ikke er bærekraftig, ikke innvandringen. Det er sosialismen — og dypest sett altruismen — som er det egentlige selvmordsparadigmet. Altruisme betyr jo nettopp å ofre seg selv uten å få noe verdi tilbake. Altruisme i sin ytterste konsekvens består nettopp i å begå selvmord, å ofre sitt liv uten å få noe tilbake.

Jeg vil advare  Anfindsen på det aller, aller sterkeste å tråkke opp en debattsti i nasjonalsosialistisk retning, for da gir han Lorentzen og de andre PK-forskerne i Hjernevask rett: samfunnet tåler ikke en debatt om rase uten at det ender i nasjonalsosialisme. Jeg vil heller utfordre han til å føre kritikken der den egentlig hører hjemme, nemlig mot den ødeleggende velferdsstaten og mot det egentlige selvmordsparadigmet: sosialismen. Hvis det er noen som tror at velferdsstaten er bærekraftig innenfor nasjonale grenser så vil jeg at de snarlig tar en kikk på alle verdens velferdsstater og ser på gjeldsbyrden, pensjonsforpliktelsene, investeringsetterslepene og det offentlige forfallet i disse landene. Den pågående globale gjeldskrisen er egentlig en velferdsstatskrise, og den vil bare bli verre og verre, lenge før lavere IQ blir et merkbart problem.

La meg helt til slutt skissere den liberalistiske løsningen som fungerer like godt i et rasehomogent samfunn som i et raseheterogent samfunn. I et liberalistisk samfunn har man ingen tvungen sosial utjevning. Man har ingen gratis velferdsordninger. I et slikt samfunn må man i utgangspunktet betale alt selv: skole, mat, hus, klær, pensjon, helse. (Det finnes snille mennesker som hjelper andre mennesker i nød, men det er en annen diskusjon)

For å bo i Norge må man ha råd til å bo i Norge. Dette setter automatisk begrensninger på innvandring til landet. Kun de som faktisk er flinke nok til å lære seg norsk, utdanne seg og skaffe seg en jobb og betale for å oppholde seg i høykostlandet Norge har råd til å flytte til landet. Slike mennesker bidrar positivt til det norske samfunnet og denne formen for innvandring er svært gunstig.

Siden all velferd er privat og 100% deregulert betyr det at det er enkelt å starte skoler og andre velferdsinstitusjoner, men også at konkurransen dermed er knallhard. Kun de som tilbyr best velferd overlever. Det forfallet som Anfindsen beskriver i den norske skolen ville aldri kunnet finne sted i et liberalistisk samfunn.

Hva med IQ? Helt uavhengig av rase vil et liberalistisk samfunn på sikt ha en tendens til å belønne høy IQ. Det finnes en måte for mennesker med lav IQ (og dermed lavere lønninger) å oppnå stor grad av samme levestandard som resten av samfunnet, nemlig ved å få færre barn. Barn koster veldig mye å oppdra, fø og utdanne og det er mye penger å spare på å ikke få barn eller kun få ett barn. De pengene man sparer på dette kan man bruke på seg selv. I et liberalistisk samfunn er det ingen som vil påtvinge folk å få færre barn, men det er klart at for mange vil dette være en attraktiv løsning. Og det er en vinn-vinn-situasjon. De med lav IQ (uavhengig av rase) vil ha et økonomisk incentiv til å få færre barn, noe som forhindrer at den gjennomsnittlige IQen i samfunnet synker, noe som igjen er noe alle tjener på.

Personlig tror jeg dog at dersom verden får lov til å være noenlunde fri noen tiår til vil biologi- og genforskning være kommet så langt at hver og en kan ta sin biologiske arv i egne hender. Genene som koder for høy IQ og god helse vil bli funnet (uavhengig av rase) og det vil bli helt normalt i fremtiden å få barn som er genetiske forbedringer av ens eget arvematerial. Alle vil få barn som er bittelitt bedre utgaver av en selv; bittelitt friskere, bittelitt penere, bittelitt smartere. Folk kommer til å gjøre dette av nøyaktig samme grunn som at alle foreldre i dag rutinemessig sender barna sine til optiker for å se om de trenger briller. Som følge av dette tror jeg også at de statistiske raseforskjellene som Anfindsen beskriver i vesentlig grad kommer til å forsvinne, men dette avhenger av at dagens virkelighetsfjerne velferdsstatstilhengere ikke lykkes med å rive ned den vestlige sivilisasjon og bombe oss tilbake til middelalderen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende