I dag skal jeg slå hull på en myte som sosialister peprer oss full med, nemlig at markedsliberalisme (dvs. fred) fører til større materielle forskjeller. Vel, det er faktisk en påstand som i vesentlig grad lar seg sjekke. Nedenfor er en graf hvor økonomisk frihet er plottet mot GINI-indeksen. Høy GINI-indeks = store materielle forskjeller. (Takk til Anders for graf.)

 

 

 

Som det går frem av grafen er det tilnærmet null korrelasjon mellom økonomisk frihet og materielle forskjeller. Ja, faktisk er det en ørliten svak sammenheng mellom økonomisk frihet og økonomisk likhet, men denne er ikke statistisk signifikant. Med andre ord, det er mange andre faktorer enn økonomisk frihet som påvirker materiell likhet.

 

Hmmm, er ikke dette veldig merkelig? Hvordan kan dette ha seg? La meg ta en del faktorer som ikke er inkludert i denne indeksen som påvirker materielle forskjeller.

 

1)      Nasjonalsosialisme

Enkelte land er omgitt av fattige land på alle kanter, og ved å tillate fri innvandring fra disse landene høyner man de materielle forskjellene i sitt eget land, samtidig som man senker forskjellene totalt sett mellom landene. Med andre ord, disse landene ”importerer” materielle forskjeller fra fattige land og siden GINI-indeksen er nasjonalsosialistisk fremstår disse landene som mer forskjellige enn de egentlig er. USA for eksempel har stor innvandring fra Mexico. Disse meksikanerne får et bedre liv i USA, men trekker opp forskjellene i samfunnet, og dette er det eneste sosialistene bryr seg om. (Meksikanerne hadde forøvrig hatt det enda bedre dersom de hadde fått komme LOVLIG inn i USA.)

 

Land som er nasjonalsosialistiske, dvs. fører en sosialistisk politikk internt i landet samtidig som de stenger grensene for innvandring fra fattige land, vil komme godt ut på GINI-indeksen. Disse kan slå seg på brystet og si at de ikke har store forskjeller i landet fordi de har stengt grensene for folk som kan trekke opp forskjellene i samfunnet. De sosialdemokratiske landene er klassiske eksempler på nasjonalsosialisme.

 

2)      Regningen sendes inn i fremtiden

Mange land driver et pyramidespill og bruker masse penger på offentlige goder samtidig som de tar på seg forpliktelser i fremtiden som de umulig kan overholde. Norge for eksempel scorer høyt på materiell likhet og velstand fordi eldrebølgen ennå ikke har skylt inn over oss. Når den gjør det vil en rekke pensjonister oppdage at de må leve sine siste dager i fattigdom fordi de var så dumme/grådige at de stolte på at onde sosialister skulle ta vare på dem i alderdommen på andres bekostning.

 

3)      Offentlig fattigdom regnes ikke med

At du må stå i helsekø, bilkø, barnehagekø og at du blir korridorpasient og behandles som dritt på sykehjem og må tigge hos NAV og legekontoret regnes ikke som fattigdom. Det betyr at egentlig er det langt større forskjeller i sosialistiske land enn det som fanges inn av statistikken. De som er så heldige å holde seg friske og i arbeid og som ikke trenger stell i alderdommen går i gjennom livet sitt uten å merke sovjet-tilstanden i Norge. De som også er single, uten barn og bor i gåavstand til arbeid (og derfor klarer seg uten bil) i en mellomstor norsk by merker ingenting til bilkøer, bensinavgifter, bompenger, bilavgifter, dårlig utbygd kollektivtrafikk, barnehagekøer og gigantiske kostnader med å få barn.

 

4)      Privilegier til den politiske adelen regnes ikke med

Den økonomiske frihetsindeksen forholder seg kun til privat inntekt, og tar ikke hensyn til disponering av penger som offisielt ikke står i ens eget navn. Jo mer fascistisk et land er, jo mer klassedelt og føydalistisk blir det. Et nokså ekstremt eksempel på dette er Cuba hvor landet lenge hadde to pengesystemer: dollar (for partipampene og turistene) og den lokale valutaen for folk flest. Med dollar kan du kjøpe importerte varer, inkludert vestlige biler, mens med den lokale valutaen kan man bare kjøpe søppel.

 

Resultatet er et sterkt klassedelt samfunn med partipamper som lever i forholdsvis sus og dus og disponerer alle landets ressurser som om de var deres egne private, og en underklasse av leilendinger som lever i fattigdom.

 

Spør du en hvilken som helst sosialist på gata vil du neppe få som svar at Cuba er et ekstremt klassedelt samfunn.

 

 

Alle disse faktorene er med å få fascistiske land til å fremstå som mer materielt like enn de egentlig er. Faktum er nemlig at de aller fleste komponentene i økonomisk frihet bidrar til å redusere forskjeller i samfunnet. Jeg skal gi et par slående eksempler på dette:

 

1)      Byråkrati

I mange land er kostnadene svært høye for å starte bedrifter, registrering av eiendom o.l. Som en konsekvens av dette er det bare de ressurssterke som har råd til å få statens beskyttelse. Alle de som ikke har råd til dette sperres ute fra legitime måter å tjene penger på. Dette bidrar til å skape et klassedelt føydalsamfunn.

2)      Reguleringer

Mange næringer er full av reguleringer som er svært dyre å følge. Kun de store bedriftene som allerede er etablert med mange kunder klarer å oppfylle disse reguleringskravene. Dette dreper småbedriften og ødelegger dermed konkurransen. Det skaper et klassedelt føydalsamfunn og sedimenterer eksisterende maktstrukturer i samfunnet.

3)      Skatter

En forutsetning for å kunne konkurrere med store bedrifter er muligheten til å tjene penger. Dersom skattenivået er høyt straffer man altså de små bedriftene som ennå ikke har rukket å bli store. Dermed beskyttes de eksisterende store bedriftene og man sedimenterere eksisterende maktstrukturer.

4)      Korrupsjon

I et samfunn fullt av reguleringer, byråkrati og skatter florerer som regel korrupsjon. Kun de som allerede er rike har råd til dette. De som ikke er bemidlete stenges dermed ute fra det gode selskap.

 

Med andre ord, lite byråkrati, få reguleringer, lave skatter for næringslivet og lite korrupsjon bidrar kraftig til å redusere forskjellene i samfunnet.

 

Nå er ikke vi liberalister egentlig så opptatt av om det finnes forskjeller i samfunnet, skal sies. Vi er tolerante og har ingenting i mot at folk har forskjellige evner og interesser, og dermed ikke tjener like mye. For oss er det derimot veldig ille når forskjellene er blitt påtvunget folk gjennom fascistisk politikk som skaper et føydalsamfunn.

 

Det ironiske er at dagens sosialister tror at det er føydalsamfunnet de motvirker med sin fascisme, når det i realiteten nettopp er et klassesamfunn de skaper, med den politiske og byråkratiske adelen på toppen og leilendingene på bunn.

 

Oppdatering: en av mine kommentatorer har gjentatt utregningene i grafen ovenfor og insisterer på at sammenhengen er statistisk signifikant. Jeg protesterer ikke, fordi jeg bare gjorde et øyemål. Hvis de statistiske testene viser at sammenhengen er signifikant så stemmer sikkert det.

 

Oppdatering 2: her er en ny graf med fargekoder som enkelte har spurt om. Takk til Kjetil for grafikk.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende