Her kommer nok et gjesteinnlegg av Hans Fredrik Hansen.
Tilbud og etterspørsel etter penger
av Hans Fredrik Hansen
I min forrige bloggpost skrev jeg om inflasjon. Det viktigste vi kan trekke ut fra den bloggposten var hvordan inflasjon – en økning i pengemengden – leder til en endring i relative priser som igjen påvirker den produktive strukturen ved at ressurser feilallokeres. I dag skal vi se nærmere på hvordan inflasjon faktisk forekommer, altså tilbudet av penger og deretter skal vi begi oss ut på en diskusjon rundt etterspørselen etter penger og hvordan dette kan tenkes å influere markedsstrukturen.
1.1 Definisjon av penger
For å kunne diskutere tilbud av penger må vi først definere hva penger er. Generelt sier vi at penger er en økonomis allment aksepterte byttemiddel. Altså den varen som alle andre aksepterer som byttemiddel for sine varer og tjenester fordi de vet den kan enkelt benyttes i videre byttehandler i fremtiden. Noen mener dette ikke er tilfelle. De hevder penger er et middel for sparing og investering. Selv om disse funksjonene er viktige er de ikke pengenes hovedformål hvilket er dets egenskap som generelt byttemiddel. Det er nemlig den iboende egenskapen til penger som gjør at den får sine sekundære egenskaper. Så snart pengeenheten ble verdiløs som byttemiddel vil også egenskapen som sparemiddel også forsvinne. Historisk, gjennom en selektiv naturlig prosess ble gull og sølv valgt som penger. Og det er kun fra dette punkt i historien myndighetene kan gripe anledningen til å skape deres egen pengeenhet, gjennom en byråkratisk prosess hvor underliggende gull- og sølvstøtte gradvis ble utvannet til dagens 100 prosent fiat system. Sentralstyrt dekret ville ikke være i stand til å påtvinge sine penger som generelt byttemiddel uten å gå gjennom denne prosessen. I dag er altså ”kontanter” en økonomis standard byttemiddel.
1.2 Den monetære base
Hva en sentralbank skaper av penger utgjør en økonomis monetære base. Fra figur 1 ser vi hvordan den monetære base i USA har utviklet seg siden januar 2008.
Figur 1: Kilde: Federal Reserve of St. Louis, egne kalkulasjoner
Det første som slår oss er den enorme økningen i sentralbankens balanse. Fra $870 milliarder i januar 2008 til dagens nivå (siste observasjon 4. november) på $2149 milliarder; en økning på 147 prosent! Den andre observasjonen vi gjør av figur 1 er hvordan det blå feltet først faller relativt raskt, for så deretter bygges opp i et veldig tempo. Denne posten heter ”securities held outright” og består av tre underposter kalt ”mortgage-backed securites” som er såkalte ”toxic asset” overført fra det kommersielle banksystemet til den Amerikanske sentralbanken. Med andre ord, en gigantisk sosialisering av idiotiske investeringer gjort under den inflatoriske boblen som ble bygget opp under Greenspan. Denne har til nå økt med cirka $700 milliarder og vil øke med ytterligere $700 milliarder frem mot mars neste år. Den andre underposten er ”federal agency debt securities,” altså gjeld utstedt av de enorme elefantene i rommet kalt Freddy Mac og Fannie Mae. Denne har økt med omtrentlig $100 milliarder og er til nå lovet å øke med ytterligere $75 milliarder, men det var før Fannie Mae lanserte sitt resultat for tredje kvartal! Den siste posten er ”US Treasury Securities” hvilket er den mest direkte formen for inflasjon: $300 milliarder er blitt direkte monetarisert frem til nå. Den første fasen, som vi kan kalle kvalitative lettelser består av bytter den amerikanske sentralbanken gjør med sine myndighetsobligasjoner med sikkerhet i de amerikanske skattebetalere mot søppel som har undergravet det korporatistiske banksystemet. Figur 2 gir en oversikt over hvordan sentralbankens balanse utvikler seg mot allerede eksisterende eiendeler i samme periode som figur 1. Når de kvalitative lettelser driver ”securities held outright” ned mot 20 prosent er ikke strategien lenger holdbar. God, gammeldags inflasjon blir fra nå nødvendig. Eller som det heter på moderne sentralbankspråk: kvantitative lettelser. I denne fasen kjøpes de ulike eiendeler direkte ved å øke pengemengden. Vi har altså ikke direkte inflasjon før sent 2008, og dermed skulle man ikke forvente å se noen påvirkning på prisene før på vårparten 2010.
Figur 2: Kilde: Federal Reserve of St. Louis, egne kalkulasjoner
1.3 Det korporatistiske banksystemets inflasjon
Mange kommentatorer hevder at sentralbanken ikke kan klandres for dagens finansielle krise. Se bare på hvordan den monetære basen utviklet seg i tiden før krisen! En beskjeden økning på $236 milliarder over 7 år eller rundt 5 prosent årlig rate hvilket er omtrent samme veksten USA hadde i nominell BNP (eller brutto nasjonalkonsum BNK som Herr Åm korrekt ville uttrykt det) over samme periode. Er ikke dette bevis på at sentralbanksystemet ikke kan ha skyld i krisen? Er det slik at et underkonsum i Asia faktisk er skyld i all den overskuddslikviditeten som påvirket millioner av Amerikanere til å gjøre usedvanlig dumme disponeringer? Nei! Slike enkle betraktninger glemmer en viktig bestanddel av dagens system. Nemlig det korporatistiske banksystemet og dets avhengighet av en sentralbank. Merk at Wall Street aldri ville kunne overleve uten et sosialdemokratisk system basert på ideene til Keynes. Når Stoltenberg diskrediterer Wall Street og det han kaller et fritt system hundser han paradoksalt nok i realiteten sitt eget ideal.
Figur 3: Kilde: Federal Reserve of St. Louis, Bureau of Economic Analysis, egne kalkulasjoner
Hvis vi holder oss til definisjonen av penger som utledet over – nemlig som generelt byttemiddel – må vi hensynta det faktum at det korporatistiske banksystemet i stor stil skaper slike byttemiddel ut av intet. Når man gjør et bankinnskudd har man ikke overlatt eierskapet sitt, ikke engang midlertidig til noen andre. Vi har altså en fordringsposisjon (claim transaction) mot banken og man forventer til enhver tid å kunne nyttegjøre seg disse pengene. Når man derimot yter et lån (credit transaction) til en finansiell institusjon inngår man en avtale om midlertidig overførsel av eiendomsretten over pengene og man forventer ikke å nyttegjøre seg av disse før lånet er tilbakebetalt i henhold til avtale. Problemet oppstår ved at banken benytter fordringsposisjon som et lån. De tar sjansen på at ikke alle innskudd vil bli innfridd samtidig og velger å låne ut store deler av disse pengene. I en slik situasjon øker kravene til de samme pengene og vi kan si at det skapes penger ut av intet siden to parter har samme krav på samme tid. Etter at pengene er blitt lånt ut vil de med all sannsynlighet bli til et nytt innskudd som igjen lånes ut på ny for å så bli et nytt innskudd. Slik økes pengemengden i økonomien langt over den monetære base. Sentralbanken har altså bare en begrenset rådighet over den pengemengden som til enhver tid eksiterer i økonomien. Men hva de har rådighet over er hvor mye som potensielt kan skapes av slike penger. Ved at man går bort fra såkalt 100 prosent reservedekning, samtidig som man fremstår som ”lender of last resort” i tid med kredittkontraksjon gir dette bankene alle incentiver til å inngå i svindleraktig adferd ved å ikke opprettholde prinsippet om privat eiendomsrettighet. Kanskje et av de beste eksempel på fascistiske tendenser i den såkalte ”frie økonomi.”
1.4 Kvantifisering av korporatistisk inflasjon
Ludwig von Mises skilte tydelig mellom ”standard money” (som i dag mynt og seddel i sirkulasjon, samt reserver hos sentralbanken) og ”fiduciary media” som er pengesubstitutter, men hvor ingen faktiske penger eksiterer. Med andre ord, ”fiduciary media” er penger skapt av det korporatistiske banksystemet, som oppfattes som penger av publikum, men som det samme banksystemet ikke har dekning for. Med hjelp av Professor Reisman har jeg konstruert ”fiduciary media” for USA på månedlig basis siden 1974. Det første vi gjør er å lage et estimat for total beholdning av penger og deretter trekker vi fra den monetære base. Dette sammenlignes så med bankenes reserver som skal dekke dette opp. Vi inkluderer M1, sweeps (en prosess initiert av Greenspan i 1994 som muliggjør reklassifisering av bankenes forpliktelser og dermed reduseres reservekravet bankene har), pengemarkedsfond, institusjonelle fond, 50 prosent av M2 ”saving deposits” som i realiteten oppfattes som ”demand deposits” hvilket gir oss vår justerte pengemengde. Trekker vi fra den monetære basen får vi en utvikling som vist i figur 4a.
Figur 4a & 4b: Kilde: Federal Reserve of St. Louis, Bureau of Economic Analysis, egne kalkulasjoner
Figur 4a viser tydelig hvordan veksttakten i ”fiduciary media” er langt raskere enn veksten i nominelt BNP fra ca 1994 som indikerer en akselerasjon av en allerede raskt voksende gjeldsakkumulering i USA. Ser vi på bankenes reservedekning for all denne nyskapte pengemengden i figur 4b finner vi at det var på det meste var mer enn 150 krav for hver dollar som faktisk eksisterte. Systemet er åpenbart bygd på ustø grunn. Hvorfor? Hvis etterspørselen etter penger skulle øke i et slikt system er det ingen mulighet for bankene til å innfri de forpliktelser de har påtatt seg. Nå begynner det å bli klart hvorfor bankene er så ivrige etter å ha en sentralbank. Banker som oppfører seg på denne måten skulle nemlig gå konkurs lenge før de har ekspandert sine krav til 150 ganger reservene. Derfor er det nyttig å ha venner som kan låne noen penger i harde tider. Sentralbankens eksistens er jo nettopp der for å ekspandere pengemengden i slike tider og låner villig bort så mye som trengs jfr kapitel 1.2.
1.5 Indirekte monetarisering av statsgjeld og hvorfor brede pengemengedemål faller
Den amerikanske sentralbank, og alle andre for den saks skyld, hevder at de ikke vil monetarisere statsgjeld. Der går grensen! Vel, $300 milliarder kan vi klare, men DER går grensen. Jeg har mine tvil om hvor standhaftige de vil være om behovet skulle melde seg. Det som derimot ikke er like velkjent er at dagens politikk leder til indirekte monetarisering. Man kan nå, om man er venn med Washington, låne så mye man ønsker fra sentralbanken, men den situasjonen det private næringsliv befinner seg er det får verdige lånetakere for ytterligere ekspansjon av kreditt. Derfor faller kredittmengden i USA og man roper på deflasjon og ytterligere sentralbank ekspansjon.
Figur 5a & 5b: Kilde: Federal Reserve of St.Louis, egne kalkulasjoner
Dette betyr at dagens sentralbankekspansjon kun får utløp gjennom det korporatistiske banksystem på to måter. For det første går det direkte tilbake til sentralbanken som reserver gitt figur 5b over og for det andre benyttes disse reservene til å kjøpe likvide, høyt ansette obligasjoner utstedt av finansdepartementet. Så de pengene som benyttes til å kjøpe obligasjoner har absolutt ingen reell sparing bak seg, de er ferske fra sentralbanken, og man monetariserer dermed en langt større del av låneveksten til myndighetene enn hva man får ut fra statistikken som vises hos Federal Reserve. Dette leder følgelig til ett fall i brede pengemengdemål slik som M2 og M3, men vi har likeledes en kraftig inflasjon i smalere pengemengdemål. Det uttrykker bare hvor inflasjonen ender opp; i det minst produktive vi kan tenke oss, nemlig konsum initiert av sentrale myndigheter. Den ”vekst” vi observerer rapportert fra BEA i tredje kvartal er intet mer en ytterligere kapitalkonsum! Flere penger vil snart løpe etter færre varer og tjenester og inflasjonen vil dukke opp gjennom høyere priser. Tilstanden er klar i råvaremarkedene allerede. Gullprisen slår stadig nye rekorder.
Figur 6: Kilde: Federal Reserve of St.Louis & Shadowstat.com
M2 og M3 deflasjon erstattes med andre ord av M1 inflasjon og monetarisering av statsgjeld. Neppe et sunt grunnlag for videre vekst.
1.6 Oppsummering
Vi har sett at sentralbanken både direkte og indirekte bidrar til å øke pengemengden i en økonomi. Videre vil det korporatistiske banksystemet, under viten at de alltid kan låne ubegrensede mengder hos sentralbanken, låne ut mer enn de ville gjort i fravær av en slik institusjon. I sum har vi et system som er avhengig av kontinuerlig økning av pengemengden til progressivt lavere renter for å opprettholde den økonomiske strukturen gjennom kapitalkonsum fra tidligere akkumulert kapital. Alt i alt, systemet er høyst ustabilt og på ingen måte bærekraftig.
2.1 Etterspørsel etter penger
Etterspørsel etter penger er mindre belyst blant økonomer, inkludert østerrikerne. En av grunnene til dette er at penger ble analysert som en tredje gruppe goder, ikke relatert til verken konsumgoder eller investeringsgoder. Slik sett er etterspørsel etter penger tidsnøytral. Med andre ord, den påvirker ikke tidspreferanseraten og dermed heller ikke produksjonsstrukturen. Murray Rothbard var førstemann som tok steget delvis i riktig retning ved å klassifisere penger som ”the present good par excellence.” Likevel gikk han tilbake til Mises definisjon og analyserte etterspørsel etter penger som et tredje uavhengig gode. Med et slikt utgangspunkt forbli etterspørsel etter penger tidsnøytralt. Hülsmann bruker Rothbards definisjon og kategoriserer penger som ”[a] present good par excellence” og er dermed i stand til å få et bedre grep rundt etterspørselsiden av penger. Vi vil med dette som utgangspunkt starte vår analyse av etterspørselsiden.
2.2 Etterspørsel etter penger under en metallisk standard
Hülsmann og Hoppe viser at økt etterspørsel etter penger under en metallisk standard ikke er tidsnøytral. I en slik situasjon vil den økte etterspørselen lede til en overføring av ressurser til gull- og søvlutvinning fordi avkastningen på en slik investering vil øke da input kostnader i relasjon til gull- og sølvutvinning faller relativt til utbytte da den økte etterspørselen øker verdien av gull og/eller sølv. Jeg tenderer til å være enig dette, men i realiteten vil dette kun være av akademisk interesse da gull- og sølvutvinningsindustriene vil være neglisjerbar i forhold til økonomien som helhet. Ressursoverføringen vil dermed knapt merkes på renten (definert som forholdet mellom konsumgoder og investeringsvarer over tid).
Vi kan også merke oss at i et monetært system med gull som standard pengeenhet og håndhevelse av eiendomsretten ovenfor banksystemet (id est 100 prosent reservedekning) vil økt etterspørsel etter penger ikke lede til deflasjon (korrekt definert som en reduksjon i pengemengden). Banksystemet vil stå på solid grunn og være i stand til å innfri enhver forpliktelse. Det vil altså ikke bli finanskrise og panikk blant publikum. Alle kunder som står i kø utenfor banklokalet kan være sikre på at de får utbetalt sine penger i henhold til avtale og dermed vil det heller ikke være noe incentiv til å stå der. Northeren Rock fadesen ville aldri hendt om vi hadde hatt ryggrad nok til å stå for moralske riktige verdier! Et gullstandardsystem er både inflasjonssikkert og dermed deflasjonssikkert!
2.3. Etterspørsel etter penger under nåværende fiat system
Det er to grunnleggende kjennetegn ved et moderne fiat system. For det første er marginalkostnaden ved produksjon meget nær null. Det koster ikke utsteder noe å øke pengemengden. For det andre vil sirkulasjon av slike medier være påtvunget samfunnet. Det må altså være et voldsmonopol til å underbygge sirkulasjon av fiat penger, i motsetning til edelt metall under et fritt moralsk samfunn. Sagt på en annen måte, dagens system er fullstendig avhengig av sentralbanken for i det hele tatt kunne eksistere.
Hva om etterspørselen etter penger øker i et slikt system? I utgangspunktet skulle dette lede til fallende priser fordi sirkulasjonen, eller velositeten, vil da falle og systemet opplever deflasjon. Prisene faller (verdien på penger stiger), den inflatoriske boomen kommer til en ende. Men vi har i dag en sentralbank som styrer etter prisstabilitet og man kan enkelt trykke penger for å møte denne etterspørsel. Vi kan strekke det så langt som å si at økt etterspørsel etter penger vil kausalt øke tilbudet. Dette leder til tidsnøytralitet i et fiat system som innebærer at den strukturelle endringen i den produktive sammensetningen ikke vil forekomme fordi sentralbanken (pro?)aktivt hindrer denne transformasjonen. Moderne østerrikere hevder dermed at et fiat system er tidsnøytralt i motsetning til gullstandardsystemet.
2.4 Er virkelig et fiat system tidsnøytralt?
Jeg må derimot si meg uenig det faktum at fiat systemet er tidsnøytralt. Som diskutert i kapitel 1.3 har sentralbanken kun direkte kontroll over den monetære base og i langt mindre grad kontroll over de brede pengemengdemål. Hvis systemet har vært en gjennom en fase med høy inflasjon og reservedekningen er usedvanlig lav vil tidsnøytraliteten bli tilsidesatt av økt etterspørsel etter penger. Se hva som skjer med ”fiduciary media” i graf 4b etter at Lehman gikk konkurs. Et markant fall – deflasjon – som ledet til fallende priser og dermed en reallokering av ressurser. Investeringer ble satt på hold og handel kollapset.
Det er sant at i tilfeller hvor store selskap, slik som Goldman Sachs, AIG, Citigroup, GM, Chrysler etc får problemer kan sentralbanken intervenere direkte for å hindre konsekvensene av deflasjonen. Men det tok tid før de var i stand til å redusere de bredere konsekvenser og banker går fortsatt konkurs i USA. I ekstreme tilfeller er til og med fiat systemet selvkorrigerende og dagens monetære politikk vil på sikt være dømt til å feile. Som Mises poengterte; enten må man ta konsekvensen av feilinvesteringene eller ende opp med hyperinflasjon og implisitt fullstendig destruksjon av det eksisterende monetære system.
2.5 Hvorfor endres etterspørselen etter penger?
Det siste vi må belyse er hvorfor etterspørsel etter penger plutselig stiger. Igjen er figur 4b instruktiv. Når reservedekningen ble 150:1, eller 0,67 prosent skal det veldig lite til før egenkapitalen til banksystemet er uttømt. Med andre ord, finansielle tap i størrelsesorden 0,67 prosent er nok til å ta bort hele egenkapitalen. Når sentralbanken så seg nødt til å øke rentene grunnet økende prispress i 2005 kollapset boligboblen meget raskt (juli 2006). Selv om bankene hadde omgjort boliglån til verdipapir og solgt dem videre hadde de fortsatt stor eksponering mot boligsektoren på egne balanser. Ikke overraskende var det Bear Stearns og Lehman Brothers som hadde den største eksponeringen av Wall Street bankene. Relativt små tap ledet til store konsekvenser for banksektoren og etterspørselen etter penger økte. Man ville ikke lengre finansiere disse finansielle korthusene og prosessen ble følgelig selvforsterkende og slo snart bein under flere og flere banker og til og med land. Etterspørselen etter penger økte dermed progressivt og sentralbankbalansen likeså. En kort periode i fjor var ikke lengre fiat systemet tidsnøytralt og den økonomiske strukturen var i ferd å med korrigeres for fremtidig sunn vekst. Det faktum at sentralbankene verden over klarte å pumpe inn nok penger og stoppe strømmen av bankkonkurser er dermed paradoksalt nok en tragedie for fremtidig vekst. Vi legger for tiden grunnlaget for neste krise som vil være over oss om ikke lenge.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
av 149 lesere
