Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pressen blir gjerne omtalt som den fjerde statsmakt, og dette reflekterer en vag fornemmelse av at den har en essensiell rolle i et velfungerende demokrati. Denne rollen er noenlunde definert som en overvåker, en som skal passe på at de andre statsmaktene ikke begår overgrep og misbruker sin makt.

Den aller mest sviende kritikken som har blitt ført mot pressen er tradisjonelt at den ikke utfører denne rollen som den fjerde statsmakt på en tilfredsstillende måte, med andre ord at den svikter sin oppgave å kritisere de andre statsmaktene. Etter min mening er dette en altfor mild kritikk. Dette ekskluderer nemlig en langt mer ondsinnet mulighet, nemlig at pressen aktivt bistår et regime i å begå grove maktovergrep.

La meg gi et høyaktuelt eksempel på dette, nemlig verdens pågående overgrep mot stakkars lille Honduras. I juni i år vedtok landets 16 høyesterettsdommere enstemmig å avsette president Zelaya for grunnlovsbrudd og landsforræderi. 95% av kongressen, inkludert Zelayas eget parti, støttet høyesterettsavgjørelsen. Meningsmålinger viser at 70-80% av befolkningen også støtter høyesterett og den nyutnevnte overgangsregjeringen.

Dette er fakta i saken som knapt har vært nevnt i norsk presse, og  pressen velger å servilt stille seg bak Chavez, Castro og Obama i å omtale den konstitusjonelle krisen i Honduras som et militærkupp. Med andre ord, her bidrar altså pressen helt aktivt i det som reelt sett er krigshandlinger mot en suveren stat. Pressen bistår i å forsøke å gjeninnsette en diktatorspire.

Her dreier det seg altså ikke bare om å være ukritisk til totalitære krefter, men å aktivt støtte opp om dem og sensurere bort alle relevante fakta.

Men selv om dette er ille kan pressen faktisk gjøre ting som er enda mer graverende. Pressen kan innta en aktiv rolle i å forsøke å påvirke statsmaktene på en slik måte at de dominerende meningene blant pressefolk blir omgjort til norsk lov. Pressen har kollektivt evnen og muligheten til å påvirke hvem som blir seierherrer i norsk politikk og dermed også til å bestemme hvem som skal kastes i fengsel. Dette er verre enn å bistå maktovergrep. Det er et forsøk på å korrumpere staten.

Disse eksemplene viser hvor stor makt pressen faktisk har. At pressen egenhendig har evnen til å vesentlig påvirke hvilke lover som skal vedtas i et land viser at uttrykket ”den fjerde statsmakt” ikke bare er en analogi. Pressen ER en voldssmakt.

Pressen som anarkistisk element

Det at den delen av pressen som kan bidra til å kaste folk i fengsel ikke er formelt underlagt staten betyr at vi i Norge har en voldsmakt som ikke er en del av voldsmonopolet. Med andre ord, pressen er et anarkistisk element. Den har betydelig evne til å kronisk og systematisk påvirke bruk av vold i samfunnet samtidig som den ikke er en del av staten.

Fra et liberalistisk ståsted er dette svært problematisk. Liberalister er motstandere av anarki. Vi er tilhengere av voldsmonopolet. ALL voldsutøvelse skal være underlagt rettsstaten. Per i dag er det nesten ingen liberalister som har trukket den logiske konklusjonen av dette, trolig på grunn av en manglende forståelse av pressens rolle som premissleverandør for voldsutøvelse. Den logiske konklusjonen er at den delen av pressen som vi omtaler som den fjerde statsmakt bør være en del av statens voldsmonopol. Den fjerde statsmakt bør være underlagt rettsstatlige lovreguleringer.

Pressen som korporatistisk element

Per i dag er pressen på vesentlige områder innflettet i staten, ikke i henhold til rettsstatlige prinsipper, men i henhold til føydalistiske og korporatistiske prinsipper som gjør at vi i realiteten ikke har en fri presse i Norge.

1.       Kapitalbeskatning

I Norge er det høye skatter på arbeid og kapital slik at det er vanskelig for folk å opparbeide seg nok penger til å starte nye bedrifter, inkludert aviser. Dette har en sterk tendens til å opprettholde status quo. De bedriftene som allerede er store forblir store, og de små får aldri sjansen til å konkurrere med dem. Dette gjelder også mediebedrifter og derfor finner vi få nye aviser i Norge. De fleste store avisene har eksistert i mange tiår. Effekten er å sedimentere den eksisterende pressen som maktfaktor i norsk politikk.

2.       NRK

NRK er en skattefinansiert kanal som koster alle TV-eiere tusenvis av kroner i året. Det er i seg selv problematisk at staten skal drive egen nyhetsformidling på skattebetalernes regning, men det er enda verre med tanke på at NRK er en politisk institusjon med klare propaganda-målsetninger, og med en absolutt alt annet enn politisk nøytral redaksjon.

3.       Statlig kontrollert utdanning

Vi har ikke et fritt utdanningssystem i Norge. Hva folk lærer på skolen er politisk bestemt av flertallet, og det er i praksis forbudt med private skoler med alternative fagplaner i Norge. Dette inkluderer også journalisutdanningen.

Med andre ord, politikere bestemmer hva barn og journalister skal lære og mene. Barn programmeres allerede fra barnehagen av opp i et marxistisk-fascistisk verdensbilde, og på universitetene og høgskolene møter studentene eksplisitt marxistiske professorer som former og smir fremtidens journalister i Karl Marx og Mussolinis verdensbilde. Resultatet er at norske pressefolk ligger betydelig til venstre for befolkningen som helhet, noe som utgjør et stort demokratisk problem.

Med andre ord, i tillegg til å være et anarkistisk element har pressen også soleklare totalitære og føydale trekk. Norsk presse er noe så sært som en statsfinansiert og statskontrollert anarkistisk voldsmakt med en totalitær politisk agenda! Det er litt som om Al-Qaida skulle fått statsstøtte til å planlegge terror og organisere en voldelig innføring av Sharia.

Den fjerde statsmakt i rettsstaten

Liberalismens løsning på dette problemet er todelt. For det første må man sørge for at vi har en 100% fri presse. Det innebærer at utdanningen i Norge ikke skal være underlagt flertallets politiske kontroll. På den måten unngår man at barn og unge tvinges til å bli ensrettet av den politiske og intellektuelle eliten. Alle subsidier til pressen bør fjernes, og NRK må privatiseres. All kapitalbeskatning må fjernes slik at det blir enklere for nye og små mediebedrifter å utfordre de store og etablerte. Først da vil pressen være fullstendig fri.

For det andre bør de oppgavene som i dag omtales som ”den fjerde statsmakt” overføres til den statsmakten hvor de hører hjemme: grunnloven og høyesterett. Grunnlovens oppgave er nettopp å sørge for å forhindre maktmisbruk og at staten begår overgrep mot mindretallet, og det er helt sprøtt at det er pressen og ikke høyesterett som skal ivareta dette ansvaret.

Grunnloven må utformes på en slik måte at de implementerer rettsstaten: forbud av vold mot fredelige mennesker, maktfordelingsprinsippet, likhet for loven, bevisbyrde for bruk av vold og 100% demokrati. Høyesterett er den instansen som skal passe på at grunnloven overholdes og at individets rettigheter ivaretas.

En midlertidig løsning

Dessverre er det slik at det er totalt urealistisk på kort sikt å få innført rettsstaten i Norge. Rettsstaten har svært lav oppslutning i Norge fordi den politiske og intellektuelle eliten har lykkes i å programmere folk via skole, universiteter og media at staten bør gjøre mest mulig.

Media sperrer i dag aktivt ute meninger som undergraver statens totalitære makt og forhindrer dermed at rettsstatlige prinsipper og ideer om fred og individuell frihet blir utbredt blant folk. Akkurat som pressen har gått til krig mot Honduras har den gått til krig mot rettsstatlige prinsipper i Norge.

Som et steg i retning av å gjeninnføre rettsstaten i Norge har jeg derfor foreslått en midlertidig løsning for å gjenopprette maktbalansen i Norge og begrense den totalitære makten til flertallet. Denne løsningen innebærer å la pressen fortsette å beholde sin rolle som den fjerde statsmakt slik som i dag, men å lovregulere den slik at pressen i vesentlig grad til å oppføre seg slik høyesterett ville ha gjort. Med andre ord, i de tilfellene pressen tar på seg rollen som den fjerde statsmakt og kommer med voldsytringer bør den også underlegges voldsmonopolet.

I praksis medfører dette at alle landsdekkende partier får lik taletid i valgkampen. Pressen kan velge å skrive om vær og vind, naturkatastrofer, ulykker og lignende uten begrensninger, men i det øyeblikket pressen velger å formidle voldsytringer bør den følge de reglene for voldsytringer som gjelder for en rettsstat.

Jeg innrømmer gjerne at dette er en høyst suboptimal ordning. Det optimale er at høyesterett får lov til å gjøre jobben sin og i overtar rollen som den fjerde statsmakt, men siden dette er urealistisk håper jeg å kunne få gjennomslag for denne midlertidige løsningen ved å appellere til et tverrpolitisk samarbeid om en rettferdig valgordning.

Siden forslaget mitt innebærer regler for hvordan pressen skal formidle valgkampen er det gode muligheter for at det skaper oppstandelse og debatt. Dette er generelt en god ting fordi dette gir meg muligheten å belyse de anarkistiske og totalitære elementene ved pressen i dag.

De som har lest denne artikkelen og forstått innholdet i den bør sitte igjen med en kvalmende og kvelende følelse av å bo i et totalitært samfunn. Har du denne følelsen har du fullt ut forstått hvor ille det står til med landet vårt og hvilke enorme krefter vi står ovenfor. Vi har ingen fri presse og vi har ingen rettsstat som beskytter individet mot flertallets overgrep.

Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa “rettferdig valgordning.“

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hernando de Soto er en av de dyktigste og viktigste liberalistene i verden og jeg har lært meg å stadig følge med på hans prosjekter. Et av hans siste filmprosjekter handler om kapitalisme i jungelen. Han viser på en glimrende måte hvordan kollektivistisk lovgivning har undertrykket urfolk og hvordan de selv utenom loven organiserer seg i henhold til privat eiendomsrett.

de Soto har forsket på fattige over hele verden og overalt finner han det samme mønsteret: alle mennesker forsøker å organisere seg i henhold til kapitalistiske prinsipper når de får anledning til det. Og denne filmen viser altså at selv urfolk i jungelen ønsker kapitalisme. Derfor er dette en viktig film som alle sosialister bør se:

http://vimeo.com/6582274

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidligere har jeg foreslått en måte å gjøre valgordningen mer rettferdig på, deriblant å regulere pressen slik at alle landsdekkende partier i valgrelaterte sammenhenger får lik talerett i media. Enkelte mener at dette ikke er i samsvar med eiendomsretten, men privat eiendomsrett åpner ikke for utøvelse av vold, og dette inkluderer voldsytringer.

Eksempler på voldsytringer er: 1) å rope ”brann!” i en tettpakket forsamling uten grunn og dermed skape en farlig situasjon, 2) æreskrenkelser, 3) trusler om vold og 4) oppfordring til vold. En avis eller en TV-stasjon kan ikke formidle en oppfordring til vold helt fritt. Slike voldsytringer må være underlagt statens voldsmonopol.

Et parti som stiller til valg oppfordrer flertallet til å bruke vold mot et mindretall, dvs. å true mindretallet med fengsel dersom det ikke lystrer de lovene som dette partiet ønsker å vedta. Dette er altså en voldsytring, og følgelig bør det være trivielt at den bør være underlagt lovregulering.

Siden pressen i praksis har påtatt seg rollen som en dommer i en rettssak er det logisk at de landsdekkende partiene får lik talerett i media i valgkampen. Dermed får de presentert saken sin for folkejuryen på en rettferdig måte.

En slik ordning bør implementeres på en så enkel måte som mulig samtidig som den utgjør et så lite inngrep som overhodet mulig i redaksjonell frihet. Jeg diskuterte dette med en venn av meg og han kom på en måte å oppnå intensjonen bak dette forslaget uten å begrense redaksjonell frihet i vesentlig grad, nemlig å lage denne ordningen som deklaratorisk lov, altså som automatisk gjeldende standardkontrakt som kan oppheves gjennom skilting.

Røykeloven kan for eksempel med enkelhet gjøres om til deklaratorisk lov ved å kreve at utesteder som tillater røyking skal ha god og tydelig skilting om dette på utsiden av restauranten.  På tilsvarende vis kan man lage standardregler for hvordan rapportering av politiske saker skal foregå, både i enkeltsaker og i totaldekning, og standardregelen er at når man presenterer og sammenligner partier og arrangerer eller dekker debatter så skal alle landsdekkende partier ha rett til å slippe like mye til.

MEN en avis eller en TV-stasjon trenger ikke å følge denne standardregelen og kan oppheve den ved å tydelig vise et oppslag i artikkelen, før en reportasje eller en debatt med noenlunde følgende ordlyd: ”Dette innslaget er ikke politisk nøytralt.”  

Den umiddelbare effekten av dette vil være å synliggjøre og dokumentere hvilke aviser og TV-stasjoner som er politisk nøytrale i dekningen av norske partier og hvilke som ikke er det. I dagens situasjon ville det medført at alle aviser ville vært nødt til å ha denne meldingen stort sett i alle politiske innslag. Dette ville vært særdeles flaut for NRK, for eksempel, hvor stort sett all dekning av valgkampen ville vært nødt til å inkludere denne meldingen.

En konsekvens av dette er at mange aviser og TV-stasjoner vil forsøke å etterleve disse reglene for å slippe å stadig måtte erklære at de er udemokratiske eller ikke politisk nøytrale. Dette gir altså et nokså betydelig incentiv til media om å gjøre deres dekning av norsk politikk nøytral samtidig som det gir stor grad av frihet til å slippe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde en meget interessant og givende debatt med en filosofistudent for en stund tilbake, og debatten var så interessant at den er verdt til å skrive en bloggpost om. Han satte opp en dikotomi som jeg ikke var enig med. Han tolket Ayn Rand som ”livist” og åpnet samtidig for at hedonisme er en mer korrekt filosofi en livisme. For at denne debatten skal gi mening for andre er det viktig å definere hva hedonisme og livisme er.

Både hedonisme og livisme påstår å være varianter av egoismen. Forskjellen er at hedonisme setter lykken, altså en gledesopplevelse, som aller høyeste verdi, mens livismen setter livet, altså den fysiske eksistensen, som aller høyeste verdi.

I de fleste tilfeller er hedonisme (i betydning gledesoptimalisering) og livisme identiske i handling og filosofi. Derfor er det interessant å se på ekstrempunktene der hvor livisme og hedonisme er forskjellige og etter min mening også bryter sammen.

Lykkeselvmordet

Forestill deg at noen oppfinner et narkotisk stoff som bruker opp livsenergien i kroppen på svært kort tid og genererer en ekstremt intens gledesopplevelse. Opplevelsen er aller, aller mest intens i ungdommen. Problemet er at den medfører ens død på svært kort tid. Det dreier seg i realiteten om et lykkeselvmord. For en hedonist ville dette vært en totalt akseptabel handling, selv om det medførte en svært tidlig død og selv om det medførte at man aldri fikk barn og førte slekten videre.

Hvis menneskeheten kun bestod av hedonister ville altså menneskeheten ha begått kollektivt lykkeselvmord. 4 milliarder års utvikling og overlevelse krones altså med utryddelse. For en livist ville noe slikt vært horribelt. Lykkeselvmord er totalt uakseptabelt fordi det har så mange negative konsekvenser for den fysiske eksistensen, selv om det optimaliserer lykken til individet.

Pinedøden

Mange mennesker opplever å leve i ekstrem smerte de siste dagene, ukene eller månedene av ens liv. Man vet at livet snart er over, og man er totalt ute av stand til å leve eller gjøre noe. Man lever i forferdelige smerter og man er bånn ulykkelig. En hedonist ville i dette tilfellet si at det moralsk riktige å gjøre er å avslutte livet via aktiv dødshjelp.

En livist som verdsetter kroppens eksistens over alt annet vil likevel kunne insistere på at det er umoralsk å avslutte sitt eget liv og at man skal forsøke å leve så lenge som mulig, selv om det innebærer en miserabel og pinefull død.

”Life qua life”

Ayn Rand ville trolig ment at både pinedøden og lykkeselvmordet er umoralske og absurde standpunkter. Dette impliserer enten at Ayn Rand ikke hadde en logisk konsistent filosofi, eller at hun hverken var hedonist eller livist. Jeg mener at Ayn Rand var et tredje alternativ, nemlig individualist.

Individet er en udelelig helhet (”in-divid”=udelelig) som består av både kropp og bevissthet. Bevisstheten er det desidert viktigste organet i kroppen vår, men den er i likhet med andre viktige organer slik som hjertet, kun en en del av individet. Hedonismen er i så måte ikke i samsvar med individualismen fordi den utelukker en viktig del av livet, nemlig den fysiske eksistensen.

Men samtidig impliserer heller ikke individualismen den type livisme som er skissert ovenfor hvor kroppens eksistens og overlevelse er viktigere enn alt annet. Det som kreves for å løse dette paradokset er å forstå Ayn Rand’s begrep ”life qua life” eller ”man qua man.” Oversatt til norsk kan vi lese dette som ”et liv som levende” eller ”et menneskeliv levd som menneske.”

Dette er en av de aller minst forståtte delene av Ayn Rand’s filosofi men også en av hennes mest geniale innsikter. Dessverre klarte hun aldri å formulere denne innsikten på en slik måte at den ble åpenbar og innlysende for alle som leser henne. ”Et liv som levende” er såpass abstrakt at det er lett for folk å fylle igjen med ting de selv føler for.

Jeg mener likevel at hun beskrev dette begrepet godt nok til at det er mulig å definere det 100% rigorøst. Hun brukte nemlig uttrykket ”man qua man” på nøyaktig samme måte som hennes uttrykk ”A is A,” som igjen var Aristoteles sin måte å si at en ting er hva den er. Den har en natur, en identitet.

Det Ayn Rand altså mener med ”life qua life” er at man bør leve i henhold til sin natur. Det er ikke menneskelig å leve som narkoman som begår lykkeselvmord. Ei heller er det menneskelig å leve i et smertehelvete hvor alle muligheter til et liv som fullverdig menneske er borte. Både lykkeselvmordet og pinedøden strider altså mot et menneskeliv levd som menneske, og er følgelig umoralsk i henhold til Ayn Rands filosofi.

En ny definisjon av liv

Dessverre klarte aldri Ayn Rand å integrere innsikten i fra uttrykket ”life qua life” til en kompakt og eksakt definisjon av liv. Ayn Rand definerte korrekt et levende vesen som ”en selv-produserende, selv-opprettholdende prosess,” men denne definisjonen mangler ett kritisk ledd: ”selv-definerende.”

På sett og vis er dette delvis inneholdt i ”selv-produserende” og ”selv-opprettholdende” men disse klarer ikke fullt ut å formulere at for å kunne produsere og opprettholde seg selv så må en organisme ha et SELV å produsere, et ego, en identitet. Med andre ord, en organisme må også være selv-definerende. Det er en del av en organismes identitet at den produserer og opprettholder sin egen identitet, og det er akkurat dette som ligger i begrepet ”life qua life.” En organisme er BARE levende dersom den handler på en slik måte at den opprettholder sin identitet. Den må leve i henhold til sin natur.

Straks dette er forstått er det enkelt å forstå hvorfor både lykkeselvmordet og pinedøden ikke er menneskelige handlinger. Det er i menneskets natur å handle på en måte som medfører sin videre eksistens og trivsel ved hjelp av fornuften. Hverken lykkeselvmordet eller pinedøden kvalifiserer.

Lykkeselvmordet medfører at man aborterer en uferdig gjerning. En viktig del av vår natur er å reprodusere oss selv og sørge for at den menneskelige eksistens føres videre, og derfor er lykkeselvmordet en umenneskelig handling.

På tilsvarende vis er et liv med flere rasjonelle valgalternativer med gevinst en forutsetning for et menneskelig liv. Som dødssyk person i smertehelvete er man fratatt alle valgmuligheter og alle utsikter for fremtidig gevinst. Dermed er man i realiteten en levende død. Hjertet slår, man puster og er bevisst, men livet som menneske er over. Det eneste rasjonelle valget man da har til sin disposisjon er å avslutte livet og eliminere smerten.

For en mer utfyllende diskusjon rundt en vitenskaplig, biologisk definisjon av liv henviser jeg til min kommende bok ”The Religious Atheists: modern medievalism and the gates to hell.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I valgkampen hadde jeg en interessant erfaring. På skolene traff jeg på 4 stykker fra den maoistiske organisasjonen Tjen Folket. (De fornekter Maos massemord) Jeg diskuterte en stund med flere av dem. For de fleste normale mennesker fremstår disse som totalt virkelighetsfjerne, og på overflaten virker det som om de ligger så fjernt unna Det Liberale Folkepartiet som overhodet mulig. Men under overflaten finnes det flere filosofiske likhetstrekk som gjør Tjen Folket mer beslektet med DLF enn begge er med for eksempel Arbeiderpartiet.

Likhetstrekkene mellom DLF og Tjen Folket er som følger: begge er idealister og insisterer på å være filosofisk konsistente. Begge insisterer på å være konsekvent vitenskaplige og objektive.

Grunnen til at jeg påpeker disse likhetene er for å få frem et viktig poeng: filosofi er de mest generelle begrepene om virkeligheten, og dersom man gjennomfører en filosofi konsekvent vil det påvirke alle deler av virkeligheten. Selv små filosofiske forskjeller kan føre til enorme konsekvenser i det virkelige liv dersom noen insisterer på å gjennomføre dem på en konsistent måte. Derfor er forskjellene mellom DLF og Tjen Folket så enorme i praksis.

Alle stortingspartiene er på en måte konsekvente i sin inkonsekvens. Det som binder alle partiene på stortinget sammen er kun en eneste filosofisk idé: søken etter makt. Løgn, løftebrudd, rasjonalisering, pragmatisk salg av egen bestemor og ravende selvmotsigelser: alle virkemidler er lov, så lenge det fører til makt. Derfor er partiene på stortinget så like, både i praksis og i teori. Alle vil ha makt og alle må derfor føre noenlunde den samme politikken for å få makten.

Men tilbake til Tjen Folket. Hva er egentlig forskjellen mellom Tjen Folket og DLF som fører til så enorme politiske forskjeller? Det viser seg at det kun er to ting. 1) Tjen Folket er materialister. Det betyr at de benekter eksistensen av bevissthet. Bevissthet er en illusjon og alt som skjer i universet er utelukkende et mekanistisk resultat av atomer som kolliderer sammen.

En konsekvens av dette er at de benekter intellektuelt arbeid og intellektuell eiendomsrett. All virksomhet som krever intelligens eller tenkning har ingen verdi, i følge Tjen Folket. Alt som gir eiendomsrett er fysiske bevegelser av atomer.  Det betyr at en næringslivsleder ikke skal ha betalt for god ledelse. Han skal utelukkende ha betalt for å løfte røret av telefonen, bevege seg til møter osv.

Med andre ord, Nikola Tesla, som er en av verdens mest geniale oppfinnere og mannen som skapte vekselstrømmotoren og dermed forbedret livene til milliarder av mennesker,  gjorde altså i følge Tjen Folket ikke noe mer verdifullt arbeid enn en gatefeier. Ja, faktisk vil Tjen Folket kunne argumentere med at gatefeierens arbeid var mer verdt enn Teslas arbeid, fordi det er mer fysisk krevende enn å løfte en penn og sitte ved en kontorpult.

Derfor er Nikola Tesla en av skurkene i Tjen Folkets verdensbilde. Han er en tyv som har stjålet store verdier fra folket ved å tjene mye penger på sin oppfinnelse. Med andre ord, Tjen Folket sitt verdensbilde fører altså til at alle de smarte, produktive og oppfinnsomme blir slaver for alle andre. Det ligger nesten i navnet ”Tjen Folket.” En tjener er en slave.

Dette høres kanskje ut som en parodi av hva Tjen Folket mener, men jeg kan forsikre om at dette er eksakt hva deres syn på verdiskapning er. Det høres helt sprøtt ut, men faktum er at nøyaktig denne logikken er det også som ligger bak resten av venstresidens hyling og bæring om kapitalismens ”utbytting” av ”de fattige.” Det eneste som skiller SV,Rødt, Senterpartiet og Arbeiderpartiet fra Tjen Folket er at Tjen Folket er konsekvente.

Tjen Folket virket også som forholdsvis redelige mennesker som virkelig tror på sin egen sak og som tror at de har moralen på sin side. Jo lenger inn mot sentrum man kommer, jo mer maktmennesker blir man. De sosialistene som ligger i det politiske sentrum tror egentlig ikke på materialismen, men de forstår at det er en glimrende måte å tilrane seg personlig makt.

Ett eksempel på dette er forskjellen i reaksjonen mellom SV-leder Kristin Halvorsen og SU-leder Mali Steiro Tronsmoen da Stein Erik Hagen annonserte at han skulle reise til Sveits. SU-lederen er idealistisk materialist og tror virkelig at kaptialister er onde snyltere, akkurat som Tjen Folket. SU-lederens reaksjon var derfor å ønske Hagen god tur ut av landet og tilbød til og med å betale flybiletten for han. Implisitt: vi trenger ikke slike folk som Hagen, han er en snylter, en klamp om foten.

Kristin Halvorsen derimot vet bedre. Hennes reaksjon var forskrekkelse over at han skulle reise ut av landet: ”han kan jo ikke gjøre dét!” klynket hun. Implisitt: hun vet at det er hun som er snylteren og at hun trenger slike folk som Hagen for å finansiere sin maktorgie.

2) Den andre store forskjellen mellom Tjen Folket og DLF er at Tjen Folket setter menneskerasen i sentrum, mens DLF setter individet i sentrum. Nettopp fordi vi er individualister tolererer vi at individer er forskjellige. Siden Tjen Folket er materialistiske kollektivister har de en nulltoleranse for at noen mennesker har det materielt bedre enn andre.

Når alt kommer til alt er dette veldig store forskjeller. Det viser med all mulig tydelighet hvor mye filosofi har å si, og hvordan tilsynelatende små feil i filosofien blir gigantiske systemfeil i politikken. Grunnen til at høyresiden er så pragmatiske som de er fordi de mener at prinsipper ikke fungerer i praksis. Og gitt at de stort sett bare har sett slike prinsipper som Tjen Folket har i aksjon er det neimen ikke rart at de er redd for prinsippfasthet.

DLF derimot har prinsipper som også ”tilfeldigvis” er praktiske. Vi trenger ikke å være pragmatiske fordi alle prinsippene våre faktisk også fungerer i praksis. Det er fordi DLF har rett. Filosofien som liberalismen på inneholder ingen feil. Derfor kan vi også tillate oss å være ideologisk konsistente. På en måte er det faktum at liberalismen er så praktisk også et glimrende bevis på at liberalismen også er rett i teorien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har vi en partistøtteordning hvor staten gir mer penger til de store partiene enn til de små. Dette er egentlig helt utrolig. Det er som om dommeren skulle gitt mer penger til aktoratet enn til tiltalte fordi aktor var mer populær.

Staten skal ikke være en politisk aktør. Den skal være politisk nøytral. Like fullt har altså de store partiene på stortinget lykkes i å bruke sitt flertall til å forsyne seg av statskassen for å finansiere seg selv. Hadde et privat selskap gjort noe liknende ville det blitt kalt grov korrupsjon og underslag og alle ansvarlige ville sittet lenge i fengsel. Men siden det gjøres av flertallet via stortinget er det i skjønneste orden. Flertallet har alltid rett.

Det som gjør dagens finansieringsordning spesielt urettferdig er at flertallet bruker sine politiske motstandere sine penger til å finansiere sin egen valgkamp for å beholde jerngrepet over mindretallet. Derfor bør dagens partifinansiering fjernes.

Jeg er klar over at det er totalt urealistisk å få et flertall til å frivillig gi opp sin priviligerte tilgang til honningkrukken og derfor vil jeg foreslå en finansieringsordning som er et stort steg i riktig retning: alle skattebetalere gis anledning til å donere et visst beløp av skattepengene sine (feks. 1000 kroner) til ett eller flere politiske partier. På den måten bruker et parti i hvert fall bare skattepengene til de som støtter partiet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har dessverre ikke likhet for loven i Norge i dag. En stemme i Finnmark teller omtrent dobbelt så mye som en stemme i Oslo, og en stemme til et lite parti teller mye mindre enn en stemme til et stort parti på grunn av sperregrensen. Dersom hver eneste stemme hadde telt likt ville Venstre hatt 7 representanter på tinget i stedet for 2, Rødt ville hatt 2 representanter, Kystpartiet 1 representant og Pensjonistpartiet 1 representant.

I tillegg har media i dag rollen som den fjerde statsmakt. Det er media som i praksis bestemmer hvem som skal komme inn på stortinget. Dersom hele media bestemte seg for at Arbeiderpartiet aldri skulle nevnes i media noensinne ville Arbeiderpartiet mistet oppslutning og tapt til alle de partiene som fikk lov til å slippe til i media.

Det ville blitt ramaskrik om noe slikt skjedde med Arbeiderpartiet, men i dag er det slik at de små partiene som ikke er representert på stortinget så godt som aldri slipper til i media. Dermed har media kollektivt utestengt visse partier fra demokratiet. Effekten av dette er enkel å dokumentere: i skoledebattene hvor alle partier som stilte til valg ble tildelt lik taletid fikk mange av småpartiene ekstremt mye større oppslutning enn i det ordinære valget.

Media utøver altså strukturell vold mot minoriteter ved å stenge dem ute fra demokratiet og frata dem retten til å forsvare seg selv mot flertallets vold. Dette er grovt urettferdig og et overgrep mot den svakeste og minste minoritet i samfunnet, nemlig individet. I realiteten har vi ikke demokrati i Norge. Vi har oligarki bestående av de store partiene som allerede befinner seg på stortinget.

Flertallet har samme rolle som aktoratet i en rettssak: det har retten til å kaste folk i fengsel. Pressen har i dag rollen som rettsvesenet og kalles derfor den fjerde statsmakt. Den bestemmer hvem som skal få taletid overfor folkejuryen. I en rettssak har tiltalte rett til like mye taletid som aktoratet, selv om den tiltalte er i mindretall. Ja, særlig når tiltalte er i mindretall. Rett til forsvar kalles dette.

Denne retten til selvforsvar blir småpartiene frarøvet ved at media utestenger alle de små landsdekkende partiene. Den eneste måten å sørge for at alle får forsvare seg foran folkejuryen er ved at alle de landsdekkende partiene blir tildelt lik taletid og spalteplass i politiske debatter, presentasjoner og meningsmålinger i media, akkurat som i skoledebattene. Kun dette vil gi lik demokratisk deltakelsesrett og likhet for loven.

Jeg oppfordrer derfor alle sammen til et partipolitisk uavhengig opprop for en rettferdig valgordning som er bygget på likhet for loven. En rettferdig valgordning innebærer at:

-          Hver stemme skal telle likt, uansett hvor i landet man bor eller hvor stort partiet man stemmer på er

-          Sperregrensen må fjernes

-          Media må lovpålegges å gi lik spalteplass og taletid til alle landsdekkende partier

Jeg vil tro at alle de små partiene i Norge uten problemer kan bli med på et slikt krav, men også flere av stortingspartiene vil kunne være interessert i dette. Venstre for eksempel gikk nylig under sperregrensen og ble straffet med å bli tildelt kun 2 representanter i stedet for 7 som de skulle ha hatt. De partiene på stortinget, derimot, som ikke ønsker likhet for loven og som ikke ønsker at den svake skal få forsvare seg mot den sterke vil trolig være sterk motstander av en slik rettferdig valgordning.

Bli med i oppropet ”Rettferdig valgordning” på Facebook dersom du ønsker likhet for loven til jevnbyrdig demokratisk deltakelse for alle!

Oppdatering:

Det er en del som reagerer på punkt 3 på lista, nemlig at pressen skal lovpålegges å gi like mye taletid/spalteplass til alle landsdekkende partier i valgkampen. Som en sier i kommentarene: i en ekte rettsstat ville en slik lov ikke vært nødvendig eller legitim, for der ville høyesterett hatt oppgaven å beskytte individet mot flertallets overgrep. Men vi bor i en annen kontekst, nemlig sosialdemokrati, hvor det er pressen som har blitt tildelt denne rollen å passe på de svakeste i samfunnet. Pressen har demonstrert at de bruker denne makten sin til å gi uproporsjonalt mye taletid til de sterkeste og ingen taletid til de svakeste. Ikke bare gjør de ikke jobben sin ordentlig, de aktivt saboterer den og er blitt en del av oligarkiets maktapparat for å opprettholde de store partiene. Derfor er en lovregulering nødvendig av pressen. En gang i fremtiden når høyesterett har fått oppgaven å passe på at flertallet ikke begår overgrep mot individet kan lovreguleringen fjernes, men så lenge det er pressen som har denne oppgaven (og det er det nå) så er den en del av voldsmonopolet og må reguleres. Det vi har i dag er anarki og jungelens lov det er ikke akseptabelt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Valget er over, og det mest spennende som skjedde var at Sponheim forsvant ut av Stortinget. Med andre ord, lite nytt.

DLF hadde flere mål i denne valgkampen. Ett av disse var å stille i mange skoledebatter og det klarte vi. Et annet mål var å få 500 stemmer i ett fylke slik at vi kunne stille landsdekkende i 2013 uten å samle inn underskrifter i hvert enkelt fylke. Det klarte vi ikke, og skal vi stille landsdekkende (minimum 10 fylker) må vi altså gjøre dette på den tungvindte måten: 500 underskrifter i hvert fylke.

Derimot gjorde DLF sitt beste valg noensinne. 350 stemmer totalt i tre fylker: 170 i Oslo (0,0526%), 58 i Hedmark (0,0538%) og 122 i Rogaland (0,054%). Vi vet at det er langt flere enn dette som følger DLF tett men som gir sin stemme til et annet parti. Mange av dem har gitt uttrykk for at de gjerne skulle ha stemt på DLF men de måtte bare forhindre at Rødt kom inn på stortinget først. Problemet med denne tankegangen er at DLF *er* den beste måten å forhindre Rødt i å få makt.

Ellers er det verdt å merke seg at valgdeltakelsen var svært lav. Det betyr at vi får en regjering som ikke har mer enn 1/3 av velgerne i ryggen. Alle hjemmesitterne sitter trolig hjemme fordi 1) de er oppgitte over at alle partiene er kliss like og 2) fordi de ikke vet om DLF (og media har heller ingen planer om å fortelle dem om det). DLF er jo egentlig hjemmesitterpartiet nummer 1. DLF er partiet for alle de som ikke er interessert i politikk og vil ha minst mulig av det.

Plager det regjeringen at de ikke har støtte i et flertall av befolkningen? Selvfølgelig ikke. De er interessert i makt, og bryr seg egentlig ikke så mye om hvordan de har fått makten så lenge det ser greit ut utad.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Laissez-faire! Det har blitt et ikonisk uttrykk for liberalismen. Angivelig stammer det fra 1600-tallet da den regulerings- og skattekåte finansministeren Jean-Baptiste Colbert  hadde samlet næringsdrivende fra hele Frankrike og spurte dem hva han kunne gjøre for dem slik at økonomien og handelen skulle styrkes. Den liberale forretningsmannen M. le Grende skal da angivelig ha utbrutt “laissez-nous faire!” som på norsk betyr “la oss være i fred!”

Finansminister Colbert kunne med enkelhet ha sklidd rett inn i regjeringen til Mussolini, eller til Franklin D Roosevelt, eller Adolf Hitler, eller en hvilken som helst norsk regjering etter andre verdenskrig. Han var korporatist og mente at staten skulle styre og bestemme alt, og individet bare hadde med å føye seg.

Fattigdommen i Europa var enorm under korporatismen. Folk døde som fluer, nøden var stor og det var gigantiske forskjeller mellom fattige som falt utenfor loven og de rike som hadde spesielle privilegier. Men så fikk vi opplysningstiden, liberalismen og velstand over hele Vesten. På mindre enn 100 år klarte liberalismen å utrydde fattigdom og barnearbeid i de landene som innførte den.

Men så mistet laissez-faire grepet. Totalitære krefter tok på nytt over store deler av Vesten og resultatet er at den samme politikken som skapte enorm fattigdom og nød på 14-1600 tallet nå er på moten igjen. Dagens politikere lar ikke folk leve i fred. De blander seg inn i alt og alt og skal styre og stelle.

I Norge i dag finnes det bare ett eneste parti som vil at vold ikke skal brukes til annet enn til selvforsvar, nemlig Det Liberale Folkepartiet. DLF vil ha laissez-faire. Vi vil at alle fredelige mennesker skal få leve i fred. Statens eneste oppgave er å beskytte fredelige mennesker mot vold.

Vi som stemmer DLF gjør det fordi vi er lei av maktkåte politikere som tafser i våre liv. Til dem har vi en instendig bønn og klar beskjed: la oss være i fred!

Hvis du ønsker å leve i fred og respektere andre mennesker og la dem leve i fred så lenge de er fredelige bør du gi din stemme til DLF. Vi stiller i Rogaland, Oslo og Hedmark. Godt valg! Stem DLF!

Nyhets-referanser:

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Foreløpig ligger både DLF-bloggen og min egen blogg veldig godt an i avstemningen om årets valgblogg på valgprat.no. De ligger på henholdsvis 4. og 5. plass. Det er ennå tid å stemme på disse og andre liberalist-blogger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne er sterke tilhengere av informasjonssosialisme. De ønsker å fjerne all intellektuell eiendom og gjøre den til felleseie. Dette betyr blant annet at en forfatter sine bøker ikke lenger er beskyttet under åndsverksloven. Hvem som helst skal kunne piratkopiere innholdet i en fysisk bok (feks. ved scanning) og legge innholdet fritt ut på internett.

Dette høres helt utrolig ut men jeg spurte eksplisitt 2. kandidaten i Rogaland Venstre Helge Solum Larsen om dette og han svarte bekreftende på dette. Alt skal kunne ribbes: bøker, patenter, nyheter, programvare, musikk, film. Alt.

Hva er så deres løsning på dette? Jo, i god nasjonalsosialistisk ånd vil de at informasjonsprodusenter skal bli statsansatte. De vil nasjonalisere informasjonsproduksjon! (Såkalt ”kunstnerlønn.”) Det betyr i praksis at disse partiene ønsker en propagandaminister som skal lage reglene for hvem som skal få lov til å tjene på åndsverk og hvem som ikke skal få det.

Dette er en meget skummel og snikende måte å innføre sensur på i Norge. For hvem avgjør egentlig at en journalist er mer kvalifisert enn en annen? Hvem avgjør hvilke intellektuelle som skal få statslønn for å tenke? Hvem avgjør hvilke aviser som skal få statsstøtte? Jo, det må nødvendigvis være en komité utnevnt av det rådende flertallet. I praksis vil dette medføre forbud mot idéer som strider med flertallets oppfatning av rett og galt.

Informasjonssosialisme er altså en trussel mot ytringsfriheten og i ytterste fall også mot rikets sikkerhet.

Dette er faktisk et høyst reelt problem allerede i dag for Vesten har svært dårlige lover for intellektuell eiendom. Årsaken til dette er at det først var i det 20. århundret at vi for alvor beveget oss inn i informasjonssamfunnet, men de siste hundre årene er det fascismen som har vært den dominerende intellektuelle understrømningen i samfunnet. Staten skal gjøre alt, individet skal gjøre intet.

Derfor utviklet for eksempel aldri Vesten privat eiendomsrett på radio- og TV-frekvenser. I stedet fulgte man Mussolinis korporatistiske modell og opprettet statlig eierskap av frekvensene med lisensiering til private selskaper og ”public broadcasting.” Resultatet var i all hovedsak at TV- og radiokanaler ikke hadde noen andre måter å tjene penger på enn via reklame.

Reklame er altså en industri som har utviklet seg enormt de siste 50 årene lang på vei for å kompensere for manglende privat eiendomsrett av sendefrekvenser. Reklameutviklingen har kommet på bekostning av et skikkelig privat lisensierings- og betalingssystem for TV og radio. 50 års utvikling har mer eller mindre gått i vasken takket være den fascistiske måten å organisere eiendom.

Dette har hatt enorme konsekvenser også innen andre medier. De siste 20 årene har både avisindustrien og særlig plate, film- og programvareindustrie beveget seg fra å være fysiske medier til å bli digitale medier. Dersom radio og TV hadde hatt 50 års erfaring med private lisens- og betalingssystemer ville det eksistert en gigantisk industri i dag som utelukkende levde av å sørge for at produsentene av informasjon fikk betalt det de skulle ha. Avis-, musikk- og filmbransjen kunne da med største enkelhet ha benyttet seg av disse tjenestene til å ta seg skikkelig betalt for sine produkter, og piratkopiering ville vært omtrent vært et like stort problem som butikktyveri er i dag, dvs. et par prosent svinn. Plagsomt men ikke noen katastrofe.

La meg gi et eksempel som er relevant for meg selv. Trolig ville mikrobetaling eksistert på nettet. Da kunne jeg som blogger ha tatt meg betalt 3 kroner i snitt per artikkel, og en typisk leser som følger meg fast ville da ha betalt 60 kroner per måned eller der omkring. Jeg har rundt 300 lesere per artikkel i snitt og det ville gitt meg ca 900 kroner per artikkel. Med 20 artikler i måneden ville jeg da tjent 18.000 kroner som jeg faktisk kunne ha levd av.

I stedet må jeg basere meg på frivillig abonnement på 60 kroner i måneden. Det er per i dag ca 6-7 stykker som benytter seg av dette, noe som gir meg rundt 2% av den potensielle inntekten jeg ville ha hatt dersom et godt betalingssystem hadde vært standard i dag. (Forøvrig vil jeg anbefale de som benytter seg av min blogg jevnlig og som setter pris på mine artikler å abonnere på bloggen min som koster 60 kroner måneden, eller donere et enkeltbeløp. Det gjør du ved å trykke på ”subscribe”-knappen eller ”donate” knappen til venstre på bloggen.)

Med Venstres informasjonssosialisme ville jeg vært nødt til å søke om kunstnerlønn av staten og så ville en byråkrat vurdert om bloggen min produserer akseptabelt innhold.

Det er selvfølgelig trist at jeg går glipp av inntekter på grunn av den intellektuelle eiendomsrettens svake stilling i Norge og Vesten i dag, men langt verre er det at det går ut over kvaliteten på journalistikk. Nylig la TV-Norge ned nyhetene og skat i stedet sende ”Americas Funniest Home Videos.”

Alle nyhetsmedier i Norge sliter i dag og de har ikke råd til å drive ekte journalistikk. Dette er et problem som i verste fall truer rikets sikkerhet. I dag er det ofte slik at en eller annen journalist som ingen vet hvem er på andre siden av kloden skriver en eller annen pressemelding og så ender det opp ukritisk i alle norske aviser via NTB. For eksempel var det Chavez- og Castro-vennlige journalister som først spredde ”nyheten” om ”militærkupp” i Honduras. Alle vestlige aviser papegøyet ukritisk denne løgnen, og selv den dag i dag flere måneder senere sliter Honduras med at alle medier fremdeles ukritisk omtaler avsettelsen av den kriminelle presidenten Zelaya som et ”militærkupp.”

På denne måten samles definisjonsmakten og makten til å fabrikere nyheter på noen ganske få velposisjonerte hender. På grunn av det lave utdanningsnivået blant journalister og manglende midlene til å drive kritisk journalistikk kan man like gjerne få nyhetene sine gjennom Disney-channel eller Se & Hør.

Min påstand er at dette er et strukturelt problem som kan spores tilbake til manglende lønnsomhet i nyhetsbransjen, som igjen kan direkte spores til manglende intellektuell eiendom for informasjon og billige, gode og enkle betalingstjenester for nyheter og kritisk journalistikk. Fravær av privat eiendomsrett har rett og slett ødelagt og utpint media, på samme måte som kommunismen utpinte og ødela alle land som ble rammet av den.

Slike lange linjer og de dyptpløyende konsekvensene av sosialisme går selvfølgelig partier som Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne hus forbi. Det er kun liberalister som fullt ut forstår hvor skadelig sosialismen er for samfunnet.

Hvis du ønsker å styrke den intellektuelle eiendomsretten og forhindre informasjonssosialistene i å ødelegge all informasjonsproduksjon og true rikets sikkerhet bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet på mandag. Vi stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark og trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Meld deg også gjerne inn i ”500 stemmer for DLF” på Facebook.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er snart valg og det er på tide å oppsummere hvorfor Det Liberale Folkepartiet er et viktig politisk parti som du bør stemme på dersom du verdsetter fred, frihet, demokrati, velstand og sivilisasjon. En stemme til et hvilket som helst annet parti er en stemme i totalitær retning. Venstresiden er åpenlyst og utilslørt fascistisk, men en stemme til høyresiden er i realiteten en treg stemme til venstresiden.

DLF tilhører hverken høyresiden eller venstresiden. Vi tilhører fredssiden. På det prinsipielle, overordnete planet vil Det Liberale Folkepartiet:

- forby vold mot fredelige mennesker
- gjeninnføre likhet for loven
- gjeninnføre maktfordelingsprinsippet
- gjeninnføre bevisbyrde for bruk av vold
- utvide demokratiet fra 50% til 100%

Konkret betyr dette at Det Liberale Folkepartiet vil:

- innføre fredsøkonomi basert på frivillig samarbeid
- innføre frivillig medlemsskap i statsvelferden (friborgerskap)
- legalisere skoler for barn med særskilte behov
- legalisere gull og sølv
- skille stat og religion
- sikre miljø og naturressurser gjennom privat eiendomsrett
- bekjempe organisert kriminalitet og andre trusler mot rikets sikkerhet
- bekjempe narsissisme og hensynsløshet ved å styrke individets selvrespekt
- fjerne alle tollmurer og subsidier i solidaritet med verdens fattige
- kompromissløst bekjempe all form for tyranni og undertrykkelse

Hvis du vil gi fred en sjanse bør du stemme på DLF! Vi stiller til valg i Oslo, Rogaland og Hedmark og trenger bare 500 stemmer i ett av fylkene for å kunne stille landsdekkende. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Nyhets-referanser:

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dessverre er denne arven i ferd med å gå tapt til mørke krefter. “Alle SKAL med” proklameres det taktfast fra AP i disse dager. Hvilken skjebne som venter dem som ikke VIL være med sies det lite om. Nynazisme er i sterk fremmasj over hele Europa. Miljøvernere vil ofre millioner av afrikanske barn for å *kanskje* redde 50 isbjørner på nordpolen. Fødselsraten i Europa blant etnisk europeere er katastrofale 1,4 barn per kvinne! Andelen yrkesaktive personer i privat sektor i Norge er i fritt fall. Økonomien er i stadig større grad basert på en statlig bløff enn relle verdier. Skatter og avgifter beslagelegger ca 2/3(!!!) av inntekten din. Etc., etc. etc. Mye tyder på at vi er midt i en katastrofe som utspiller seg i svært sakte kino. Restene av vår liberalistske arv smuldrer opp mellom fingrene på oss til det punkt hvor vår kultur og samfunn simpelthen ikke lenger er bærekraftig og kollapser. Det tar kanskje 50 år til, men da er det på nytt fritt fram for ekstreme krefter som overhodet ikke respekterer individet og menneskeverdet.

Nazistene, fascistene, kommunistene og islamistene deler alle en ting: Forakt for individet: “Staten er alt, indivitet er intet”, som Musollini så treffende sa det. Når all makt samles på få hender på denne måten kalles det totalitarisme. Historen viser at jo mer totalitære regimer er, jo oftere ender det med folkemord og elendighet i ufattelig skala. Hvor mange liberalister står bak folkemord? Ingen! Det er fordi vi liberalister tror på individet og dets ukrenkelighet. Vi tror at vold og statsmakt kun skal brukes i selvforsvar for å forsvare individer mot kriminelle, ikke til å skape “lebensraüm” eller bygge operaer med. Vi tror at de aller fleste problemer kan løses på en fredelig og frivillig måte, uten påbud/forbud, avgifter, lover, politikøller og konsentrasjonsleirer. Vi tror at folk selv, ikke staten, eier sitt eget liv.

Både FrP og Venstre (og til en viss grad Høyre) har liberalistiske elementer i seg. DLF (Det Liberale Folkepartiet), som både jeg og Onar er medlemmer i, er dessverre det eneste rendyrkede liberalistiske partiet i Norge i dag. Vi stiller til valg i Oslo, Rogaland og Hedmark og trenger “bare” 500 stemmer i et av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende neste gang. DLF er foreløpig bare et mikroparti, men vårt “radikale” budskap om fred og frivillighet når langt inn i andre partier som nesten har glemt arven fra 1814. En stemme til DLF er derfor en effektiv protest mot totalitær galskap og en stemme for Kardemommeloven og et fortsatt fritt og trygt Norge.

Derfor vil jeg komme med en innstendig oppfordring: Gi fred en sjanse og stem på DLF du også!

Takk for oppmerksomheten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det Liberale Folkepartiet er bygget på opplysningstidens idealer om frihet for individet, likhet for loven og brorskap mot tyranni. Mennesker undertrykkes over hele verden, inkludert i vårt eget land, og dette er totalt uakseptabelt for oss.

Er du en bonde eller skogeier får du ikke lov å bestemme over din egen jord, på grunn av ”jordvern” og andre sovjet-reguleringer. Er du en restauranteier får du ikke lov til å la kundene dine røyke på din egen eiendom. Er du en bedriftseier får du ikke ansette hvem du vil i din egen bedrift. Er du en forelder får du ikke bestemme over din egen inntekt til å sende barna dine på den skolen du selv ønsker. Selv vårt eget forholdsvis frie samfunn er altså full av undertrykking.

Men det er mye verre i store deler av verden. Diktatorer og tyranner slik som Mugabe, Taliban, Ahmadinejad, Castro, Kim Jong-Il og Chavez bidrar til å skape død, elendighet, fattigdom og ulykke for milliarder av mennesker.

Måten dagens norske politikere håndterer slike tyranner er stort sett ved å bukke og neie, slikke dem opp etter ryggen og nominere dem til Nobels fredspris. I tillegg til å være skammelig er det å gi anerkjennelse til tyranner på denne måten å gjøre oss selv en stor bjørnetjeneste. Vi styrker bare deres posisjon og anerkjennelse blant barbariske mennesker. Det er også usolidarisk med de stakkars menneskene som rammes av barbariet.

DLF vil derfor aldri smile og bukke for tyranner. Hvis du ikke ønsker at Norge skal støtte opp om tyranner bør du stemme på DLF. Vi stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark og trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

P4 avslører i dag det som har vært kjent lenge blant oss liberalister, nemlig at SOS Rasisme er styrt av den sosialistiske organisasjonen Tjen Folket som åpent og utilslørt hyller Mao, Lenin og Stalin og benekter at disse begikk folkemord.

Tjen Folket er en ganske ekstrem organisasjon som vil innføre et fascistisk diktatur ikke helt ulikt Nord-Korea, men også i SV finnes det Holocaust-fornektere. En av DLFs representanter snakket med SV på valgboden deres i Oslo og der benektet SV-representanten at Mao hadde begått folkemord. SVs førstekandidat i Rogaland Hallgeir Langeland støtter også åpenlyst opp om fascisten Fidel Castro og har nominert han til Nobel fredspris mange ganger.

Det er altså mye rødgrønnbrunt grums på venstresiden, og det verste grumset finner man i det nasjonalsosialistiske partiet Vigrid og i det internasjonalsosialistiske SOS Rasisme. Vi liberalister oppfordrer alle anti-rasister til å melde seg ut av SOS Rasisme så fort som overhodet mulig. Ved å være betalende medlem bidrar du indirekte med statsstøtte til Holocaust-fornektere.

I stedet har vi liberalister laget et alternativ, nemlig ”Stopp Nazismens fremmarsj!” på Facebook. Foreløpig er dette ikke et så stort problem i Norge, selv om Vigrid fikk 3,9% av stemmene i Buskerud, men i resten av Europa begynner nazismen for alvor å vokse seg sterk. Med litt uflaks kan vi ha borgerkrig i vente i minst ett europeisk land i de neste tiårene.

Stem gjerne også på den klareste stemmen mot nazisme, rasisme og annet grums i norsk politikk i dag, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Vi stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark og trenger bare 500 stemmer i ett av dem for å kunne stille landsdekkende. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det mulig å stemme på bloggen min i Bloggvalget 2009 på valgprat.no. Det gjør du enten ved å gå til valgprat.no og stemmer direkte, eller så trykker du på linken til venstre på bloggen min hvor det står “Stem på meg i bloggvalget 2009.” Jeg vil også oppfordre til å stemme på DLF-bloggen og andre liberalistiske blogger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vigrid stilte kun i ett fylke, Buskerud, og fikk der 3,9% av stemmene. På en av skolene fikk Vigrid 10% oppslutning. Vi i DLF har advart mot Nazismens fremmarsj i Europa. Nazistene vant 2 seter i EU-parlamentet i Storbritannia og 3 seter i EU-parlamentet i Ungarn. Foreløpig har Norge gått fri fra denne faren, men nå ser vi at den kommer også hit.

Årsaken til Nazismens fremmarsj er temmelig enkel: nazismen er den illsinte varianten av sosialdemokrati, så når sosialdemokrater blir sinte og frustrerte ender de opp som nazister. Siden sosialdemokratiet står svært sterkt i Europa truer hele tiden nazismen og de totalitære kreftene.

Hva gjør så sosialdemokrater sinte? Paradoksalt nok misliker de sterkt konsekvensene av sosialdemokrati. De misliker at velferdsstaten skaper offentlig elendighet i form av dårlige skoler, dårlige sykehus og dårlige veier. De misliker at velferdsstaten skaper en hel haug med utenlandske snyltere og en rekke Mullaher over hele Europa som preker radikal islam og hat mot Vesten mens de går på sosialen betalt av vestlige skattebetalere. De misliker sterkt at norske og europeiske verdier tråkkes på i multikulturalismens navn. Alt dette fostrer nazisme.

Vold avler vold. Enhetsskolen avler sosialdemokrater. Sosialdemokrati avler nazisme. Det finnes bare en måte å bryte ut av denne onde voldsspiralen på og det er liberalismen. Liberalismen setter individet i sentrum og respekterer hver enkelt individ sin rett til å bestemme over sitt eget liv.

Ved å gi makta tilbake til hver enkelt til å bestemme over sitt liv fjerner man frustrasjonen som sosialdemokratiet skaper. Det er deilig å være herre i eget hus, selv om man ikke nødvendigvis tjener like mye som naboen. En slik overføring av makt tilbake til folket gir også en fredelig grobunn for at europeisk og norsk kultur skal blomstre uten å bli sjåvinistisk. Ved å fjerne muligheten for snylting på en velferdsstat eliminerer man også alle problemene med innvandring.

Liberalismen er derfor løsningen på å stoppe nazismens fremmarsj. Frp, som har en god del liberale elementer i seg, må ta æren for at slike partier som Vigrid ikke har vokst seg større i Norge, men sosialdemokratiet står dessverre altfor sterkt i Frp og de kan derfor ikke forhindre nazismens fremmarsj.

Kun et ekte liberalistisk parti kan tilby et reelt og bærekraftig alternativ som forhindrer den reaksjonære voldsspiralen som sosialdemokratiet skaper. I Norge finnes det kun ett slikt parti, nemlig Det Liberale Folkepartiet.

Hvis du vil stoppe Nazismens fremmarsj bør du derfor stemme på DLF til høsten. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark, og vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende. Meld deg gjerne inn i “500 stemmer for DLF“-gruppa på Facebook. Meld deg også gjerne inn i “Stopp Nazismens fremmarsj” på Facebook.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DLF gjorde et veldig godt skolevalg i Rogaland hvor vi fikk 1,5% av stemmene. På de skolene hvor jeg stilte til debatt fikk vi 3%, hvilket jeg er meget fornøyd med. Men jeg synes det er minst like interessant å merke seg at vi fikk rundt 0,5% oppslutning på de skolene hvor vi IKKE stilte med debattant. Dette gjaldt særlig i Haugesundsområdet og på Jæren.

Jæren ser også ut til å bli reneste DLF-bastionen. På Time videregående skole fikk vi 32 stemmer og 5,3% oppslutning og på Sola fikk vi 28 stemmer og 4,9% oppslutning. På disse to skolene alene fikk vi altså 1/4 av alle stemmene som vi fikk totalt i de tre fylkene vi stiller i.

Jeg tror ikke dette er helt tilfeldig. Vestlendinger er litt spesielle. Det er en urgammel bondekultur her som er bygget på selvstendighet og uavhengighet. Der ingen kunne tru at nokon kunne bu.

Rogaland skiller seg ut blant vestlendingene også. Det er ikke tilfeldig at Stavanger ble oljebyen og ikke Oslo eller Trondheim. Man er litt Texas her på Jæren — på en god måte.

Det er ikke tilfeldig at 2/3 av alle oppfinnerne i Norge befinner seg i Rogaland og at det er svært mange gründere og mye penger i regionen. Folk er opptatt av verdiskapning og å stå på egne bein. Her venter man ikke på tillatelse fra sovjet-forsamlingen på Stortinget før man setter i gang prosjekter.

Det er heller ikke tilfeldig at liberalistene på 1800-tallet var bønder hele gjengen. Så jeg spør meg enkelt og greit: er DLF det nye bondepartiet? Ikke nødvendigvis for de som driver med jordbruk selv, men for de som fremdeles har røtter i den urnorske bondekulturen med verdier som: selvstendighet, uavhengighet, produktivitet, ærlighet, integritet.

Hvis du ønsker å støtte opp om disse urnorske bondeverdiene bør du stemme på DLF til høsten. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Og vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg gjerne også inn i gruppa “500 stemmer for DLF” på Facebook.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Resultatene fra skolevalgene er nå inne og de viser at DLF har gjort det beste skolevalget noensinne. Vi stilte i år i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Selv om vi ikke klarte å stille på mer enn ca halvparten av skolene fikk vi i Oslo fikk 0,4%, i Rogaland fikk vi 1,5% og i Hedmark fikk vi 0,5%.

Med dette bekrefter vi resultatene fra en landsomfattende meningsmåling i Aftenposten nylig hvor vi fikk 0,5% oppslutning, og målet om å nå 500 stemmer i ett av fylkene slik at vi kan stille landsdekkende er fremdeles absolutt en realistisk målsetning.

DLF får oppmerksomhet og oppslutning blant ungdommen fordi vi er så annerledes. Vi er et radikalt parti som ikke er interessert i makt, men som stiller i selvforsvar for å begrense de andre partienes og flertallets makt til å herske over mindretallet.

DLF tilhører hverken høyresiden eller venstresiden. Vi tilhører fredssiden. Vi vil bare få leve i fred og la alle andre også leve i fred. Dette vil vi fordi hver og en eier sitt eget liv. Vi oppfordrer derfor alle til å gi fred en sjanse. Stem DLF! Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Men det finnes et par skår i gleden også. Vi har advart kraftig mot nazismens fremmarsj i Europa, og nå ser vi kanskje at nazismen for alvor har kommet til Norge. I Buskerud stilte Vigrid til valg og fikk hele 3,9% av stemmene i skolevalget. En nazist er en veldig sint sosialdemokrat, og i Norge og i Europa er sosialdemokrater i ferd med å bli sinte og frustrerte over at velferdsstaten ikke fungerer og at de opplever at sin egen kultur undergraves av innvandring.

Det finnes bare én måte å stoppe nazismen og annen form for fascisme, nemlig gjennom å støtte liberalismen. Kun liberalismen kan beskytte landet filosofisk, kulturelt og politisk mot de rødgrønnbrune kreftene. Stem derfor på Norges eneste liberalistiske parti – DLF.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skoledebattene er nå endelig over og jeg har deltatt i totalt 16 debatter for DLF. Skolevalget er i dag og resultatet kommer tikkende inn kl 20.00 i kveld.  Jeg har lyst til å gjøre et par observasjoner om både selve debatten og debattformen.

Først av alt synes jeg at fokuset til debattene er fryktelig snevert. Debatten er lagt opp innenfor sosialdemokratiske rammer og det er lite rom for prinsipiell debatt. Dernest er debatten lagt opp som et bikkjeslagsmål der man blir tildelt 1 minutts innlegg og et halvt minutts replikk. Det er grenser på hvor mye vettugt man klarer å si på denne korte tiden.

Dog gjorde jeg en observasjon av de forskjellige debattantene gjennom alle debattene: jeg var den eneste representanten (så vidt jeg kunne bedømme) som respekterte tidsbegrensningen. Alle de andre debattantene forsøkte å grafse til seg mer tid på bekostning av de andre. Det var mange syndere her, men det var særlig ett parti som stod kraftig ut i mange debatter, nemlig Rødt. De ignorerte totalt alle oppfordringer om å ikke kaste dritt på de andre partiene og de ignorerte totalt ordstyreren og fortsette å snakke opp til ett minutt etter at de var blitt bedt om å stoppe.

Jeg synes egentlig det oppsummerer debatten veldig fint. Rødt er det partiet som vil grafse til seg mest av alle og som har minst respekt for andre mennesker. Vi i DLF derimot går til valg på at vi bare vil la alle mennesker leve i fred, og selv få lov til å leve i fred. Vi levde opp til dette ved å respektere at i en politisk debatt skal alle få sin del av tidskaka til å fremstille akkurat sin politikk.

Paradoksalt nok er det vi i DLF som ofte fremstilles som “griske” og tilhengere av “jungelens lov” mens Rødt og venstresiden fremstiller seg som salige velgjørere som bare tenker på alle andres ve og vel. Sannheten er stikk motsatt. DLF vil avskaffe jungelens lov og innføre et 100% fredelig samfunn. Rødt og venstresiden vil ha et totalitært samfunn med seg selv som små Castroer eller Chavezer som taler til folket i timevis og instruerer dem om hvordan de skal leve.

Jeg vil avslutte med å skrive ned åpnings- og avslutningstalen min. Mange av politikerne mente at det budskapet jeg presenterte var totalt useriøst, latterlig og blottet for innhold. Vurder selv:

Åpningsinnlegget:

“Jeg stiller her i selvforsvar i dag. Jeg er egentlig ikke interessert i politikk og makt men jeg vil forsvare meg selv mot alle disse andre partiene, for de ønsker makt over deres liv, og over mitt liv, og det ønsker jeg ikke.

De forsøker å lokke dere med alle mulige slags gratis goder: “kom så, kom så, så skal du få gratis skolebøker og skolemat.” Ikke la dere lure! De pusher velferdsdop på dere, og første dose er gratis, men hvis dere tar i mot blir dere hekta, og da får de makt over deres liv.

Disse menneskene har nemlig ingen penger. De må først ta pengene fra dere og så må dere tigge dem tilbake: “Please, please, please la meg få studielån og stipend.”

Politikk dreier seg om noe svært alvorlig, nemlig hva vi skal bruke vold til her i landet. Politikere er ikke bussjåfører, leger eller lærere. Stortingspolitikerne gjør bare én ting, nemlig å lage lover, og en lov er en stående ordre om voldsbruk, en stående instruks til politiet om hvem de skal kaste i fengsel.

Alle disse andre partiene vil bruke vold til alle mulige slags gode formål: bygge operaer, sykehus, skoler og så videre. Vold, vold, vold. De mener vold er løsningen på alle problemer. 

Vi i Det Liberale Folkepartiet derimot mener at vold er så alvorlig at vi bare ønsker å bruke det til en eneste ting, nemlig til selvforsvar. Hvis man er en morder, voldtektsmann, overfallsmann, raner, tyv eller svindler skal man sitte veldig lenge i fengsel, men hvis man er fredelig og snill og grei skal man få lov til å leve i fred.

Vi tilhører hverken høyresiden eller venstresiden, vi tilhører fredssiden. Så hvis du vil gi fred en sjanse så bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet. Takk for meg.”

Sluttinnlegget:

“Nå? Lot du deg lure av all velferdsdopet som de andre pushet på deg? Hvis du grafse til deg av andre folk sine penger eller hvis du vil at noen skal spille The Sims med ditt liv, bør du stemme på ett av de andre partiene.

Men hvis du derimot ønsker å leve i fred og la alle andre fredelige mennesker få lov til å leve i fred, bør du stemme på det moralske alternativet, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende så hvis du vil gi fred en sjanse bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet. Fred være med dere.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For første gang er DLF nevnt i en landsdekkende meningsmåling utført av Respons for Aftenposten. Her står det at gruppen Andre omfatter 0,5 til Kystpartiet, 0,5 til DLF, 0,2 til Miljøpartiet De Grønne og 0,2 til Pensjonistpartiet. Med andre ord, DLF har i følge denne meningsmålingen 0,5% oppslutning.

Dette høres kanskje ikke så mye ut men hvis dette blir det faktiske resultatet i valget vil DLF nå målet sitt om 500 stemmer i ett fylke.

I forrige uke bestilte jeg også en landsomfattende spørreundersøkelse av Respons som hadde følgende ordlyd:

“Hvor sannsynlig er det at du ville stemt på Det Liberale Folkepartiet ved Stortingsvalget den 14. september, hvis de hadde mulighet til å bli valgt inn på Stortinget for ditt fylke?”

Svaret ble:

Svært sannsynlig 1 %
Ganske sannsynlig 3 %
Mindre sannsynlig 14 %
Ikke sannsynlig 76 %
Ikke sikker 6 %
Antall spurte 1003

Med andre ord 4% svarte svært eller ganske sannsynlig. Enda mer interessant var resultatet i fra aldersgruppen under 30 år:

Svært sannsynlig 2 %
Ganske sannsynlig 6 %
Mindre sannsynlig 27 %
Ikke sannsynlig 57 %
Ikke sikker 7 %
Antall spurte 191

Med andre ord, 8% av de unge svarte at det var svært eller ganske sannsynlig at de ville stemt på DLF. Dette er samme resultat som fra en lignende meningsmåling jeg fikk utført i 2007. Dette utgjør DLFs velgerpotensiale.

Vi blir ofte latterliggjort av flertallsfascister som ondskapsfullt humrer over at det “bare er 217 stykker som er enig med oss” (valgresultatet i fra 2005). Ut i fra deres kollektivistiske ideologi er dette så lite at de ser på det som legitimt å gjøre nøyaktig hva de føler med oss fordi de har så stort flertall. Vel, meningsmålingen fra Respons som gir oss 0,5% oppslutning viser at dette er feil. 0,5% av hele den norske befolkningen er faktisk ca 15-20.000 mennesker. Og et velgerpotensial på 4% betyr at ca 100-150.000 mennesker i Norge er så liberale at de kunne tenkt seg å stemme på DLF. Dette er ikke “bare” 217 stykker.

Grunnen til at vi har så liten oppslutning vi faktisk har kan enkelt forklares med følgende faktorer: 1) sperregrensen på 4% som favoriserer de store etablerte partiene, og 2) media som ikke utfører sin samfunnsoppgave som den fjerde statsmakt ved å slippe til de små partiene på lik linje med de store.

Jeg vil til slutt berømme Aftenposten for å faktisk gjøre det demokratisk riktige, nemlig å publisere det som skjuler seg bak tallet “Andre.” Aftenposten har demonstrert at det overhodet ikke er plassmangel eller tidsmangel som er grunnen til at de aldri blir nevnt. De klarte nemlig fint å presse inn de 4 partiene i en liten notis under selve grafen.

Jeg vil oppfordre alle andre aviser og TV-kanaler til å begynne med samme praksis. Pressen har neglisjert sin rolle som den fjerde statsmakt alt for lenge, og det er på tide at den begynner å ta dette ansvaret sitt på alvor og slutter å være en lakei for de store.

Og til alle de der ute som mener at en stemme til Det Liberale Folkepartiet er bortkastet. Denne meningsmålingen viser at 500 stemmer i ett fylke er innen rekkevidde. Får vi dette til kan vi stille landsdekkende i 2013. Så stem på DLF! Vi stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi i Det Liberale Folkepartiet får stadig høre at en stemme til DLF er bortkastet fordi vi er så små. Men hvor store må man være før en stemme ikke er bortkastet hvis vi følger denne logikken? I følge Lønning og Foss er det bortkastet å stemme på det største partiet på borgerlig side, Fremskrittspartiet, fordi de ikke har noen sjanse å komme i regjering.

Vel, der har dere det, folkens. Hvis man “bare” har 1/4 av velgerne i ryggen er det bortkastet å stemme på et parti, i hvert fall dersom man ikke ligger i sentrum. Og til synelatende kan det se ut som om Høyre har et poeng. Frp har fremlagt mange forslag i Stortinget den siste stortingsperioden, og ingen av disse forslagene har blitt vedtatt.

Men er det slik at det ikke er noe poeng å stemme på et parti bare fordi det ikke har sjansen til å få positiv makt? Slett ikke. Også negativ makt er verdifull. Ved å stjele stemmer fra andre partier reduserer et parti sjansen for at de andre får gjennomført politikken sin, og dette tvinger de andre partiene til å forsøke å stjele tilbake stemmene ved å imitere dette partiet. Med andre ord, negativ makt fungerer som å trekke de andre partiene i sin retning.

Selv om ikke Frp noensinne har vært i posisjon og blitt tilsidesatt mange ganger har de likevel klart å få gjennomført mye av politikken sin. På 80-tallet ble Frp utskjelt for å ville stille krav til innvandrernes norsk-kunnskap. I dag er dette politikken til alle de etablerte partiene. Mange lignende eksempler finnes på at et parti kan ha stor negativ makt.

Av samme årsak bør alle liberalister i Norge stemme på DLF, selv om partiet er veldig lite. Vi kan vente fryktelig lenge før vi får positiv makt, men negativ makt kan komme ganske raskt.

1) vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Det er ekstremt usannsynlig at man avgjør et valg med så få stemmer og det er derfor ingen grunn til å la være å stemme på DLF når vi er så små. (Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i Oslo, Rogaland eller Hedmark.)

2) vi trenger bare 5000 stemmer landsdekkende for å kunne stille landsdekkende. Dette utgjør mindre enn 0,25% av stemmene, og heller ikke dette har avgjort et valg. Man kan altså trygt stemme DLF så lenge vi får så lite stemmer uten å påvirke annet enn at vi får mer pressedekning og omtale.

3) mellom ca 0,3-0,4 og ca 2-3 prosent begynner DLF å bli så store at vi kan påvirke valgresultatet. På dette tidspunktet begynner vi å få negativ makt. Vi begynner da altså å trekke de andre partiene i vår retning.

4) over 2-3 prosent kommer vi inn på stortinget, og i tillegg til voksende negativ makt begynner vi nå også å muligens få positiv makt. Det har skjedd før at et parti har havnet på vippen med bare én stortingsrepresentant.

Kort sagt, uansett hvor stor DLF blir er det bare fordeler med å stemme på oss. Ikke stem taktisk, stem strategisk. Stem etter overbevisning og hva som er bra for landet på lang sikt. Kort sagt, stem DLF.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sosialistisk Ungdom har laget en plakat som de kaller for “This is what socialism looks like” og den ser slik ut:

Dette er en type kunst som har stor appell til sosialister. Hvorfor? Fordi her brukes individer som små byggesteiner i et større statlig byggverk. Det er et Gestalt: når hvert enkelt individ forsvinner i mengden dukker det statlige, kollektive bildet av sosialismen opp. Budskapet i dette bildet er altså fascismens maksime: staten er alt, individet er intet.

Nøyaktig den samme kunsten finner man også i Nord-Korea, hvor det avholdes store “mass games” av samme typen som i bildet til SU. Se her for et skremmende eksempel på slavelegging og usynliggjøring av individet for “fellesskapet.”

At SU er fascinert av samme type kunst som fasciststaten Nord-Korea er kanskje ikke så rart. Nestleder i SV Audun Lysbakken sa tidligere i år at SV hadde som mål å omgjøre Norge til en demokratisk variant av nettopp Nord-Korea, hvis økonomien tillater det. 100% skatt er idealet. Skattene skal økes i gode tider, og holdes konstant i dårlige tider, men aldri senkes.

Det diametralt motsatte av Nord-Korea og fascismen er liberalismen. Kun ett parti i Norge er rendyrket anti-fascistisk, og det er Det Liberale Folkepartiet. Hvis du vil støtte DLFs kamp mot fascismen bør du stemme på oss til høsten. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Vi stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.“

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det Liberale Folkepartiet har stilt i mange skoledebatter, og en del resultater begynner å komme inn. Ved Stavanger Offshore Tekniske skole fikk DLF 0,5% av stemmene, og slo med dette både Rødt og SV som fikk 0%.

På Bryne videregående skole stilte ikke DLF med noen debattant, men fikk likevel 0,5% av stemmene. Det er vi fornøyd med og tyder på at vi så smått har klart å gjøre folk oppmerksom på vår eksistens i løpet av de siste årene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En del valgresultater fra skolevalgene begynner nå så smått å piple inn, og en av skolene vi har resultat fra er Forus Videregående skole i Sandnes. Skolen beskrives gjerne som “blodrød” fordi sosialistene har så stort overtak. De røde vant en soleklar seier på skolen, men DLF fikk sitt beste enkeltresultat så langt, nemlig 8,6%.

Jeg tror dette viser to ting: 1) når DLF får sjansen til å stille på helt lik linje med alle de andre partiene gjør DLF det mye bedre enn et mikroparti skulle tilsi. 2) Vi har et ekstremt urettferdig valgsystem i Norge i dag. Småpartiene får kronisk tilnærmet null pressedekning, mens de store partiene får alt. De store partiene har også i tillegg fordelen av sperregrensen som straffer småpartiene og belønner de store. Konklusjonen må være at vi i i Norge i dag kun har demokrati for de store, ikke for de små.

Du kan dog bidra til å øke Det Liberale Folkepartiets sjanser til å nå frem. Vi trenger nemlig bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen har vært så kjekke at de har filmet åpningstalen min for DLF i skoledebatten for Lundehaugen videregående skole avholdt i Sandnes kulturhus. Første setning forsvant i klippet og den lyder som følger: “Hvem her er IKKE interessert i politikk, rekk opp hånden!”

Klippet ligger her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått foretatt en landsomfattende meningsmåling for å finne ut hvor DLF ligger i landet. Det kostet 6250, og DLF har for øyeblikket kun budsjett til å dekke ca 3-4000 av dette. Jeg vil derfor oppfordre folk til å gi litt penger for å dekke de resterende 2-3000 kronene. Det trenger ikke nødvendigvis å være så mye på hver person, hvis 20-30 stykker gir litt, men det skader heller ikke å være litt generøse. DLF har alltids bruk for penger.

Donasjoner kan enten gjøres ved å overføre penger direkte til DLFs konto, eller så kan man benytte seg av paypal/Visa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge er et godt sted å bo fordi vi har forholdsvis stor grad av fred og frihet i landet. Ikke alle er like heldige som oss. Verdens fattige bor i sosialistiske og andre anti-liberalistiske land som ikke har noen sikring av grunnleggende rettigheter slik som privat eiendomsrett og beskyttelse mot vold, og nettopp derfor er de fattige.

Det er ikke mye vi på kort sikt kan gjøre for å bedre deres liv, men én ting kan vi gjøre: vi kan fjerne de nasjonalsosialistiske tollmurene og subsidiene i vårt eget land slik at de fattige får tilgang til en dose fred og frihet via verdenshandelen.

Dette er også en måte å være solidarisk med andre mennesker på en verdig måte. Vi tjener nemlig selv på å fjerne tollmurene og subsidiene, delvis gjennom billigere varer og delvis gjennom å avle frem en mer bærekraftig industri.

På sikt må det dog mye sterkere lut til for å bli kvitt fattigdommen i verden, og den viktigste tingen vi kan gjøre er å bekjempe sosialismen og anti-liberalismen. Så lenge mange folk støtter sosialisme i Vesten bidrar dette til å legitimere diktatur og overgrep i den tredje verden.

Hvis du ønsker å være solidarisk med verdens fattige bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet til høsten. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Stem derfor på DLF! Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva betyr det å være ”liberal”?

Likhet for loven

Individuell frihet

Begrenset statsmakt

Egeninteresse

Rettsstat

Avtalefrihet

Livets filosofi

Tips oss hvis dette innlegget er upassende