Pressen blir gjerne omtalt som den fjerde statsmakt, og dette reflekterer en vag fornemmelse av at den har en essensiell rolle i et velfungerende demokrati. Denne rollen er noenlunde definert som en overvåker, en som skal passe på at de andre statsmaktene ikke begår overgrep og misbruker sin makt.
Den aller mest sviende kritikken som har blitt ført mot pressen er tradisjonelt at den ikke utfører denne rollen som den fjerde statsmakt på en tilfredsstillende måte, med andre ord at den svikter sin oppgave å kritisere de andre statsmaktene. Etter min mening er dette en altfor mild kritikk. Dette ekskluderer nemlig en langt mer ondsinnet mulighet, nemlig at pressen aktivt bistår et regime i å begå grove maktovergrep.
La meg gi et høyaktuelt eksempel på dette, nemlig verdens pågående overgrep mot stakkars lille Honduras. I juni i år vedtok landets 16 høyesterettsdommere enstemmig å avsette president Zelaya for grunnlovsbrudd og landsforræderi. 95% av kongressen, inkludert Zelayas eget parti, støttet høyesterettsavgjørelsen. Meningsmålinger viser at 70-80% av befolkningen også støtter høyesterett og den nyutnevnte overgangsregjeringen.
Dette er fakta i saken som knapt har vært nevnt i norsk presse, og pressen velger å servilt stille seg bak Chavez, Castro og Obama i å omtale den konstitusjonelle krisen i Honduras som et militærkupp. Med andre ord, her bidrar altså pressen helt aktivt i det som reelt sett er krigshandlinger mot en suveren stat. Pressen bistår i å forsøke å gjeninnsette en diktatorspire.
Her dreier det seg altså ikke bare om å være ukritisk til totalitære krefter, men å aktivt støtte opp om dem og sensurere bort alle relevante fakta.
Men selv om dette er ille kan pressen faktisk gjøre ting som er enda mer graverende. Pressen kan innta en aktiv rolle i å forsøke å påvirke statsmaktene på en slik måte at de dominerende meningene blant pressefolk blir omgjort til norsk lov. Pressen har kollektivt evnen og muligheten til å påvirke hvem som blir seierherrer i norsk politikk og dermed også til å bestemme hvem som skal kastes i fengsel. Dette er verre enn å bistå maktovergrep. Det er et forsøk på å korrumpere staten.
Disse eksemplene viser hvor stor makt pressen faktisk har. At pressen egenhendig har evnen til å vesentlig påvirke hvilke lover som skal vedtas i et land viser at uttrykket ”den fjerde statsmakt” ikke bare er en analogi. Pressen ER en voldssmakt.
Pressen som anarkistisk element
Det at den delen av pressen som kan bidra til å kaste folk i fengsel ikke er formelt underlagt staten betyr at vi i Norge har en voldsmakt som ikke er en del av voldsmonopolet. Med andre ord, pressen er et anarkistisk element. Den har betydelig evne til å kronisk og systematisk påvirke bruk av vold i samfunnet samtidig som den ikke er en del av staten.
Fra et liberalistisk ståsted er dette svært problematisk. Liberalister er motstandere av anarki. Vi er tilhengere av voldsmonopolet. ALL voldsutøvelse skal være underlagt rettsstaten. Per i dag er det nesten ingen liberalister som har trukket den logiske konklusjonen av dette, trolig på grunn av en manglende forståelse av pressens rolle som premissleverandør for voldsutøvelse. Den logiske konklusjonen er at den delen av pressen som vi omtaler som den fjerde statsmakt bør være en del av statens voldsmonopol. Den fjerde statsmakt bør være underlagt rettsstatlige lovreguleringer.
Pressen som korporatistisk element
Per i dag er pressen på vesentlige områder innflettet i staten, ikke i henhold til rettsstatlige prinsipper, men i henhold til føydalistiske og korporatistiske prinsipper som gjør at vi i realiteten ikke har en fri presse i Norge.
1. Kapitalbeskatning
I Norge er det høye skatter på arbeid og kapital slik at det er vanskelig for folk å opparbeide seg nok penger til å starte nye bedrifter, inkludert aviser. Dette har en sterk tendens til å opprettholde status quo. De bedriftene som allerede er store forblir store, og de små får aldri sjansen til å konkurrere med dem. Dette gjelder også mediebedrifter og derfor finner vi få nye aviser i Norge. De fleste store avisene har eksistert i mange tiår. Effekten er å sedimentere den eksisterende pressen som maktfaktor i norsk politikk.
2. NRK
NRK er en skattefinansiert kanal som koster alle TV-eiere tusenvis av kroner i året. Det er i seg selv problematisk at staten skal drive egen nyhetsformidling på skattebetalernes regning, men det er enda verre med tanke på at NRK er en politisk institusjon med klare propaganda-målsetninger, og med en absolutt alt annet enn politisk nøytral redaksjon.
3. Statlig kontrollert utdanning
Vi har ikke et fritt utdanningssystem i Norge. Hva folk lærer på skolen er politisk bestemt av flertallet, og det er i praksis forbudt med private skoler med alternative fagplaner i Norge. Dette inkluderer også journalisutdanningen.
Med andre ord, politikere bestemmer hva barn og journalister skal lære og mene. Barn programmeres allerede fra barnehagen av opp i et marxistisk-fascistisk verdensbilde, og på universitetene og høgskolene møter studentene eksplisitt marxistiske professorer som former og smir fremtidens journalister i Karl Marx og Mussolinis verdensbilde. Resultatet er at norske pressefolk ligger betydelig til venstre for befolkningen som helhet, noe som utgjør et stort demokratisk problem.
Med andre ord, i tillegg til å være et anarkistisk element har pressen også soleklare totalitære og føydale trekk. Norsk presse er noe så sært som en statsfinansiert og statskontrollert anarkistisk voldsmakt med en totalitær politisk agenda! Det er litt som om Al-Qaida skulle fått statsstøtte til å planlegge terror og organisere en voldelig innføring av Sharia.
Den fjerde statsmakt i rettsstaten
Liberalismens løsning på dette problemet er todelt. For det første må man sørge for at vi har en 100% fri presse. Det innebærer at utdanningen i Norge ikke skal være underlagt flertallets politiske kontroll. På den måten unngår man at barn og unge tvinges til å bli ensrettet av den politiske og intellektuelle eliten. Alle subsidier til pressen bør fjernes, og NRK må privatiseres. All kapitalbeskatning må fjernes slik at det blir enklere for nye og små mediebedrifter å utfordre de store og etablerte. Først da vil pressen være fullstendig fri.
For det andre bør de oppgavene som i dag omtales som ”den fjerde statsmakt” overføres til den statsmakten hvor de hører hjemme: grunnloven og høyesterett. Grunnlovens oppgave er nettopp å sørge for å forhindre maktmisbruk og at staten begår overgrep mot mindretallet, og det er helt sprøtt at det er pressen og ikke høyesterett som skal ivareta dette ansvaret.
Grunnloven må utformes på en slik måte at de implementerer rettsstaten: forbud av vold mot fredelige mennesker, maktfordelingsprinsippet, likhet for loven, bevisbyrde for bruk av vold og 100% demokrati. Høyesterett er den instansen som skal passe på at grunnloven overholdes og at individets rettigheter ivaretas.
En midlertidig løsning
Dessverre er det slik at det er totalt urealistisk på kort sikt å få innført rettsstaten i Norge. Rettsstaten har svært lav oppslutning i Norge fordi den politiske og intellektuelle eliten har lykkes i å programmere folk via skole, universiteter og media at staten bør gjøre mest mulig.
Media sperrer i dag aktivt ute meninger som undergraver statens totalitære makt og forhindrer dermed at rettsstatlige prinsipper og ideer om fred og individuell frihet blir utbredt blant folk. Akkurat som pressen har gått til krig mot Honduras har den gått til krig mot rettsstatlige prinsipper i Norge.
Som et steg i retning av å gjeninnføre rettsstaten i Norge har jeg derfor foreslått en midlertidig løsning for å gjenopprette maktbalansen i Norge og begrense den totalitære makten til flertallet. Denne løsningen innebærer å la pressen fortsette å beholde sin rolle som den fjerde statsmakt slik som i dag, men å lovregulere den slik at pressen i vesentlig grad til å oppføre seg slik høyesterett ville ha gjort. Med andre ord, i de tilfellene pressen tar på seg rollen som den fjerde statsmakt og kommer med voldsytringer bør den også underlegges voldsmonopolet.
I praksis medfører dette at alle landsdekkende partier får lik taletid i valgkampen. Pressen kan velge å skrive om vær og vind, naturkatastrofer, ulykker og lignende uten begrensninger, men i det øyeblikket pressen velger å formidle voldsytringer bør den følge de reglene for voldsytringer som gjelder for en rettsstat.
Jeg innrømmer gjerne at dette er en høyst suboptimal ordning. Det optimale er at høyesterett får lov til å gjøre jobben sin og i overtar rollen som den fjerde statsmakt, men siden dette er urealistisk håper jeg å kunne få gjennomslag for denne midlertidige løsningen ved å appellere til et tverrpolitisk samarbeid om en rettferdig valgordning.
Siden forslaget mitt innebærer regler for hvordan pressen skal formidle valgkampen er det gode muligheter for at det skaper oppstandelse og debatt. Dette er generelt en god ting fordi dette gir meg muligheten å belyse de anarkistiske og totalitære elementene ved pressen i dag.
De som har lest denne artikkelen og forstått innholdet i den bør sitte igjen med en kvalmende og kvelende følelse av å bo i et totalitært samfunn. Har du denne følelsen har du fullt ut forstått hvor ille det står til med landet vårt og hvilke enorme krefter vi står ovenfor. Vi har ingen fri presse og vi har ingen rettsstat som beskytter individet mot flertallets overgrep.
Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa “rettferdig valgordning.“
Tips oss hvis dette innlegget er upassende