Vi opplever en epidemi av narsissisme i Vesten i dag. Narsissisme er ekstrem selvopptatthet, bortskjemthet og hensynsløshet, og må ikke forveksles med sunn egoisme. Alle levende vesener er egoister, og dette er helt naturlig og bra fordi overlevelse er en umulighet uten å handle i sin egeninteresse.

Alle mennesker er utstyrt med evnen til frykt og grådighet. Når disse to får holde hverandre i sjakk utvikler vi oss normalt til sunne egoister. Men hvis man fjerner frykten i livet får biologien vår slagside og vi utvikler en overdreven form for grådighet som ender opp i narsissisme.

Vi trenger altså frykt for å mislykkes, frykt for å dø eller bli skadet, frykt for å havne i fengsel, frykt for å falle utenfor. Frykten sørger for at vi holder beina plantet på jorda. Men velferdsstaten har fjernet grunnlaget for frykt i Vesten og derfor har narsissismen eksplodert. Folk er ikke lenger redd for å dø, for å bli syk, for å mislykkes eller for å falle utenfor fordi staten står klar til å redde dem. Narsissisme er en velferdsstatssykdom.

I motsetning til sunn egoisme er narsissisme svært skadelig og har potensialet til å ødelegge samfunnet. I verste fall utgjør det en trussel mot rikets sikkerhet. Velferdsstaten truer altså eksistensgrunnlaget for et bærekraftig samfunn.

Det Liberale Folkepartiet vil bekjempe narsissisme og avle frem en sunn egoisme ved å styrke individets selvrespekt. Dette gjøres ved å ta makta vekk fra politikere og byråkrater og gi makta tilbake til folket, til hver enkelt individ. Hver og en bør ta ansvar for alle voksenavgjørelser i eget liv.

Frykten for å mislykkes, frykten for å falle utenfor, frykten for å bli syk og dø, frykten for å bli arbeidsledighet bidrar til å dempe folks naturlige grådighet slik at den ikke glir over i narsissisme. Individer som overvinner denne frykten og de utfordringene de møter i livet utvikler en dyp selvrespekt for sine egne bragder. Resultatet er et land fullt av ansvarlige, selvstendige, uavhengige egoister som har empati med folk som trør feil og sympati med de som trenger hjelp. Det er nøyaktig den type mennesker et godt samfunn er bygget av.

Hvis du ønsker å bekjempe narsissisme og avle frem sunne egoister bør du stemme DLF. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Stem DLF og meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 242 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg legge ut et kapittel av boka mi “Kampen om klimaet.” Det besvarer et spørsmål som jeg får ofte: vil ikke fred føre til at folk tenker kortsiktig? Blir ikke folk uansvarlige? Trenger vi ikke vold for å sikre et bærekraftig, langsiktig samfunn? Mitt svar fra boken er at fred er det eneste bærekraftige systemet. Kun fred kan få folk til å handle langsiktig. (Jeg har fremdeles en del eksemplarer igjen fra første opplag så de som er interessert i å kjøpe kan ta kontakt med meg.)

Bærekraftig utvikling under laissez-faire

En nesten universell innvending mot laissez-faire kapitalisme er at den ikke er bærekraftig. Kapitalismen er egoisme satt i system og i følge den allmenne oppfatningen er den dermed automatisk kortsiktig, hensynsløs, utbyttende og predatorisk. Taler ikke dette i mot å innføre full, uregulert kapitalisme som klimatiltak? Nei. Forestillingen om kapitalismen som lite bærekraftig er en myte. Den er feil på to grunnleggende måter.

For det første er markedet intet annet enn summen av folks behov som de er villig til å betale for. Det vil si at kapitalismen ikke er verre enn det folk flest er. Og folk flest er foreldre og besteforeldre som tenker på sine barn og barnebarn. De er opptatt av nærmiljøet de bor i og liker ikke støy og forurensning. De er opttatt av bevaring av naturressursene, kulturskattene, økologisk mangfold for fremtidige generasjoner og solidaritet med de som ikke har det så godt. Kort sagt, folk flest er snille og greie og omtenksomme når de har overskudd til det, og er det noe kapitalismen er flink til er det å generere overskudd. Dermed bringer kapitalismen og det frie markedet frem det beste i folk ved å gjøre dem velstående. Når folk blir rike har de råd til å bli mer kresne og tenke mer langsiktig, og dette gjenspeiles direkte i hva markedet etterspør. Derfor ser vi at miljø- og naturvern, solidaritet med de fattige og med fremtidige generasjoner står sterkest nettopp i rike, forholdsvis kapitalistiske Vesten.

For det andre, og langt viktigere, har kapitalismen som system innebygget en rekke juridiske, politiske, økonomiske og filosofiske mekanismer som gjør den bærekraftig selv uten noen som helst tanke på fremtidige generasjoner. La oss utforske disse.

Juridisk ansvar

Under kapitalismen har individer stor frihet til å gjøre hva de vil, men grensen går ved initiering av fysisk tvang. Som frie individer må de stå til ansvar for sine handlinger, og gjør de noe som skader andres liv eller eiendom eller bruker kriminelle metoder som mord, vold, tyveri, svindel, trusler, trakassering eller oppfordring til vold vil de måtte stå til ansvar for disse handlingene i retten.

Dette utgjør et sterkt incentiv til å ikke krenke folks rettigheter, inkludert å krenke deres eiendom. En bedrift kan altså ikke bare dumpe søppel eller giftig avfall i naboens hage eller å slippe ut illeluktende forurensning som skader andre mennesker og deres eiendom uten å måtte betale for dette, både i form av erstatning og i verste fall fengselsstraff.

Ettersom naturressurser og landområder hovedsaklig er privat eiendom under kapitalismen gir rettsvernet også et sterkt incentiv til å operere bærekraftig. Et individ eller et selskap som skader andres eiendom vil bli straffet, og siden det aller meste av verdens eiendom er eid av noen andre enn en selv vil juridisk ansvar for egne handlinger beskytte det aller meste av naturressurser og eiendom mot overgrep.

Forutsigbare lover

Stabilitet, forutsigbarhet og frihet er en forutsetning for langsiktig tenkning. Alle kontrakter og eiendom i et samfunn danner et enormt og komplekst byggverk med loven som fundament. Selv små endringer i lovverket forplanter seg gjennom hele nettverket av kontrakter og menneskelige relasjoner og skaper usikkerhet og kaos som oppfordrer til kortsiktig tenkning. Kan et oljeselskap investere langsiktig i Venezuela? Ikke hvis den vil unngå å tape enorme summer på nasjonalisering. Der hvor lover stadig er i endring, skatter går opp og ned, ting stadig blir forbudt og pressgrupper stadig tilraner seg privilegier fra staten gjennom lovgivende forsamling er det umulig å tenke langsiktig. Du vet ikke hvordan loven vil være i morgen og om du fremdeles har råderett over din eiendom, og derfor legger du heller ikke planer for i morgen.

Sosialdemokratier masseproduserer lover og reguleringer. Det betyr at selskaper bruker enormt mye energi på regeltilpasning og skatteplanlegging – økonomisk selvforsvar mot pressgruppers forsøk på å tilrane seg rettigheter på andres bekostning. Dette er energi som er essensielt bortkastet, den går utelukkende med til å opprettholde status quo og trekker dermed fokus bort fra fredelig, konstruktiv aktivitet. Ikke minst trekker den fokus vekk i fra fremtiden.

            Kapitalismen er det samfunnssystemet hvor lovene er aller mest stabile. En laissez-faire grunnlov gir absolutt beskyttelse til individet og dets eiendom til fredelige formål. Det betyr at under kapitalismen kan et selskap stole på at skattene ikke stadig vil øke for å finansiere velferdsordninger, at eiendommen deres ikke vil bli ekspropriert og at staten ikke stadig finner opp nye reguleringer og hindringer som river beina under ens investeringer. Kapitalismen er derfor det systemet som gir den ideelle kombinasjonen av stabilitet og frihet til å tenke langsiktig.

Privat eiendomsrett

            På samme måten som juridisk ansvar gir individer og selskaper et sterkt egoistisk incentiv til å respektere andres eiendom gir den private eiendomsretten et sterkt egoistisk incentiv til å ta vare på egen eiendom. Handlinger som fører til at naturressurser og landområder utpines og ødelegges gjør at verdien på eiendommen forringes og dette er ikke i ens egeninteresse. Fornuftige mennesker utnytter derfor sin eiendom på en bærekraftig måte fordi dette gir i lengden størst avkastning. Bønder gjødsler derfor jorda si for at den ikke skal bli utpint, skogeiere gjenplanter skogen sin for å sikre ressursgrunnlag også i fremtiden og villmarkseiere forvalter jakt og fiske på en slik måte at de gir grunnlag for inntekt også i fremtiden.

            Som grell kontrast til dette står måten felleseiendom – områder som eies av alle og ingen – forvaltes. Her er ingen ansvarlige for egne handlinger og derfor har ingen heller noe å tjene på å ta vare på ressursene og resultatet er kortsiktig utpining og forringelse. Dette fenomenet er så vanlig at det er kjent som ”tragedy of the commons,” eller ”felleseiendommens tragedie” på norsk. Ting som alle og ingen eier blir dårlig forvaltet. Du finner sjelden tagging på privathus eller bygninger eid av en bedrift, men ofte på offentlige busskur, lyktestolper, bygninger og betongkonstruksjoner. Bøker som kjøpes og eies av elever blir tatt godt vare på med tanke på bruktsalg, mens offentlige skolebøker blir herset med uten omtanke.

            Dessverre brukes felleseiendommens tragedie som bevis på at egoisme ikke kan være bærekraftig. Nedhugging av verdens regnskoger og overfiske i havene trekkes frem som sannhetsvitner på at kapitalismen ikke fungerer og at mennesker tenker kortsiktig. Men nettopp regnskogene og havene er noen av de få områdene i verden som ennå ikke er underlagt privat eiendomsrett. De vitner derfor om nøyaktig det stikk motsatte, nemlig at fravær av kapitalisme ikke er bærekraftig. I dag bruker naturvernorganisasjoner store ressurser på å overbevise verden om at kapitalismen ikke er bærekraftig, og får årlig milliarder av kroner i donasjoner til aksjoner, mediastunts og lobbyvirksomhet. Tenk om naturvernorganisasjonene kunne brukt disse pengene til å kjøpe opp regnskog i stedet og dermed sikret den gjennom den private eiendomsretten.

Folkestyre

Selv om lovverket under kapitalismen er svært stabilt finnes det noen legitime grunner til at eksisterende lover skal kunne modifiseres eller at nye lover skal lages, og dette er i hovedsak når ny eiendomsrett skal defineres. Samfunnet er i stadig utvikling og det betyr at stadig nye ukjente områder og naturressurser som ingen ennå eier blir oppdaget, utforsket og utnyttet. Dette er ukjent grunn som bokstavlig talt ligger utenfor loven. For at ikke dette skal utvikle seg til anarki og ”vill vest” er det viktig å få disse nye områdene over i ordnete former under loven, og her spiller demokratiet helt klart sin viktigste rolle. Koloniseringen av den ville vesten i USA er forøvrig et prakteksempel på hvor det er behov for en demokratisk prosess.

Gjennom lovgivende forsamling får befolkningen anledning til å påvirke og komme med innsigelser på definisjonen av den nye eiendomsretten. Loven skal gi en ordnet måte å erverve seg denne nye eiendommen fra naturtilstanden og må utformes på en slik måte at det er et rimelig forhold mellom arbeid som er lagt inn av individer og omfanget av eiendomsretten de erverver. Den demokratiske prosessen gjør at det dannes en balanse mellom hva hvert individ kan gjøre krav på og hva som blir igjen av ressurser til andre. La meg ta et eksempel på dette: patenter gir individer og selskaper rett til å eie og beskytte resultatet av deres intellektuelle arbeid. Men samtidig ivaretas ikke-eiernes interesser ved at patentet ikke gjelder mer enn i maksimalt 20 år.

Ved at ressurser kommer inn under loven via demokratiske prosesser blir også individets behandling av disse ansvarliggjort, og individer får som vi allerede har sett dermed incentiver til å respektere andres eiendom og ta vare på sin egen. Slik blir stadig mer natur underlagt bærekraftige prinsipper etter hvert som behovet oppstår og blir identifisert. En aktuell kandidat for en ny type eiendomsrett er utslipp av klimagasser. Dersom det en gang skulle bli juridisk bevist at menneskeskapte klimaendringer vil medføre katastrofale og irreversible skader vil det være naturlig å betrakte klimagasser som en begrenset ressurs med eiendomsrett på utslippskvoter. Den rasjonelle måten å fordele denne eiendomsretten er etter opparbeidet bruksrett. Innbyggerne i en nasjon som slipper ut 15% av verdens antropogene klimagasser får da en eierandel på 15% av klimagasskvotene. Disse kvotene kan da kjøpes og selges som en hvilken som helst ordinær vare.

Størrelse

            Dyktige selskaper som går med overskudd over lang tid og investerer overskuddet blir store. Dermed får disse selskapene stadig mer kapital som må investeres, og dermed står de ovenfor en besynderlig utfordring: de har så mye kapital at det blir vanskelig å finne mange og store nok prosjekter å investere i. Dette kan høres ut som et luksusproblem, men er noe store selskaper må forholde seg til daglig. Eierene forventer at selskapene reinvesterer overskuddet og får god avkastning på denne, men hva gjør Microsoft når alle har et operativsystem? Hva gjør Toyota når alle har bil? Hva gjør Intel når alle har en PC? Kort sagt, hva skjer i verden når det er overskudd av kapital? Hvor skal investeringene da få utløp? Svaret er at en må tenke mer langsiktig. Når kapitalmengden er så stor at det ikke lenger er mange nok små, kortsiktige prosjekter å investere i er den eneste veien å få avkastning ved å investere i store, langsiktige, kapitalkrevende prosjekter. Som stort selskap har en også en naturlig ulempe ved at en er en treg kjempe. Små selskaper er smidigere og mer tilpasningsdyktige og er derfor langt bedre egnet til å investere i kortsiktige prosjekter. Store selskaper blir altså utkonkurrert av de små selskapene i de små, kortsiktige prosjektene. Det betyr at jo større et selskap er, jo mer langsiktig må dens investeringshorisont være.

            Økonomisk vekst og kapitalakkumulering fører altså naturlig til at samfunnet får stadig flere langsiktige profittorienterte aktører. Men når planleggingshorisonten til selskaper begynner å bli 10-30 år begynner egeninteressen av en bærekraftig utvikling å bli stadig tydeligere. De selskapene som altså av ren økonomisk egeninteresse har behov for en bærekraftig utvikling er de største og mest kapitaltunge selskapene. Denne utviklingen er ikke begrenset bare til de store selskaper men gjelder alle aktører i samfunnet, for den naturlige trenden i kapitalismen er økonomisk vekst og kapitalakkumulering. Jo mer utviklet en markedsøkonomi blir, jo mer langsiktig vil individer og selskaper ha en tendens til å tenke.

Markedet

            De fleste forstår at det kan være lurt å tenke et par år frem i tid når de tar avgjørelser, men hvorfor i alle dager skal bedriftsledere av ren egeninteresse tenke flere generasjoner frem i tid, lenge etter at de selv er døde? Svaret er det paradoksalt nok kortsiktige spekulanter som gir. Hvis spekulanter vet i dag at det blir knapphet på olje om ett år, tror du de venter et helt år med å kjøpe seg opp i olje? Nei, de vet at ingen andre spekulanter vil vente så lenge og skynder seg derfor så fort som mulig til å kjøpe opp olje i markedet, noe som presser prisene oppover. Med andre ord, handlinger som har kjente konsekvenser lang tid inn i fremtiden vil bli straffet eller belønnet av markedet allerede i dag. Kortsiktig børsspekulasjon fører altså til at selskaper av ren egeninteresse er nødt til å tenke langsiktig!

            Av samme grunn må også selv kortsiktige spekulanter tenke langsiktig. Børsspekulanter må forholde seg til all kjent informasjon, inkludert informasjon om konsekvenser som ligger langt inn i fremtiden. Dette fører til et kappløp mellom investorer om hvem som klarer å se lengst inn i fremtiden og utnytte denne informasjonen i nåtiden til å få fortjeneste. Dersom det var allment kjent at jorden ville gå under om 100 år på grunn av katastrofale klimaendringer ville børskursene sunket som en stein allerede i dag. Dette igjen hadde skapt en diger og kortsiktig profittmulighet: å redde verden for fremtidige generasjoner! Den som kunne kommet med en løsning på dette problemet kunne tjent seg styrtrik ved å investere i aksjer når de var på det laveste.

            Det faktum at børsverdiene ikke har sunket som en stein betyr at investorer verden over ikke tror at verden kommer til å gå under i overskuelig fremtid. Men det er fullt mulig at spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer allerede har hatt en vesentlig innflytelse på oljemarkedet. For et lite tiår siden var oljeprisen under 20 dollar per fat, og OPEC var på dette tidspunktet livredde for å la oljeprisen komme opp i over 30 dollar fordi de visste at en for høy oljekurs ville medføre konkurranse fra alternative energikilder. Nå i dag derimot har OPEC fullstendig endret atferd. Oljeprisen har tidvis ligget over 70 dollar og OPEC begynner å bli bekymret når den faller ned mot 50 dollar og forsøker å iverksette tiltak som kan presse den opp igjen.

Hva har skjedd på de få årene som har fått OPEC til å skifte så radikalt på sin strategi? Er ikke lenger fornybare energikilder en seriøs utfordrer til oljen? Jo, tvert i mot blir det forsket stadig mer på fornybare energikilder og det er ingen grunn til å tro at de ikke vil bli stadig billigere og bedre i fremtiden. Det betyr at OPEC for øyeblikket har en atferd som på sikt vil undergrave deres eget marked, og dette er de klar over. Når de likevel handler slik kan det bety at de tror at oljealderen snart er over, ikke på grunn av at verden går tom for olje, men på grunn av at de tror at fossile brensler snart vil bli faset ut av politiske årsaker. Hvis dette er riktig er den eneste fornuftige tingen å gjøre å selge så mye olje til så høy pris som overhodet mulig i dag.

Det som ser ut som en svært kortsiktig strategi fra OPEC kan altså i realiteten være en langsiktig strategi basert på antakelsen om at oljealderen blir politisk faset ut innen 20-30 år. Det er interessant å merke seg at denne strategien vil fremskynde utviklingen av konkurransedyktige alternative energikilder. I så fall vil dette være et godt eksempel på hvordan markedet av ren egeninteresse faser ut produkter som blir oppfattet som lite bærekraftige.

Læring

            En utbredt oppfatning er at det mest bærekraftige samfunn som finnes er status quo, altså ingen økonomisk vekst. Dette ignorer det faktum at det også koster å opprettholde status quo. Ressurser brukes opp, forvitrer eller degraderer slik at de blir stadig vanskeligere å høste ut i samme mengde som før. Dette kalles loven om avtakende utbytte, og er noe alle mennesker i alle samfunn støter på, selv også primitive stammesamfunn. Dersom ingenting gjøres fører dette til en fattigdomsspiral. Menneskene må stramme stadig mer inn av sitt forbruk for å bevare de stadig knappere ressursene.

Men heldigvis finnes det en bedre og unikt menneskelig måte å løse dilemmaet på, nemlig å innovere seg ut av problemene. For å opprettholde status quo trenger vi å stadig tilegne oss ny kunnskap om hvordan vi skal få tak i utilgjengelige ressurser, få mer ut av de eksisterende ressursene, lære om nye begrensninger som oppstår og lage ny teknologi for å oppdage og utnytte til nå ukjente ressurser. Læring og tilpasning utgjør altså en integrert del av et bærekraftig samfunn.

Men læring er i seg selv svært ressurskrevende. Et samfunn trenger overskudd – profitt – for å finansiere dette. Spørsmålet er da, hvilket samfunnssystem er til en hver tid ideelt for å skape mest mulig overskudd og maksimalisere ressursutnyttelsen? Jo, kapitalismen selvfølgelig. Kapitalismen muliggjør størst mulig læring og er derfor også det mest bærekraftige samfunnssystemet. I motsetning til status quo sitter ikke det kapitalistiske samfunnet og venter på at nye problemer som ingen har tenkt på skal dukke opp. Kapitalismen er proaktiv, ikke reaktiv. Den genererer ikke bare overskudd til læring for å opprettholde status quo, men også overskudd til å stadig lære mer effektivt og proaktivt.

            La meg gi et par eksempler på kapitalismens proaktive natur. Gjennom mye ressurskrevende forskning har vi oppdaget at jorden med jevne mellomrom blir truffet av gigantiske meteoritter som gjør enorm skade på planetens økosystemer. Slike meteorittnedslag kan føre til masseutryddelse, og mange forskere tror at sist gang dette skjedde var for 65 millioner år siden, da dinosaurene endelig ble utryddet. Og verre: dette kommer trolig til å skje igjen, kanskje snart, kanskje om 50 millioner år – det vet vi ikke. Hvis det skjer i morgen er vi maktesløse overfor denne utfordringen. Vi har ikke kunnskap, teknologi eller ressurser nok til å forhindre en slik katastrofe i dag. Resultatet ville vært massedød og utryddelser.

Men dersom vi opprettholder kapitalismen i noen tiår til vil læring, økonomisk vekst og teknologisk utvikling på et eller annet tidspunkt gjøre oss i stand til å bygge opp et effektivt forsvar mot denne trusselen. Spør deg nå selv: ville et slikt fremtidig forsvar vært mulig uten den industrielle revolusjon? Ville dette vært mulig uten økonomisk vekst? Hadde vi i det hele tatt visst om denne faren dersom ikke kapitalismen hadde gitt oss overskudd til å drive all verdens forskning? Ville vi taklet utfordringen i et utpint Kyoto-samfunn? Sagt på en annen måte: dersom vi alltid hadde lyttet til miljøvernere, alltid bremset økonomisk vekst og valgt ineffektive løsninger for å spare all verdens mygg og sjelden mose, ville vi da klart å hindre at vi og millioner av andre arter på jorden ble utryddet av en kjempemeteoritt? Jeg tør påstå at svaret til alle disse spørsmålene er et rungende nei. I ettertid ville vi nok sett at vi kunne brukt ressursene på en mer bærekraftig måte enn å resirkulere plastflasker og sortere papir. Fri økonomisk vekst er bærekraftig nettopp fordi den maksimaliserer vår evne til å se inn i fremtiden og til å utnytte ressurser mest mulig effektivt.

Om noen få milliarder år vil solen vår begynne å dø og til slutt drepe alt liv på jorden. Det finnes bare én redning fra en slik ultimat katastrofe, nemlig en intelligent rase som er så teknologisk og økonomisk avansert at den er i stand til å kolonisere andre deler av verdensrommet. Ja, kanskje til og med flytte hele jorden og alt dens liv til et tryggere sted. Igjen ville noe slikt vært en umulighet dersom vi alltid hadde tenkt like defensivt som miljøvernere. Bærekraftig utvikling betyr ikke bare å ta hensyn til alle tenkelige problemer vi kjenner til akkurat i dag men å forberede oss så godt som mulig på å takle alle de problemene vi ennå ikke har oppdaget.

Her ser vi et fundamentalt skille mellom føre var-prinsippet og kapitalismens måte å håndtere usikkerhet. Føre var-prinsippet dikterer at vi bør oppføre oss som nevrotikere og gjøre minst mulig i håp om at vi på den måten kan skape minst mulig problemer for oss selv. Men vi kan ikke på forhånd vite om alle problemene som vil komme. Vi vet bare det vi vet og kommer derfor alltid til å gjøre nye oppdagelser som fillerister oss i grunnvollene. Derfor er den beste måten å håndtere usikkerhet på å være best mulig forberedt når de ukjente problemene dukker opp. Det vil si å til en hver tid sørge for å ha mest mulig kunnskap, teknologi og økonomisk handlekraft. For å få til dette trenger vi et samfunnssystem som gir mest mulig overskudd, læring og økonomisk vekst. Kort sagt, vi trenger laissez-faire kapitalisme.

Egoisme: en fornybar ressurs og bærekraftig moral

Alle disse mekanismene trekker i samme retning ved å transformere egoisme til en drivkraft for bærekraftig utvikling. Og hvis man står overfor valget mellom ren altruisme og den egoistiske kapitalismen er det ingen tvil om hvilken av disse som er mest bærekraftig. India er et prakteksempel på et land som er svært preget av en altruistisk kultur. Hinduismen oppfordrer til livslang selvofring mot belønning i det neste liv. Dersom langsiktig altruisme var nok til å gjøre samfunnet bærekraftig burde India være det ultimate eksempelet på et land uten fattigdom og miljøproblemer. Det er ingen overdrivelse å si at India er langt i fra dette idealet.

Egoisme er en utømmelig fornybar menneskelig ressurs, og kapitalisme er systemet som temmer denne urkraften i oss og omgjør den til en positiv verdi for alle. Ved å forby initiering av tvang og basere seg utelukkende på gjensidig, fredelig, frivillig handel transformerer kapitalismen egoismen til drivkraften i det ultimate bærekraftige samfunnet. Den særegne menneskelige form for egoisme som kombineres med fornuft er den naturlige, biologiske måten for oss mennesker å leve på. I så måte er rasjonell egoisme den eneste bærekraftige moral på lang sikt.

Men det er dog viktig å presisere at den kapitalismen vi har i Vesten er langt fra sitt bærekraftige ideal. Et hav av reguleringer og forbud mot fredelige aktiviteter, ineffektivt byråkrati, ulikhet for loven og en gjøkunge-aktig velferdsstat tapper kapitalismen for den vitalitet og energi den ellers ville ha hatt til å utvikle seg. Her finnes altså et stort forbedringspotensial, selv i forholdsvis frie Vesten.

Vurdert til: av 346 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

All erfaring viser at felleseiendom blir tatt dårligst vare på. Så velkjent er dette fenomenet at det har fått et eget navn ”felleseiendommens tragedie” (”Tragedy of the commons”). Områder som alle og ingen eier blir utpint, tilgriset og ineffektivt utnyttet. Dette er grunnen til at Sovjetunionen, som var ett eneste stort eksperiment i felleseierskap, hadde mye større miljøproblemer og dårligere ressursutnyttelse enn det forholdsvis frie Vesten.

Når en privatperson eier og har ansvar for en eiendom vil han bruke eiendommen på den mest ansvarlige måten. En skogeier planter nye trær etter hvert som han hugger dem ned. En gruveeier ønsker å få mest mulig ut av ressursene som skjuler seg i fjellet på en mest mulig kostnadseffektiv måte slik at han tjener mest mulig penger.

Men den private eiendomsretten kan også brukes til rent naturvern, for de som ønsker det. I dag er man avhengig av et flertall eller en byråkrat i statens forurensingstilsyn for å få sikret natur. Med privat eiendomsrett kan man trekke miljøsyndere for retten og kreve erstatning for krenkelser av sin eiendom.

I DLFs samfunn kan naturvernere altså kjøpe opp områder som de mener er verneverdige og omdanne dem til private naturreservater. Dette er den fredelige måten å drive naturvern på.

Hvis du ønsker å sikre miljøet og naturressursene gjennom privat eiendomsrett bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet. Vi stiller i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Og vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å få lov til å stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 88 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den største trusselen mot rikets sikkerhet i dag er forbudet mot narkotika. Alle steder hvor det har blitt innført forbud mot alkohol, narkotika og andre medikamenter har det oppstått mafia som har fått bygge seg opp og blitt store og mektige på dyr forbudt alkohol og narkotika.

Under spritforbudet i USA på 1920-tallet vokste den amerikanske mafiaen frem, og på et tidspunkt var det så ille at alle borgermestrene i de store byene var ”eid” av mafiaen. Korrupsjonen var så omfattende at USA knapt var for en rettsstat å regne. (Ikke så ulikt Kongo faktisk — sjokkerende nok)

Etter at narkotika ble forbudt blomstret den internasjonale mafiaen, og den har fått særlig rot i Sør-Amerika. Columbia for eksempel er reneste narkolandet, og Mexico har nærmest gitt opp kampen mot mafiaen. 10.000 mennesker har blitt myrdet av mafiaen i narkokrigen i Mexico de siste par årene. Mexico har bedt USA om støtte fordi landet ikke klarer å opprettholde lov og orden.

På tilsvarende vis bruker Taliban og Al-Qaida i Afghanistan narkotika som en kjærkommen finansiering for å støtte radikal islam og islamistisk terror. Med andre ord, mennesker som støtter forbudet mot narkotika er svært uansvarlige og er en trussel mot rikets sikkerhet. De har blod på sine hender og det kan argumenteres for at de er landsforrædere som finansierer fremmede makter, korrupsjon og kriminalitet.

I tillegg til disse truslene mot rikets sikkerhet medfører forbud mot narkotika en åpenbar krenkelse av individets selvbestemmelsesrett, som DLF tar avstand fra.

Disse overgrepene har enormt negative konsekvenser og fører til at resten av befolkningen også utsettes for overgrep. Det aller meste av vinningskriminaliteten i landet utføres av narkomane. De fleste som sitter i fengsel sitter der som følge av narkotikadommer. Dette koster landet enorme penger og mye lidelse.

Portugal har siden 2001 fullstendig dekriminalisert alle former for narkotika, og resultatet er at Portugal i dag er et av de landene i EU med lavest narkotikamisbruk, særlig blant de unge i alderen 15-19 år. Dekriminaliseringen har medført kraftig fall i kriminaliteten, kraftig fall i HIV-smittede, kraftig fall i overdosefall og kraftig fall i antall sosiale tapere. Dekriminaliseringen har ført til at de narkomane nå kan ha ordinære jobber, leve ordinære verdige liv og eie eget hus. I Portugal ser du knapt en eneste narkoman i gata.

DLF vil derfor fullt ut legalisere narkotika. All empirisk grunnlag forteller oss at dette fører til mindre kriminalitet, mindre mafia, mindre korrupsjon og færre lidelser. Vi i DLF er fullstendig klar over at dette standpunktet vårt gjør at vi setter våre liv i fare, fordi alle narkotikamafiaer støtter opp om forbudet mot narkotika.

Dagens politikere er mafiaens sterkeste støttespillere. Dersom du ønsker å bekjempe kriminalitet, mafia og landssvikerne som støtter dem bør du stemme DLF ved høstens valg. Vi stiller i tre fylke: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i år.

Vurdert til: av 159 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frp presenterer seg som et liberalistisk parti, og det finnes utvilsomt en del liberalister i partier (minst 10% av frps medlemmer er liberalister). Men er selve partiet liberalistisk? Overhodet ikke. Bare hør på hva de selv sier i denne pamfletten “27 myter om Frp:”

“1.FrP står helt alene om sine synspunkter

Myte. FrP har løsninger som fungerer i andre land, og som er meget godt underbygget.  Dessuten adopterer SV, Ap, Sp, H, V og KrF våre synspunkter hele tiden – bare de får tenkt seg om i årevis.”

Med andre ord, Frp er temmelig likt alle andre sosialdemokratiske partier. Er man sosialdemokratisk er man per definisjon ikke liberalist.

“6.FrP er for egoister

Myte. FrP vil ha et samfunn hvor alle yter etter evne og får hjelp etter behov. Akkurat som SV, AP, Sp, V, H og KrF vil. Det er løsningene og veien dit som skiller seg ut. Ikke målet.”

“Yte etter evne og få etter behov” er slagordet til Karl Marx. Frp bygger altså på marxismen. Akkurat som SV, AP, Sp, V, H og Krf. Er man marxist er man per definisjon ikke liberalist.

“7.FrP vil rasere velferdsstaten

Vi vil styrke velferdsstaten. Men da nytter det ikke kjøpe seg stemmer gjennom rødgrønt gavedryss til alle. Vi vil stille flere krav, kutte offentlige utgifter, og få flere i arbeid. Sånn skaper man en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.”

Frp er altså gjennomført sosialdemokratisk. De ønsker en velferdsstat og vil til og med styrke den.

“10.FrP er markedsliberalistisk

Myte. Det ordet finnes faktisk ikke i vårt partiprogram. Vi er liberalister som tror at individer og bedrifter er i stand til å bestemme selv innenfor et tydelig regelverk – helt uten at statens byråkrater bestemmer for oss.”

Det finnes ingen liberalisme uten markedsliberalisme. Er man i mot markedsliberalismen er man per definisjon ikke liberalist.

“11.FrP vil frislippe kapitalkreftene

Myte. Næringslivet må ha regler og lover å følge akkurat som alle andre, og strenge straffer hvis lovene brytes. Man kan ikke spille Monopol uten regler – det er det bare anarkister som mener. Stor forskjell.”

“Frislippe markedskreftene” er bare et skjellsuttrykk for fredelig samarbeid. Markedet, det er jo folket det, som fredelig og frivillig samarbeider og samhandler. Liberalister er selvfølgelig ikke i mot lover og regler, men poenget er at disse lovene utelukkende skal sørge for å bevare freden i landet. Frp derimot ønsker å bevare sosialdemokratiske regler som truer fredelige, uskyldige næringsdrivende med fengsel dersom de ikke lystrer staten. Dette er absolutt ikke liberalistisk.

“18.FrP vil privatisere helsevesenet som i USA

Myte. FrP vil stykkprisfinansiere helsevesenet gjennom staten. Hvis du trenger operasjon får du pengene fra staten, men kan velge selv om du vil opereres på et privat eller et offentlig sykehus. Det raker ikke staten.”

Med andre ord, Frp vil ha et korporatistisk helsevesen, ikke ulikt Arbeiderpartiet, Høyre eller Mussolini. Korporatisme er per definisjon ikke liberalistisk.

“20.FrP jobber bare for kapitalismen

Myte. FrP jobber for ALLE i samfunnet. Men siden det ikke finnes noe reelt alternativ til marked, næringsvirksomhet og kapitalisme, så vil vi styrke næringslivet også. Det bygget Norge. Og det er det vi alle lever av.”

Frp sier at det er en motsetning mellom fredelig samhandel og folkets interesser. Dette er en klassisk marxistisk tankegang og hører ikke hjemme i liberalismen. Det finnes ingen motsetning mellom fred og folk. ALLE tjener på fred.

Vel, hvis det skulle være kontrovers om Frp er et liberalistisk parti burde deres egne ord fjerne all tvil. De er et høyresosialistisk parti. Alle de ekte liberalistene i Frp må gremmes over å lese hva deres eget parti skriver, og til disse er det bare å minne om at det kun finnes ett ekte liberalistisk parti i Norge, nemlig Det Liberale Folkepartiet.

Hvis du vil at en ekte liberalistisk stemme skal nå ut i den politiske debatten bør du derfor gi din stemme til DLF i høst. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark, og vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 162 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Italienske Giovannino Simonetti vant utrolige 1,3 milliarder i lotto. Han var hoppende glad for dette inntil den italienske mafiaen plutselig banket på døren hans og krevde 390 millioner kroner i skatt. De har rett på 30% av inntekten hans som beskyttelsespenger for å ha oppholdt seg i deres område, mener de. Og hvis han ikke betaler kommer skumle menn med våpen og bruker vold mot han og hans familie.

I Norge synes vi en slik hendelse er helt forferdelig når den italienske mafiaen gjør det, men når staten gjør nøyaktig det samme og krever 30% i skatt med identisk begrunnelse og identiske virkemidler (trussel om vold), da synes nordmenn flest det er helt ok.

Hvorfor det egentlig? Vel, mafiaen i Italia er bare støttet av et mindretall av befolkningen, mens velferdsstaten er støttet av en flertallsmafia. Det essensielle her for folk flest er altså medlemstallet i mafiaen. Hadde den italienske mafiaen vokst og blitt så stor at den inkluderte flertallet av befolkningen ville ingen reagert på at denne lotto-vinneren måtte punge ut 30%.

Vi i DLF ser derimot ting i fra individets perspektiv, og fra hans synspunkt er det revnende likegyldig om det er flertallet, mafiaen eller Mussolini som kommer og krever inn 30% skatt med trussel om fysisk vold. Det er samme ulla. En fascistisk stat hvor alle skal med, ingen slipper unna er ikke noe annet enn en velutviklet mafia, og en mafia er ikke noe annet enn en velutviklet bande. At bandene lærer seg å snakke pent om ”rettferdig fordeling” og gå i pene klær endrer ikke på metodene som ligger i bunn: å forbryte seg på fredelige, uskyldige mennesker.

Vi i DLF tar avstand fra alle former fra forbrytelser mot individet, enten de er utført av en bande, en mafia eller en stat. DLF vil derfor avvikle mafiastaten og gjeninnføre rettsstaten. Statens pistoler skal aldri kunne brukes som redskap for anti-sosiale handlinger.

Hvis du vil at DLF skal få anledning til å spre budskapet om fred i Norge bør du stemme på oss til valget. Vi stiller i tre fylker (Oslo, Rogaland og Hedmark) og trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Stem på oss og meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 166 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg får stadig spørsmål om hvordan skatten bør være i et liberalistisk samfunn. Ideelt sett bør skatten være frivillig, og vi liberalister tror at en gang i fremtiden når samfunnet er blitt veldig rasjonelt vil folk med glede betale en liten frivillig skatt for å beholde sikkerheten i samfunnet. Politi, rettsvesen og militær koster typisk ca 3-5% av BNP, og dette bør absolutt være mulig å inndrive på frivillig, fredelig vis.

Men la oss nå først starte med det aller beste som kan oppnås innenfor rammene av tvungen skatt. For å oppfylle kravet til en rettsstat må skatten først og fremst oppfylle kravet om likhet for loven. En måte å oppnå dette på er selvfølgelig å simpelthen innføre en fast, liten prosent på verdien av alle kontrakter.

En flat prosentskatt er i denne sammenhengen i samsvar med likhet for loven fordi det man egentlig betaler skatt på er hver krone man ønsker beskyttet av staten. En flat prosentsats gjør at hver krone koster likt å beskytte.

Men, samtidig er det en del problemer med å innføre skatt på alle kontrakter, nemlig at det blir fryktelig mange kontrakter som skal beskattes. Dette har tre problemer:

1.       Dobbeltbeskatning

En rekke produkter må gjennom mange produksjonsledd og dermed blir i realiteten samme produktet beskattet mange ganger. Dette straffer lange produksjonskjeder og vil han vridende effekt på økonomien. Selskaper vil slå seg sammen og integrere produksjonskjedene for å unngå skatt.

2.       Langsiktig produksjon skattes hardere enn forbruk

I tillegg til å straffe lange produksjonskjeder straffer dette også investeringer som tar lang tid fra de blir påbegynt til de er ferdige. Skatten på kontraktene må man betale med en gang men inntektene kommer ikke før mye senere. Forsinkelsen mellom utgift og inntekt gir et rentetap som kommer i tillegg til skatten.

Dette er ikke akseptabelt og tyder på at det er for enkelt å simpelthen skattlegge alle kontrakter likt. Hele problemet forsvinner dog dersom man kun beskatter forbruk, altså siste ledd i produksjonskjeden, nemlig salget til forbruker. Da samler man all beskatning opp helt til slutt og ingen av produsentene har noen ulempe av antall produksjonsledd eller tidslengden til ferdig produkt. Skatt på forbruk er det vi i dag kaller merverdiavgift eller moms.

Selv om ikke alle kontrakter beskattes kan man likevel forsvare skatt kun på forbruk siden alle varer som produseres før eller siden skal forbrukes. Med andre ord, det finnes ingen varer som ikke før eller siden blir skattet gjennom denne teknikken, og alle varer blir skattet likt. Moms som eneste skatt oppfyller altså kravet til likhet for loven, forutsatt at den er en lik prosent av salgsprisen for alle varer. Momsen må være på 3-5% for å finansiere rettsstaten.

Dette er altså den minst skadelige tvungne skatten, og trolig siste steg før frivillig skatt. Skatten kan herfra enkelt gjøres frivillig. Det gjøres ved å innføre momsen som frivillig rettsgebyr, hvor man kan velge å ikke betale gebyret, men hvor kontrakten da ikke kan håndheves i retten.

Vurdert til: av 164 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stat og religion hører ikke sammen. Mer generelt: stat og livssyn hører ikke sammen. Det finnes 6 milliarder mennesker på planeten og dermed 6 milliarder forskjellige meninger om hva som er rett og galt. For å forhindre at folk ikke går i tottene på hverandre med høygafler og sabler bør vi starte med et minste felles multiplum, nemlig noe absolutt alle mennesker kan være enige om.

Og minste felles multiplum for alle mennesker? Jo, alle ønsker å ha kontroll over sitt liv og sin eiendom. Vi bør derfor starte med å la alle mennesker få lov til å leve i fred, og så tar vi det derfra. Alle som en kan da samarbeide fredelig og frivillig seg i mellom om sine verdier. På denne måten kan alle få lov til å ha sin tro og sitt livssyn. Det eneste kravet er at man respekterer andres rett til å få lov til å utøve sin tro og sitt livssyn.

Det betyr at vi ikke kan ha noen statskirke i Norge. Vi kan ikke pådytte en bestemt religion eller et bestemt livssyn på hele befolkningen, enten det nå er kristendom, islam eller ateisme. Statskirken bør derfor privatiseres og alle støtteordninger til tros- og livssynssamfunn bør avvikles.

Men prinsippet om skille mellom stat og tro går lengre enn dette. I dag er ”O, du som metter liten fugl” erstattet med ”kua mi jeg takker deg” i mange offentlige barnehager og skoler. Med andre ord, kristendommen har måttet vike for gaiaismen, og dette er ikke en positiv utvikling. Dette er bare å erstatte én religion med en annen og når dette skjer i statlig regi er dette meget uheldig.

Videre, tatt til sin ytterste konsekvens medfører livssynssfrihet også handlefrihet. I Sovjetunionen påstod man at man hadde religionsfrihet fordi man fikk lov til å tro på Gud inne i hodet sitt i sitt private hjem, men man fikk ikke lov til å snakke offentlig om religion, misjonere eller å samle seg i kirker til gudstjeneste. Dette er absurd. Man kan ikke skille kropp og sinn. Man har ikke trosfrihet med mindre man kan leve fritt etter sitt livssyn.

I dag har religiøse trosfrihet i Norge, men det har ikke vi liberalister. Vi er individualister og tror at individet er suverent og eier sitt eget liv. Vårt livssyn er at det ikke er noe mer hellig enn selvbestemmelsesrett over eget liv. I Norge i dag får vi lov til å mene dette inne i hodet vårt, men vi får ikke leve ut vårt livssyn i praksis, akkurat som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen.

Vi har altså ikke livssynsfrihet i Norge, og det vil Det Liberale Folkepartiet gjeninnføre. Så lenge folk er fredelige og respekterer andre menneskers liv vil vi at en hver skal få lov til å leve fritt i henhold til sitt eget livssyn.

Hvis du vil skille stat og religion og du virkelig mener det bør du stemme på DLF i høst. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende. Stem på oss og meld deg gjerne inn i gruppen ”500 stemmer for DLF” på Facebook.

Vurdert til: av 182 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La oss spole 400 år tilbake i tid til føydalsamfunnet, den gang folk var leilendinger og betalte det meste av sine inntekter i leie til myndighetene for jorda de selv bodde på og kultiverte, den gangen det var høye avgifter og mange rare påbud og forbud mot alt mulig rart og den gang enkelte pressgrupper fikk monopol og særrettigheter av staten.

Ett av disse er East India Trading Company som fikk monopol på – tro det eller ei – handel mellom folk i England og India. Med andre ord, folk som forsøkte å reise til India og inngå fredelige, frivillige handler med folk som bodde der ble forfulgt som kriminelle i England og kastet i fengsel som ”smuglere.”

Så kom opplysningstiden (rundt ca 1800-1900) og vi fikk frihet for individet, likhet for loven og brorskap mot tyranniet. Det betydde mindre skatter og avgifter, mindre regler, mindre byråkrati, mindre styring. Dette var perioden da Vesten blomstret.

La oss nå spole tilbake til nåtiden. I dag er folk leilendinger og betaler det meste av sine inntekter (70%) i skatt til myndigetene, det er høye avgifter og mange rare påbud og forbud mot alt mulig rart og mange grupper har fått monopol og særrettigheter fra staten. Dette har blant annet gjort at det å reise til Sverige og kjøpe mel på fredelig, frivillig vis blir definert som ”smugling” og resulteterer i harde straffer for slik ”kriminell” aktivitet.

Kort sagt, vi har dessverre gjenoppfunnet føydalsamfunnet. Merkelappene har blitt noe endret og pressgruppene har også endret seg noe, men selve samfunnssystemet er nøyaktig den samme som i føydalsamfunnet. Dagens politikere er nyføydalister. De hater fred og frivillighet. De vil være kongens menn som styrer og steller med folks liv.

Vi i Det Liberale Folkepartiet har et alternativ. Vi vil vekk i fra føydalsamfunnet og vil ha en ny opplysningstid hvor hver og en eier sitt eget liv og statens eneste legitime oppgave er å sørge for å bevare freden i landet.

Hvis du vil avskaffe nyføydalismen slik at det skal være mulig for nordmenn å kjøpe hva de vil i Sverige uten å bli stemplet som smuglere bør du gi din stemme til DLF i høst. Vi stiller til valg i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Stem derfor på oss og meld deg også gjerne inn i gruppa ”500 stemmer for DLF” på Facebook.

Vurdert til: av 185 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Norge i dag er det i praksis forbudt å gå til fredelige sykehus eller leger for behandling. Ditt eneste behandlingsalternativ er det offentlige helsevesenet.

I motsetning til de fredelige alternativene er offentlige helsetjenester bygget på vold. Du kreves inn skatter med trussel om fengsel for å finansiere dem og mange andre tjenester. Det betyr at dersom du ønsker å benytte deg av fredelige helsetjenester må du først betale for et offentlig helsevesen du ikke benytter deg av. Dernest må du skatte for det beløpet du har tenkt til å kjøpe de fredelige tjenestene av.

Resultatet er at fredelige helsetjenester koster ca 3 ganger mer enn det offentlige alternativet. I praksis medfører dette et forbud.

Det Liberale Folkepartiet ønsker å legalisere fredssykehus. Det vil vi gjøre ved at folk skal kunne få beholde helsepengene sine selv, hvis de vil, og på den måten ha råd til å benytte seg av fredelige alternativer.

Stem på DLF i høst hvis du vil legalisere fredelige helsetjenester. Vi stiller i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 148 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om hvordan brutto nasjonalprodukt ikke er noe særlig godt mål for verdiskapning, og nå har jeg kommet på en enkel metafor for å illustrere poenget.

Forestill deg en vei fra A til B som er 100 km lang. La kjørestrekningen være en analogi for et år med verdiskapning i Norge. Tid er som kjent penger, og kjøretiden din er derfor et mål på nedlagt arbeid, eller pengebruken om du vil, i løpet av et år.

Veien er delt i to stubber, en privat del og en offentlig. Den private stubben er 80 km lang. Denne veien er en fire felts motorvei og har så god standard at du kan kjøre 80 km/t på den. Du bruker da ganske nøyaktig 1 time på å kjøre denne stubben. De siste 20 km er drevet av det offentlige og her er det hull i veien og veiarbeid som senker hastigheten. På strekningen blir du også stoppet flere ganger i kontroll av byråkrater som skal sjekke om bilen er riktig vektklasse, om bilen din har rett farge, om du har sikkerhetsbelte på deg osv.

På grunn av alle disse offentlige hindrene i veien blir gjennomsnittshastigheten din på denne veistubben bare 20 km/t, og du bruker derfor en hel time på den. Du bruker altså like lang tid på den 80 km lange private veistubben som på den 20 km lange offentlige veistubben.

Brutto nasjonalprodukt på denne veistrekningen måles i arbeidstid og dermed går det frem at 50% av BNP er privat og 50% er offentlig virksomhet. I følge de som sverger til BNP som mål på verdiskapning er altså den offentlige veistubben like viktig som den private fordi de krever like mye arbeidstid, like mye penger.

Men dette er jo helt sprøtt! Det hadde jo vært mye bedre med motorvei hele veien. Da hadde man klart hele turen på 1 time og et kvarter, i stedet for på 2 timer. Man kunne altså kjørt 60% lengre på samme tiden hvis man erstattet den ineffektive offentlige veistubben med privat vei.

Det store problemet med BNP er altså at økonomer og politikere i dag tror at det måler verdiskapning, men i realiteten måler det kun forbruk. Tilbakelagt veilengde korresponderer til verdiskapning, tiden man bruker på veilengden korresponderer til forbruket og hastigheten korresponderer til produktivitet. Jo raskere du kan kjøre, jo mindre tid bruker du og jo lengre klarer du å kjøre på en viss tid.

Forbruk og verdiskapning er altså ikke en og samme sak, selv om de fleste tror dette. Kilden til denne feilen er økonomen som oppfant begrepet BNP, John Maynard Keynes. Hans økonomiske doktrine, som nesten alle tror på i dag, er nettopp at det er gjennom forbruk at verdier skapes, og BNP måler derfor det totale forbruket. Keynes setter likhetstegn mellom dette og nasjonens samlede verdiskapning.

Vurdert til: av 156 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frp er et sted hvor det finnes mange liberalister, men er det et liberalistisk parti? Ikke i følge den uttalte politikken til partiet. Aftenposten skriver at Siv Jensen lovpriser norske reguleringer. Vel, ingen liberalister ville gjort dette. Liberalismen er uforenlig med regulering av fredelig aktivitet. Den eneste form for regulering som er legitim er å sørge for at folk er fredelige og ikke krenker hverandre.

Hva er så grunnen til at Siv Jensen og Frp i valgkampen går så hardt ut på en åpenbart sosialdemokratisk plattform? Frp søker makt, og i Norge medfører det å søke inn mot det politiske sentrum, som er rendyrket sosialdemokratisk.

Frp er altså blitt et parti som er likt alle andre partiene på stortinget: de er villig til å selge sjela si for å komme i maktposisjon. Makt er blitt viktigere for dem enn prinsipper.

I Norge i dag finnes det kun ett rendyrket liberalistisk parti, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Det er et parti som ikke kommer til å selge sjela si. Vi er små men vi kan stå inne for hele vår politikk. Vi trenger ikke å gjøre noen vanskelige valg i forhold til hva vi sier utad og hva mener bak lukkede dører. Vi sier nøyaktig det samme både inne og ute.

Hvis du ønsker å ha en ærlig, kompromissløs og prinsipiell tilhenger av fred i den offentlige debatten bør du gi din stemme til DLF i år. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Og hvis vi får mer enn 500 stemmer i ett fylke får vi lov til å spre det liberale budskapet i alle fylker om 4 år. Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i høst.

Vurdert til: av 223 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En av de aller vanligste argumentene jeg hører for et offentlig helsevesen og forbud mot et privat helsevesen er at uten et offentlig helsevesen vil man få sosialdarwinisme – jungelens lov – hvor de som ikke tjener nok penger vil dø fordi de ikke har råd til behandling. Bildet folk har av det private helsevesenet er en kø hvor de som har penger får behandling og en annen kø hvor mannen med ljåen venter på de som mangler penger.

Vel, det synes så mange er et så grimt bilde at politikerne har en lett jobb når de lover frelse fra døden: ”gratis helsevesen!” messer de, og folk ser for seg at politikerne skal trylle bort køen til mannen med ljåen.

Men slik blir det selvfølgelig ikke. Politikerne slår simpelthen de to køene sammen til en, og i stedet for at det er hver og en som får bestemme hvordan han skal bruke sine egne penger  er det nå politikerne som tar avgjørelsen om liv og død. Politikerne bestemmer hvem som skal få leve og hvem som skal dø. De har overtatt rollen til mannen med ljåen.

Er du over 75 år? Sorry, mac. Til graven det bærer. Havner du utenfor byråkratenes veldefinerte A4-kategorier? Beklager. Du må dessverre få et ublidt møte med døden. Slik må det nødvendigvis være når helsevesenet skal være ”gratis.” Det er enkel økonomi: begrenset tilbud og uendelig etterspørsel medfører nødvendigvis behovsprøving.

Å nei, det er ikke slik at politikerne bokstavlig talt tar knekken på folk. De har sine metoder. En metode er å opprettholde en helsekø. Politikerne er nemlig materialister: alt skal måles i kroner og ører. Det betyr at når de lover gratis helsevesen mener de at det skal være gratis målt i penger. Men, de sa ingenting om de menneskelige kostnadene.

En slik kostnad er ventetid. Har du en vond hofte som må skiftes ut? Eller trenger du en hjerteoperasjon? Ved å opprettholde en lang nok kø sikrer man at de menneskelige kostnadene blir så høye at regnestykket går opp likevel. Noen dør i køen, andre kvier seg for å komme inn i den fordi det er så lang ventetid.

Og kø er ikke den eneste metoden. Å simpelthen si ”nei!” er en annen metode. Du prioriteres bort. De sier gjerne oftere nei enn de strengt tatt behøver, men teknikken er å anta at de som virkelig trenger hjelp vil stå på og trygle og be om hjelp. De som nedverdiger seg nok og klager mest får et surt ”ok, da, du skal få hjelp likevel.” Den andre store menneskelige kostnaden som kreves i betaling er altså verdighet. Du må redusere deg til tigger for å få den hjelpen du angivelig har ”krav” på.

”Krav,” ja. Tenk litt på det ordet. Å, som politikerne elsker å si at du har krav på ting. Men hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at den som er mest kravstor og flinkest til å kreve klarer å albue seg fremst i køen. De som vinner i denne kravkonkurransen er gjøkungene: de som gaper høyest og dytter de mer stillferdige fugleungene ut av reiret. De som taper er de som er så svake at de ikke klarer å kreve. Er ikke bestemor like flink og sterk nok til å mase og kreve som kravstore fru Olga? Rett i graven det bærer, instruerer politikerne med ljåen.

Hvis du noensinne har trodd at det frie markedet var en sosialdarwinistisk jungel bør du straks skynde deg til nærmeste offentlige helsekø. Da vil du få se den mest sadistiske formen for jungelens lov. Forestill deg at politikerne krever inn alle pengene fra folkene i køen, skusler mye bort på veien, og så skal dele dem ut i form av ineffektive og høyst begrensede statlige helsetjenester.

Forestill deg videre at folk må skrike, klage, tigge og fornedrige seg i kor foran en glisende, arrogant og selv-høytidlig politiker som lytter til disse fortvilte bønnene som skyller inn over han. Fornedrigelsene er som musikk i hans ører for han får følelsen av å sitte på makten over liv og død, hvem som skal få behandling og hvem som skal i graven. Folks bønner om hjelp får han til å føle seg viktig og betydningsfull og han kan gå hjem om kvelden vel vitende om at han har gjort en god gjerning. Riktignok med andre menneskers penger krevd inn med trussel om fengsel, men det tenker han ikke på.

Dette er ekte sosialdarwinisme, for her er det faktisk virkelig snakk om kampen for tilværelsen – bokstavlig talt. De syke og svake slåss om politikernes og byråkratenes gunst og det er en bitter kamp med livet som innsats og ofte døden som utfall.

Hørtes et privat helsevesen ikke fullt så ille ut nå kanskje? Et fredelig helsemarked er det stikk motsatte av jungelens lov. Du slåss ikke mot noen. Vold er forbudt. Den eneste kampen du har er med deg selv. Du må arbeide, tjene penger, spare og forsikre deg og da har de aller aller fleste råd til å kjøpe helsetjenester uten å betale med det mest dyrebare en har – verdigheten sin.

Ønsker du å avskaffe denne sadistiske formen for sosialdarwinisme? Vil du bidra til å fjerne ljåen fra maktarrogante politikere? Da bør du stemme på Det Liberale Folkepartiet i høst. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å få lov til å stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i “500 stemmer for DLF“-gruppa på Facebook hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 209 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg sette livet i perspektiv. Alle organismer på planeten – og dem er det veldig mange av – er siste ledd i en fire milliarder år lang ubrutt kjede av evolusjonære vinnere – overleverne. Disse har overlevd istider, meteornedslag, kontinenter som glir fra hverandre, jordskjelv, vulkanutbrudd  og en jungel av andre arter som kjemper om knappe ressurser.

Tenk det! 4 milliarder års overlevelsessuksess! Det er nesten et mirakel. En konklusjon vi umiddelbart kan trekke av dette er at organismer er noen helt vanvittig dyktige overlevelsesmaskiner.

Og midt blant alle disse fantastiske skapningene finner vi altså den mest suksessfulle av dem alle, dyret som har erobret alle kontinenter, havets bunn og det ytre rom: mennesket. Mennesket er så intelligent at det ikke finnes noe dyr som er i nærheten. Mennesket er den ubestridte eneren på jorda. Så overlegen er vi at det ikke finnes noen nummer 2 på lista. Vi troner alene.

Og ikke nok med det, vi i Vesten er så heldige at vi befinner oss i en kultur som er overlegen alle andre kulturer, både filosofisk, vitenskaplig, kunstnerisk, økonomisk, politisk og teknologisk. Vi er så utrolig flinke og suksessfulle at helt siden kapitalismen oppstod for 200 år siden har vi kvittet oss med alt som heter hungersnød og barnearbeid og de aller fleste sykdommer. Mens verden før var et slit og et ork 10-12 timer per dag for å overleve har vi nå mer enn halvert antall arbeidstimer, og tungt og slitsomt fysisk arbeid er stort sett erstattet med lett og komfortabelt arbeid.

Det har gjort at den gjennomsnittlige levealderen har økt til et nivå som kun var forbeholdt de adelige for 200 år siden. Dagens gjennomsnittsperson i Vesten har større materiell velstand enn en hvilken som helst konge for 200 år siden. Alt dette er mulig fordi vi mennesker er utstyrt med dyrerikets største og mest intelligente hjerne, og fordi Vesten er grunnlagt på opplysningstidens idealer: fornuft og individualisme som optimaliserer vår ekstreme intelligens.

Fantastisk, ikke sant? Fabelaktig! Ja, nær sagt utrolig! Men hva sier dagens politiske og intellektuelle elite om alt dette? Jo, de sier at folk er for dumme til å klare seg selv. De er ikke fornuftige nok og tenker ikke langsiktig nok. Det er totalt uansvarlig, sier de, å la folk få lov til å styre sine egne liv. Staten (og dermed den politiske eliten) må styre livene deres for dem.

Partier slik som Det Liberale Folkepartiet som vil la hver og en få lov til å bestemme over sitt eget liv blir ledd hånlig av og latterliggjort som useriøse fordi ”alle” vet at dette ”ikke fungerer i praksis.” Individer klarer ikke seg selv. De er så dumme, så stakkarslige, så hjelpeløse.

I alle dager! Hvordan kan det ha seg at vi, kronjuvelen i livets 4 milliarder år lange ubrutte rekke av vinnere og overlevere, vi som klatret ned fra trærne, bygget skyskrapere og erobret månen blir ansett av den politiske eliten som  så dumme, stakkarslige og hjelpeløse at vi er totalt ute av stand til å ta vare på oss selv?

Hva slags umenneskelig standard er det de holder oss til som kan få dem til å dømme menneskeheten kollektivt som en gjeng med tarvelige, hjelpeløse, tafatte, ressurssvake idioter som ikke klarer seg uten statens krykker og velferdsordninger?

Svaret ligger nettopp i ordet ”umenneskelig.” De holder oss til en overnaturlig standard. De dømmer oss ut i fra en guddommelig standard. Vi er mislykkede, tafatte, hjelpeløse og tarvelige i deres øyne fordi vi ikke er guder. Det faktum at politikerne mener at de kan løfte oss til denne standarden med deres hjelp sier i grunnen det meste om deres syn på seg selv: de tror de selv er guder. De ser på seg selv som supermann som er så mye bedre og smartere enn alle oss andre at vi andre er som tarvelige maur i deres øyne.

Og som passende for guder tror de at de har rett til å herske over oss. De vil være gudene i blant oss som skiller lys fra mørke, jord fra hav, godt fra ondt og som skaper paradis på jord. Og vi, deres  tarverlige undersåtter, får aller nådigst lov til å tasse rundt på jorden som små naive Adamer og Evaer som kan forsyne oss tanketomt og bekymringsløst fra alle velferdsstatens frukter i Edens barnehage.

Det er på tide å sette foten ned og si ”stopp!” Disse stormannsgale, maktsyke menneskene som innbiller seg at de er guder må ikke få lov til å trekke oss mennesker ned i søla ved å holde oss til deres helt sinnsyke overnaturlige standard for suksess.

Per i dag finnes det kun ett parti i Norge som tar sterkt avstand fra slik stormannsgalskap og det er Det Liberale Folkepartiet. DLF mener at vi mennesker skal få leve som mennesker, ikke som hjelpeløse barn i Edens barnehage. Vi vil rive ned gudene fra pidestallen deres der oppe i Stortingshimmelen og gi makta tilbake til folket. Hver og en skal få lov til å bestemme over sitt eget liv, så lenge de er fredelige og respekterer andre mennesker.

Hvis du vil at mennesker skal få lov til å leve som mennesker igjen, altså som selvstendige individer som tar ansvar for eget liv, bør du gi din stemme til DLF i høst. DLF stiller i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i ”500 stemmer for DLF”-gruppa på Facebook hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 324 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gull og sølv er i dag forbudt å bruke som penger, og i tillegg til å være et overgrep har dette også svært negative konsekvenser for samfunnet. Politikernes hovedmotivasjon for å forby gull og sølv er å kunne snikbeskatte befolkningen gjennom å trykke penger ut av ingenting, altså å skape inflasjon.

Slik pengetrykking fører til prisstigning som igjen fører til at det ser ut som folk og selskaper tjener mer enn de egentlig gjør og dermed ender de opp å betale mer i skatt.

I tillegg fører innsprøytningen av alle de nye pengene inne i økonomien til feilprising – bobler. Noen varer og tjenester blir dyrere enn de burde være og dermed lures markedet til å investere på områder de egentlig ikke burde ha investert i. Når markedet oppdager dette sprekker boblen og fører til mye tap og smerte for mange mennesker.

Den eneste måten å beskytte seg mot slik snikskatt og ødeleggende bobler er ved å bruke gull og sølv som betalingsmiddel. Derfor er det svært viktig at disse legaliseres.

I praksis betyr det at statens enerett på penger i Norge må oppheves. I tillegg må både moms og kapitalbeskatning på valutagevinst fjernes på gull og sølv.

DLF er det eneste partiet i Norge som vil fullt ut legalisere gull og andre edelmetaller. Alle andre partier vil kaste folk som bruker gull og sølv som fritt betalingsmiddel i fengsel. Stem DLF i høst! Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Og vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Bli også gjerne med i “500 stemmer for DLF” på Facebook hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 154 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer nok et reisebrev fra en nordmann i Singapore:

Bare for å ta Singapores historie på få setninger. Dette er et fryktelig ungt land, 10. august i år feiret de 44-års dag. Når Singapore ble grunnlagt var jeg nesten født med andre ord. Singapore hørte til Malaysia tidligere men etter andre verdenskrig begynnte en lang prosess for å få denne lille jordflekken til å bli et eget land, og for 44 år siden gikk dette i boks (etter mye bruduljer med kommunistpartiet). Når landet “startet” var dette på 100% bar bakke, selv om plassen har vært bebodd lenge var abolutt all infrastruktur som tenkelig kunne trengs totalt fraværende. De første borgerne bodde bokstavelig talt under åpen himmel. Jeg har ikke lest grunnloven eller satt meg grundig inn i lover og regler men følgende er åpenbart:

1. All form for å blande politikk og religion er totalt tabu.
2. Økonomien er så åpen og fri som praktisk mulig
3. Gode personlige friheter utenom narkotika (dødstraff for det)
4. Det offentlige skal ha minimalt med oppgaver, og skal det ha oppgaver så skal det være i potensiell konkurranse med private. (det finnes offentlige sykehus, de konkurrerer på lik linje med de private). Det er faktisk en del selskaper som er “statlige” på denne måten, uten at jeg har fått satt meg grundig inn i det så eier staten et firma mens private konkurrerer om å drive det eller lignende (f.eks Singapore Airlines).

Så langt så godt. Hva skjer faktisk når Malaysia gir fra seg en jordflekk på ca 20×20 km fylt til randen med jungel, småøyer, uten tilgang på ferskvann etc over i hendene på noen knyttnever personer med klokketro på frihandel? På 44 år gikk det bare som en rakett, fra sump til metropol, fra lusfattigdom til rikdom, helsevesen i verdensklasse, infrastruktur, undergrunnsbaner, havner, vannrenseanlegg, fabrikker og høyere utdannelse som ikke står tilbake for noen. Alt dette uten å krige, utøve vold, ha sweatshops eller andre ting som noen måtte finne krenkende. Der landene rundt har fremstått som korrupsjonskjemper har Singapore tiltrukket seg både kapitalister, ingenører, leger, lærere og andre eksperter med dokumenterte lovnader om et rettferdig og korrupsjonsfritt rettsvesen, lave skatter og garantert sikkerhet både for kropp og eiendeler.

Plass har alltid vært et problem i Singapore, men oppfinnsomheten og viljen til fredelig vekst er stor. Singapore har løpende programmer der de kjøper jord (fysisk jord og gjørme) av nærliggende land og transporterer det tilbake på lektere, de har på denne måten lagt til nesten 200km2 med “nytt” Singapore.

Så til overskriften.
Jeg fant ut at det var en liten og lett busstur på ca 5 timer til Malaysias hovedstad, Kuala Lumpur. Petronas Towers hadde jo vært kjekt å være oppe i. Jeg kjøpte bussbilett og dro avgårde med godt mot. Siden Singapore er veldig lite tok det ikke mange minuttene til vi var på grensen. Skillet mellom Singapore og Malaysia var her en bro, jeg tipper den var ca 300 meter. På den ene siden av broen er det skyskrapere og fabrikker for dataprosessorer, på den andre siden er det 4 stråhytter med bølgetak og unger som springer nakne rundt.

Bokstavelig talt er dette kontrasten, i 4,5 av 5 timers busskjøring er det som å ta en tidsmaskin tilbake 2000 år. Dette er forskjellen mellom kapitialisme + frihet og et sammensurium av sosialisme + kommunisme + korrupsjon + islam.

Men det som gjør det aller mest interresant er det faktumet at hele forskjellen er oppstått på lusne 44 år. Jordsmonnet var likt, klimaet var likt og folkene var like da skillet oppstod. Om mulig så var forskjellene i Singapores disfavør fordi Malaysia er rikt på naturressurser og Singapore må betale Malaysia for ferskvann. På tross av alt dette så var det kun å kutte vekk alt støyen og innføre enkel markedsøkonomi som fikk de samme malayserene som hadde bodd i århundrer med fattigdom til å ta steget inn i planetens elite.

Det er bare til ettertanke å se at en landegrense som kan virke så abstrakt kan ha så mye å si. Det må være helt surrealistisk for to brødre som for 44 år siden skilte lag der den ene ville prøve lykken i dette nye anarkilandet (som sosialistene i malaysia utvilsomt må ha kalt det) og den andre valgte å bli i værende i det “trygge” landet.

Det tok 44 år fra sump til å bli en av Asias “Four Tigers” (de fire største økonomiene i Asia sammen med Japan, Kina og Taiwan. 20×20 km2 med frihandel måler seg med Japan og Kina!). Pensjonistene i Singapore nyter også livet godt med verdens 4 høyeste gjennomsnittlige levealder (over 80 år), godt over Norge hvis jeg ikke tar feil, så de onde kapitalistene tar bedre vare på sine eldre en vi gjør.

At oppskriften kan være så lett og at så få land har gjennomføringskraft er bare vondt å tenke på, vi burde vært på Mars for hundrevis av år siden. Norske politikere og helsepersonell kunne hatt god hjelp av en studietur hit istedet for Venezuela.

Kommentar: vil bare legge til at Singapore hadde og har en vesentlig større andel av kinesere enn resten av Malaysia, og kinesere har en helt annen kultur for handel og produksjon enn malayer. Dette har utvilsomt vært en vesentlig faktor i suksessen til Singapore, men den forholdsvis frie politikken som er blitt ført er utvilsomt den viktigste faktoren.

Vurdert til: av 190 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tro det eller ei men i dag er det i praksis forbudt* å starte skoler for barn med særskilte behov. Det er kanskje på dette punktet at sosialdemokratiet viser seg fra sin mest nådeløse side. Dagens politikere ønsker å tvinge alle barn inn i den statlige enhetsskolen. Alle skal med, ingen slipper unna.

I tillegg til å være et grovt overgrep mot foreldrenes rett til å oppdra og utdanne sine egne barn er det også et voldsomt overgrep mot de barna som ikke passer inn i enhetsskolens tvangstrøye. Barn med særskilte behov trenger nemlig ofte å tilbringe tid med likesinnede barn som sliter med de samme utfordringene. Det får man per definisjon ikke til i enhetsskolen.

DLF tar sterk avstand fra disse statlige overgrepene mot uskyldige barn og vil legalisere skoler som kan gi dem det tilbudet de så sårt trenger.

Hvis du ønsker å få slutt på enhetsskolens overgrep mot barn med særskilte behov bør du stemme på DLF til høsten. DLF stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett av fylkene for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i høst.

*) man kan teknisk sett starte en privatskole som ikke følger statens læreplan og som er laget for spesialelever, men du må likevel betale for den offentlige skolen selv om du ikke benytter den og du får ikke skattelette for skolepengene du bruker på privatskolen. Med andre ord, er det i realiteten 200% straffeavgift på ekte privatskoler. I praksis medfører dette et forbud mot slike skoler for 95% av befolkningen som ikke har råd til å betale tredobbelt opp for skoleplass til sine barn.

Vurdert til: av 277 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På sikt vil DLF avvikle statsvelferden. Statens eneste legitime oppgave er politi, rettsvesen og militær. Men DLF forstår også at det tar tid for folk å vende seg til ideen om frivillig, privat organisering av velferd, og som overgangsordning vil vi derfor gjøre det mulig å melde seg ut av statsvelferden og bli friborgere.

Friborgerskap medfører at man frasier seg alle sosiale rettigheter, men til gjengjeld betaler man heller ikke sosiale skatter. Jeg har ved tidligere anledning skrevet utfyllende om fordelene ved friborgerskap og besvart en rekke innvendinger som forskjellige folk har kommet med.

Nøyaktig samme modell kan brukes for å tillate legitim arbeidsinnvandring til Norge. I dag tiltrekker Norge seg en hel haug med snyltere på grunn av de gavmilde velferdsordningene i landet. Dette ødelegger for ærlige og flitte innvandrere og skaper rasisme.

Ved å la innvandrere komme hit som gjesteborgere uten sosiale rettigheter og uten å betale sosiale skatter tiltrekker man seg ikke snylterne, bare de produktive og ærlige innvandrerne. Dette er bra for oss nordmenn, og det er bra for ærlige innvandrere.

Hvis du ønsker at det skal være mulig å melde seg ut av statsvelferden bør du stemme Det Liberale Folkepartiet ved valget i høst. DLF stiller til valg i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppen “500 stemmer til DLF” hvis du skal stemme på oss i høst og/eller “Ja til friborgerskap!”

Vurdert til: av 293 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det dessverre slik at to fredelige mennesker ikke kan inngå en frivillig avtale med hverandre uten å risikere å bli kastet i fengsel. Vi har en rekke lover som forbyr slikt samarbeid på mange områder.

En rørlegger kan ikke fritt inngå en kontrakt med snekker om å gjøre en times rørlegging i bytte mot en times snekring. Staten krever nemlig da at rørleggeren og snekkeren jobber en ekstra time for staten.

En arbeidsgiver og en arbeidstaker kan ikke fritt inngå en avtale om lønn og arbeidsbetingelser for da blir de kastet i fengsel.

I svært mange tilfeller må også næringsdrivende ha tillatelser fra staten for å starte bestemte typer virksomhet og staten krever en rekke typer innrapporteringer for at næringsdrivende ikke skal kastes i fengsel. Dette byråkratiet er meget dyrt og koster 60 milliarder kroner per år. Det er mer enn skolene, barnehagene og norske veier koster til sammen.

DLF ønsker å fjerne alle voldelige inngrep i økonomien. Så lenge folk er fredelige og samarbeider helt frivillig bør staten ikke true folk med fengsel. Dette er både umoralsk og dyrt. DLF vil derfor innføre fredsøkonomi basert på frivillig samarbeid.

Hvis du vil ha en fredsøkonomi bør du stemme på DLF. DLF stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg gjerne også inn i “500 stemmer for DLF“-gruppa på Facebook hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 247 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Populariteten til Obama er jevnt dalende i USA og hans foreslåtte helsereform er så kontroversiell at enkelte har begynt å sammenligne han med Jokeren i Batman og Adolf Hitler. Noen beskylder han også for å være sosialist.

Ved første øyekast kan dette synes som en nokså plump sammenligning, men hvis vi ser bort i fra dette med gassing av jøder, konsentrasjonsleirer og imperialisme og utelukkende ser på politikken som NSDAP førte i Tyskland er den meget nær opp til Obamas politikk – som forøvrig er temmelig nær opp til det aller meste av politikken som føres i Europa.

”Folks helse er ikke en privatsak” var slagordet til Hitler-Jugend. De ønsket ikke at helse skulle være overlatt til individene selv, men at staten skulle inn og regulere folks liv og sørge for at de fikk skikkelig statlig helseordninger. Dette er nøyaktig tankegangen bak helsereformen til Obama og i så måte er sammenligningen med Hitler helt på sin plass.

Kjernen i fascismen, som Nazismen er en del av, er at staten er alt, individet er intet. Det skal ikke finnes noe plass for individet å ta vare på seg selv i samfunnet. Staten skal ta vare på alle. Og de som er så frekke at de ønsker å ta vare på sin egen helse blir pukka nødt til å bli med på ”spleiselaget” enten de vil eller ikke. Alle skal med, ingen slipper unna. Eller som Nazist-lederen Robert Ley sa det så fint: den eneste gangen folk får fri fra staten er når de sover.

Så det er altså overhodet ingen tvil om at rent politisk er det helsefascisme Obama står for, i likhet med alle europeiske land. Det er kun i Østen i dag at en finner noe som minner om privat helsevesen, og det helsevesenet som kommer nærmest opp til å være privat er det i Singapore.

Obama vet selvfølgelig inderlig vel hvordan helsevesenet i Singapore fungerer. Han vet inderlig vel at Singapore har Vestens desidert beste og billigste helsevesen, men han vil ikke ha det. Hvorfor ikke? Fordi han er ute etter makt. Han vil ikke at folk skal styre sin egen helse. Han vil ikke at individer skal finne sine egne løsninger. Han vil være kokken i folks liv, og for å få til dette skjønner han at han er nødt til å knuse noen egg. Det vil bli dyrt, mange folk vil lide på veien, men den høye prisen er verdt den søte belønningen i enden av tunnelen: makt.

Vurdert til: av 215 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldreomsorgen i Norge suger. Er du gammel i Norge i dag er det gode sjanser for at du er skikkelig butt-plugged. Dette er selvfølgelig leit for de som rammes av dette, men flertallet av disse har jeg faktisk begrenset med sympati for. Hvorfor? Fordi de selv stemte på de partiene som har gitt dem den elendige behandlingen. De bærer nå simpelthen konsekvensene av sine egne valg.

De som sitter og har det vondt på eldrehjemmene i dag er nemlig de samme menneskene som de siste 50 årene har stemt i mot en hver form for privat selvbestemmelsesrett over egen velferd. De har blokkert alle private iniativ og ropt på en sterk landsfader som har tvunget gjennom en nasjonal samling. Alle skal med, ingen slipper unna. Staten skal gjøre alt, individet skal gjøre intet.

Svært mange av disse menneskene har uten respekt for andre mennesker stemt på de partiene som har grafset dypest ned i honningkrukkene til de flinkeste og dyktigste i landet. Og nå bærer de konsekvensen av det: en uverdig eldreomsorg. Sånn går det når man fraskriver seg ansvaret for sitt eget liv og sin egen eldreomsorg og overlater det i hendene til ålesleipe, maktsyke politikere som fløyelsmykt lover gull og grønne skoger.

Ingen nordmenn med et langt liv bak seg kan i dag hevde at de ikke gikk inn i dette med åpne armer. Alle sammen vet at politikere lover og lover og lover og lover, og hvis man fremdeles lar seg lokke etter 50 år med løgner og brutte løfter er det enten intellektuell latskap eller den innbitte misunnelsen over at noen kommer til å tjene litt mer enn en selv. Egen lykke er ikke så viktig som andres ulykke.

Vel, er du dum nok til å overlate ansvaret for ditt eget liv over til andre (og SÆRLIG til politikere!!!) har du bare deg selv å takke om du ligger syk og deprimert på et elendig gamlehjem og bare er tildelt stoppeklokketid i omsorg.

Løsningen er så åpenbar, så såre innlysende. Den som er aller best skikket til å ta avgjørelser om akkurat DITT liv er DEG SELV. Du vet best hvor skoen trykker, og ingen jobber mer iherdig for din egeninteresse enn akkurat DEG. Det er naturlig, det er bra og det er akkurat sånn det skal være.

Hvis alle sammen tar ansvar for EGET liv, sparer til EGEN pensjon, EGEN sykdom og EGEN eldreomsorg vil man ikke få det kalde, kyniske stoppeklokkesamfunnet som velferdsstaten har skapt. Da er det nemlig DU som betaler regningen og dermed også DU som vurderer om du er fornøyd med tjenesten, ikke en eller annen kynisk byråkrat i et eller annet departement et eller annet sted.

Hvis alle er ansvarlige og bærer sin egen vekt blir det få som faktisk trenger hjelp og mange som er i stand til å hjelpe. Et ansvarlig samfunn hvor folk er selvstendige skaper mest mulig overskudd og varme til å ta seg av de som faktisk ikke klarer dette på egenhånd.

Per i dag er det kun ett parti som er tilhenger av at alle skal ha full selvbestemmelsesrett over sitt eget liv, og det er Det Liberale Folkepartiet. Vi vil fjerne politikernes makt og gi makta tilbake til hele folket, både til flertallet som har vært idiotiske nok til å gi den fra seg til sleske politikere og til mindretallet som har blitt frarøvet den av et respektløst flertall.

DLF stiller i 3 fylker i år: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i høst. Så langt er vi oppe i 250 så det er god plass til flere!

Vurdert til: av 157 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DLF stiller i år kun til valg i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Likevel er det litt fylkesaktivitet andre steder også, og vi satser på at det skal dannes fylkeslag andre steder også etter hvert. For å forberede oss litt på det har vi laget noen Facebook-grupper for DLFere i forskjellige fylker. Her kan folk som ønsker å være mer politisk aktive (feks. med sosiale treff mellom liberalister og annen aktivitet) eller å være tilgjengelig for nyheter og spesielle hendelser melde seg inn.

Foreløpig har vi følgende lokale Facebook-grupper:

DLF Rogaland

DLF Akershus

DLF Hedmark

DLF Vest-Agder

Oppdatering:

DLF Oppland

Oppdatering 2:

DLF Hordaland

Oppdagering 3:

DLF Oslo

Oppdatering 4:

DLF Nordland

Oppdatering 5:

DLF Troms

Oppdatering 6:

DLF Sør-Trøndelag

Oppdatering 7:

DLF Nord-Trøndelag

DLF Telemark

Vurdert til: av 293 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ultimate eksempelet på ulikhet for loven og fravær av maktfordeling er det faktum at flertallet i dag har rettigheter som ikke mindretallet har. Demokrati betyr folkestyre, hele folket, både flertallet og mindretallet. Men, flertallet har all makt, mindretallet må adlyde. Flertallet er mestre, mindretallet er slaver.

Vi i DLF synes det er flott at flertallet har selvbestemmelsesrett over sitt eget liv. Problemet er at flertallet også bestemmer over mindretallet. Vi har altså bare 50% demokrati i Norge. DLF vil derfor ganske nøyaktig halvere flertallets makt, og gi denne makten tilbake til mindretallet slik at alle i Norge får selvbestemmelsesrett over eget liv, altså 100% demokrati.

100% demokrati er det ultimate uttrykket for likhet for loven, nemlig at alle mennesker har nøyaktig like stor selvbestemmelsesrett over sitt eget liv, og ikke over noen andre enn seg selv.

100% demokrati er også det ultimate uttrykket for maktfordelingsprinsippet. Flertallet har stor positiv makt til å lage lover gjennom stortinget. Mindretallet derimot har negativ makt til forhindre illegitime og unødvendige lover gjennom at flertallet har bevisbyrde i høyesterett.

DLF vil derfor utvide demokratiet fra 50% til 100%.

Hvis du ønsker 100% demokrati i Norge bør du stemme på DLF. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss i høst.

Vurdert til: av 275 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer nok et reisebrev fra en nordmann på tur i Singapore:

Når jeg først ankom Singapore og måtte gjennom passkontrollen hadde personen som sjekket passene en fryktelig brannskade over hele ansiktet. Jeg stusset litt over det, det er jo ikke helt hverdagskost men jeg kunne liksom ikke helt sette fingen på hva som var galt med det heller, kanskje litt rart å se dette i et serviceyrke? Jeg tenkte ikke mer over saken.

Så et par dager senere var jeg i en dagligvarebutikk og måtte spør om de hadde skrujern, jeg spurte den første og beste med butikkdrakt. “Sure we have, ill show you” svarte personen og begynnte å formelig “dra” seg bortover gulvet, tydeligvis lam eller noe på den ene siden av kroppen. Skruhjernet ble funnet og jeg takket høflig. Javel, nå har jeg sett det også tenkte jeg.

Samme dag på 7 Eleven måtte jeg ha paracet, de sto litt bak disken så jeg pekte. Personen bak disken rullet seg fint bort på rullestolen sin og hentet dem til meg. I det øyeblikket gikk det opp for meg: De tvinger invalide til å arbeide i dette landet!

Med å tvinges til å arbeide mener jeg jo selvfølgelig at de blir tvunget i samme grad som oss friske blir tvunget til å arbeide. Oss menneskers største fortrinn er jo hjernen, ikke at armer og bein virker 100%, ikke på noe tidspunkt følte jeg at servicen som ble ytt var dårligere eller bedre på noen måte. Dette fikk meg til å bli spesielt observant på dette og  etter noen dagers speiding er “krøplinger” av alle slag satt i full aktivitet i Singapore.

Dette fikk meg bare til å tenke videre; Norge og Singapore er egentlig ganske sammenlignbare, rett over 4 mill innbyggere, godt helsevesen, høy levealder, høye lønninger, veldig høyt utdanningsnivå og mange høyteknologiske arbeidsplasser. Tanken at Singapore på en eller annen måte statistisk sett skulle ende opp med en hel masse mer mennesker en Norge som er født eller via uhell har fått alvorlige handikapp virker lite sannsynig. Alikevel er faktumet at i løpet av en uke her har jeg sett mer handikappede i full vigør i arbeidslivet her enn jeg har sett i løpet av hele mitt liv hjemme. Det var jo faktisk kontrasten mellom fraværet av handikappede i arbeid hjemme og tilstedeværelsen av handikappede i arbeid her som gjorde det helt klart at her er det en stor forskjell.

Det er jo bare å begynne å filosofere på hvorfor det er slik en stor forkjell men jeg tror vi kan konkludere med en ting; hvis du har mulighet for å jobbe og fysisk faktisk greier å utføre jobben så gir det ethvert individ en _ubeskrivelig_ følelse av glede, mestring, kontroll, frihet og evne til å styre/bestemme over sitt eget liv. Jeg har aldri møtt eller sett på tv et menneske som er sykt som ikke kontemplerer på hvor mye de gleder seg til å “komme seg i fautene og tilbake på jobb”. Å jobbe er sosialt, det gir mestring, det beriker livet og det gir økonomisk uavhengighet. Så hvorfor er det bare de handikappede i Singapore som får denne sjansen?

Jeg tør bare så vidt pirke i tanken om at det sosialistiske eksperimentet i norge der alle skal være like har ført til at alle som ikke er like skal feies under teppet. Vi skal ta fryktelig godt vare på dem, vi er jo ikke onde, den gode pleien er et plaster på såret for at de ikke får delta i samfunnet på lik linje med oss andre, vi kjøper oss god samvittighet. En syk form for passiv agressivitet som er vanskelig å sette fingeren på både for utøver og mottaker.

Og så slo den mest fryktelig tanken meg. Du vet den litt ugne følelsen du får hver gang du treffer en handikappet, ikke vet hvor du skal kikke, hva du skal si etc? Det er ikke fordi du synes synd på dem eller får et akutt anfall av medlidenhet. Det er fordi du vet at du faktisk er delaktig i å opprettholde et system som systematisk soper disse menneskene under et teppet slik at du skal slippe å se dem mesteparten av tiden (det var derfor denne ugne følelsen var totalt fraværende ovenfor disse arbeidende handikappede her nede). Noen vil kanskje regere kraftig på denne påstanden, men det er nærmest bare å referere til statistikken. Hvis et lettere fysisk handikappet menneske er like skikket som et vanlig menneske til å betjene normale serviceyrker som på Narvesen, Biblioteket, Kinoen, Pølsebua, Bensinstasjonen, Rema 1000, Hotellet, Bilettluker etc. hvor er de!?

Jeg kan si akkurat hvor de er, på en institusjon, proppet fulle av antidepresiva mens de dagdrømmer i klare øyeblikk om hvordan det føles å kunne gått på arbeid, betalt sin egen husleie og bestemt hva de skulle ha til middag hver dag.

Rasismen som har sneket seg inn via tiår med sosialistisk politikk der mennesker som er forskjellige har blitt luket ut fra storsamfunnet av det offentlige og stigmatisert som krøplinger må ta slutt. Stigmatiseringen skjer faktisk i det øyeblikket en handikappet frivillig eller ufrivillig mottar hjelp. Via hjelpehandlingen sendes det signal ut med megafon til potensielle arbeidsgivere “se, jeg kan ikke ta vare på meg selv engang, en person som ikke kan ta vare på seg selv engang kan garantert ikke jobbe”. Hele spillet er så innfløkt at det er vanskelig/umulig for de rammede å se at via å bare motta hjelp så ødelegger de sine egne muligheter til et verdig liv. Men velferdsdopet er kraftig.

Vurdert til: av 252 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det slik at når noen føres for retten har aktoratet bevisbyrde. Tiltalte antas å være uskyldig inntil det motsatte er bevist. Bak bevisbyrdeprinsippet skjuler det seg liberalismens grunnleggende prinsipp: alle har rett til å leve i fred inntil det motsatte er bevist.

Det er dette som ligger i antakelsen om uskyld: uskyldige mennesker skal ikke kastes i fengsel. De har lett til å leve i fred.

Norge innførte i 1814 en av verdens mest liberale grunnlover, og fra 1814 til 1884 ble i stor grad bevisbyrden for bruk av vold respektert. Men i 1884 begikk stortinget statskupp og satte i realiteten til side grunnloven. Joda, vi har fremdeles grunnloven, men den er stort sett bare til pynt og brukes av kyniske politikere til å smykke seg med en aura av legitimitet.

En konsekvens av at grunnloven ble tilsidesatt er at bevisbyrde for bruk av vold ble avskaffet på et meget viktig område, nemlig ved dannelse av nye lover. En lov er en stående ordre om voldsbruk, en instruks til politiet om hvem de skal kaste i fengsel.

I dag kan stortinget stort sett lage nøyaktig hvilke lover de vil uten noen form for bevisbyrde om at vold er nødvendig eller legitim. Dette vil DLF endre. DLF vil gjeninnføre bevisbyrde for bruk av vold, og denne gangen vil vi gjøre det helt eksplisitt i grunnloven slik at det blir umulig for stortinget å snikinnføre krenkende lover.

I praksis betyr det at alle lovforslag fra stortinget vil ha bevisbyrde i høyesterett. Stortinget må føre en rettssak for hver eneste lov, akkurat som i kriminalsaker, og de må bevise at bruken av vold som loven beordrer er nødvendig og legitim.

Dette høres kanskje strengt ut, men egentlig burde dette være en selvfølge. Dersom en uskyldig person dømmes i retten kalles det i dag et justismord. Vel, i dag er det mulig å lage lover som systematisk sender uskyldige mennesker i fengsel. Dersom en illegitim lov vedtas tillater den ikke bare ett men gjentatte justismord uten ende.

Dette vil DLF ha en slutt på. DLF vil derfor gjeninnføre bevisbyrde for bruk av vold. Hvis du ønsker å gjeninnføre bevisbyrde for bruk av vold og innskrenke politikernes makt (dette gjelder kanskje særlig sofavelgerne der ute) bør du stemme DLF. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 186 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Midt blant alle reisebrevene fra Singapore kommer det her en refleksjon fra Singapore omkring hvordan velferdsavhengige bør takle sin avhengighet:

Noen undres på hvorfor liberalister bruker uproposjonalt mye tid på å angripe sosialister og deres styresett isteden for å fremme og forklare de liberale ideene. Dette er i all hovedsak fordi nesten uansett hva alternativet er så er det bedre en hver form for sosialisme…

Tenk deg en alkoholiker født av alkoholiserte foreldre som har vært gjennomsyret av denne sykdommen hele livet. Uansett hvor alkoholisert han er så kan han faktisk observere i noen få edru øyeblikk at det er mennesker rundt ham som ikke er alkoholikere og som lever liv opplagt mer behagelige/inntektsbringene/bærekraftige enn hans eget. Han vet også at han er totalt avhengig av disse andre menneskene, om så var for kun å produsere spriten han konsumerer.

Sett nå en dag at denne alkoholikeren hadde et ekstra klart øyeblikk og at han tenkte tanken: “jeg må ut fra dette helvete, noe må endres”. hva er så den beste innfallsvinkelen for å oppnå dette målet?

1. Forsette å drikke mens han prøver å tenke ut alle tenkelige scenarier hvordan de som ikke er alkoholiserte lever livet sitt og hva alle potesielle fallgruver er med denne nye alternative livsstilen er. Alt dette må dokumenteres før han er villig til å ta steget ut av de alkoholisertes rekker. Det må også nøye diskuteres med de andre alkoholikerne for å se om de kan se noen problemer med å slutte å drikke.

Gjør du dette så er slaget tapt før det begynte, hvorfor? Fordi du er dritas mens du skal tenke og alkoholikeren i deg vil kun finne problemer, aldri svar. Du er gjennomsyret av alkohol og det er følgelig umulig å tenke seg et liv uten.

2. Slutte å drikke kontant. Det er egentlig helt irrelevant hvordan alternativet ser ut så lenge det involverer frihet fra avhengighet, frihet fra fornedrigelse og frihet fra å være en parasitt på andres liv for å få råd til alkoholen. Dette kan kun styrke selvrespekten. Det kan kun være et steg i rett retning, aldri i feil. En kan trø feil på veien med å rote seg borti styggedommer som junkfood og lett-øl men alt blekner i forhold til alkoholisme, og det er du glad for og det er hjernen din og.

Så vil det være slanger, andre alkoholikere, som hvis du velger alternativ 1 konstant vil viske ting i øret ditt. Om ting som er “umulige for ikke-alhoholiserte”, om hvordan livene til ikke-alkoholiserte er fryktelige og brutale, “de må stå opp klokka 7″, “de må jobbe hver dag”, “de er slaver av penger, du er slave av alkoholen, hvis du skal være slave uansett hvorfor ikke ha det gøy”, “du har frihet nå, du kan jo sove så lenge du vil”, “hvis du får deg jobb vil du jo få en frykt for å miste den, du vil vel ikke leve i frykt?”, “du vet hva du har, ikke hva du får”, “se hvor ulykkelige alle de normale ser ut, se på oss vi har det gøy hver dag, slapper av, drikker, koser oss”, “flertallet støtter oss alkoholikere, flertallet har jo rett, hadde de ikke vært enig med oss så hadde de gjort både oss og alkoholen forbudt, og da hadde vi jo stoppet å drikke, lytt til flertallet”. etc.
De vil gjøre dette fordi de har en god kamerat i deg og vil at alle alkoholiserte skal fortsette å være sterke alkoholiserte kamerater sammen. Det er sterkt samhold mellom alkoholikere, de hjelper hverandre, deler og er veldig sosiale, selv om de er anti-sosiale ovenfor en omverdenen de er 100% avhengig av.

Som alle eks-alkoholikere vet er erkjennelse av problemet det første steg for å komme seg ut av sykdommen som rir kroppen. Hvis en greier å stå opp og se seg i speilet hver dag i 30 år uten å tenke “å fy satan, jeg er jo en alkoholiker!” så greier en helt klart ikke å tenke den tanken selv, og følgelig kommer en ikke ut av det. Det som må til er at det står en galning med megafon utfor døren din å brøler: “DU ER EN ALKOHOLIKER, SINNET DITT ER ØDELAGT, VI KAN HJELPE DEG!” hver gang du putter hodet ut døra, det biter kanskje ikke første gangen men ordene klistrer seg fast på hjernen og en dag du står opp er det en monster-alkoholiker du møter i speilet.

Det er dette all sosialistkritikken handler om, å tvinge fram erkjennelse av problemet. Alternativet kan kun innholde mer frihet, det er irrelevant å finne løsningen på hver eneste lille detalj i forkant, individer dør, lokalsamfunn dør, landet dør sakte mens en leter etter svar i fylla. Og på samme måte som at alkoholikere sjeldent på direkten blir rusavhengige på andre stoffer hvis de først har kravlet seg ut av alkoholismen så vil mennesker som har sett menneskefiendligheten i sosialismen ikke velge en annen undertrykkende styreform som arvtager.

Det er derfor det er rett å dedikere mer tid til å angripe sosialismen enn å detaljforklare liberalismen i en haug tenkte scenarier tatt ut fra en helhet som alkoholikere kan bruke til å begrunne sin videre alkoholisme med.

Løsningene til liberalistene er grundig dokumenterte og når du er kommet forbi steg 2 finnes et hav av materiale du kan dykke ned i for å få forankring i livet, bare ikke les mens du er drita…

Vurdert til: av 330 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1814 innførte Norge en av verdenshistoriens mest liberale grunnlover, bygget på maktfordelingsprinsippet. Ideen bak maktfordelingsprinsippet er at voldsmakt ikke skal samles på for få hender fordi dette medfører faren for tyranni. Voldsmakt bør derfor distribueres på en slik måte at ingen enkeltgrupper står i en skjev stilling.

I 1884 ble maktfordelingsprinsippet avskaffet ved at stortinget begikk et stille statskupp. (”All makt i denne sal”) Avskaffelsen av maktfordelingsprinsippet var todelt. For det første innførte man parlamentarismen og fratok dermed utøvende makt sin uavhengighet. I dag er det slik at regjeringen nærmest er et speilbilde av stortinget.

For det andre, og langt viktigere, ble høyesteretts makt kraftig redusert. I praksis medførte dette at grunnloven ble satt til side og stortinget fikk makt til å lage nøyaktig hvilke lover de ønsket. Dette er grunnen til at vi i dag ikke har noen rettsstat i Norge.

DLF er sterk tilhenger av rettsstaten og vil gjeninnføre denne. Det medfører at vi vil gjeninnføre maktfordelingsprinsippet. All makt skal ikke samles i stortinget. Det skal fordeles mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Likhet for loven er en naturlig  følge av maktfordelingsprinsippet.

Hvis du vil redde rettsstaten og gjeninnføre maktfordelingsprinsippet bør du gi din stemme til det eneste partiet som støtter dette, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Vi stiller i tre fylker i høst: Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg også gjerne inn i “500 stemmer for DLF“-gruppa på Facebook hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 217 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Føydalstaten var preget av privilegier – særrettigheter for spesielle pressgrupper, slik som adelen. Liberalismen vant frem som motvekt til dette og fikk innført likhet for loven, ideen om at ingen skulle ha særrettigheter over andre.

I Norge ble likhet for loven innført i 1814 med en av de mest liberale grunnlovene i verdenshistorien. Dessverre ble gleden kortvarig. Vi har ikke lenger likhet for loven. Fra og med slutten av 1800-tallet ble det stadig mer vanlig å bryte dette prinsippet, og i dag er det helt normalt at politikere går til valg på å gi særrettigheter til særinteresser, og å straffe minoriteter med særplikter.

Noen eksempler på ulikhet for loven: en stemme teller mer i Finnmark enn i Oslo. Stavanger har en annen arbeidsgiveravgift enn Kautokeino. Folk som tjener mer enn en viss grense betaler mer i skatt enn andre.

Kort sagt, vi er tilbake i føydalstatens privilegiesamfunn. DLF tar sterk avstand fra føydalisme og privilegier. DLF vil gjeninnføre likhet for loven.

I dag er det bare DLF som vil innføre likhet for loven. Alle norske stortingspartier, inkludert de borgerlige, er i mot likhet for loven. Hvis du ønsker likhet for loven bør du derfor stemme på DLF til høsten.

Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hordaland. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppen “500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på DLF.

Vurdert til: av 197 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer en reiseberetning fra en nordmann som befinner seg i Singapore. Dette er hans møte med legevakten der nede. Det er en slående kontrast til helse-Nord Korea i velferdsstatene Norge og Sverige:

Siden Onar nevnte noen ord om Singapores helsevesen nylig på bloggen tenkte jeg at jeg kunne dele en nyopplevd historie (4 timer siden nå mens jeg skriver). Jeg er på ferie i Singapore og som de fleste nordmenn er kombinasjonen 32 grader varme ute og -8 grader inne en stor påkjenning så jeg pådro meg raskt en kraftig halsbetennelse. Etter 4 dager i sengen på hotellet fant jeg ut at dette går ikke, jeg har reiseforsikring, og selv om de skulle greie å sno seg unna kunne det umulig være så dyrt, jeg måtte ha tak i hjelp. Jeg hadde sett mens jeg gikk opp og ned shopping gata at det var et skilt med hospital og pil på, dette var kun 5 minutter unna å gå så jeg stablet meg på beina.

På vei ned må jeg si at det var en tanke som slo i bakhodet hele veien, den evindelige regla som SV/AP har terpet inn i hodet på alle nordmenn som er umulig å bli kvitt: De private tenker kun på penger, det blir dårligere behandling. For dem er du kun et nummer og en pengesum, de ser aldri mennesket bak. Grådigheten styrer, de vil kun tenke på å behandle mest mennesker på kortest mulig tid. De vil maksimalisere profitt og minimalisere behandling etc. Nå var jeg på vei inn i selve løvens hule. Jeg skulle inn til en 100% privat legevakt uten noen form for subsidier eller reguleringer, jeg må betale for hvert blunk disse menneskene gjør for meg, og de vil prøve å hale ut tiden for at det skal bli dyrest mulig.

Endelig fremme var det et stort skilt som sa “emergeny / immediate help”. Jeg tenkte at dette egentlig gjalt folk med brukket rygg etc men jeg kan iallfall spørre. Når jeg kom litt nærmere var det to skyvedører med emergency skilt over, jeg tok sats mot den nermeste.
Ved inngangen står det to sykesøstre, hun ene spør meg hva de kan hjelpe med. (Jeg har ikke kommet inn døra engang før noen vil hjelpe…). Jeg sier at jeg trenger å se en lege.
“No problem”, hun indikerer at jeg skal sette meg ned på en stol rett innenfor døren. Hun begynner umiddelbart å ta blodtrykket mitt, måler temperaturen og sjekker pupillene. Hun spør om jeg har noen allergier, hva jeg er her for, navn og adresse etc. Mens jeg sitter der henger det et _stort_ skilt med priser over alle tjenestene som tydelig informerer på hva du begir deg ut på. Når hun er ferdig gir hun meg et munnbind og ber meg gå til vente-”hallen”. Jeg sier at jeg ikke trenger munnbind, jeg tror neppe at det jeg har smitter. Hun svarer: “Munnbindet må alle ha på seg på i ventehallen, vi vil ikke at hverken du skal smitte andre eller at andre skal smitte deg så lenge du er her hos oss, vi vil at folk skal bli friske, ikke syke” (så mye for å maksimalisere profitten). Jeg tier stille og tar på munnbindet.

I motsetning til Norske tilstander med murgulv, fastskrudde trebenker og bord som formelig skriker “vi måtte ha noe som var lett å spyle reint som narkisene ikke kan hive på oss” (iallfall i Stavanger), så var det her behagelige sofaer med store flatskjermer.

Ikke det at jeg trengte verken sofaen eller tv’en for jeg hadde ikke greid å få boka opp av ryggsekken før jeg hørte “Mr. xxx, calling Mr. xxx”. Jeg ble litt forfjamset og gikk tilbake til sykesøsteren som hadde målt meg og spurte om noe manglet, men nei, hun smilte og pekte på en mann som stod og vinket på meg. Det var legen, han viste meg inn på kontoret.

Jeg går ut, en ny sykepleier står å venter på meg og geleider meg bort til en skranke, der har hun klar akuratt rett mengde av alle tabletter / hostesaft som jeg skal få. Og gir meg instrukser hvor mye / hvor ofte etc. jeg skal ta dem. Hun spør hvordan jeg vil betale. Visa svarer jeg. Terminalen kommer opp, jeg biter negler, hva kommer dette til å koste!?

Fra jeg tok steget ut av hotellet til jeg var tilbake for å ta første runde med tabletter var det gått 30 minutter, det er bare til å bli kvalm av når jeg tenker på de utallige timer sløst vekk på levevakten hjemme med knallharde treseter og sure sykesøstre som bare du nærmer deg utgangsdøra flegrer; “går du ut av venterommet mister du plassen din i køen!”. Dette var sånn det kunne vært! Dette er sånn det skal være.

Og denne plassen jeg besøkte var ikke reservert fiffen, dette var akutten på det helt vanlige private sykehuset i den bydelen jeg tilfeldigvis bodde i (det er 7 slike sykehus i Singapore). Jeg undres bare på om den andre inngangen det sto “emergency” på var et konkurrerende mottak.

Det er på høy tid å legalisere private legevakter slik at hele befolkningen kan få sett og oppleve med egne øyne hva sosialistene har prakket på oss i en mannsalder. Når en kommer ut fra en kino og filmen har vært dårlig så sier en gjerne for å være høflig samt å forsvare den dårlige filmen: “En må jo se en del dårlige filmer for å kunne kjenne igjen de gode” (bytt ut filmer med legevakter der så har du min aha opplevelse, hvor mange ikke statlige legevakter har du vært på?). Men hva når alle de gode filmene er forbudt ved lov og livet er saturert med dårlige filmer? Da har en aldri mulighet til å skille de gode fra de dårlige filmene og til slutt blir en helt overbevist at de dårlige filmene er av jevnt høy kvalitet…

Kommenar: sånn kunne altså helsevesenet ha vært i Norge, men vi, verdens rikeste land,  lever i et kommunistisk helse-Nord-Korea. Det eneste partiet i Norge som ønsker å legalisere et privat helsevesen er Det Liberale Folkepartiet. Hvis du ønsker å ha tilgang på et helsevesen som er like godt som i Singapore bør du stemme DLF til høsten. Vi stiller i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark, og vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å stille landsdekkende i 2013. Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 271 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Beatrice Johnson kommer opprinnelig fra Romania og opplever at folk i stigende grad er skeptiske til henne. Hvorfor? Fordi folk assosierer henne med kriminelle og tiggere fra Romania. Dette er en helt naturlig konsekvens av velferdsstaten, som nedprioriterer sine viktigste oppgaver, nemlig å bekjempe kriminalitet, og som samtidig strør om seg med folks skattepenger til sosialstønad for utlendinger.

Folk ser tiggerne fra Romania på gata og tenker at hvis de er ressurssterke nok til å reise helt fra Romania til Norge burde de også være ressurssterke nok til å klare å gjøre et ærlig dags arbeid.

For vanlige mennesker som er vant til å tenke konkret og som aldri tenker over de underliggende maktstrukturene i samfunnet er dette helt normalt. Det store flertallet av befolkningen vil derfor utvikle fordommer mot utlendinger i en velferdsstat fordi de ikke forstår at det egentlig er velferdsstaten som skaper denne situasjonen. Resultatet er rasisme og innvandringstrøtthet. Dette rammer fredelige, uskyldige innvandrere slik som Beatrice Johnson.

To partier i Norge forstår at fri innvandring medfører katastrofe for en velferdsstat, nemlig Det Liberale Folkepartiet og Fremskrittspartiet. Forskjellen mellom disse er at Frp vil redde velferdsstaten og dermed forby innvandring, mens DLF forstår at det egentlige problemet er velferdsstaten, bare at innvandring fremskynder problemene med den. DLF vil derfor avvikle velferdsstaten og åpne for økt innvandring i takt med at velferdsstaten avvikles.

På kort sikt vil DLF gjøre følgende: 1) forby tigging i offentlige gater, 2) styrke politiet og kriminalitetsbekjempelsen og 3) åpne for gjesteborgerskap, hvor arbeidssomme, ærlige, fredelige innvandrere kan komme til Norge for å arbeide.

Når vi først har offentlig eide gater i Norge bør flertallet få bestemme hvilken type aktivitet man kan forvente der. Dersom gatene hadde vært private ville tigging generelt sett aldri vært akseptert, og av samme grunn bør heller ikke tigging i gatene være lov i offentlige gater.

I dag brukes forbløffende lite penger på kriminalitetsbekjempelse i Norge. Politiet er grovt underbemannet og det er derfor fritt frem for kriminelle og bander å herje som de ønsker. DLF vil derfor styrke politiet slik at folk kan gå trygt i gatene og slik at innvandrere slipper å bli mistenkeliggjort.

Gjesteborgerskap er en variant av friborgerskap, hvor folk kan komme til Norge uten å ha noen krav på offentlige sosiale tjenester, samtidig som de ikke betaler noen form for sosiale skatter. Med gjesteborgerskapordning tiltrekker man seg bare arbeidsomme innvandrere og man slipper problemet med snyltere og kriminelle.

Hvis du vil bli kvitt gatetiggingen, snyltingen, kriminaliteten og den dehumaniserende mistenkeliggjøringen av innvandrere bør du gi din stemme til DLF i år. DLF trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Bli også med i “Stopp Nazismens fremmarsj” på Facebook.

Vurdert til: av 244 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En ett år gammel unge i Sverige fikk andregradsforbrenning etter at han fikk kokende te i ansiktet. Foreldrene ringte etter ambulanse og fikk ”nei” som svar. Skulle ungen til sykehuset måtte de jommen sant kjøre han selv.

Slikt kan bare skje i en velferdsstat. Dette ville vært totalt utenkelig dersom vi hadde hatt et privat helsevesen. Ingen private tilbydere kan oppføre seg på den måten uten å miste markedsandeler og å bli saksøkt til beinet. Det er ene og alene fordi staten har monopol på helsetjenester med trussel om vold at de kan behandle folk som søppel.

La meg ta et eksempel på et sted hvor ambulansetjenesten er 100% privat, nemlig Shanghai i Kina. Der må du betale et par hundre kroner for å bli kjørt til sykehuset, og det tilsvarer ca en kinesisk dagslønn. Det er dyrt, men dersom du virkelig trenger å bli kjørt til sykehuset ringer du ikke på kødd, og du er villig til å betale en dagslønn for å redde dine kjære.

Til gjengjeld får du aldri nei. Det tar typisk 7-8 minutter for ambulansen å komme seg til deg, uansett hvor i Shanghai du befinner deg. Det er alltid ledig kapasitet og de kommer og henter deg uansett, så lenge du betaler.

Tenk det, millionbyen Shanghai i fattige Kina har et enormt mye bedre ambulansetjeneste enn feks. bittelille Oslo, hovedstaden i verdens rikeste land.

Mange vil nå umiddelbart svare ”men hva med de fattige som ikke har råd til å betale for ambulanse?” Vel, det hjalp ikke den lille gutten i Sverige at ambulansen var gratis når den likevel ikke kom, gjorde det vel? Slik er det i en velferdsstat. Først betaler du mye i skatt, dernest får du ”gratis” tjenester.

Problemet er at siden tjenestene er gratis må du behovsprøves. Resultatet er elendig service og mistenkeliggjøring. Siden det er knapphet på tjenesten er det bare de som er mest trengende som får den. Dermed blir det en konkurranse i fornedrigelse og elendiggjøring for å sikre seg tjenesten foran andre i køen. Den som klarer å tigge mest overbevisende vinner i konkurransen.

Er virkelig dette noe å rope hurra for? I stedet for at et lite mindretall av befolkningen skal slite med behovsprøving og dårlig service fordi de har dårlig råd blir i dag alle nordmenn gjort til tiggere i velferdsstaten. Ideen ser ut til å være at hvis noen skal ha det ille bør alle ha det like ille.

Private helsetjenester er faktisk ikke dyrere enn offentlige helsetjenester. Dette er Singapore et flott bevis på. Singapore bruker i følge WHO 1228 dollar per hode, mens Norge bruker 3,7 ganger mer, 4521 dollar per hode. Og i tilfelle det er spørsmål om tallene er sammenlignbare på grunn av lønnsnivå er prosentandel av BNP en måte som i stor grad korrigerer for dette. I Singapore bruker man 3,4% av BNP på helse mens i Norge bruker man 8,7% av BNP. Det ”gratis” helsevesenet i Norge er altså 2,5 dyrere enn det (forholdsvis) private helsevesenet i Singapore.

I tillegg opplever man i Singapore en helt annen service som man bare kan drømme om i Norge. Jeg har selv opplevd dette i Singapore. Der ble man faktisk behandlet med verdighet og som om man betyr noe for dem, i motsetning til i Norge og Sverige hvor man kan oppleve grenseløs respektløshet.

Jeg tror at hovedproblemet til nordmenn er at flertallet av nordmenn er friske og ikke havner på sykehuset før de blir gamle, så de vet ikke hvor ille det norske helsevesenet er. I tillegg tror jeg vi i Norge lider av Nord-Korea-syndromet. Dersom du spør en tilfeldig nord-koreaner hvor mange land han tror det finnes i verden vil han svare 6, kanskje 7. Den nord-koreanske propagandaen er så omfattende at nord-koreanerne faktisk ikke vet hvor ille de egentlig har det.

Slik er det i Norge og. Folk i Norge har ikke vært ute i verden og opplevd hvordan helsevesenet faktisk kan være. Det er en dypt bevart hemmelighet. Jeg tror at ingen nordmenn som både har opplevd det norske helsevesenet og helsevesenet i Singapore kan konkludere noe annet enn at vi lever i et begredelig kommunistisk regime hva helse og annen velferd angår. Til og med jeg, en liberalist som faktisk vet bedre, var sjokkert over hvor bra og billig helsevesenet i Singapore var.

Kommunismen fungerte ikke bedre enn det frie markedet på noen områder. Hvorfor i alle dager er det da noen i Norge 20 år etter at sannheten om Sovjetunionen ble avslørt for alle innbiller seg at kommunisme fungerer bedre innen områder slik som helse og utdanning? Det er for meg et mysterium.

For deg som er lei av elendige, respektløse helsetjenester finnes det et alternativ, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Stem på oss hvis du bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark. Vi trenger nemlig bare 500 stemmer for å kunne stille landsdekkende om 4 år. Meld deg også gjerne inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Oppdatering: Her kommer en rykende fersk historie fra en kjenning som befinner seg i Singapore. Navn er fjernet. Dette er IKKE unntaket i norsk helsevesen. Dette er det normale. Les og bli rystet:

Klage på behandling jeg mottok over telefon 7. august 2009.

Rett etter åpningstid 0905 ringte jeg X-doktoren, her er et referat med kommentarer som beskriver hendelsen.

Meg: Hei, X X som ringer her, jeg trenger litt hjelp
Dere: Fødselsnummeret ditt?
Meg: Gir nummeret
Dere: Hva gjelder det?
Meg: Jeg tok en MR scan for ca 1 år siden, jeg trenger en kopi av bildene
Dere: Dette kan vi ikke hjelpe med.
Meg: Jeg trenger desperat hjelp, jeg står i Singapore og min behandlende lege sier han trenger bildene.
Dere: Beklager, dette kan vi ikke hjelpe med, du får finne på noe annet.
Meg: Hvorfor kan dere ikke hjelpe, jeg trenger hjelp her. Jeg kan godt betale for all tid du måtte bruke.
Dere: Vi er så overarbeidet her, og det er umulig å få tak i de bildene, ring sykehuset.
Meg: Kan du likevel være så snill å sjekke opp om dette er mulig og ringe meg tilbake, vær så snill.
Dere: Det går nok desverre ikke, vi kan ikke ringe tilbake, vi er så underbemannede her.
Meg: Det går vel an å ringe tilbake!?
Dere: Ok da (tydelig irritert) hva er nummeret.
Meg: gir nummeret.

Observasjoner:
1. Først en bastant påstand over at det var umulig å få tak i MR bildene, etter “syting” skulle det iallfall sjekkes opp.
2. Først ble det bastant konkludert med at å ringe tilbake var 100% uaktuellt, etter bare litt “syting” gikk det helt fint alikevel.

Konklusjon: Servicen her kommer ikke av seg selv, den må hales og dras ut, det belønnes med ikke å gi seg men presse på.

5 minutter senere ringer personen tilbake:

Dere: Hei, Jeg har sjekket opp her nå, vi kan skaffe MR bildene til deg.
Meg: Så flott, du skal få email adressen min så du kan sende dem over.
Dere: Vi kan ikke sende på email, det er umulig.
Meg: Ok, hvorfor det? Jeg er på andre siden av planeten, det er kanskje det mest hendige?
Dere: Nei, vi gjør bare ikke det altså
Meg: Hva er alternativet da?
Dere: Vi kan fakse dem.
Meg: Fakse dem!? Det er bilder av hodet mitt som en lege skal tolke, det sier seg selv at å fakse dem bare er tull.
Dere: Det er det vi kan tilby, vi er så underbemannet her så det er det eller ingenting.
Meg: (jeg begynner å bli lettere irritert). Hva med at dere gjør orginalene klar så sender jeg DHL for å plukke dem opp.
Dere: Det går desverre ikke, det kan vi ikke gjøre.
Meg: (nå er jeg skikkelig irritert) Hva er dette for noe!? Det må da i ******** være mulig å få hjelp til sykt enkle ting fra dere, jeg spør ikke akuratt om (noe vanskelig, husker ikke hva jeg sa).
Dere: Vi kan ikke hjelpe, vi er så overarbeidete her, du får prøve på sykehuset
Meg: Milde måne, ok, hva er nummeret til sykehuset?
Dere: 0 ettelerannet
Meg: Jeg er i utlandet, kan du gi meg nummeret som ikke begynner med 0 så jeg kan komme gjennom, det går jo ikke å ringe 0 nummer utenfra.
Dere: De har bare det nummeret
Meg: De har jo et nummer til, det går jo an å nå dem fra utlandet, nummeret de hadde før de skiftet til 0 nummeret.
Dere: Jeg kan ikke hjelpe, jeg må legge på nå, det er travelt her.
Meg: Hallo, hvordan skal jeg få fatt i det nummeret, det tar deg 2 sekunder å finne det, det er antageligvis noen andre på kontoret som kan det.
Dere: Ingen kan det, det er bare et nummer. Nå legger jeg på.
Meg: Kan du spør noen andre på kontoret!? Det er ikke vanskelig! Noen andre kan det garantert!
Dere: (telefonen blir holdt for). Nå har jeg spurt, ingen kan det.
Meg: Kan jeg få snakke med noen andre!
Dere: (Røret skifter eier) en ny dame BRØLER i røret: HAR DU PROBLEMER ELLER!? HAR DU PROBLEMER ELLER!? å kaster røret på!

Ok, la meg først si at dette er 100% uakseptabelt. Dere en en profesjonell part som har med et potensiellt sykt menneske å gjøre. Aldri på noe tidspunkt ble det spurt hva jeg skulle med bildene eller hvor prikær situasjonen var, dette var helt uviktig fordi personen på andre siden av røret var mest opptatt over å få forklart hvor “travle de var”, “hvor underbemannet” eller “hvor umulig min forespørsel var”. Dette er oppførsel som ikke skal forekomme på et legekontor og servicebedrift som snakker med en kunde/pasient. Når det med 100% sikkerhet blir konstatert at det er “umulig å ringe tilbake”, “umulig å få fatt i MR bildene”, “umulig å gjøre annet å fakse”, “umulig å finne et telefonnummer”. Der 4/4 er så til de grader mulig innenfor en tidsramme på under 10 minutter for alle punkter så holder det bare ikke.

For å ta historien videre.
Jeg ringte til en av legene på avdelingen på sykehuset jeg “sokner” til og spurte etter samme bilder. Svaret jeg fikk umiddelbart var at siden jeg bare var på telefonen og det var et lite problem med å gi fra seg disse bildene til potensiellt uvedkomne var det kanskje en ide at dette kunne gå gjennom fastlegen siden de kjente meg best.

Jeg slår på tråden igjen til dere og venter meg gjennom telefonkø til blodpris fra Singapore. Når jeg endelig kommer gjennom sier det bare “klikk” !!! Dette er utenfor all fatteevne hvordan det går an å oppføre seg slik ovenfor en pasient, å legge på røret uten å engang høre hva en skal si. Utilgivelig. Totalt uansvarlig. Barnslig.

På dette tidspunktet forstår jeg at jeg bare må glemme å få hjelp fra dere og ringer rett til MR avdelingen. De foreslår også(!) at dette kan gå gjennom fastlegen for å gjøre det lett mht personvernet. De kunne ha bildene klare på timen uansett hvordan jeg ville ha dem, men de kunne ikke sende dem rett til meg, de måtte ha en mellommann de stolte på. Med andre ord så ba jeg vedkommende på X-doktoren om ca. 6 minutt arbeide, 3 minutt til en telefon (den tok det for meg) og 3 minutt til å legge en CD i en konvolutt og vente på DHL. Hvis det virker helt uoverkommelig (umulig!) hvordan den CD’en skulle komme seg fra sykehuset ned til dere så skulle jeg jammen fikset en budbil helt herfra. Helt klart for mye å be om fra en god kunde.

2/2 parter på sykehuset foreslår med andre ord at dette er en oppgave som helt tydelig passer for fastlege kontoret mitt i denne situasjonen.

Til slutt endte det med at jeg fikk MR bildene (umulig!) via email (umulig!) via et telefonnummer som ingen hadde hørt om (umulig!).

Jeg legger meg helt flat for at jeg brukte ukvemsord to ganger på telefonen til dere, det tar jeg selvkritikk for. Men utifra samtalen jeg hadde med dere og situasjonen jeg var i tror jeg du må ha mer selvbeherskelse en et vanlig menneske har for å ha unngå dette.

Og bare for å kritisere mer: Fakse MR bilder!? Helt seriøst, jeg trodde det var sykesøstre eller tilsvarende som jobbet der. Enhver person vet at MR bilder ikke kan fakses, bare å foreslå dette viser total mangel på kunnskap og ikke å ta pasientens velvære på alvor.

Og bare for å kritisere mer: På absolutt alle forespørsler fra første sekund fikk jeg negative svar initielt. Hvis det virkelig var slik at personen på andre siden av røret var så overarbeidet og underbemannet at alle forespørsler skulle avfeies; hva er overhodet vits med å ta telefonen?. Det ville vært mye bedre å få rydde unna oppgaver som brant for så å ta telefoner der en faktisk kan fokusere på å hjelpe mennesker i andre enden. Det eneste som ble oppnådd her var at ingen oppgaver ble gjort fordi all tiden gikk med på å forklare pasienter at de ikke kunne få hjelp fordi det er så mange andre oppgaver.
Hvor mange oppgaver det var klokka 09:05 er vanskelig for meg å bedømme, men jeg vet vel etter titalls besøk at det er ikke den travleste tiden på dagen.

Jeg vet utmerket godt hvem personen jeg snakket med på telefonen var, men jeg trenger ikke utpeke noen med mindre noen på X-doktoren spør om det. Men dette må dere ta opp på et morgenmøte eller noe, jeg er etter all sannsynlighet ikke den eneste som har fått det glatte lag på denne måten. Det er utenkelig at fraser som “jeg kan ikke hjelpe fordi vi er så underbemannet” og “jeg kan ikke hjelpe fordi vi er overabeidete her nede” ble brukt på meg som første pasient, de hørtes rimelig innarbedete ut. Bare det faktum at du blir belønnet av å presse på, klage og syte og nedverdige deg selv er graverende. Dere er en bedrift, pasientene er privatpersoner, enten så er noe mulig og innenfor deres rekkevidde eller så er det ikke. Det er ikke “umulig” helt til en pasient tigger og ber og gråter på telefonen og så plutselig så er det mulig! Og det er defititivt ikke “umulig” når en lekman slik som meg greier å løse problemet selv med stor letthet på egenhånd, da er oppgaven triviell for dere og bør håndteres deretter. Dere er den profesjonelle parten, oppfør dere deretter.

Det rette svaret på min forespørsel ville enkelt og greit vært:
“Hei, De MR bildene kan vi selvfølgelig få fatt i til deg. Men for at du skal få fatt i disse bildene abolutt raskest mulig og enkelst mulig med minst kokker involvert er det best at du ringer [nummeret]. Hvis de ikke vil sende dem fra seg direkte til deg kan du be dem kontakte oss så skal vi gå god for at du er du. Får du noen uforutsette problemer så er det bare å ringe på igjen så skal vi ordne opp!”.

Vurdert til: av 178 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DLFs valgkampsak nummer 1 er å forby vold mot fredelige mennesker. I dagens samfunn er det kun én organisasjon som har rett til å bruke vold, nemlig staten. Staten har hele politiet og militæret til sin disposisjon for voldsutøvelse, og loven er en stående instruks til politiet hvem de skal bruke tåregass, håndjern, politikøller og pistoler på, og hvem de skal sperre inne fengsel.

Loven lages av et flertall i stortinget og dette er faktisk den eneste oppgaven til politikere. Politikk dreier seg derfor utelukkende om hva vi skal bruke vold til i landet, hvem politiet skal kaste i fengsel.

Per i dag er de fleste lover laget på en slik måte at de rammer fredelige, uskyldige mennesker. Loven brukes altså i dag som et redskap for å begå overgrep, og staten er derfor blitt et redskap for en flertallsmafia som truer det uskyldige mindretallet med fengsel.

Det Liberale Folkepartiet mener at vold mot fredelige, uskyldige mennesker er umoralsk og et overgrep og må forbys. Har man ikke gjort noe galt mot andre mennesker skal man heller ikke trues med fengsel.

Hvis du er i mot vold mot fredelige, uskyldige mennesker bør du gi din stemme til DLF i høst. Vi stiller i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppen ”500 stemmer for DLF” hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 189 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er plakatene som vil bli brukt i valgkampen til DLF i Rogaland. Jeg kommer til å skrive noen bloggposter fremover som forklarer alle punktene på plakatene, og de vil etter planen ende opp som pamfletter i valgkampen.

Vurdert til: av 144 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden det nærmer seg valg kan det være på sin plass å nevne hvem som er målgruppene for DLF. Hvilke velgere forsøker vi å nå? Vår kanskje viktigste velgerbase er de som allerede har en liberal legning og disse utgjør kanskje ca 10-30% av velgerne til partiene Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre.

Den liberale velgerfløyen i disse partiene ligger nærmere opp til DLF enn til sine egne partier og burde derfor stemme DLF. Vår utfordring blir å overbevise dem om å slutte å stemme taktisk og pragmatisk og i stedet stemme strategisk og idealistisk. Til denne velgergruppen har vi følgende budskap: en stemme til de etablerte partiene på stortinget er en bortkastet stemme fordi det medfører et steg i retning ufred og ufrihet.

Men vi har en målgruppe som kanskje vil overraske mange, nemlig såkalte ”naive” sosialister, og disse finner man hovedsaklig i partiene SV og Rødt. Hvor stor andel av partiene de utgjør er vanskelig å si, men la oss si at ca 1/3 av velgerne er naive sosialister. Dette er mennesker som stemmer etter samvittigheten. De vil ha det moralsk riktige alternativet. De ser gjerne på verden som svart og hvit, god og ond, rett og gal.

Disse naive sosialistene stemmer SV og Rødt fordi de ikke vet bedre. De tror at sosialismen representerer det moralsk riktige (jamfør ”rettferdig fordeling”) og DERFOR stemmer de sosialistisk. Vår oppgave er å overbevise dem om at sosialismen er umoralsk fordi den setter vold mot fredelige, uskyldige mennesker i system. Når de forstår at liberalismen ikke bare er det praktiske alternativet, men også det moralsk riktige alternativet (og DERFOR er det praktisk) vil disse naive sosialistene skifte over til DLF.

Per dags dato har DLF så vidt jeg vet rekruttert medlemmer i fra følgende partier: Frp, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Vi er trolig det eneste partiet som rekrutterer fra hele det politiske spekteret fordi vi hverken tilhører venstresiden eller høyresiden. Vi tilhører frihetssiden. Det eneste vi vil ha er et 100% fredelig samfunn, hvor det er likhet for loven, fordeling av voldsmakt, bevisbyrde for bruk av vold og 100% demokrati.

Alle som bor i Oslo, Rogaland og Hedmark og ønsker å stemme på det moralske, fredelige alternativet bør gi sin stemme til DLF. Meld deg gjerne også inn i ”500 stemmer for DLF” på Facebook.

Vurdert til: av 187 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi går nå inn i valgkampen og jeg vil oppfordre alle liberalister til å gi et bidrag til DLF slik at vi har råd til å føre en så omfattende valgkamp som mulig og nå så mange mennesker som mulig. Det kan enten gjøres ved å overføre penger direkte til DLFs konto, eller så kan man benytte seg av paypal/Visa.

Hvor stort bør bidraget være? Det er selvfølgelig opp til den enkelte, men intet beløp er for lite eller for stort. Vi tar gjerne også i mot bidrag fra politiske flyktninger slik som Stein Erik Hagen. Oppfordringen er herved sendt!

Vurdert til: av 192 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Liberalister er tilhenger av den såkalte nattevaktstaten, altså den minimale stat – minarki – hvor statens oppgave utelukkende begrenser seg til å bevare freden i landet. Det vil i praksis si, politi, rettsvesen og militær, samt administrasjon.

For liberalister er altså statens oppgave å la folk få lov til å være i fred til å bestemme over sine egne liv. Kun dersom et individ krenkes kommer staten på banen for å hjelpe den krenkede. Ellers har staten en tilbaketrukket rolle og overlater det til folk å samarbeide fredelig om å løse egne, andres og felles problemer.

Som sterk kontrast til nattevaktstaten har vi modellen til dagens politikere, altså de konservatives, sosialdemokratenes og sosialistenes statsmodell, nemlig barnevaktstaten. Her er ideen den stikk motsatte, nemlig at staten skal ta seg av alle på alle mulige måter.

Ideen som ligger til grunn for barnevaktstaten er at politikere og intellektuelle ser på folket som barn som ikke klarer å ta vare på seg selv på egenhånd. Politikere mener at de tilhører den eksepsjonelle delen av befolkningen som er voksen nok, ikke bare til å ta vare på seg selv, men også på hele resten befolkningen. De ser på seg selv som landsmødre og landsfedre.

Disse politikerne vil ta alle voksenavgjørelsene i livet til folk og så overlater de de ufarlige valgene til folk selv, slik som fargen på bilen sin og lignende. Politikerne ser altså på seg som barnevakter som gir barna ferdiglagete tegninger over livet sitt som de små barna kan få friheten til å fargelegge som de vil.

Alle norske stortingspartier i dag ønsker barnevaktstaten. Det finnes kun ett parti i Norge som ønsker nattevaktstaten, og de er Det Liberale Folkepartiet. DLF stiller til valg i 3 fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å få stille landsdekkende om 4 år. Stem derfor DLF hvis du vil ha nattvekterstaten, og meld deg gjerne inn i Facebook-gruppen ”500 stemmer for DLF” for å vise at du vil stemme på DLF i høst.

Vurdert til: av 198 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Offentlig velferd er mer avhengighetsdannende enn heroin. Dersom offentlig velferd kom i kjemisk form ville det med dagens narkotikalover vært forbudt og alle politikerne på stortinget ville blitt satt i fengsel som doplangere.

Alle politikere er klar over at velferd er vanedannende. Det er derfor alle partier på stortinget lokker med velferd. ”Kom så, kom så,” sier de, ”så skal du få gratis varm skolemat og gunstige studielån.” Første skudd er kanskje gratis, men når du er blitt hekta vet politikerne at du ikke har vilje til å si nei og da kan de tyne deg for det de egentlig er ute etter, nemlig makt. Makt over ditt og alle andres liv.

En ting er at velferdsdopet slett ikke er gratis. Du må betale skatt og selv om du tror at du tjener på det er offentlige tjenester så ineffektive at du kunne for de samme pengene som du betaler i skatt fått et mye bedre privat tilbud.

Men pengene er en ting. En langt verre og større kostnad enn penger er sjela di. Hvis du er så dum å gi fra deg makten over ditt eget liv i bytte mot løfter om gratis velferd har du solgt sjela di på billigsalg.

En effekt er at når du overlater alle voksenavgjørelsene i ditt liv til maktkåte politikere ender du opp med å bli som et lite barn: kravstor, hjelpeløs og bortskjemt. En annen effekt er at når du virkelig trenger hjelp en gang og går til legen eller til NAV vil du oppdage at alle de pengene du betalte i skatt må du tigge tilbake med verdigheten din som betaling eller at du står og råtner i lange velferdskøer.

Hos NAV og politikere vil du møte folk som snakker om ”å stille krav.” Du må gjøre ditt og datt for å få smuler. Du må bevise din elendighet og samtidig underlegge deg byråkratenes krav-regime. Men hallo? Var det ikke nettopp å slippe krav, utrygghet og voksenavgjørelser som var tanken bak velferdsstaten? Er det ikke det de lover deg? ”Ta det med ro, overlat livet ditt i våre hender så slipper du å tenke og bekymre deg. Vi fikser livet ditt.” Det funker altså helt til du står overfor en byråkrat som plutselig begynner å snakke om å ”stille krav.” Det er da du oppdager hva du virkelig har gitt opp.

For ikke innbill deg at byråkratene stiller krav til deg slik som gjensidige voksne stiller krav til hverandre. Å nei du, de stiller krav på samme måte som en forelder stiller krav overfor sine små barn. For å få lørdagsgodt må du være snill gutt og rydde rommet ditt. Prisen å betale for å gi bort sin selvstendighet er at du blir behandlet som en liten unge. Kristin Halvorsen lovet barnehageplass til alle, og hun mente virkelig til alle.

De andre politikerne er ikke stort bedre enn Halvorsen. Per i dag finnes det bare ett parti i hele Norge som mener at folk selv bør ta voksenavgjørelsene i sitt eget liv, slik som sparing til pensjon, helse, arbeidsledighet, utdanning, barn og sykefravær. Dette partiet heter Det Liberale Folkepartiet og stiller til valg i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. DLF er det eneste partiet som ønsker at alle myndige skal ha full selvbestemmelsesrett over egen kropp, eget liv og egen eiendom.

Dersom DLF får mer enn 500 stemmer i ett av disse fylkene vil vi kunne stille landsdekkende ved neste valg i 2013. Det er ikke mange stemmene som trengs. Bor du i ett av disse fylkene er det gode sjanser for at du kan påvirke valgresultatet. Si nei til de maktkåte velferdspusherne. Si nei til velferdsdopet deres. Stem DLF. Meld deg gjerne også inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” for å vise at du vil stemme DLF i år.

Vurdert til: av 229 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang jeg tok flytoget hadde jeg en nokså sterk opplevelse. Jeg satt i mine egne tanker og hørte et par som skravlet og koste seg rett ved siden av meg. Plutselig ringte telefonen til jenta og naturlig nok fanget dette oppmerksomheten mitt et lite øyeblikk. Jeg kikket bort på jenta og så at ansiktsuttrykket hennes skiftet radikalt på et par sekunder. Hun sa ”nei!” med en fortvilt stemme og begynte å gråte. Åpenbart hadde hun nylig blitt fortalt at noen hun var veldig glad i enten var død eller veldig hardt skadet.

Tenk det, hun hadde bare blitt eksponert for visse lyder inne i øret sitt, men disse hadde altså makten til å kaste henne ut i sjokk og sorg på et lite øyeblikk. Det var ikke lydene i seg selv som hadde denne effekten på henne, men informasjonen som lydene bar, ideene de formidlet. Dette er et dramatisk eksempel på at vi mennesker er konseptuelle vesener. For oss er ideer redskaper for å forstå virkeligheten.

Det var altså ikke bare vilkårlig informasjon som nådde denne stakkars jenta, men representasjoner av virkeligheten. Og det var nettopp det at dette var virkelig for henne som gjorde at hun reagerte som hun gjorde.

Noen ideer er viktigere enn andre og de viktigste av alle er de aller mest abstrakte og generelle antakelsene våre om virkeligheten. Disse grunnleggende forestillingene om virkeligheten er vår filosofi. Vi legger sjelden merke til den, akkurat som fisken neppe tenker på at den svømmer i og er omgitt av vann på alle kanter. Og akkurat som fisken er avhengig av dette usynlige altomfattende mediet det svømmer vi er vi 100% avhengig av vår filosofi. Det er ideene som styrer livet vårt, om vi trives og lykkes eller vantrives og mislykkes.

Vi går nå inn en valgkamp der det vil bli snakk om veldig mange konkrete saker, men før det verste skrålet begynner er det kanskje verdt å tenke litt på de ideene man aldri hører om men som likevel styrer våre liv, den filosofien som dominerer vår kultur.

Jeg har et bilde av politikk som sisterunden på 10.000-meteren. Sisterunden er viktig, selvfølgelig, men det er i de første 9600 metrene at løpet blir gjort. Og i samfunnet er det vårt lange liv før vi begynner å bli politisk interesserte som danner våre grunnleggende antakelser om livet og virkeligheten. Det er i barnehagen, skolene, universitene og i media at vår filosofi blir imprentet.

Den beste måten å utdanne seg på innen politikk er å utdanne seg innen filosofi. I den forbindelse vil jeg anbefale boken ”Filosofi: en innføring” av Vegard Martinsen, som forøvrig også er leder av Det Liberale Folkepartiet. Boken ligger i sin helhet gratis på nett og er usedvanlig lettlest og samtidig meget presis.

Vurdert til: av 213 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende