I dag skal jeg legge ut et kapittel av boka mi “Kampen om klimaet.” Det besvarer et spørsmål som jeg får ofte: vil ikke fred føre til at folk tenker kortsiktig? Blir ikke folk uansvarlige? Trenger vi ikke vold for å sikre et bærekraftig, langsiktig samfunn? Mitt svar fra boken er at fred er det eneste bærekraftige systemet. Kun fred kan få folk til å handle langsiktig. (Jeg har fremdeles en del eksemplarer igjen fra første opplag så de som er interessert i å kjøpe kan ta kontakt med meg.)
Bærekraftig utvikling under laissez-faire
En nesten universell innvending mot laissez-faire kapitalisme er at den ikke er bærekraftig. Kapitalismen er egoisme satt i system og i følge den allmenne oppfatningen er den dermed automatisk kortsiktig, hensynsløs, utbyttende og predatorisk. Taler ikke dette i mot å innføre full, uregulert kapitalisme som klimatiltak? Nei. Forestillingen om kapitalismen som lite bærekraftig er en myte. Den er feil på to grunnleggende måter.
For det første er markedet intet annet enn summen av folks behov som de er villig til å betale for. Det vil si at kapitalismen ikke er verre enn det folk flest er. Og folk flest er foreldre og besteforeldre som tenker på sine barn og barnebarn. De er opptatt av nærmiljøet de bor i og liker ikke støy og forurensning. De er opttatt av bevaring av naturressursene, kulturskattene, økologisk mangfold for fremtidige generasjoner og solidaritet med de som ikke har det så godt. Kort sagt, folk flest er snille og greie og omtenksomme når de har overskudd til det, og er det noe kapitalismen er flink til er det å generere overskudd. Dermed bringer kapitalismen og det frie markedet frem det beste i folk ved å gjøre dem velstående. Når folk blir rike har de råd til å bli mer kresne og tenke mer langsiktig, og dette gjenspeiles direkte i hva markedet etterspør. Derfor ser vi at miljø- og naturvern, solidaritet med de fattige og med fremtidige generasjoner står sterkest nettopp i rike, forholdsvis kapitalistiske Vesten.
For det andre, og langt viktigere, har kapitalismen som system innebygget en rekke juridiske, politiske, økonomiske og filosofiske mekanismer som gjør den bærekraftig selv uten noen som helst tanke på fremtidige generasjoner. La oss utforske disse.
Juridisk ansvar
Under kapitalismen har individer stor frihet til å gjøre hva de vil, men grensen går ved initiering av fysisk tvang. Som frie individer må de stå til ansvar for sine handlinger, og gjør de noe som skader andres liv eller eiendom eller bruker kriminelle metoder som mord, vold, tyveri, svindel, trusler, trakassering eller oppfordring til vold vil de måtte stå til ansvar for disse handlingene i retten.
Dette utgjør et sterkt incentiv til å ikke krenke folks rettigheter, inkludert å krenke deres eiendom. En bedrift kan altså ikke bare dumpe søppel eller giftig avfall i naboens hage eller å slippe ut illeluktende forurensning som skader andre mennesker og deres eiendom uten å måtte betale for dette, både i form av erstatning og i verste fall fengselsstraff.
Ettersom naturressurser og landområder hovedsaklig er privat eiendom under kapitalismen gir rettsvernet også et sterkt incentiv til å operere bærekraftig. Et individ eller et selskap som skader andres eiendom vil bli straffet, og siden det aller meste av verdens eiendom er eid av noen andre enn en selv vil juridisk ansvar for egne handlinger beskytte det aller meste av naturressurser og eiendom mot overgrep.
Forutsigbare lover
Stabilitet, forutsigbarhet og frihet er en forutsetning for langsiktig tenkning. Alle kontrakter og eiendom i et samfunn danner et enormt og komplekst byggverk med loven som fundament. Selv små endringer i lovverket forplanter seg gjennom hele nettverket av kontrakter og menneskelige relasjoner og skaper usikkerhet og kaos som oppfordrer til kortsiktig tenkning. Kan et oljeselskap investere langsiktig i Venezuela? Ikke hvis den vil unngå å tape enorme summer på nasjonalisering. Der hvor lover stadig er i endring, skatter går opp og ned, ting stadig blir forbudt og pressgrupper stadig tilraner seg privilegier fra staten gjennom lovgivende forsamling er det umulig å tenke langsiktig. Du vet ikke hvordan loven vil være i morgen og om du fremdeles har råderett over din eiendom, og derfor legger du heller ikke planer for i morgen.
Sosialdemokratier masseproduserer lover og reguleringer. Det betyr at selskaper bruker enormt mye energi på regeltilpasning og skatteplanlegging – økonomisk selvforsvar mot pressgruppers forsøk på å tilrane seg rettigheter på andres bekostning. Dette er energi som er essensielt bortkastet, den går utelukkende med til å opprettholde status quo og trekker dermed fokus bort fra fredelig, konstruktiv aktivitet. Ikke minst trekker den fokus vekk i fra fremtiden.
Kapitalismen er det samfunnssystemet hvor lovene er aller mest stabile. En laissez-faire grunnlov gir absolutt beskyttelse til individet og dets eiendom til fredelige formål. Det betyr at under kapitalismen kan et selskap stole på at skattene ikke stadig vil øke for å finansiere velferdsordninger, at eiendommen deres ikke vil bli ekspropriert og at staten ikke stadig finner opp nye reguleringer og hindringer som river beina under ens investeringer. Kapitalismen er derfor det systemet som gir den ideelle kombinasjonen av stabilitet og frihet til å tenke langsiktig.
Privat eiendomsrett
På samme måten som juridisk ansvar gir individer og selskaper et sterkt egoistisk incentiv til å respektere andres eiendom gir den private eiendomsretten et sterkt egoistisk incentiv til å ta vare på egen eiendom. Handlinger som fører til at naturressurser og landområder utpines og ødelegges gjør at verdien på eiendommen forringes og dette er ikke i ens egeninteresse. Fornuftige mennesker utnytter derfor sin eiendom på en bærekraftig måte fordi dette gir i lengden størst avkastning. Bønder gjødsler derfor jorda si for at den ikke skal bli utpint, skogeiere gjenplanter skogen sin for å sikre ressursgrunnlag også i fremtiden og villmarkseiere forvalter jakt og fiske på en slik måte at de gir grunnlag for inntekt også i fremtiden.
Som grell kontrast til dette står måten felleseiendom – områder som eies av alle og ingen – forvaltes. Her er ingen ansvarlige for egne handlinger og derfor har ingen heller noe å tjene på å ta vare på ressursene og resultatet er kortsiktig utpining og forringelse. Dette fenomenet er så vanlig at det er kjent som ”tragedy of the commons,” eller ”felleseiendommens tragedie” på norsk. Ting som alle og ingen eier blir dårlig forvaltet. Du finner sjelden tagging på privathus eller bygninger eid av en bedrift, men ofte på offentlige busskur, lyktestolper, bygninger og betongkonstruksjoner. Bøker som kjøpes og eies av elever blir tatt godt vare på med tanke på bruktsalg, mens offentlige skolebøker blir herset med uten omtanke.
Dessverre brukes felleseiendommens tragedie som bevis på at egoisme ikke kan være bærekraftig. Nedhugging av verdens regnskoger og overfiske i havene trekkes frem som sannhetsvitner på at kapitalismen ikke fungerer og at mennesker tenker kortsiktig. Men nettopp regnskogene og havene er noen av de få områdene i verden som ennå ikke er underlagt privat eiendomsrett. De vitner derfor om nøyaktig det stikk motsatte, nemlig at fravær av kapitalisme ikke er bærekraftig. I dag bruker naturvernorganisasjoner store ressurser på å overbevise verden om at kapitalismen ikke er bærekraftig, og får årlig milliarder av kroner i donasjoner til aksjoner, mediastunts og lobbyvirksomhet. Tenk om naturvernorganisasjonene kunne brukt disse pengene til å kjøpe opp regnskog i stedet og dermed sikret den gjennom den private eiendomsretten.
Folkestyre
Selv om lovverket under kapitalismen er svært stabilt finnes det noen legitime grunner til at eksisterende lover skal kunne modifiseres eller at nye lover skal lages, og dette er i hovedsak når ny eiendomsrett skal defineres. Samfunnet er i stadig utvikling og det betyr at stadig nye ukjente områder og naturressurser som ingen ennå eier blir oppdaget, utforsket og utnyttet. Dette er ukjent grunn som bokstavlig talt ligger utenfor loven. For at ikke dette skal utvikle seg til anarki og ”vill vest” er det viktig å få disse nye områdene over i ordnete former under loven, og her spiller demokratiet helt klart sin viktigste rolle. Koloniseringen av den ville vesten i USA er forøvrig et prakteksempel på hvor det er behov for en demokratisk prosess.
Gjennom lovgivende forsamling får befolkningen anledning til å påvirke og komme med innsigelser på definisjonen av den nye eiendomsretten. Loven skal gi en ordnet måte å erverve seg denne nye eiendommen fra naturtilstanden og må utformes på en slik måte at det er et rimelig forhold mellom arbeid som er lagt inn av individer og omfanget av eiendomsretten de erverver. Den demokratiske prosessen gjør at det dannes en balanse mellom hva hvert individ kan gjøre krav på og hva som blir igjen av ressurser til andre. La meg ta et eksempel på dette: patenter gir individer og selskaper rett til å eie og beskytte resultatet av deres intellektuelle arbeid. Men samtidig ivaretas ikke-eiernes interesser ved at patentet ikke gjelder mer enn i maksimalt 20 år.
Ved at ressurser kommer inn under loven via demokratiske prosesser blir også individets behandling av disse ansvarliggjort, og individer får som vi allerede har sett dermed incentiver til å respektere andres eiendom og ta vare på sin egen. Slik blir stadig mer natur underlagt bærekraftige prinsipper etter hvert som behovet oppstår og blir identifisert. En aktuell kandidat for en ny type eiendomsrett er utslipp av klimagasser. Dersom det en gang skulle bli juridisk bevist at menneskeskapte klimaendringer vil medføre katastrofale og irreversible skader vil det være naturlig å betrakte klimagasser som en begrenset ressurs med eiendomsrett på utslippskvoter. Den rasjonelle måten å fordele denne eiendomsretten er etter opparbeidet bruksrett. Innbyggerne i en nasjon som slipper ut 15% av verdens antropogene klimagasser får da en eierandel på 15% av klimagasskvotene. Disse kvotene kan da kjøpes og selges som en hvilken som helst ordinær vare.
Størrelse
Dyktige selskaper som går med overskudd over lang tid og investerer overskuddet blir store. Dermed får disse selskapene stadig mer kapital som må investeres, og dermed står de ovenfor en besynderlig utfordring: de har så mye kapital at det blir vanskelig å finne mange og store nok prosjekter å investere i. Dette kan høres ut som et luksusproblem, men er noe store selskaper må forholde seg til daglig. Eierene forventer at selskapene reinvesterer overskuddet og får god avkastning på denne, men hva gjør Microsoft når alle har et operativsystem? Hva gjør Toyota når alle har bil? Hva gjør Intel når alle har en PC? Kort sagt, hva skjer i verden når det er overskudd av kapital? Hvor skal investeringene da få utløp? Svaret er at en må tenke mer langsiktig. Når kapitalmengden er så stor at det ikke lenger er mange nok små, kortsiktige prosjekter å investere i er den eneste veien å få avkastning ved å investere i store, langsiktige, kapitalkrevende prosjekter. Som stort selskap har en også en naturlig ulempe ved at en er en treg kjempe. Små selskaper er smidigere og mer tilpasningsdyktige og er derfor langt bedre egnet til å investere i kortsiktige prosjekter. Store selskaper blir altså utkonkurrert av de små selskapene i de små, kortsiktige prosjektene. Det betyr at jo større et selskap er, jo mer langsiktig må dens investeringshorisont være.
Økonomisk vekst og kapitalakkumulering fører altså naturlig til at samfunnet får stadig flere langsiktige profittorienterte aktører. Men når planleggingshorisonten til selskaper begynner å bli 10-30 år begynner egeninteressen av en bærekraftig utvikling å bli stadig tydeligere. De selskapene som altså av ren økonomisk egeninteresse har behov for en bærekraftig utvikling er de største og mest kapitaltunge selskapene. Denne utviklingen er ikke begrenset bare til de store selskaper men gjelder alle aktører i samfunnet, for den naturlige trenden i kapitalismen er økonomisk vekst og kapitalakkumulering. Jo mer utviklet en markedsøkonomi blir, jo mer langsiktig vil individer og selskaper ha en tendens til å tenke.
Markedet
De fleste forstår at det kan være lurt å tenke et par år frem i tid når de tar avgjørelser, men hvorfor i alle dager skal bedriftsledere av ren egeninteresse tenke flere generasjoner frem i tid, lenge etter at de selv er døde? Svaret er det paradoksalt nok kortsiktige spekulanter som gir. Hvis spekulanter vet i dag at det blir knapphet på olje om ett år, tror du de venter et helt år med å kjøpe seg opp i olje? Nei, de vet at ingen andre spekulanter vil vente så lenge og skynder seg derfor så fort som mulig til å kjøpe opp olje i markedet, noe som presser prisene oppover. Med andre ord, handlinger som har kjente konsekvenser lang tid inn i fremtiden vil bli straffet eller belønnet av markedet allerede i dag. Kortsiktig børsspekulasjon fører altså til at selskaper av ren egeninteresse er nødt til å tenke langsiktig!
Av samme grunn må også selv kortsiktige spekulanter tenke langsiktig. Børsspekulanter må forholde seg til all kjent informasjon, inkludert informasjon om konsekvenser som ligger langt inn i fremtiden. Dette fører til et kappløp mellom investorer om hvem som klarer å se lengst inn i fremtiden og utnytte denne informasjonen i nåtiden til å få fortjeneste. Dersom det var allment kjent at jorden ville gå under om 100 år på grunn av katastrofale klimaendringer ville børskursene sunket som en stein allerede i dag. Dette igjen hadde skapt en diger og kortsiktig profittmulighet: å redde verden for fremtidige generasjoner! Den som kunne kommet med en løsning på dette problemet kunne tjent seg styrtrik ved å investere i aksjer når de var på det laveste.
Det faktum at børsverdiene ikke har sunket som en stein betyr at investorer verden over ikke tror at verden kommer til å gå under i overskuelig fremtid. Men det er fullt mulig at spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer allerede har hatt en vesentlig innflytelse på oljemarkedet. For et lite tiår siden var oljeprisen under 20 dollar per fat, og OPEC var på dette tidspunktet livredde for å la oljeprisen komme opp i over 30 dollar fordi de visste at en for høy oljekurs ville medføre konkurranse fra alternative energikilder. Nå i dag derimot har OPEC fullstendig endret atferd. Oljeprisen har tidvis ligget over 70 dollar og OPEC begynner å bli bekymret når den faller ned mot 50 dollar og forsøker å iverksette tiltak som kan presse den opp igjen.
Hva har skjedd på de få årene som har fått OPEC til å skifte så radikalt på sin strategi? Er ikke lenger fornybare energikilder en seriøs utfordrer til oljen? Jo, tvert i mot blir det forsket stadig mer på fornybare energikilder og det er ingen grunn til å tro at de ikke vil bli stadig billigere og bedre i fremtiden. Det betyr at OPEC for øyeblikket har en atferd som på sikt vil undergrave deres eget marked, og dette er de klar over. Når de likevel handler slik kan det bety at de tror at oljealderen snart er over, ikke på grunn av at verden går tom for olje, men på grunn av at de tror at fossile brensler snart vil bli faset ut av politiske årsaker. Hvis dette er riktig er den eneste fornuftige tingen å gjøre å selge så mye olje til så høy pris som overhodet mulig i dag.
Det som ser ut som en svært kortsiktig strategi fra OPEC kan altså i realiteten være en langsiktig strategi basert på antakelsen om at oljealderen blir politisk faset ut innen 20-30 år. Det er interessant å merke seg at denne strategien vil fremskynde utviklingen av konkurransedyktige alternative energikilder. I så fall vil dette være et godt eksempel på hvordan markedet av ren egeninteresse faser ut produkter som blir oppfattet som lite bærekraftige.
Læring
En utbredt oppfatning er at det mest bærekraftige samfunn som finnes er status quo, altså ingen økonomisk vekst. Dette ignorer det faktum at det også koster å opprettholde status quo. Ressurser brukes opp, forvitrer eller degraderer slik at de blir stadig vanskeligere å høste ut i samme mengde som før. Dette kalles loven om avtakende utbytte, og er noe alle mennesker i alle samfunn støter på, selv også primitive stammesamfunn. Dersom ingenting gjøres fører dette til en fattigdomsspiral. Menneskene må stramme stadig mer inn av sitt forbruk for å bevare de stadig knappere ressursene.
Men heldigvis finnes det en bedre og unikt menneskelig måte å løse dilemmaet på, nemlig å innovere seg ut av problemene. For å opprettholde status quo trenger vi å stadig tilegne oss ny kunnskap om hvordan vi skal få tak i utilgjengelige ressurser, få mer ut av de eksisterende ressursene, lære om nye begrensninger som oppstår og lage ny teknologi for å oppdage og utnytte til nå ukjente ressurser. Læring og tilpasning utgjør altså en integrert del av et bærekraftig samfunn.
Men læring er i seg selv svært ressurskrevende. Et samfunn trenger overskudd – profitt – for å finansiere dette. Spørsmålet er da, hvilket samfunnssystem er til en hver tid ideelt for å skape mest mulig overskudd og maksimalisere ressursutnyttelsen? Jo, kapitalismen selvfølgelig. Kapitalismen muliggjør størst mulig læring og er derfor også det mest bærekraftige samfunnssystemet. I motsetning til status quo sitter ikke det kapitalistiske samfunnet og venter på at nye problemer som ingen har tenkt på skal dukke opp. Kapitalismen er proaktiv, ikke reaktiv. Den genererer ikke bare overskudd til læring for å opprettholde status quo, men også overskudd til å stadig lære mer effektivt og proaktivt.
La meg gi et par eksempler på kapitalismens proaktive natur. Gjennom mye ressurskrevende forskning har vi oppdaget at jorden med jevne mellomrom blir truffet av gigantiske meteoritter som gjør enorm skade på planetens økosystemer. Slike meteorittnedslag kan føre til masseutryddelse, og mange forskere tror at sist gang dette skjedde var for 65 millioner år siden, da dinosaurene endelig ble utryddet. Og verre: dette kommer trolig til å skje igjen, kanskje snart, kanskje om 50 millioner år – det vet vi ikke. Hvis det skjer i morgen er vi maktesløse overfor denne utfordringen. Vi har ikke kunnskap, teknologi eller ressurser nok til å forhindre en slik katastrofe i dag. Resultatet ville vært massedød og utryddelser.
Men dersom vi opprettholder kapitalismen i noen tiår til vil læring, økonomisk vekst og teknologisk utvikling på et eller annet tidspunkt gjøre oss i stand til å bygge opp et effektivt forsvar mot denne trusselen. Spør deg nå selv: ville et slikt fremtidig forsvar vært mulig uten den industrielle revolusjon? Ville dette vært mulig uten økonomisk vekst? Hadde vi i det hele tatt visst om denne faren dersom ikke kapitalismen hadde gitt oss overskudd til å drive all verdens forskning? Ville vi taklet utfordringen i et utpint Kyoto-samfunn? Sagt på en annen måte: dersom vi alltid hadde lyttet til miljøvernere, alltid bremset økonomisk vekst og valgt ineffektive løsninger for å spare all verdens mygg og sjelden mose, ville vi da klart å hindre at vi og millioner av andre arter på jorden ble utryddet av en kjempemeteoritt? Jeg tør påstå at svaret til alle disse spørsmålene er et rungende nei. I ettertid ville vi nok sett at vi kunne brukt ressursene på en mer bærekraftig måte enn å resirkulere plastflasker og sortere papir. Fri økonomisk vekst er bærekraftig nettopp fordi den maksimaliserer vår evne til å se inn i fremtiden og til å utnytte ressurser mest mulig effektivt.
Om noen få milliarder år vil solen vår begynne å dø og til slutt drepe alt liv på jorden. Det finnes bare én redning fra en slik ultimat katastrofe, nemlig en intelligent rase som er så teknologisk og økonomisk avansert at den er i stand til å kolonisere andre deler av verdensrommet. Ja, kanskje til og med flytte hele jorden og alt dens liv til et tryggere sted. Igjen ville noe slikt vært en umulighet dersom vi alltid hadde tenkt like defensivt som miljøvernere. Bærekraftig utvikling betyr ikke bare å ta hensyn til alle tenkelige problemer vi kjenner til akkurat i dag men å forberede oss så godt som mulig på å takle alle de problemene vi ennå ikke har oppdaget.
Her ser vi et fundamentalt skille mellom føre var-prinsippet og kapitalismens måte å håndtere usikkerhet. Føre var-prinsippet dikterer at vi bør oppføre oss som nevrotikere og gjøre minst mulig i håp om at vi på den måten kan skape minst mulig problemer for oss selv. Men vi kan ikke på forhånd vite om alle problemene som vil komme. Vi vet bare det vi vet og kommer derfor alltid til å gjøre nye oppdagelser som fillerister oss i grunnvollene. Derfor er den beste måten å håndtere usikkerhet på å være best mulig forberedt når de ukjente problemene dukker opp. Det vil si å til en hver tid sørge for å ha mest mulig kunnskap, teknologi og økonomisk handlekraft. For å få til dette trenger vi et samfunnssystem som gir mest mulig overskudd, læring og økonomisk vekst. Kort sagt, vi trenger laissez-faire kapitalisme.
Egoisme: en fornybar ressurs og bærekraftig moral
Alle disse mekanismene trekker i samme retning ved å transformere egoisme til en drivkraft for bærekraftig utvikling. Og hvis man står overfor valget mellom ren altruisme og den egoistiske kapitalismen er det ingen tvil om hvilken av disse som er mest bærekraftig. India er et prakteksempel på et land som er svært preget av en altruistisk kultur. Hinduismen oppfordrer til livslang selvofring mot belønning i det neste liv. Dersom langsiktig altruisme var nok til å gjøre samfunnet bærekraftig burde India være det ultimate eksempelet på et land uten fattigdom og miljøproblemer. Det er ingen overdrivelse å si at India er langt i fra dette idealet.
Egoisme er en utømmelig fornybar menneskelig ressurs, og kapitalisme er systemet som temmer denne urkraften i oss og omgjør den til en positiv verdi for alle. Ved å forby initiering av tvang og basere seg utelukkende på gjensidig, fredelig, frivillig handel transformerer kapitalismen egoismen til drivkraften i det ultimate bærekraftige samfunnet. Den særegne menneskelige form for egoisme som kombineres med fornuft er den naturlige, biologiske måten for oss mennesker å leve på. I så måte er rasjonell egoisme den eneste bærekraftige moral på lang sikt.
Men det er dog viktig å presisere at den kapitalismen vi har i Vesten er langt fra sitt bærekraftige ideal. Et hav av reguleringer og forbud mot fredelige aktiviteter, ineffektivt byråkrati, ulikhet for loven og en gjøkunge-aktig velferdsstat tapper kapitalismen for den vitalitet og energi den ellers ville ha hatt til å utvikle seg. Her finnes altså et stort forbedringspotensial, selv i forholdsvis frie Vesten.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende