Midt i sommervarmen med litt lav aktivitet passer det seg med et lite gjesteinnlegg fra en av mine faste lesere. Innholdet i artikkelen får stå for skribentens regning. Jeg er enig i innleggets virkelighetsbeskrivelse, men ikke i dens konklusjon. Jeg fremsetter helt til slutt mitt eget syn.
Om stemmeretten
av Hans Fredrik Hansen
Først og fremst vil jeg benytte anledningen til å takke Onar Åm for anledning til å publisere dette på hans eminente blogg. Åms bidrag til den politiske debatt er utvilsomt av stor verdi, enten man er enig med ham eller ikke.
Jeg ønsker her å belyse en viktig del ved det sosialdemokratiske system som har potensial til å ødelegge det samfunnet vi er en del av om vi ikke griper inn for å snu trenden.
Som Åm flere ganger har poengtert er det sosialdemokratiske ideal likhet. Ikke likhet for loven eller like muligheter for suksess, men materiell likhet uansett hva man måtte bidra med i samfunnet. Dette har ledet til perverterte sosiale programmer som har til hensikt å straffe de som bidrar relativt mye i samfunnet til fordel for de som bidrar relativt lite.
En konsekvens av dette er likelønnsprinsippet. Man tillater rett og slett ikke samfunnets borgere å tjene i henhold til deres produktivitet ved å innføre minstelønn som da per definisjon vil ligge høyere enn de arbeiderne med lavest produktivitet. Hvis ikke ville minstelønnen ikke være nødvendig. Konsekvensen av dette er selvfølgelig arbeidsledighet; om en arbeiders produksjon ikke kan rettferdiggjøre den lønn han mottar i form av merverdi for sin arbeidsgiver må arbeidsgiveren si opp for å kunne drive lønnsomt. Norske arbeidere må derfor være meget produktive, for vi har en usedvanlig lav arbeidsledighet!
Dette er et paradoks, fordi produktive arbeidere må suppleres med store mengder kapital, og kapitalakkumulasjon blir det på ingen måte oppmuntret til. Sannheten er at norske arbeidere blir ”tvunget” ut i uførhet i stedet for å gå på arbeidsledighetstrygd. Lille Norge har i dag ca 350.000 personer på uføretrygd fordi deres produktivitet ikke kan forsvares av det lønnsnivået som er politisk bestemt i dette landet. Ressurser til disse personene får man gjennom å progressivt øke skattene til de som fortsatt er produktive nok til å forsvare sin lønn. Slik er man i stand til å skape et lønns- og inntektssystem som leder til meget små forskjeller mellom folk.
Men for at systemet skal kunne opprettholdes må man kontinuerlig øke skatteleggingen av den produktive delen av befolkningen. Her vil sikkert mange lesere ty til skatteprosenter og vise at dette ikke er tilfelle. De glemmer da at vi har en sentralbank som har som målsetningen å halvere den monetære verdien til sparere for hver generasjon (de har vært meget flinke og ligger for tiden an til å nå målet sitt før tiden).
Slik inflasjon er i seg selv en ond handling som leder til store utilsiktede konsekvenser, som blant annet dagens såkalte ”finanskrise”. Summen av skatter og avgifter, ekskludert ”inflasjonsskatt” betyr at den jevne arbeider i Norge arbeider ni måneder for de ikke-produktive. Innbefatter vi inflasjonsskatten er bildet følgelig enda dystrere. Dette betyr at nettogevinsten ved å arbeide er 3/9 ((12-9) / 9), altså 1/3 av bruttolønnen. Uføretrygd og andre stønadsordninger vil for en familie i de fleste tilfeller ligge meget tett opp til dette og i noen tilfeller over. Man arbeider kun for differansen mellom det man har netto utbetalt og det man eventuelt kunne få om man klarte å komme seg over på offentlig støtte.
I sum gir dette et incentiv for de lavtlønte som fortsatt er i arbeid til å søke uføretrygd. Dette har hatt en tendens til å bli innvilget og gruppen uføretrygdede øker hvilket leder til ytterligere økt skattetrykk som gir samme incentiv til neste gruppe produktive arbeidere. Nå, dette skulle være enkelt å ordne ved å stramme inn på stønadsordninger slik at incentivet til å bli værende i arbeid øker. Men hvilket parti med maktambisjoner tør gjøre slike grep? De ville automatisk miste 350.000 stemmer! Om noen skulle ha moralsk ryggrad til slike grep ville de selvfølgelig ikke oppnå makten til å gjennomføre sine reformer. Vi er med andre ord fanget i en ond sirkel hvor incentivet til å stå i arbeid stadig forringes og gruppen uføretrygdede stadig øker. I tillegg har denne formidable gruppen felles interesse i å stemme inn de partier som maksimerer deres relative posisjon i samfunnet.
Jeg foreslår derfor at alle som mottar offentlige støtteordninger av enhver sort, være det seg bønder, uføre, arbeidsledige eller studenter mister sin stemmerett. Det er ikke moralsk riktig at en gruppe som bevisst tilraner seg ressurser fra andre grupper skal ha innflytelse på de som skal styre systemet og bestemme over de som faktisk produserer. Dette vil selvfølgelig kreve en grunnlovsendring, men dette kan partiene på stortinget i dag enes om fordi det vil i prinsippet gagne samtlige ved neste valg. Videre bør utbetalte støtteordninger fremkomme som et lån på mottaker side. Merk, dette lånet trenger aldri betales tilbake, men stemmerettigheten gjenvinnes først når lånet er tilbakebetalt. Om man velger å ikke betale tilbake lånet når man igjen er tilbake i arbeid vil stemmerettigheten ikke tilbakeføres.
Et slikt system vil lede til at politikere kan konsentrere sine reformer omkring maksimering av produksjon i stedet for å fokusere på distribusjon ut av dagens ressursers. Det snakkes aldri om maksimering av produksjon! Hvorfor? Det ville jo lede til at sosialistene i neste instans kunne maksimere distribusjon? Vel, likhetsidealet nevnt over minner meg om en historie som ble fortalt i Sovjet.
Ivan og Gregor er naboer. Gregor har et muldyr til Ivans store fortvilelse og misunnelse. En vakker dag kommer en ønskefé på besøk til Ivan og vil oppfylle et ønske han måtte ha. I stedet for å ønske seg to muldyr, ønsker Ivan at Gregors muldyr skal dø. Slik tenker også dagens sosialister. Om de kunne få velge mellom følgende to alternativer ville de valgt det siste: 1) Gjennom en reform som maksimerte produksjonen kunne vi øke den materielle velstanden til Norges lavtløntgrupper 100 prosent fra dagens nivå, men dette innebar at dagens rikeste økte sin velstand med 200 prosent. 2) Gjennom økt skattlegging av ”de rikes” eksisterende ressurser kunne vi redusere deres velstand og dermed øke de fattiges velstand 50 prosent.
Den onde sirkel vi har entret kommer av at en gruppe ikke-produktive har fått uforholdmessig stor makt over samfunnets ressursfordeling, samt sosialistenes irrasjonelle tankegang: maksimere arbeidsplasser, til høy (nominell) lønn i stedet for maksimere produksjon (som utvilsomt vil heve reallønnen flere ganger det dagens politiske system makter). Førstnevnte kan enkelt bøtes på ved at vi tar bort stemmerettigheten til de som lever av andres produktive arbeid. Sistnevnte vil dessverre være en langdryg prosess da rasjonalitet later til å være vanskelig for sosialistene etter at deres Utopia falt sammen som det korthus det var i 1989.
Kommentar: generelt sett er jeg skeptisk til å frata folk en naturlig rett, og stemmerett er en av de rettighetene alle myndige personer bør ha. Det er en viktig del av maktfordelingsprinsippet. Jeg forstår Hansens motivasjon, nemlig å redusere visse pressgruppers makt til å bruke stemmeseddelen sin til å snylte på andre, men i stedet for å begrense stemmeretten har jeg mer sans for å snu hele problemet på hodet. La de få beholde både stemmerett og trygder, men gi de som ønsker å slippe unna statsvelferden mulighet til å melde seg ut av den. Kort sagt, Friborgerskap er en bedre løsning.
Det finnes en gruppe for Friborgerskap på Facebook. Bidra til å støtte opp om denne ordningen ved å melde deg inn der!
Oppdatering: Hans Fredrik Hansen har kommet med en oppfølgerkommentar til mitt svar, og jeg publiserer det her:
Etter publiseringen av gjesteinnlegget mitt har det kommet flere tilbakemeldinger. Jeg ønsker her å svare hovedsakelig på Onar Åms kritikk. Åm mener en bedre løsning vil være et friborgerskap enn å gå til det drastiske skritt å ta bort stemmeretten for de grupper som lever av andres arbeid. Jeg støtter fullt ut friborgerskapet, men ser dette som en transisjon mot et fritt samfunn. Et friborgerskap vil akselerere den prosessen jeg beskriver i innlegget mitt. Ved stadig større skattebyrde vil de gruppene som til enhver tid er minst produktive bli arbeidsløse altså ”uføretrygdede.” Om vi innfører friborgerskapet vil incentivet til å ”hoppe av” også gjelde de mest produktive og det sosialdemokratiske systemets unngåelige undergang vil fremkomme raskere enn i nåværende situasjon.
Da blir spørsmålet hva slags samfunn vi ønsker. Vi liberalister ser for oss en minimal stat, men sterk nok til å opprettholde lov og orden basert på konstitusjonelle bindinger. Hvor langt staten skal strekke seg angående de som ikke er i stand til å utføre produktivt arbeid er det første spørsmålet jeg blir konfrontert med når jeg ytrer disse meninger. Er det mulig å tenke seg at mennesker vil sulte i et slikt samfunn? Bare tanken på at privat velferd ikke vil være stabil nok, tror jeg skremmer så mange mennesker bort fra det liberalistiske samfunn at de godtar dagens system. Det var i dette henseende jeg skrev innlegget. Det systemet jeg beskriver muliggjør et nesten 100 % fritt samfunn, hvor det finnes ordninger som tar vare på de aller svakeste i samfunnet uten å måtte skremme bort majoriteten fra å ville innføre et fritt samfunn. Ved å ta bort stemmeretten minimeres utleggene og ikke minst presset om å stadig øke sosiale velferdsgoder til nivåer som ikke er bærekraftig.
Jeg støtter fullt ut et friborgerskap, men ser det som en transisjon mot et fullt ut liberalistisk samfunn. I dette samfunnet vil de som mottar statlig støtte fratas stemmeretten. Om man opprettholder ordningen med stemmerett for de som mottar støtte vil prosessen påbegynne på ny hvor stadig nye ”gode saker” blir fremkjempet av de som har mye å vinne og gruppen vokser således i både antall og politisk innflytelse. For å opprettholde friheten må stemmeretten fratas disse og det frie samfunn vil deretter lede til økt velstand for alle hvor fokus er produksjon ikke distribusjon.
Kommentar: Slik jeg forstår Hansen er hans hensikt å forsøke å begrense velgeres rett til å begå overgrep mot fredelige, uskyldige minoriteter. Denne intensjonen støtter jeg fullt ut, men mener at det å fjerne stemmeretten for trygdete ikke er veien å gå fordi dette fratar folk ikke bare retten til å begå overgrep men også legitim maktutøvelse (for eksempel å være med i et flertall som vedtar deklaratoriske lover). Den liberalistiske måten å fjerne retten til å begå overgrep er å styrke grunnloven og høyesterett. DLF ønsker å få laget en grunnlov og en høyesterett som gjør det umulig for flertallet å begå overgrep mot minoriteter. Dette er ikke bare en bedre endelig løsning etter min mening men også en som er mye lettere å få gjennomslag for. “Å gjeninnføre rettsstaten” er et langt mer spiselig budskap enn “å frata trygdete stemmeretten.”
Tips oss hvis dette innlegget er upassende