Vi har hørt historien før mange ganger: en sosialistisk leder kommer til makten, som oftest gjennom demokratiske valg men også av og til væpna revolusjon, og blir hyllet som en helt av venstresiden i Vesten. Denne lederen setter så i gang reformer som liberalister og konservative peker på involverer enorme overgrep mot individet. Pytt sann, sier venstresiden. Det er jo folkets vilje, og i mange tilfeller utført av en demokratisk valgt leder!

Til å begynne med snakker venstresiden ivrig om denne nye lederen og skryter av hans reformer. De sender studiegrupper til landet, de nominerer lederen til nobels fredspris. Så blir det gradvis mindre og mindre skrytt og snakk om denne lederen og det fantastiske landet hans. En god stund blir det helt stille.

Til slutt begynner det å dukke opp historier i pressen om at denne fantastiske sosialistiske lederen ikke er fullt så fantastisk likevel. Fattigdommen er fremdeles like stor, sivile rettigheter blir krenket og lederen fremstår stadig mer som en despot.

Dette har selvfølgelig skjedd med alle de ”klassiske” kommunistene slik som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Ho Chi Minh, Kim Il Sung og til dels Castro. Mindre kjent er det at det også har skjedd med en rekke ”håpefulle” sosialistledere slik som Siad Barre i Somalia, Ferdinand Marcos i Fillipinene, Robert Mugabe i Zimbabwe og nå altså i voksende grad også Hugo Chavez i Venezuela.

Livssyklusen til slike sosialistledere er at de ”skuffer” venstresiden, og om noen få år er de glemt og i mange tilfeller vet ikke folk lenger at de er sosialister, slik som Robert Mugabe.

Venstresidens reaksjon til slike ”skuffelser” er nesten alltid å tro at det var mannen det var noe galt med, ikke sosialismen. De kan bare ikke akseptere selve ideen om at sosialismen er en ond ideologi som tiltrekker seg maktsyke mennesker.

Grunnen er at selve sosialismen er menneskefiendtlig. Det er et forsøk på å lage et samfunn basert på maursosialisme, og siden vi mennesker ikke er maur stritter vi naturlig i mot. Derfor kan aldri maursosialisme innføres frivillig over lengre tid. Den kan bare innføres med fascisme hvor alle skal med, ingen slipper unna. Alle politiske varianter av sosialismen inneholder derfor større eller mindre elementer av fascisme i seg, og det er fascismen som tiltrekker seg maktsyke diktatorer.

Den eneste måten for sosialister å slutte å bli skuffet på er å innse at fascisme er et overgrep og at maursosialisme passer bra for maur men elendig for mennesker. Vi mennesker trenger et samfunn basert på menneskets natur, dvs. et fredelig og frivillig samfunn. Her er det bare liberalismen som har noe å tilby.

Hvis du ønsker å bidra til at fredspartiet Det Liberale Folkepartiet skal få anledning til å stille landsdekkende i 2013 vil jeg sterkt anbefale deg til å stemme på DLF hvis du bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å få dette til. Her er en Facebook-gruppe du kan melde deg inn i for å vise at du vil stemme DLF i år.

Vurdert til: av 311 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norsk presse består i all hovedsak av marxister. Det er ikke sånn at alle stemmer på Rødt, men det store flertallet bygger på det marxistiske verdensbildet som er som følger: staten er alt, individet er intet. Individet eier ikke seg selv. Alt som produseres eies av fellesskapets vokter: staten.

Dette synet på virkeligheten finner man igjen i de fleste politiske saker. En av de personene media har lagt for sitt hat er Stein Erik Hagen fordi han var så frekk å bli indignert over å ha blitt skjelt ut i årevis i pressen og politikere og samtidig bli årelatet av en høyst urettferdig formuebeskatning. Til slutt var begeret fullt for Hagen og han flyttet formuen sin ut av landet.

Dette skapte furore i pressen og blant politikere. Hvorfor? Fordi det var så egoistisk. Han valgte å ta egne avgjørelser over egne penger i stedet for at politikerne skulle få ta avgjørelsene over hans penger. Hvorfor blir politikere og pressen så sinte? Fordi de egentlig ikke mener at pengene tilhører Hagen. De tilhører ”fellesskapet.”

Tror du meg ikke? Det er bare å se på noen av avisoppslagene i det siste. ”Hagen-familien får 100 mill. i skattelette hvis siv og Erna vinner.” Implisitt: fellesskapet (via staten) eier disse pengene og nå har Erna og Siv tenkt å grafse dem fra fellesskapet og gi dem til de rike.

Et annet eksempel: ”Lite til deg og meg. Mens milliardærene håver inn, må lønnsmottakere flest nøye seg med et par hundrelapper i måneden hvis Høyre og Frp kutter formueskatten.” Kan du ikke se bildet for deg? Hagen står der med et griskt glis foran en stor pengehaug – felleskassa – og så forsyner han seg grovt og håver inn med begge armer mens han gliser og koser seg. Så ler han hele veien til banken.

Dette er altså bildet pressen vår – som i teorien skal være politisk nøytral – rutinemessig og automatisk maler i politiske debatter. Vil du vite hvordan bildet egentlig skal se ut? Forestill deg noen sleske politikere som kommer glisende til Hagen (og andre produktive rike i Norge). ”Hit med penga ellers bærer det rett i kasjotten!” sier de ”Og hvis jeg nekter?” svarer Hagen.

Politikerne plystrer så på sine uniformerte menn som står klar med køller, håndjern og pistoler. ”Våg deg! Du får selv ta konsekvensen!” svarer de. Hagen blir indignert og sier ”dette er tvang!” Da ser politikerne så uskyldig på han og svarer ”å neeeei, det er ikke tvang. Du kan jo bare flytte hvis du ikke liker hvordan vi gjør det her i landet.” ”Hmmm, kanskje jeg skal gjøre det,” mumler Hagen.

Dette gjentar seg år etter år etter år. Så en dag slutter skatteinnkreverne å komme. Noen politikere har avskaffet formue- og kapitalbeskatningen. Fra og med nå av får Hagen lov til å beholde sine egne penger selv! Han har ikke blitt gitt noen verdens ting. Politikere har simpelthen sluttet å ta penger fra han. Han tjener ikke en krone på skatteletten. Han slutter bare å bli frarøvet penger som rettmessig tilhører han selv.

Men et slikt verdensbilde forutsetter at du ikke er tilhenger av fascismens tankegods om at ”staten er alt, individet er intet.” Det forutsetter at du tror at individet eier sitt eget liv, inkludert produktene av sitt eget arbeid, deriblant hans formue. I dag er det nesten ingen som tror og mener dette i Norge, og blant pressen er det så godt som ingen.

Til deg som er opptatt av politikk, husk dette når du leser aviser og ser på TV, særlig i valgkampen: alt du leser i norske aviser er skrevet av folk som går med røde briller. De klarer ikke å se verden i annet enn variasjoner av rødt.

PS: for de som er lei av at verden domineres av sosialister og sosialdemokrater både på høyre- og venstresiden finnes det et politisk alternativ, nemlig Det Liberale Folkepartiet som stiller til valg i Oslo, Rogaland og Hedmark. Bor du i ett av disse fylkene kan du bidra til at dette partiet får stille landsdekkende i 2013. Alt vi trenger er 500 stemmer i ett fylke. Stem på DLF i år, og vis din støtte ved å melde deg inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 643 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

American politicians and economists almost unanimously proclaim that the slumping and depressing US economy needs to be stimulated. This is definitely true, but not in the sense that the consensus claims.

Their basic premise – and fallacy – is that economic stimulus is identical to increased governmental and consumer spending. This is not so. It has been proven beyond a shred of doubt that the government is far less efficient and innovative than the private sector. When the Soviet Union existed we had a remarkable opportunity to directly compare a centrally planned economy to a (hampered) market economy and the latter won in virtually every respect in every area by a wide margin.

Thus, government spending corresponds to economic gangrene: it eats up the healthy part of the economy and slowly kills it as it expands.

Similarly, consumer spending is by definition a destructive process. When a consumer has consumed his food or his car of what have you, there is no additional economic output from that consumption. The value that has been created by production is destroyed by consumption. It follows that stimulating consumer spending is simply going to further destroy the productive part of the economy, the part that produces actual wealth.

The proper way to stimulate the economy is therefore to do a combination of three things: 1) dramatically slash government spending and thereby cut out the gangrene and replace it with healthy private tissue, 2) dramatically reduce taxes and remove regulations on economic activity and 3) raise interest rates to make saving profitable, or even better: legalize gold as money, which accomplishes the same thing, but through a market solution.

Contrary to common belief increased interest rates and therefore increased saving rates do not lead to reduced overall spending in the economy. The money that is deposited in the banks is invested in healthy businesses who can afford the increased interest rates. This money in turn is then used to build factories, purchase machinery, employ people etc. So the overall spending remains the same, but is shifted away from destructive consumerism to productive investments.

Of course, in the short run this will result in a lot of economic pain. Many people need to reeducate themselves from consumer jobs to industry and production jobs. It takes time and effort to create new pathways in the distributed market brain, but eventually the economy will emerge strengthened.

We can only hope that Americans have the boldness to choose this path to save their nation from the mother of all depressions, although at this point this seems unlikely.

Vurdert til: av 266 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fremdeles omtales avsettelsen av Zelaya i Honduras ensidig som et ”statskupp” av norske medier. La oss igjen ta for oss de eksakte hendelsene som ligger bak dette ”kuppet.”

Det finnes tre ting som ikke kan endres på i Honduras grunnlov: 1) landets grenser, 2) reglene som begrenser en president til en 4-årsperiode og 3) at presidentadministrasjonene ”må etterfølge hverandre” med en ”republikansk styreform.”

Paragraf 239 i grunnloven spesifiserer at en president som så mye som foreslår endringer i noen av disse reglene skal avsettes umiddelbart. Paragraf 4 sier at en hver president som forsøker å beholde makten i mer enn 4 år er skyldig i landsforræderi. Paragraf 272 sier at militæret har ansvaret for håndhevelsen av grunnloven, særlig i tilfeller hvor en president forsøker å bryte ovennevnte regel.

Etter at Zelaya over en lengre periode hadde brutt grunnloven og nektet å rette seg etter høyesterett gikk riksadvokaten til høyesterett og oppfordret til avsettelse. Landets 16 høyesterettsdommere vedtok enstemmig å avsette presidenten og utstede arrestordre på Zelaya, en instruks som så ble utført av militæret.

Og dersom det overhodet skulle være noen som helst tvil om legitimiteten i denne avgjørelsen vedtok kongressen etter hans arrestasjon å støtte høyesteretts avgjørelse og fjerne han fra embedet med 122 mot 6 stemmer! Med andre ord 95,3% av de folkevalgte representantene støttet avgjørelsen. Meningsmålinger viser også at 70-80% av folket støtter avgjørelsen.

Det kan hende at riksadvokaten, hele høyesterett, militæret, en nesten nesten enstemmig kongress og et stort flertall av befolkningen er korrupte og har misforstått noe, men i dette tilfellet ser det ut som at avgjørelsen var helt legitim, og at å kalle dette for et ”statskupp” er et grovt overgrep mot Honduras som nasjon.

I ettertid har det oppstått en meget pikant situasjon. Det har vært mye opptøyer i gatene og militæret har til tider hatt portforbud og unntakstilstand. Hvem protesterer? Så vidt jeg kan bedømme i fra bilder og filmopptak er det mistenkelig mange i røde skjorter og med røde caps, altså ”uniformen” til chavistaene, de militante aktivistene som støtter Hugo Chavez i Venezuela.

I tillegg proklamerer Venezuela, med støtte fra diktaturet Cuba, at de står klar til å gå inn militært i Honduras hvis de ikke gjeninnsetter Zelaya. Det er altså en meget spent situasjon i Honduras, hvor landet står overfor en ytre fiende som truer med invasjon og en rekke femtekolonister internt i Honduras som ikke respekterer høyesterettsavgjørelsen og egger til voldelig revolusjon.

Og hva presterer norske medier å si om denne situasjonen? Jo, at det foregår overgrep mot Zelaya-tilhengere. Rødts Ronny Kjelsberg trekker dette frem og mener at dette beviser at dette var et illegitimt kupp. Min kommentar til dette er at det er meget uheldig dersom det viser seg at regjeringen, militæret og politiet i Honduras skusler bort sin legitimitet med unødig og ikke-rettsstatlige voldsmidler.

Men for å være helt ærlig stoler jeg ikke på ensidige Chavez-vennlige kilder. Jeg vil gjerne like å få en oversikt over trusselbildet i landet, med mange uavhengige kilder og analyser. Så langt har jeg til gode å se dette. Vi vet ikke hvor ille det står til i landet, men Costa Ricas president frykter borgerkrig i Honduras, hvilket sier noe om hvor alvorlig situasjonen er. I realiteten er det ikke snakk om en borgerkrig men en Venezuela-ledet invasjon.

Så langt har få mennesker mistet livet, og vi kjenner ikke til omstendighetene for dette og hvem som står bak dette. Dette er noe vi må følge med på videre, men konklusjonen min er foreløpig som følgende: det er overhodet ingen tvil om at Zelaya ble avsatt helt lovlig. Det kan dog settes spørsmålstegn ved måten regjeringen, militæret og politiet har håndtert situasjonen i etterkant. Jeg påventer mer informasjon.

I mellomtiden er det instruktivt å se på følgende bilder fra Honduras. Først noen bilder i fra de fredelige demonstrasjonene for “kuppmakerne.”

Og så noen bilder i fra Zelaya-tilhengerne. Legg merke til de karakteristiske røde skjerfene og capsene til chavistaene.

Dere får avgjøre selv om “kuppet” ikke har støtte i befolkningen og hvem som begår overgrep. Kilde her og her.

Vurdert til: av 210 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For noen dager siden gikk SU-leder Mali Steiro Tronsmoen ut og skjelte ut Stein Erik Hagen for å være “egoist” og representant for en “sytekultur” som vi ikke trengte her i Norge. Jeg kvitterte med å utfordre henne å vise for hele verden hvor utrolig lite egoistisk hun var, nemlig ved å vie 1,1% av tiden sin til seksualtjeneste for de seksuelt fattige i landet (de stygge og feite).

På denne måten kunne hun demonstrere at hun er villig til å ofre noe som er svært viktig for henne (selvråderett over egen kropp) for fellesskapet. Jeg la en liten kommentar inn på hennes blogg med denne utfordringen, og det tok ikke lange tiden før kommentaren min var slettet. Jeg tror altså trygt vi kan tolke hennes svar som et rungende NEI til min utfordring.

Så vet vi altså det. Mali Steiro Tronsmoen er en stor egoist. Hun vil ikke dele kroppen sin med de seksuelt trengende. Som individualist og egoist er jeg glad på hennes vegne om at selv om vi står fjernt fra hverandre politisk deler vi samme moral når alt kommer til alt. Forskjellen er at hun vil være altruist med andres penger og liv, mens jeg ønsker å respektere alle menneskers rett til selvbestemmelse.

SU-lederen bør være svært glad at det kun var en ensom liberalist som kom med en vennlig og høflig oppfordring til henne om å FRIVILLIG demonstrere at hun ikke er egoist. Men vi bor tross alt i et flertallsdiktatur. Tenk om flertallet hadde bestemt seg for at de peneste måtte ha betalt seksualskatt med trussel om fengsel eller landsforvisning? Jeg tror Mali Steiro Tronsmoen da hadde satt seg på første fly til Sveits og søkt politisk asyl.

Og i tilfelle det er noen som lurte: Norges lover legger overhodet ingen hindringer i veien for at flertallet kan vedta denne form for seksualsosialisme. SU-lederen har altså bare flaks at hun tilfeldigvis er på flertallets side i denne saken.

Som egoist og individualist har jeg stor forståelse for Mali Steiro Tronsmoens ønske om å betemme over sin egen kropp, og dersom et flertall av befolkningen en gang i fremtiden skulle komme til å bli seksualsosialister vil jeg kjempe for hennes rett til seksuell selvbestemmelse like mye som jeg kjemper for Hagen og alle andres selvbestemmelse over egne penger.

Men jeg håper at hun og andre sosialister der ute får noe å tenke på for hennes respons til min utfordring demonstrerer en grov dobbeltmoral. Hun har ikke mye penger selv og har ikke gjort et ærlig dags arbeid i hele sitt liv så hun vet ingenting om hva som ligger av arbeid og innsats for å skape en vellykket bedrift og tjene ærlige penger. Derfor er det fryktelig enkelt for henne å være moralsk indignert og kalle Stein Erik Hagen for egoist og sytepave. Det er verdens enkleste sak i verden å være gavmild med andres penger.

Alle mennesker er egoister fordi egoismen er livets moral. Det er like naturlig som å puste. Men som sosiale vesener bør vi som et absolutt minimum respektere hverandres kropp og liv og leve i fred med hverandre.

Det eneste partiet i Norge som fullt ut tar avstand fra flertallsdiktaturet og vil innføre ekte demokrati hvor alle får bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv er Det Liberale Folkepartiet. Hjelp DLF å få 500 stemmer i ett fylke ved valget, slik at vi kan stille landsdekkende i 2013. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark. Bli med i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 242 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dessverre stiller Det Liberale Folkepartiet bare til valg i 3 fylker i år, men mange bor i andre fylker og har lyst til å stemme på DLF. Hva kan disse gjøre? Her er det mulig å forsøke å få til et stemmebytte. Det betyr at man finner noen venner man stoler på i ett av de tre fylkene Oslo, Rogaland eller Hedmark og tilbyr seg å bytte stemmer med dem.

For eksempel hvis det er en venn i Oslo som stemmer SV kan du stemme SV for han i ditt hjemfylke og han kan stemme DLF for deg i Oslo. Dette kan han gjøre av mange grunner: en vennetjeneste (og SV taper ikke på dette), å støtte demokratiet (politisk mangfold) og til og med kan SV indirekte tjene litt på det. Hvis han vet at du vil stemme Frp eller Høyre i ditt hjemfylke kan han med denne byttehandelen eliminere enn Frp- eller Høyre-stemme.

Eksempel: før byttet stemmer du Frp i Sogn & Fjordane, han stemmer SV i Oslo. Resultat: 1 stemme til Frp, 1 stemme til SV, 0 til DLF. Etter byttet stemmer du SV i Sogn & Fjordane og han stemmer DLF i Oslo. Resultat: 0 stemmer til Frp, 1 stemme til SV, 1 stemme til DLF.

Måten dette kan organiseres på er følgende: de DLFere som bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark har gjerne nære venner eller slekt der som de stoler på. De kan spørre disse om de vil bytte stemmer. Andre DLFere i andre fylker kan da få en oversikt fra disse DLFerne om hvem de skal stemme på i sitt eget fylke for å fullføre transaksjonen.

Vurdert til: av 180 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Grådighet er godt” er den lite sympatiske figuren Gordon Gekkos kjente sitat fra filmen Wall Street, og sitatet brukes ofte som nærmest selvforklarende eksempel på narsissisme. Grådighet og narsissisme henger definitivt nøye sammen, men ikke slik folk flest tror. I forbindelse med finanskrisen uttalte en kjent økonom noe som er en fantastisk innsikt i menneskesinnet: for at kapitalismen skal fungere må grådighet modereres av frykt.

Hans poeng er at mange av aktørene på Wall Street har oppført seg ekstremt narsissistisk og uansvarlig fordi de ikke hadde noe å frykte. De visste at de var ”too big to fail.” Systemet og reglene er lagt opp på en slik måte at elendige valg ikke straffes med konkurs og smerte. Uten trusselen om å mislykkes og å gå konkurs fungerer ikke kapitalismen.

Men dette er ikke noe som utelukkende gjelder innen økonomi, det er en universell sannhet om mennesket. Vi mennesker er egoistiske av natur. Vi må handle i vår egeninteresse for å overleve, og fra naturens side er vi utstyrt med to livsviktige mekanismer som trekker i motsatt retning og balanserer hverandre ut til vårt eget beste. Den ene er grådighet som gjør at vi blir sultne på livet og søker gleder, nytelser, spenning og opplevelser. Den andre er frykt som gjør at vi søker trygghet, forsvar og orden. Passe doser av begge gjør at vi lever optimalt og blir gode mennesker.

Men hva skjer når det blir ubalanse? Hva skjer for eksempel når man fjerner alle grunner til å være redde for smerte og vonde ting? Da blir det ubalanse i grådighet/frykt-mekanismen og folk utvikler i stedet en uhemmet og skadelig variant av grådighet, nemlig narsissisme.

På tilsvarende vis, hva skjer når man fjerner alle muligheter til å utfolde sin grådighet? Da blir det ubalanse i grådighet/frykt-mekanismen, men i motsatt retning og folk utvikler uhemmet frykt, altså angst.

Sammen, og kun sammen, er grådighet og frykt bra for oss. Vi kan gjerne utvide Gordon Gekkos sitat til følgende: grådighet er bra når den modereres av frykt. Og på tilsvarende vis: frykt er bra når den modereres av grådighet.

Ut i fra dette skal vi kunne gjøre visse forutsigelser. Samfunn som er overdrevent opptatt av trygghet vil skape en hel haug med narsissister. Dette kan enkelt testes for vi bor nemlig i et slikt samfunn: velferdsstaten. Du har helt sikkert hørt det mange ganger før: velferdsstaten er et sosialt sikkerhetsnett. Arbeiderpartiet snakker om trygge arbeidsplasser osv.

Resultatet er at vi har fått et samfunn hvor det er vanskelig å mislykkes. Det starter allerede i barnehagen. Lekestativer polstres og testes slik at det skal være nærmest umulig å skade seg selv. Og det fortsetter i voksenlivet: sikkerhetsbelter er påbudt. Røykpakker har svære advarsler om at du dør en sakte og pinefull død. Arbeidsmiljøloven slår fast at ansatte har alle mulige slags rettigheter for å trygge arbeidsplassene opp og ned og i mente. Sykefraværsordningen er laget slik at folk skal slippe å bekymre seg for å spare til egen sykdom. Halv skatt i desember og ingen skatt i sommermåneden er laget for at folk skal slippe å tenke på sparing til ferie og høytid. De aller fleste velferdsskatter er laget for at folk skal slippe å tenke på og bekymre seg om fremtiden: sparing til egen skole, pensjon, helse osv.

Kort sagt, velferdsstaten er en eneste stor trygghetsmasturbasjon. Og resultatene ser vi i stadig større grad i de oppvoksende generasjonene, for makan på narsissisme og uansvarlig hedonisme skal man lete lenge etter. Folk boltrer seg i en helt vanvittig shoppingkultur, stadig flere er seksuelt utbrente før de er myndige, risikosporter florerer og nå dukker det også opp en generasjon med unge som tror de er nærmest udødelige: ubeskyttet sex, ville stunts, null tanke på fremtiden. Har du lagt merke til hvor mange drukningsulykker det har vært i de senere årene? De tilhører generasjonen som gikk på barnehager med polstrete lekestativer. Vold og annen kriminalitet har også økt i takt med sosial trygghet.

Alle disse helt vanvittige ukulturene er et utslag av velferdsstaten. I mange kulturer får ungdom en manndomsprøve i konfirmasjonspresang. I velferdsstaten Norge får de bare masse penger og nytelser uten å ha gjort noe for det. Er det rart de blir narsissister?

For å fullt ut forstå mekanismen bak narsissismen må man forstå hvordan mennesker reagerer på nytelse: vi mennesker er nærmest som en kapasitator som bygger oss opp behov. Når vi får oppfylt et behov (blir mett etc.) er det som om denne kapasitatoren utlades og den trenger tid på å lade seg opp igjen. Med andre ord, hvis vi opplever for mye nytelse for hyppig mister nytelsen sin verdi for oss, og vi trenger stadig større doser av nytelse og spenning for å bli tilfredse.

Det er nøyaktig samme mekanisme som ligger bak narkomani. Det opprinnelige ”skuddet” mister sin kraft og folk må øke dosene for å bli høy. Og narkomani er meget passende analogi, for det finnes få mennesker som er mer narsissistiske enn narkomane.

Velferdsstaten er altså som en form for dop. Den skaper velferds-junkies og nytelses-vrak. Med andre ord, et viktig argument for liberalismen er faktisk at den gjør at folk faktisk har noe å være redde for. Folk er nødt til å ta ansvar for eget liv for ellers dør de eller havner på gata. Denne frykten demper grådigheten og forhindrer den å bli til narsissisme.

I Norge i dag finnes det kun ett parti som utfordrer velferdsdopet og narsisissmen, nemlig Det Liberale Folkepartiet. DLF stiller i 3 fylker i år: Oslo, Rogaland og Hedmark. Bekjemp narsissismen og velferdspusherne! Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Stem på DLF i år og meld deg inn Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 290 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis noen føler for det kan de stikke innom Svein Tore Marthinsens blogg og sørge for at jeg er med videre i konkurransen om årets beste politiske blogg 2010. Av en eller annen merkelig årsak har han gjort det slik at han har en avstemning en gang i måneden hvor de 5 som får færrest stemmer går ut. Det betyr at de som er med helt fra første stundt må få nok stemmer hele 12 ganger for å bli endelig nominert, mens en nykommer som kommer til siste måneden bare trenger å få nok stemmer en eneste gang. Plagsomt, men sånn har han altså valgt å gjøre det.

Videre, hvis det er noen som følger med på valgprat.no hadde det vært kjekt om dere samtidig stemmer på mine (og DLFs) artikler der slik at de dukker opp blant de mest populære.

Vurdert til: av 167 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stein Erik Hagens har delvis blitt politisk flyktning. Familien hans har flyktet til Sveits for å slippe politisk forfølgelse i Norge. Man kan ikke gjøre slikt i Norge uten å bli hetset av parasittene. Han blir kalt for ”feig”, ”stakkarslig” og ”snik.” SU-leder Mali Steiro Tronsmoen har til og med gått ut og sagt at ”Vi tilbyr oss å betale flybilletten ut av landet. Vi synes det helt greit, og klarer oss uten den egoisme og sytekulturen Hagen har bidratt med.”

Vel, penger og verdiskapning er tydeligvis ikke noe som sosialister har særlig stor respekt for så la oss snakke et språk som sosialistene forstår. La oss nå si at et flertall av sex-sosialister innførte sex-skatt på 1,1% for kvinner og menn med store sex-formuer (dvs. pene/unge/sexy mennesker).

Det er 365 dager i året. 1,1% av dette er ganske nøyaktig 4 dager. I dette sex-sosialistiske samfunnet må da de pene stille kroppen sin til rådighet og bidra med sine seksuelle goder 4 dager i året til de trengende seksuelt fattige, dvs. de feite og stygge som ikke klarer å få seg noe napp.

Mali Steiro Tronsmoen er jo ei pen og ung dame med stort overskudd av seksuelle goder. Jeg vil oppfordre henne til å vise at hun ikke er noen egoist og sytepave og gå foran med et godt eksempel. Hun bør vise at hun virkelig mener alvor med sin sosialisme, at produksjonsmidlene (i dette tilfellet de seksuelle produksjonsmidlene) tilhører fellesskapet. Derfor bør hun vie kroppen sin til sexsamfunnstjeneste 4 dager i året for de trengende. Jeg tilbyr meg å betale flybiletten hennes for den første ”klienten.”

Hva!? Er dette urimelig sier du? Er det en ”latterlig” sammenligning? Hvorfor det egentlig? Hvorfor er det helt ok med hjerneslaveri, men ikke med sexslaveri? Hvorfor er kjønnsorganene til Mali Steiro Tronsmoen mer verdt enn hjernen til Stein Erik Hagen?

Mitt spørsmål til Mali Steiro Tronsmoen er altså: er DU feig? Er DU en stakkarslig unnasluntrer som sniker deg unna “spleiselaget” til “felleskassa”? Hvis du ikke er villig til å gi opp noe av ditt eget som er mye verdt for DEG bør du jommen holde deg for god til å kreve sånt av andre også.

PS: hvis du er en av de som mener at både sexslaveri og hjerneslaveri er et overgrep så bør du stemme på det eneste partiet i Norge som er motstander av ALL form for vold mot fredelige, uskyldige mennesker, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Gi din stemme dersom du bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark. Vi trenger bare 500 stemmer for å kunne stille landsdekkende. Her er en Facebook-gruppe som du kan melde deg inn i hvis du skal stemme på oss.

Vurdert til: av 243 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med at Stein Erik Hagen har annonsert at familien hans flykter til utlandet for å unngå politisk forfølgelse har Kristin Halvorsen uttalt at formueskatten ”bare” er på 1,1%. Dette høres kanskje lite ut inntil du skjønner hva tallet egentlig betyr.

Den korrekte måten å forstå tallet på er som en negativ rente på 1,1%.

Ble det litt letter å forstå nå? Sett nå at Stein Erik Hagen putter hele sin formue i banken (bare for å gjøre det enkelt) og at han der får 8,8% rente. Dette er ikke så langt unna den avkastningen kapitalister får på kapitalen sin. Han får ikke beholde disse 8,8% fordi han må betale formueskatt på 1,1%. Så han får beholde 7,7%. Med andre ord utgjør formueskatten 1,1/8,8 = 12,5%.

Hørtes ikke fullt så lite ut nå, eller hur? La oss regne på hvor stor kapitalbeskatningen i Norge er når vi tar høyde for dette. Vanlig selskapsskatt er 28%. Så kommer altså utbytte/aksjeskatt på nye 28% av det gjenværende beløpet, og det gir ca 48% skatt. Så plusser vi på 12,5% formueskatt på toppen og da er vi oppe i 60% kapitalbeskatning.

Skal han nå BRUKE disse pengene til å kjøpe noe for i butikker må han betale 20% i moms. Dermed stiger totalbeskatningen opp til 68%. Og da tar jeg ikke hensyn til andre avgifter.

68% totalbeskatning er mye. Så er spørsmålet: med hvilken rett krever parasittene inn denne skatten? Han ”må” bidra til fellesskapet, sier Kristin Halvorsen, men forklarer ikke hvorfor. Hva galt har Stein Erik Hagen gjort for at han må straffes for å ha skapt arbeidsplasser og velstand for mange mennesker?

Svaret er: ingenting.

Stopp de mørke kreftene i samfunnet i å etse bort alt som er godt. Stem på Det Liberale Folkepartiet til høsten hvis du bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark! Meld deg inn i Facebook-gruppa ”500 stemmer for DLF” her.

Vurdert til: av 152 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha blitt politisk forfulgt i en årrekke har Stein Erik Hagen endelig blitt politisk flyktning. Han har fått innvilget asyl i Sveits, et land som er kjent for å ta i mot mennesker på flukt fra lugubre regimer fra hele verden. Blant annet tok de i mot mange jøder før andre verdenskrig og de sveitsiske bankene bidro til å redde unna enorme verdier fra nazistene.

Jeg kan allerede høre protestene til denne beskrivelsen av Hagen: ”men han er jo økonomisk flyktning, ikke politisk flyktning!” Som om økonomi og politikk ikke har noen verdens ting med hverandre å gjøre. Dette er en gigantisk løgn som diverse politikere bruker til å hendig lure seg unna det faktum at sosialisme forårsaker fattigdom og at sosialister driver politisk forfølgelse.

Ta bare såkalte ”økonomiske” flyktninger som flykter fra fattigdom i uland. Det fremstilles som om fattigdommen bare er noe magisk som har kommet dalt ned fra himmelen uten at noen kan noe for dette, nærmest som en naturkatastrofe som ingen er skyld i. Men dette er ikke sant. Fattigdommen er et produkt av politikk. Alle fattige land i verden er anti-kapitalistiske og de fleste av dem er sterkt sosialistiske. De er altså i aller høyeste grad politiske flyktninger. De flykter fra de dødelige konsekvensene av sosialisme og despoti.

Stein Erik Hagen derimot er en politisk flyktning i den tradisjonelle betydningen av ordet. Han trues med fengsel dersom han ikke betaler skatt til staten, selv om han er en fredelig, uskyldig person som ikke har gjort noe galt. Nå har han altså flyktet fra pengeutpressingen til et land som i vesentlig grad ikke forfølger fredelige mennesker.

Utrolig nok er Kristin Halvorsen frekk nok til å beskylde Hagen for å bedrive utpressing! Hun sier at ”hvis Hagen tror han kan true til seg skattelette med å varsle flytting til Sveits, så har jeg klar beskjed: glem det!” Paradoksalt nok innrømmer Halvorsen her hvem som sitter med den egentlige trusselmakten, nemlig staten. Halvorsen sitter med alle våpnene og derfor kan ikke Hagen true med noe som helst.

Likevel er det åpenbart at Halvorsen opplever Hagens handling som en trussel. Hvorfor det? Fordi hun vet inderlig vel at sosialismen er avhengig av å suge ut penger fra slike som Hagen. Sosialismen er parasittisme satt i system og parasitter trenger vertsdyr som de kan utsuge. Derfor er det åpenbart en trussel for Halvorsen at Hagen flytter. Som Thatcher en gang sa så elegant: sosialisme fungerer ikke fordi den går tom får andre folks penger.

Eller sagt på en annen måte, fremdeles har verdiskaperne i samfunnet et kraftig våpen mot sosialismen: streik. De kan nekte å la seg utsuge, og når de gjør det, enten ved å flykte til andre land eller slutte som næringsdrivende kollapser sosialismen. Grunnen til at Halvorsen likevel uttrykker seg så selvsikkert om at hun ikke opplever Hagens flukt som en trussel er fordi det er mange flere verdiskapere igjen i Norge som hun kan utsuge. Hun er så vant til at de ressurssterke enkelt lar seg kue og at de ikke bruker evnen sin til å streike.

Og til en viss grad har hun rett i det. De ressurssterke som er født og oppvokst i Norge er glade i landet sitt. De har familie og venner her. Norsk er morsmålet deres. Det å rive opp røtter er en smertefull prosess. Ikke ulikt en hvilken som helst kidnapper bruker Kristin Halvorsen de ressurssterkes kjærlighet til sine familier, venner, kultur og fedreland som utpressingsmiddel. Hun gir valget mellom fengsel og landsforvisning. Eller å betale skatt. Dette gjør hun fullstendig uten skrupler og empati med sine uskyldige ofre.

Dessverre vinner Halvorsen og sosialistene denne kampen fordi de som faktisk har streikemakten ikke bruker den. Inntil de gjør det og krever selvbestemmelsesrett over sitt liv tilbake vil sosialistene uforstyrret fortsette utsugingen.

I mellomtiden kan derimot folk gi et lite bidrag til å stoppe parasittene. Stem på Det Liberale Folkepartiet til høsten. Vi stiller i tre fylker: Oslo, Rogaland og Hedmark og vi trenger bare 500 stemmer i ett av disse fylkene for å kunne stille landsdekkende om 4 år. Dette vil ikke påvirke stortingssammensetningen men det vil gi oss liberalister en anledning til å komme med et moralsk forsvar av individet. Her er en Facebook-gruppe hvor du kan vise at du vil stemme på DLF til høsten. Meld deg inn nå!

Vurdert til: av 240 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er få ting som minner meg mer om hvor ensrettet og like stortingspartiene er enn de forskjellige valgtestene som dukker opp i norske medier før valgene. De er designet på en sånn måte at all likhet mellom partiene tilsløres gjennom skjulte premisser. For eksempel finnes det ikke en eneste valgtest som spør det enkle spørsmålet: ”Er du tilhenger av velferdsstaten?”

For de som svarer nei på dette spørsmålet er 80% av spørsmålene i slike tester helt meningsløse. De spør gjerne slike spørsmål som ”bør det serveres varm mat i skolen?” Underforstått: skolen skal være offentlig og sentralstyrt. Hvis jeg svarer ”ja” på dette spørsmålet tolkes det som at politikere skal ta mer av pengene til folk og bruke dem til å tvinge varm skolemat på alle. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å sende barna mine til egenfinansierte privatskoler som serverer varm skolemat, men dette er umulig fordi privatskoler i praksis er forbudt i Norge grunnet ekstremt høye straffegebyr.

Men slike uvesentlige detaljspørsmål forteller litt om hvordan folk lures til å tro at de har reelle valg i livet sitt. Det minner litt om en teknikk foreldre bruker for å lure barna sine til å spise ting de egentlig ikke vil ha ved å tro at de har valgt det selv: ”skal vi ha kjøttkaker eller lungemos til middag i dag?” De fleste unger svarer ivrig ”kjøttkaker” og føler at de har vært med på å bestemme, selv om foreldrene ikke ga ungene mer enn to valgalternativer og det ene alternativet var bevisst valgt på en slik måte at ungene ikke skal ha lyst på det. Foreldrene vil egentlig at ungene skal velge kjøttkaker men vil at de skal føle at de hadde et valg. Slik fungerer dagens ”demokrati.”

Politikerne tar på seg rollen å være landsmødre og landsfedre og så behandler de folk som barn. Voksenavgjørelsene tar politikerne seg av og så overlater de ubetydelige tøysevalg slik som varm eller kald skolemat til velgerne.

Men det er på tide med en liten voksenopplæring. De aller fleste valgkampsaker som du vil høre i valgkampen er bare pjittpjatt og ubetydelig pisspreik. Her er noen saker du ikke kommer til å høre om i valgkampen:

-          Europa står overfor en demografisk katastrofe. Den såkalte ”solidariske” 68er-generasjonen valgte å ikke få noen barn og overlater dermed en konkurs velferdsstat til neste generasjon. Konsekvensen er at skattene kommer til å øke dramatisk for de som er 40 år eller yngre, de vil få lavere levestandard og de vil få dårligere velferd.

-          Velferdsstaten har ødelagt samfunnet innenfra og skapt en ny generasjon med snyltere og narsissister. Kriminaliteten øker kraftig, ”syke”-fraværet har eksplodert og store deler av Norge er sosialt dumpet ut i trygd.

-          Dagens sentralbanksystem har gjennom 80 år og særlig de siste 30 årene fullstendig ødelagt og ruinert økonomien i vestlige land. USA ligger med brukket rygg, og det står ikke så bra til med europeiske land heller. Den spinnville pengetrykkingen belønner lån og forbruk og straffer sparing og investering. Det som skjer i Vesten nå er at statene bidrar til å spise opp såkornet. Hvis og når såkornet er oppspist vil økonomisk pandemonium bryte ut.

-          Nazismen er på fremmarsj i Europa. Den ekstremt uansvarlige velferdsstaten og det vestlige selvhatet har skapt grobunn for ultranasjonalisme, totalitær tankegang og rasisme. Det kan brygge til borgerkrigslignende i mange europeiske stater og det er ikke gitt hvem som kommer seirende ut og hvor mye blod som kommer til å spilles. Sverige er det mest selvhatende landet i verden og vi kan stå overfor en situasjon hvor Sverige blir Europas første islamistiske stat.

-          Hørt om peak oil? Det er ideen om at det er begrenset mengde med olje på jorden og at det blir stadig dyrere og dyrere å utvinne olje og på et tidspunkt klarer vi ikke å mette etterspørselen. Vel, hva med om jeg sier at vi kan stå overfor peak everything? Det er ingenting fundamentalt forskjellig mellom olje, kopper, sølv osv. Alle disse er endelige ressurser som følger samme utvinningskurve og vi kan nærme oss toppen for alle disse. Kanskje er toppen allerede nådd. I såfall blir alle disse varene dramatisk dyrere i fremtiden. Dette hadde ikke trengt å være så ille dersom vi hadde hatt laissez-faire kapitalisme som utnytter ressurser mest effektivt og som belønner sparing, investering og forskning som finner stadig nye innovative løsninger. Men når vi har en uansvarlig, kortsiktig heroin-aktig velferdstat som gjør at politikere tenker maks 4 år inn i fremtiden til neste valg og et system som belønner å leve på forskudd, snylting, forbruk og narsissisme kan peak everything være en katastrofe for oss alle.

Som sagt, ingenting av dette vil bli nevnt med et ord av de store partiene i valgkampen. De vil at du skal bry deg om varm eller kald skolemat og sånt. De er ikke interessert i at du skal få vite sannheten om hvor ille det står til med velferdsstaten. De vil ikke at du skal få vite at dersom private pensjonsselskaper hadde oppført slik som statens pensjonskasse ville de sittet lenge i fengsel for svindel og grov økonomisk uaktsomhet. Alt de vil er å vinne valget til høsten slik at de kan få være landsmødre og landsfedre i fire år til.

Det finnes kun ett parti i Norge som snakker om alle disse sakene og tar utfordringene med velferdsstaten på alvor, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Dette er også det eneste partiet som tar folk på alvor og vil at alle myndige skal behandles som voksne, selvstendige individer. Hvis du vil ha reell forandring og redde Norge fra den katastrofen som kan ramme oss når disse problemene ovenfor kulminerer bør du stemme på DLF til høsten.

DLF stiller i Oslo, Rogaland og Hedmark og vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Dette er en viktig milepæl for oss fordi vi da får langt mer mediedekning enn vi får i dag. Her er en Facebook-gruppe hvor du kan vise at du skal stemme på DLF til høsten.

Vurdert til: av 177 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du lagt merke til at mens man i de fleste saker snakker om lovbrudd brukes ofte begrepet ”synd” i forbindelse med to temaer: fart og miljø. Fartssyndere og miljøsyndere. Utenom religion kan jeg ikke komme på et eneste eksempel på at ordet synd brukes på denne måten.

Dette har fått meg til å tenke litt. Jeg har skrevet bok om klima  (den kan også bestilles direkte fra meg) og i den forbindelse satt meg grundig inn i miljøbevegelsens verdigrunnlag og kommet frem til at den er en ny type sekulær religion. Da er det kanskje ikke så rart at de bruker begreper som miljøsynder.

Men fartssynder!? Det kan virke som at norske myndigheter har et religiøst forhold til fartskontroller. I hvert fall står Norge ut som det landet i Europa med de desidert høyeste fartsbøtene. Og for den saks skyld det landet med de laveste fartsgrensene. Og de dårligste veiene (i forhold til levestandarden). Og de høyeste bilavgiftene. Og de høyeste bensinavgiftene.

Hmmm. Hva er  det med politikere og bil? Vi kan få et glimt av svaret ved å spole tilbake til da bilavgiftene ble innført. Da var nemlig bilavgiften en luksusavgift. Bilen var et symbol på luksus, på suksess, på rikdom, kort sagt på kapitalisme. Fart er et symbol på fremskritt. Ikke rart at fart og bil er synd i Norge!

Vurdert til: av 246 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Professor Kai Olsen mener at kun kriminelle har bruk for kontanter, og at det å fase ut kontantene derfor er veien å gå for å få has på ”svart økonomi.” Men hva med om selve loven er kriminell? Hva med om kriminelle har kommet seg til makten og bruker statens voldsmonopol til å begå overgrep mot en del av befolkningen? Da er kontanter en måte å beskytte seg selv mot en totalitær stat.

Det er nemlig ikke slik at lovlig=legitim og ulovlig=kriminell. I nazi-Tyskland var det lovlig å internere og massemyrde jøder, men dette var likevel utvilsomt kriminelt. I nazi-Tyskland var det også ulovlig for jøder å eie eiendom, og inntil 1972 var det ulovlig å være homofil i Norge.

Det er kun i en rettsstat hvor individets rettigheter respekteres fullt ut at det er et 1:1 forhold mellom ulovlighet og kriminalitet, og vi har ingen rettsstat i Norge i dag. Rettsstaten ble gradvis avskaffet på slutten av 1800-tallet. Vi kvittet oss med maktfordelingsprinsippet, vingeklippet grunnloven og høyesterett, eliminerte likhet for loven og innførte flertallsdiktatur.

I et slikt samfunn bør vi være glad for at det finnes kontanter for å beskytte seg mot staten skatteovergrep, selv om også dette er en sannhet med modifikasjoner. Ekte penger (gull og sølv) er nemlig ulovlig i Norge. Dermed er det umulig for befolkningen å beskytte seg mot statens falskmyntneri – inflasjon. Inflasjon er en snikbeskatning, en måte å vanne ut verdien av pengene dine på og å øke skattenivået uten at du merker det.

I Norge i dag finnes det bare ett parti som er tilhenger av å legalisere gull, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Hjelp partiet å få mer enn 500 stemmer i Oslo, Rogaland eller Hedmark ved valget slik at partiet kan stille landsdekkende i 2013. Meld deg inn i Facebookgruppen ”500 stemmer for DLF.”

Vurdert til: av 221 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en kjennsgjerning at nazistene etter alle objektive kriterier var et sentrumsparti i tysk og europeisk politikk. De var sterk tilhenger av velferdsstaten og på mange områder var de innovatører av ordninger som eksisterer den dag i dag. Det er lite forskjell mellom nazistene og sosialdemokratene i grunnholdning til stat, individ og politikk. Det kan virke som om nazismen er den litt sinte og hatske varianten av sosialdemokratiet. (Sosialdemokrat defineres i denne sammenhengen som en tilhenger av velferdsstaten.)

Nazistene tiltrakk seg folk fra alle samfunnslag, og fra både høyre- og venstresiden. Den eneste ideologiske retningen som ikke ble tiltrukket av nazismen var liberalismen fordi liberalister er grunnleggende uenig med nazistene og sosialdemokratene om forholdet mellom samfunn og individ.

Ettersom nazismen på nytt blomstrer opp i Europa er det viktig å forsøke å forstå hvordan forvandlingen fra sosialdemokrat til nazist skjer for da kan man gjøre noe for å forsøke å forhindre det.

For å forstå dette må vi gå helt tilbake til opplysningstiden. Føydalsamfunnet og kongemakten ble da i vesentlig grad avskaffet og erstattet med rettsstaten og et representativt demokrati. Problemet er at denne prosessen ikke ble gjennomført på en tilfredsstillende måte.

Det vi i dag kaller demokrati – folkestyre – er i realiteten noe helt annet, nemlig flertallsstyre. Med en svak grunnlov og høyesterett åpner dette opp for maktmisbruk i et massivt omfang. Flertallet får nemlig anledningen til å herske over mindretallet. I praksis blir det altså mulig å tilby flertallet å være en gjeng med småkonger som bruker mindretallet som sine leilendinger og slaver.

Etter at maktfordelingsprinsippet gradvis ble avskaffet mot slutten av 1800-tallet i Europa oppdaget politikerne raskt at de kunne oppnå popularitet ved å tilby herskermakt til småfolket. Alle folkevalgte politikere i Europa i dag forsøker til en viss grad å friste småkongen i folk ved å tilby de alle mulige slags ”gratis” ordninger. Folk skjønner at disse ordningene egentlig ikke er gratis og at de må bidra med skatt, men de lar seg friste likevel fordi de tror at de skal klare å grafse til seg mer av kaka enn de må betale inn i skatt. De lokkes av politikerne til å bli kriminelle og plyndre mindretallet.

Problemet er bare at det ikke er så enkelt å plyndre naboen i et flertallsdiktatur, fordi det slett ikke er sikkert at man selv er i flertall. I mange saker er man det slett ikke, og man opplever altså at mange minoriteter rotter seg sammen og danner flertallskoallisjoner hvor de ”gir og tar,” det vil si forsvarer seg mot plyndringen og forsøker å få sin del av tyvegodset.

Resultatet av denne prosessen er at en får en eller annen grå kompromissløsning i sentrum hvor de fleste føler seg snytt. De eneste som har tjent på dette er politikerne som har grafset til seg makt ved å lokke naive og grådige velgere til å stemme på seg. Dermed får du en hel haug med såkalte ”oppgitte velgere.” ”De lover og lover, men holder ingenting,” sukker de, og mener egentlig at de er skuffet over at de ikke fikk være småkonge og ta del i tyvegodset slik de hadde blitt lovet.

 Vel, hva skjer når slike småkongespirer blir sinte og skuffet? Legg gjerne til frustrasjon over de opplever at visse grupper slik som innvandrere blir behandlet som småkonger. Legg også gjerne til arbeidsledighet, finanskriser og et offentlig tilbud som sakker stadig lenger akterut i forhold til forventningene. Jo, da blir de veldig mottakelig for noen sterke personligheter som tilbyr dem ”håp” og ”forandring” og ”handlekraft.”

Selv om sosialdemokratiet er snilt og vart og fint og forsiktig er det grunnleggende beslektet med nazismen ved at begge er fascistiske: alle skal med, ingen slipper unna. Det er fascisten i sosialdemokraten som er skuffet over at politikerne ikke klarer å holde løftene sine om å plyndre naboen og oppfylle andre totalitære løfter, og det er småkongen i velgeren som blir fascinert av en sterk fører. Slik går veien fra småkonge til Fører, fra sosialdemokrati til nazisme.

Nazismen er på nytt på fremmarsj i Europa. Meld deg inn i Facebook-gruppa “Stopp Nazismens fremmarsj!”

Vurdert til: av 163 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er stor tilhenger av at det skal finnes en enhet under politiet, kall det gjerne barnevernet, som er spesialisert på å håndtere vanskjøtting og omsorgssviktssaker. Men dagens barnevern opererer tydeligvis på en måte som ikke er i samsvar med hvordan politiet skal opptre.

Det er allment kjent at politiet trenger en rettsordre for å kunne gjøre store inngrep, slik som en razzia eller lignende. Men her er et eksempel på at barnevernet i all sin visdom bestemte seg for å ignorere en kjennelse fra lagmannsretten og ta loven i egne hender.

Jeg kjenner ikke denne spesifikke saken og kan ikke kommentere på den, men rettsstatlige kjøreregler kjenner jeg til, og her er det klart at barnevernet utviser en form for autonomi som ikke er forenlig med rettsstaten. Barnevernet skal respektere rettsavgjørelser.

I dette tilfellet var retten på foreldrene (og barnas) side, men det er ikke alltid slik. Barnevernet opererer ikke bare som politi men også som fagvitne i retten, og dette blir ofte tillagt stor vekt, som om barnevernet er en uavhengig faginstitusjon. Dette er i strid med maktfordelingsprinsippet. Barnevernet kan ikke både være politi og uavhengig fagvitne.

Videre skal barnevernet som anklager i saken faktisk ha bevisbyrde. Omsorgssvikt er spesielle saker og det er ikke nok å vise at barnet vokser opp under suboptimale forhold. Barnevernet må også bevise at å fjerne barnet har nytteverdi for barnet. Et barns oppvekstmiljø skal faktisk være ganske ille før det gjør opp for den traumatiske opplevelsen det er å miste sine foreldre.

Her er en gruppe på Facebook som heter ”Fjern overgriperen, ikke barnet!” som fokuserer på barnevernet som feilet maktinstitusjon.  Meld deg inn og vis din støtte!

Vurdert til: av 127 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du har helt sikkert hørt det hundrevis av ganger før fra noen på høyresiden: ”sosialisme fungerer ikke i praksis.” Sosialister derimot er langt mer optimistiske. De anerkjenner at sosialisme har fungert dårlig i fortiden. Ja, til dels katastrofalt. Lenin, Stalin, Mao, Castro, Kim Jong Il og andre sosialister gjorde tapre forsøk på å få den til å fungere men de var ikke flinke nok. De brukte feil virkemidler og fikk det ikke til, hevder sosialistene.

Dagens sosialister mener at de er mye flinkere og har bedre redskaper og mer kunnskap enn sine forgjengere og at de derfor kan få sosialisme til å fungere i praksis nå i dag. I motsetning til folk på høyresiden skal jeg gi sosialistene rett i dette. Trolig er ikke sosialister flinke nok ennå, men en dag i fremtiden, kanskje om ikke så alt for lenge, vil sosialister være flinke nok til å få det til å fungere.

Det store problemet til sosialistene er at de er tilhenger av en antihumanistisk ideologi. De vil tvinge alle til å leve som maur, og som levende vesener vil alle normale mennesker stritte i mot dette med nebb og klør. Alle mennesker vil naturlig være sin egen herre, med sin egen eiendom, egen familie og et eget privatliv som er skjermet fra resten av samfunnet. Behovet for privat eiendomsrett ligger i blodet vårt.

Men dette går det an å gjøre noe med. Den farmasøytiske industrien utvikler stadig nye kjemiske stoffer som påvirker sinnet. På et eller annet tidspunkt er det mulig å utvikle et dop som gjør at den personlige viljen forsvinner i vesentlig grad. Det går snart an å dope ned et menneske slik at han fungerer noenlunde normalt samtidig som han kan programmeres med bestemte verdier, en bestemt tro og en bestemt lojalitet. Dette vil være en mild og spesifikk form for kjemisk lobotomering som kun ødelegger et menneskets evne til å være uenig med herren som programmerer han.

Når denne teknologien er blitt raffinert vil resultatet være at man kan lage den perfekte drone, et menneske som lystrer blindt visse signaler fra hans overordnete og da vil maursosialisme fungere i praksis.

Det kan hende at man er nødt til å organisere samfunnet på en slik måte at kun veldig spesifikk informasjon når den enkelte drone. Visse typer informasjon kan få dronene til å begynne å tenke selv og dette er ikke ønskelig. Kina har demonstrert at det er fullt mulig å kontrollere visse typer informasjon. Dersom du spør en hvilken som helst kineser på gata om opprøret på den himmelske freds plass vil du få mange rare uttrykk. De aner ikke hva du snakker om! Kinesiske myndigheter har altså lykkes i å holde denne hendelsen skjult for det store flertallet.

Nord-Korea er kanskje et mer utrolig eksempel på dette. Spør du en vanlig nord-koreaner (i den grad du får anledning til dette) om hvor mange land han tror det finnes i verden vil han svare ”5, kanskje 6” eller noe slikt. De fleste nord-koreanere tror virkelig på det aller meste av statspropagandaen til regimet. De har ikke sett bilder av New York, Shanghai, Paris, Sidney eller mange av verdens andre byer. De aner ikke noe om rikdommen i resten av verden. Dette er typisk informasjon som en ikke ønsker at dronene skal få tak i. Derfor må grensene til og informasjon om verden utenfor kontrolleres kraftig. Det er vanskelig, men det lar seg gjøre. Det er Nord-Korea et bevis på.

Men det finnes et alternativ til dette som er langt enklere i lengden, nemlig å sørge å få kontroll over hele verden, for eksempel gjennom opprettelse av en FN-ledet verdensregjering. Klarer man å samle hele verden til et sosialistisk rike vil det ikke være nødvendig å skjule informasjon om den frie verden utenfor for den finnes ikke! Det eneste man da trenger å gjøre er å kirurgisk skjære ut alle referanser til frie samfunn i historiebøkene og brenne alle bøker om kapitalismen og liberalismen.

Alt dette lar seg gjøre dersom bare sosialister blir flinke nok. Folk vil være fornøyde og ingen vil gjøre opprør fordi de ikke vet at det finnes noe å gjøre opprør mot. Dop vil bidra til å hjelpe sosialistene å forhindre ubehagelige spørsmål, kritikk og motstand.

Men kanskje vil det være noen mennesker som dop ikke fungerer på. Kanskje vil det være noen få individer som er så stae og selvstendige at de klarer å stå i mot propaganda og kjemisk lobotomi. Hva da? Ingen problem. Historien viser at også dette finnes det praktiske løsninger på: konsentrasjonsleire. Hvis man klarer å programmere den jevne mann med ideen om at disse selvstendige menneskene er ”kjettere” eller ”jøder” som er en ”fare for samfunnet” vil det ikke være noe vanskelig å få samlet dem sammen og eliminere dem fra det offentlige liv uten protester. Erfaring fra alle kommunistiske land, samt i fra Nazi-Tyskland viser at dette til og med var mulig helt uten dop.

Så neste gang noen på høyresiden sier at sosialisme ikke fungerer i praksis, ikke tro på han! Da luller du deg bare inn i en falsk trygghet. En gang, hvis de får lov til å holde på lenge nok, vil sosialistene lykkes i å skape det perfekte fengsel som ingen kan bryte ut av. For de fleste på innsiden vil det ikke oppleves som noe fengsel, og dette er også nøkkelen til at sosialismen vil fungere. Gjennom den rette kombinasjonen av propaganda i oppveksten, kontroll av mediene, informasjon, utdanningen, universitetene og kanskje til og med kjemisk lobotomi vil det for de fleste oppleves som om ingenting er galt, med unntak av en vag fornemmelse dypt i sjelen at noe ikke er helt som det skal være.

Faktum er at vi allerede er godt på vei inn i dette samfunnet hvor motstand mot sosialistene ikke lenger er mulig. De har allerede lykkes i å ta barna fra foreldrene tidlig i barndommen og plassert dem i offentlige barnehager, offentlige skoler, offentlige fritidsordninger og offentlige universiteter hvor læreplanen er laget av eliten. Her mates barna med nøyaktig den informasjonen som det passer politikerne.

De store partiene har etablert et tilnærmet ugjennomtrengelig hegemoni. Det er allerede i dag svært vanskelig for politiske alternativer å trenge i gjennom lydmuren til de store partiene. De har klippekort på medietilgang, mens de små partiene aldri får slippe til. Sperregrensen på 4% sørger også for at de aldri har en reell sjanse å utfordre makthegemoniet.

Og mediene består av et stort flertall av sosialister trent opp av marxister på journalistskolene. Automatisk og ubevisst maler de verden utelukkende i rødtoner.

Tenk! Alt dette er ikke bare mulig men skjer faktisk i dag. Tenk hva fremtiden vil bringe når stadig nye og mer utspekulerte bevisste og ubevisste måter å kontrollere befolkningen på blir klekket ut. Du bør begynne å vende deg til tanken på at sosialisme fungerer i praksis med en eneste gang for denne realiteten beveger seg stadig nærmere.

PS: for de som mener at sosialismen og alle dens avskygninger er et ondskapsfullt og moralsk forkastelig slavesystem finnes det et alternativ til høsten, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Du kan hjelpe DLF å få mer enn 500 stemmer i Rogaland, Oslo eller Hedmark, slik at partiet kan stille landsdekkende i 2013. Meld deg inn i Facebook-gruppa “500 stemmer for DLF!“

Vurdert til: av 197 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Midt i sommervarmen med litt lav aktivitet passer det seg med et lite gjesteinnlegg fra en av mine faste lesere. Innholdet i artikkelen får stå for skribentens regning. Jeg er enig i innleggets virkelighetsbeskrivelse, men ikke i dens konklusjon. Jeg fremsetter helt til slutt mitt eget syn.

Om stemmeretten

av Hans Fredrik Hansen

Først og fremst vil jeg benytte anledningen til å takke Onar Åm for anledning til å publisere dette på hans eminente blogg. Åms bidrag til den politiske debatt er utvilsomt av stor verdi, enten man er enig med ham eller ikke.

Jeg ønsker her å belyse en viktig del ved det sosialdemokratiske system som har potensial til å ødelegge det samfunnet vi er en del av om vi ikke griper inn for å snu trenden.

Som Åm flere ganger har poengtert er det sosialdemokratiske ideal likhet. Ikke likhet for loven eller like muligheter for suksess, men materiell likhet uansett hva man måtte bidra med i samfunnet. Dette har ledet til perverterte sosiale programmer som har til hensikt å straffe de som bidrar relativt mye i samfunnet til fordel for de som bidrar relativt lite.

En konsekvens av dette er likelønnsprinsippet.  Man tillater rett og slett ikke samfunnets borgere å tjene i henhold til deres produktivitet ved å innføre minstelønn som da per definisjon vil ligge høyere enn de arbeiderne med lavest produktivitet. Hvis ikke ville minstelønnen ikke være nødvendig. Konsekvensen av dette er selvfølgelig arbeidsledighet; om en arbeiders produksjon ikke kan rettferdiggjøre den lønn han mottar i form av merverdi for sin arbeidsgiver må arbeidsgiveren si opp for å kunne drive lønnsomt. Norske arbeidere må derfor være meget produktive, for vi har en usedvanlig lav arbeidsledighet!

Dette er et paradoks, fordi produktive arbeidere må suppleres med store mengder kapital, og kapitalakkumulasjon blir det på ingen måte oppmuntret til. Sannheten er at norske arbeidere blir ”tvunget” ut i uførhet i stedet for å gå på arbeidsledighetstrygd. Lille Norge har i dag ca 350.000 personer på uføretrygd fordi deres produktivitet ikke kan forsvares av det lønnsnivået som er politisk bestemt i dette landet. Ressurser til disse personene får man gjennom å progressivt øke skattene til de som fortsatt er produktive nok til å forsvare sin lønn. Slik er man i stand til å skape et lønns- og inntektssystem som leder til meget små forskjeller mellom folk.

Men for at systemet skal kunne opprettholdes må man kontinuerlig øke skatteleggingen av den produktive delen av befolkningen. Her vil sikkert mange lesere ty til skatteprosenter og vise at dette ikke er tilfelle. De glemmer da at vi har en sentralbank som har som målsetningen å halvere den monetære verdien til sparere for hver generasjon (de har vært meget flinke og ligger for tiden an til å nå målet sitt før tiden).

Slik inflasjon er i seg selv en ond handling som leder til store utilsiktede konsekvenser, som blant annet dagens såkalte ”finanskrise”. Summen av skatter og avgifter, ekskludert ”inflasjonsskatt” betyr at den jevne arbeider i Norge arbeider ni måneder for de ikke-produktive. Innbefatter vi inflasjonsskatten er bildet følgelig enda dystrere. Dette betyr at nettogevinsten ved å arbeide er 3/9 ((12-9) / 9), altså 1/3 av bruttolønnen. Uføretrygd og andre stønadsordninger vil for en familie i de fleste tilfeller ligge meget tett opp til dette og i noen tilfeller over. Man arbeider kun for differansen mellom det man har netto utbetalt og det man eventuelt kunne få om man klarte å komme seg over på offentlig støtte.

I sum gir dette et incentiv for de lavtlønte som fortsatt er i arbeid til å søke uføretrygd. Dette har hatt en tendens til å bli innvilget og gruppen uføretrygdede øker hvilket leder til ytterligere økt skattetrykk som gir samme incentiv til neste gruppe produktive arbeidere. Nå, dette skulle være enkelt å ordne ved å stramme inn på stønadsordninger slik at incentivet til å bli værende i arbeid øker. Men hvilket parti med maktambisjoner tør gjøre slike grep? De ville automatisk miste 350.000 stemmer! Om noen skulle ha moralsk ryggrad til slike grep ville de selvfølgelig ikke oppnå makten til å gjennomføre sine reformer. Vi er med andre ord fanget i en ond sirkel hvor incentivet til å stå i arbeid stadig forringes og gruppen uføretrygdede stadig øker. I tillegg har denne formidable gruppen felles interesse i å stemme inn de partier som maksimerer deres relative posisjon i samfunnet.

Jeg foreslår derfor at alle som mottar offentlige støtteordninger av enhver sort, være det seg bønder, uføre, arbeidsledige eller studenter mister sin stemmerett. Det er ikke moralsk riktig at en gruppe som bevisst tilraner seg ressurser fra andre grupper skal ha innflytelse på de som skal styre systemet og bestemme over de som faktisk produserer. Dette vil selvfølgelig kreve en grunnlovsendring, men dette kan partiene på stortinget i dag enes om fordi det vil i prinsippet gagne samtlige ved neste valg. Videre bør utbetalte støtteordninger fremkomme som et lån på mottaker side. Merk, dette lånet trenger aldri betales tilbake, men stemmerettigheten gjenvinnes først når lånet er tilbakebetalt. Om man velger å ikke betale tilbake lånet når man igjen er tilbake i arbeid vil stemmerettigheten ikke tilbakeføres.

Et slikt system vil lede til at politikere kan konsentrere sine reformer omkring maksimering av produksjon i stedet for å fokusere på distribusjon ut av dagens ressursers. Det snakkes aldri om maksimering av produksjon! Hvorfor? Det ville jo lede til at sosialistene i neste instans kunne maksimere distribusjon? Vel, likhetsidealet nevnt over minner meg om en historie som ble fortalt i Sovjet.

Ivan og Gregor er naboer. Gregor har et muldyr til Ivans store fortvilelse og misunnelse. En vakker dag kommer en ønskefé på besøk til Ivan og vil oppfylle et ønske han måtte ha. I stedet for å ønske seg to muldyr, ønsker Ivan at Gregors muldyr skal dø. Slik tenker også dagens sosialister. Om de kunne få velge mellom følgende to alternativer ville de valgt det siste: 1) Gjennom en reform som maksimerte produksjonen kunne vi øke den materielle velstanden til Norges lavtløntgrupper 100 prosent fra dagens nivå, men dette innebar at dagens rikeste økte sin velstand med 200 prosent. 2) Gjennom økt skattlegging av ”de rikes” eksisterende ressurser kunne vi redusere deres velstand og dermed øke de fattiges velstand 50 prosent.

Den onde sirkel vi har entret kommer av at en gruppe ikke-produktive har fått uforholdmessig stor makt over samfunnets ressursfordeling, samt sosialistenes irrasjonelle tankegang: maksimere arbeidsplasser, til høy (nominell) lønn i stedet for maksimere produksjon (som utvilsomt vil heve reallønnen flere ganger det dagens politiske system makter). Førstnevnte kan enkelt bøtes på ved at vi tar bort stemmerettigheten til de som lever av andres produktive arbeid. Sistnevnte vil dessverre være en langdryg prosess da rasjonalitet later til å være vanskelig for sosialistene etter at deres Utopia falt sammen som det korthus det var i 1989.

Kommentar: generelt sett er jeg skeptisk til å frata folk en naturlig rett, og stemmerett er en av de rettighetene alle myndige personer bør ha. Det er en viktig del av maktfordelingsprinsippet. Jeg forstår Hansens motivasjon, nemlig å redusere visse pressgruppers makt til å bruke stemmeseddelen sin til å snylte på andre, men i stedet for å begrense stemmeretten har jeg mer sans for å snu hele problemet på hodet. La de få beholde både stemmerett og trygder, men gi de som ønsker å slippe unna statsvelferden mulighet til å melde seg ut av den. Kort sagt, Friborgerskap er en bedre løsning.

Det finnes en gruppe for Friborgerskap på Facebook. Bidra til å støtte opp om denne ordningen ved å melde deg inn der!

Oppdatering: Hans Fredrik Hansen har kommet med en oppfølgerkommentar til mitt svar, og jeg publiserer det her:

Etter publiseringen av gjesteinnlegget mitt har det kommet flere tilbakemeldinger. Jeg ønsker her å svare hovedsakelig på Onar Åms kritikk. Åm mener en bedre løsning vil være et friborgerskap enn å gå til det drastiske skritt å ta bort stemmeretten for de grupper som lever av andres arbeid. Jeg støtter fullt ut friborgerskapet, men ser dette som en transisjon mot et fritt samfunn. Et friborgerskap vil akselerere den prosessen jeg beskriver i innlegget mitt. Ved stadig større skattebyrde vil de gruppene som til enhver tid er minst produktive bli arbeidsløse altså ”uføretrygdede.” Om vi innfører friborgerskapet vil incentivet til å ”hoppe av” også gjelde de mest produktive og det sosialdemokratiske systemets unngåelige undergang vil fremkomme raskere enn i nåværende situasjon.

Da blir spørsmålet hva slags samfunn vi ønsker. Vi liberalister ser for oss en minimal stat, men sterk nok til å opprettholde lov og orden basert på konstitusjonelle bindinger. Hvor langt staten skal strekke seg angående de som ikke er i stand til å utføre produktivt arbeid er det første spørsmålet jeg blir konfrontert med når jeg ytrer disse meninger. Er det mulig å tenke seg at mennesker vil sulte i et slikt samfunn? Bare tanken på at privat velferd ikke vil være stabil nok, tror jeg skremmer så mange mennesker bort fra det liberalistiske samfunn at de godtar dagens system. Det var i dette henseende jeg skrev innlegget. Det systemet jeg beskriver muliggjør et nesten 100 % fritt samfunn, hvor det finnes ordninger som tar vare på de aller svakeste i samfunnet uten å måtte skremme bort majoriteten fra å ville innføre et fritt samfunn. Ved å ta bort stemmeretten minimeres utleggene og ikke minst presset om å stadig øke sosiale velferdsgoder til nivåer som ikke er bærekraftig.

Jeg støtter fullt ut et friborgerskap, men ser det som en transisjon mot et fullt ut liberalistisk samfunn. I dette samfunnet vil de som mottar statlig støtte fratas stemmeretten. Om man opprettholder ordningen med stemmerett for de som mottar støtte vil prosessen påbegynne på ny hvor stadig nye ”gode saker” blir fremkjempet av de som har mye å vinne og gruppen vokser således i både antall og politisk innflytelse. For å opprettholde friheten må stemmeretten fratas disse og det frie samfunn vil deretter lede til økt velstand for alle hvor fokus er produksjon ikke distribusjon.

Kommentar: Slik jeg forstår Hansen er hans hensikt å forsøke å begrense velgeres rett til å begå overgrep mot fredelige, uskyldige minoriteter. Denne intensjonen støtter jeg fullt ut, men mener at det å fjerne stemmeretten for trygdete ikke er veien å gå fordi dette fratar folk ikke bare retten til å begå overgrep men også legitim maktutøvelse (for eksempel å være med i et flertall som vedtar deklaratoriske lover). Den liberalistiske måten å fjerne retten til å begå overgrep er å styrke grunnloven og høyesterett. DLF ønsker å få laget en grunnlov og en høyesterett som gjør det umulig for flertallet å begå overgrep mot minoriteter. Dette er ikke bare en bedre endelig løsning etter min mening men også en som er mye lettere å få gjennomslag for. “Å gjeninnføre rettsstaten” er et langt mer spiselig budskap enn “å frata trygdete stemmeretten.”

Vurdert til: av 142 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nazismen, ultranasjonalisme, antisemittisme og annen form for rasisme er på sterk fremmarsj i Europa. Utrolige 31% av Europas befolkning mener at finanskrisen er jødenes skyld. 14% av tyske kvinner og 9% av tyske menn sier at de kunne tenkt seg å stemme på et nazistisk eller rasistisk parti. Nazistiske og ultranasjonalistiske partier vinner seter i parlamenter og kommunestyrer over hele Europa. I Storbritannia vant British National Party nylig to seter i EU-parlamentet.

Nazismen er sosialdemokratiets onde tvilling, velferdsstatens reaksjonære bakside. Rasisme er en reaksjon på venstresidens destruktive kulturrelativisme. Ultranasjonalisme er en reaksjon på vestlig selvhat og hets av egen kultur. Krav om en sterkere stat er en reaksjon på snillistisk kriminalpolitikk som tar lett på ekte kriminelle. Krav om innvandringsstopp er et resultat av en uansvarlig velferdspolitikk som belønner snyltere og kriminelle og straffer ærlige produktive mennesker.

I Europa har det blitt ført en uansvarlig og destruktiv politikk så lenge at folk blir sinte og hatske. De føler seg maktesløse overfor elitens maktarroganse, de er skuffet over at velferdsstaten ikke leverer det politikerne har lovet og de ser med enorm bekymring på den økende islamiseringen av samfunnet. Resultatet er at de legger skylda for problemene på hendige syndebukker. Jødene og innvandrere får skylden for alle problemene.

Alt ligger til rette for at pendelen svinger i reaksjonær retning i Europa. Det kan i verste fall bety borgerkrig og folkemord slik vi så på Balkan på 90-tallet. Sannsynligheten for dette er foreløpig liten heldigvis, men finanskriser, kronisk høy arbeidsledighet og velferdsstatens kollaps under eldrebølgen vil øke konfliktnivået betraktelig.

Dette kan og må stoppes! Men, det krever politisk mot. Vi må være villig til å utfordre røttene til problemene, nemlig:

1)      En ikke-bærekraftig velferdsstat som er et mekka for snyltere, samtidig som det gjør tiggere og ofre ut av ærlige mennesker.

2)      Sterke reguleringer av arbeidsmarkedet og næringslivet som skaper sosial dumping: skyhøye murer rundt arbeidsmarkedene dumper mennesker ut i kronisk arbeidsledighet.

3)      En destruktiv kulturrelativisme som unnskylder og støtter opp om kulturer som den intellektuelle eliten ser på som stakkarslige eller barbariske, samt en massiv hets av vestlig kultur og bragder.

Folk har god grunn til å være sinte, men deres sinne burde rettes mot politikerne og den intellektuelle eliten som har undergravd Europa i årtier. Europa bærer nå sin markspiste frukt av denne politikken: en ny fremvekst av nazisme.

Gjør din del! Bli med i Facebook-gruppen “Stopp nazismens fremmarsj!”

Vurdert til: av 123 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

USA er ute og kjører, og verst står det til med USAs desidert mest sosialistiske stat, nemlig California. For et par uker siden gikk nemlig staten konkurs – i den grad stater kan gjøre dette. Kassa var da helt tom for penger, og staten så seg nødt til å utstede såkalte IOUs, gjeldsbrev, som betaling. Disse gjeldsbrevene er svært lite populære blant private. Bankene nekter å ta i mot dem og de private leverandørene til staten sier opp sine ansatte.

Bakgrunnen for denne konkursen er at Californiere ønsker å få i både pose og sekk. De vil ha lave skatter og de vil ha supersosialisme med masse offentlige tjenester. Velgerne nekter simpelthen å innse at de har levd som fyllefanter og at regningen nå må betales.

Staten har reagert med å si opp 1/3 av alle lærere i offentlige skoler. Fra høsten av vil altså skoleklassene øke med 50% i størrelse. Politifolk har blitt sagt opp og staten vurderer også å slippe løs fanger og legge ned fengsler for å kutte kostnader!

Midt oppe i denne galskapen har det faktisk kommet frem et vettugt forslag. Idioti og irrasjonalitet er en luksusvare og det er derfor i gode tider at sosialismen virkelig blomstrer. Når politikere får kniven på strupen føler de seg tvunget til å være fornuftige.

Hva er forslaget? Jo, å fullt ut legalisere marijuhana slik at den kan beskattes på lik linje med alkohol. Nå er selve ideen om beskatning den dårlige delen av forslaget, men det er en kjennsgjerning at svært mange av de som sitter i fengsel er dømt for bruk av nettopp marijuhana, og en forbløffende stor andel av politiet er dedikert til å etterforske og bekjempe marijuhana og annen narkotika.

Ved å legalisere marijuhana fullt ut får altså myndighetene både økte skatteinntekter og de kan redusere sine utgifter. Det blir interessant å se om forslaget går i gjennom.

Uansett: California er en forsmak på hva som kommer til å skje i resten av USA. Den neste staten som kommer til å gå konkurs er trolig New York, en annen sosialistisk bastion. Det er synd å si det, men USA får nøyaktig som fortjent. USA har solgt sjela si til sosialismen og nå bærer de konsekvensene av dette.

Vurdert til: av 164 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er interessant å ta et evolusjonært blikk på kjønnsroller. Sex er blant de mest suksessfulle reproduktive strategiene på jorden, hvilket impliserer at den er meget nyttig for overlevelse. Trolig gir sex et evolusjonært fortrinn fordi det tillater raskere evolusjon, altså muligheten til å raskere og mer systematisk skape genetisk variasjon. Sex er altså en måte å øke den evolusjonære “intelligensen” på.

Det finnes mange varianter av kjønn, tvekjønn og organismer som skifter kjønn i løpet av livssyklusen så det er vanskelig å definere eksakt hva som kjennetegner de to kjønnene, men den aksepterte definisjonen ser ut til å være at hunnen er den som bruker sin egen kropp til å inkubere avkommene i en fase av deres liv, enten i form av egg eller foster.

Det betyr i praksis at hunnen bruker mer av sine egne fysiologiske ressurser på avkommets overlevelse enn hannen, og i evolusjonær sammenheng gjør dette henne som regel til det sterke kjønn. Hun har nemlig det sterkeste forhandlingskortet: hun kan nekte hannen sex. Hannen må derfor gjøre en hel haug med ting for å imponere hunnen, og i mange tilfeller har han også en beskyttende rolle og rolle som matsanker.

Som følge av dette kan vi i naturen observere at hunnen ofte er fysisk mindre enn hannen. Hun trenger ikke å være stor for å imponere hannen. Hun sitter nemlig på fødefabrikken.  På tilsvarende vis er det ofte hannen som har mye pynt for å være seksuelt tiltrekkende. Blant hjortedyr er det typisk hannen som har store horn. Blant fugler er det typisk hannen som har flott og fargerik fjærdrakt mens hunnen er mer anonym. Hun trenger ikke å spjåke seg opp fordi hun sitter på den største verdien: fødemaskinen.

Men mennesket er annerledes. Blant apene er det påfallende hvor like i størrelse og styrke mannen og kvinnen faktisk er, og hos mennesket er det faktisk kvinnen som har utviklet seksuell “utspjåking.” Ser du på en hvilken som helst gate i verden i dag ser du at det er kvinner som sminker seg opp og forsøker å virke tiltrekkende på mannen.

Men dette er meget rart. Hvorfor trenger kvinnen å spjåke seg opp når det er hun som sitter på det sterke kortet, fødemaskinen? Den eneste logiske forklaringen på dette er at mannen har utviklet noe som bidrar til å utjevne maktforholdet mellom kjønnene. Men hva kan dette være? Menneskehannen har jo mistet sine muskler, sine tenner, sine sterke ben, sin størrelse. Rent fysisk er mannen blitt mindre imponerende, ikke mer.

Det eneste organet som har vokst dramatisk i størrelse — på bekostning av alle andre — er hjernen. Mannen har altså utjevnet kjønnsforskjellen gjennom økt intelligens, og dermed økt evne til verdiskapning. Mannen kan nå produsere ting som har stor verdi for kvinnen: et trygt hjem, rikelig med mat og velstand. Dette har så stor verdi at kvinnen faktisk vært nødt i større grad til å konkurrere seksuelt om de smarteste og mest produktive mennene.

La meg her skynde meg å legge til at det ikke bare er mannen som har fått høyere intelligens, men mannen har den historiske fordelen at det ikke er han som føder og oppdrar barna. Derfor kommer hans økte intelligens mer til nytte for materiell verdiskapning enn kvinnens.

I denne artikkelen skal jeg ikke trekke noen politiske konklusjoner, men peke på at feminismen og sosialismen har radikalt endret på maktforholdet mellom kvinner og menn de siste 50 årene. Sosialismen har gjort at det området hvor mannen har spesialisert seg innen, nemlig materiell verdiskapning, er blitt gjort gjenstand for slaveri. Sosialisme gjør altså først og fremst mannen til slave av samfunnet.

I tillegg har feminismen gått inn for å ytterligere øke kvinnens makt over mannen ved på voldelig vis å påtvinge seg inn i næringslivet og andre tradisjonelle mannsarenaer. Både feminismen og sosialismen har altså bidratt til å feminisere samfunnet. Det er store likhetstrekk mellom det nordiske sosialdemokratiet og det muslimske shariastyret, bare med motsatt fortegn. Begge er kjønnsundertrykkende samfunn, i strid med menneskets biologiske natur.

Vurdert til: av 174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ofte hører man politikere fra de store partiene snakke om behovet for en “handlekraftig regjering.” Og dette er også begrunnelsen for at systemet belønner de store partiene på alle mulige måter og straffer de små. Ikke nok med at de store partiene får flere stortingsrepresentanter enn deres oppslutning skulle tilsi, men sperregrensen på 4% forhindrer små partier i å bli representert på stortinget.

Men ikke nok med det: kun de store partiene slipper til i den politiske debatten, nettopp med begrunnelse at man ikke kan slippe hvem som helst til fordi de små ikke er “handlekraftige.” Dermed blir de små partiene en selvoppfyllende profeti: dømt til å forbli små fordi de store partiene har rottet seg sammen om å kuppe det politiske systemet til egen fordel.

Men er egentlig det så viktig med “handlekraft”? Fra 1814 til 1884 hadde Norge det som er kjent som embetsmannsstaten. Den gangen hadde Norge null partier! Stortingsrepresentantene ble valgt inn som enkeltpersoner. Stortinget møttes en gang i året for å lage lover, og regjeringen gjorde pent lite. Det fungerte aldeles utmerket! I 70 år bidro dette til å gjøre Norge til et av verdens mest liberale og fremgangsrike land.

Men i 1884 begikk stortingspolitikerne statskupp. De innførte — i strid med Norges grunnlov — parlamentarismen, og siden den gang har de politiske partiene rant til seg stadig mer makt. De virker veldig forskjellige, og til tider virker deres politikk selvmotsigende og direkte virkelighetsfjern. Men, det er én tanke, ett prinsipp som binder alle stortingspartiene sammen: søken etter makt over andre mennesker. Felles for alle deres forslag, deres uttalelser og deres lovvedtak er at de grafser til seg stadig mer makt på andres bekostning. De får en stadig mer “handlekraftig” stat. Les: en totalitær stat.

Hitler gikk til valg nettopp på handlekraft. Han argumenterte at demokratiet var for lite handlekraftig og at man derfor trengte en sterk fører som kunne styre handlekraftig. I dag er det politisk uakspetabelt å snakke om sterke førere og avskaffelse av flertallsstyret, men politikerne har like fullt lært seg å leve med denne begrensningen.

Hitler og Mussolini tok feil: det er mulig å innføre diktatur i et flertallsstyre. Hemmeligheten er at stortingspartiene bare trenger å samarbeide om mantraet om “handlekraft,” at vi ikke kan slippe til andre stemmer i debatten enn de som allerede er representert på stortinget. Faktum er at forskjellen mellom partiene på stortinget er langt mindre enn forskjellen internt i det demokratiske eller republikanske partiet i USA. Stortingspartiene danner egentlig en ettpartistat, en handlekraftig monolitt som ønsker stadig mer kontroll over enkeltindividet.

Du kan bidra til å bryte dette diktatoriske hegemoniet til disse maktsyke partiene. Støtt opp om småpartiene. På Facebook finnes en egen gruppe til støtte for småpartiene, som du finner her. I tillegg vil jeg selvfølgelig oppfordre folk til å støtte opp om det småpartiet i Norge som vil avskaffe flertallsdiktaturet og i vesentlig grad gjeninnføre det styret vi hadde i Norge fra 1814 til 1884, nemlig Det Liberale Folkepartiet. DLF trenger bare 500 stemmer i ett fylke (Rogaland, Hedmark eller Oslo) for å kunne stille landsdekkende i 2013.

Men uansett hva du stemmer i høst: ikke la deg lure av de store partiene som snakker om “handlekraft.” Stem på det partiet som du ligger nærmest politisk, ikke på det partiet du mener har størst sjanse for å vinne. Dersom du stemmer på et parti som 300.000 andre stemmer på er det ekstremt lite sannsynlig at du vil påvirke valget. Dersom du stemmer på et lite parti som DLF har du faktisk reell sjanse for å påvirke valgutfallet, nemlig hvorvidt dette partiet får stille landsdekkende i 2013 eller ikke.

En av de vanligste innvendingene jeg hører mot dette er “tenk hvis alle tenkte slik.” Flott, svarer jeg. Da ville DLF hatt rent flertall på stortinget! Selvfølgelig skjer ikke dette fordi alle ikke tenker slik. Men hvis derimot alle stemte etter hva de faktisk mente, og ikke etter hva de mente var taktisk for å vinne valget ville Norge hatt en langt mer interessant og mindre snever politisk flora.

Vurdert til: av 146 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nazistene og kommunistene var bitre politiske rivaler, ikke fordi de var så forskjellige men fordi de var så like. De kjempet om de samme velgerne og de kjempet for samme sak, nemlig en totalitær sosialistisk stat som styrer hver minste detalj i samfunnet.

Men det var likevel én stor forskjell mellom dem. Kommunistene ønsket revolusjon, mens nazistene ønsket evolusjon. Med andre ord, kommunistene ville innføre sosialisme raskt og voldelig over natten, slik som i Russland. Nazistene derimot ønsket en snikinnføring av sosialisme. De ville tilsynelatende beholde ting nøyaktig slik de var: de ville ha en grunnlov, høyesterett, privat eiendomsrett, en regjering og en kongress. Kun på ett punkt var de like revolusjonære som kommunistene: de ønsket ikke demokrati, altså flertallsstyre.

Men sannheten er at alle disse institusjonene som de beholdt var fasader. De var kulisser som skjulte den underliggende totalitære planen. De hadde formelt sett privat eiendomsrett, men de som eide eiendommen fikk ikke lov til å gjøre hva de ville med den. Kort sagt, eiendomsretten var kun i navnet, ikke i utøvelse av selvbestemmelse.

Det samme gjaldt lovene, høyesterett og andre samfunnsinstitusjoner. De ble beholdt så lenge de samarbeidet og gjorde det maktregimet ønsket, men ble satt til side straks de var uenige.

Denne måten å snikinnføre et totalitært samfunn kaller jeg nazifisering. Det er andre som har gjort noe lignende, men det var Hitler som var den store innovatøren på dette feltet. Siden den gang har kommunistene i vesentlig grad forlatt sin revolusjonære plan og heller valgt å benytte seg av nazifisering. La meg ta noen slike eksempler:

-          SV foreslo nylig å nasjonalisere alle privatskoler i Norge. Utad sier de at skolene skal få drive nøyaktig slik som før, bare at lærerne skal få tryggere lønninger ved å bli statsansatte. Men faktum er at dette åpner for at staten kan bestemme det innholdet og metodene som skolene benytter seg av. Kanskje ikke akkurat i dag, men om 15-20 år, når SV har fått mer makt.

-          Hugo Chavez forbød nylig frie fagforeninger, med den begrunnelse at de var ”kapitalistlakeier.” Han ville at alle arbeidere skulle samles under en statlig, Chavez-styrt fagforening. Dette er nøyaktig hva nazistene gjorde i Tyskland, da de forbød private fagforeninger og erstattet dem med DAF – Deutsche Arbeitsfront.

-          SVs nestleder Audun Lysbakken har sagt at skattene aldri skal settes ned, de skal bare stige dersom den økonomiske veksten tillater det. Med andre ord, det langsiktige målet til SV er åpenbart å nasjonalisere alle økonomisk virksomhet hvor sluttresultatet er en demokratisk variant av Nord-Korea.

Hugo Chavez sin såkalte bolivariske revolusjon er et prakteksempel på nazifisering av samfunnet, senest utført av nå avsatte president Zelaya i Honduras. Bolivarisk nazifisering bruker samfunnets egne institusjoner til å bryte ned alle rettsstatlige elementer og erstatter det med et fascistisk regime.

Men det kanskje groveste eksempelet på nazifisering i Norge har det dessverre vært bred oppslutning om fra de fleste stortingspartier, nemlig nazifiseringen av grunnloven.

I 1884 valgte et stort flertall av politikerne på stortinget å lage parlamentarismen som en ”konstitusjonell sedvane.” Med andre ord, de begikk i realiteten et fløyelsstatskupp hvor de formelt sett beholder grunnloven uforandret, men bare velger å ignorere den. Dermed kan politikerne skryte på seg at de er store tilhengere av demokrati og rettsstaten, selv om høyesterett og grunnloven kun er pappkulisser som ikke lenger har noen funksjon.

Sannheten er nemlig at siden 1884 har politikerne kunnet gjøre mer eller mindre hva de ville uten å måtte bekymre seg for å være begrenset av grunnloven. Så lenge endringene skjedde sakte nok og skjult nok slik at ingen kunne ta de på at dette var åpenbare grunnlovsbrudd var og er de fri til å gjøre hva de vil.

Parlamentarismen er et stygt eksempel på nazifiseringen av den norske grunnlov. Hitler kunne ikke gjort dette bedre.

Den kanskje beste måten å vise hva slags politisk system vi har fått i Norge er å simpelthen fjerne pappkulissene og se hva som egentlig skjuler seg under. Da kan vi begynne med å avskaffe grunnloven og høyesterett. Det betyr i realiteten at stortinget har totalitær makt – ”all makt i denne sal.”

Det betyr i praksis at vi har flertallsfascisme i Norge. Hvis det er flertall for å kaste homofile i fengsel eller sterilisere tatere er det ingenting som hindrer dem i det. Hvis flertallet vil innføre 100% skatt og nasjonalisere all økonomisk virksomhet er det fritt frem. Hvis flertallet vil ta barna fra foreldrene og plassere dem i offentlige institusjoner og indoktrinere dem med sosialistisk propaganda frem til de er myndige er det fritt frem for dette.

Tenk deg et samfunn der hvor det ikke finnes en høyesterett og en grunnlov som beskytter minoritetene i landet, især ikke den minste minoritet av dem alle, individet. Vel, det er egentlig slik vi har det i Norge i dag. Grunnloven er død. Det er bare flaks at vi har et flertall som tilfeldigvis ikke vil gasse jøder eller innføre 100% skatt.

Det finnes dog et parti i Norge som ønsker å av-nazifisere landet og grunnloven, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Å av-nazifisere landet betyr i praksis å gjeninnføre rettsstaten og gjeninnføre grunnloven. DLF vil gjeninnføre likhet forloven, gjenninføre maktfordelingsprinsippet og gjeninnføre bevisbyrde for bruk av vold.

Hvis du ønsker å leve i en rettsstat der hvor grunnloven, høyesterett og militæret beskytter individet mot overgrep fra det styrende flertallet bør du gi din stemme til DLF til høsten.

Vurdert til: av 164 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ronny Kjelsberg i Rødt fortsetter å insistere på at avsettelsen av president Zelaya var udemokratisk og et statskupp, til tross for at kongressen, riksadvokaten, høyesterett, militæret og størsteparten av det honduranske folk ser ut til å stille seg bak avgjørelsen.

Heldigvis ser det ut til å være en del mainstream medier som har sluttet å være mikrofonstativ for sosialistiske diktatorer i Latin-Amerika og heller fortalt de bakenforliggende faktaene i saken. Wall Street Journal er en av disse. Her er et utdrag:

”That Mr. Zelaya acted as if he were above the law, there is no doubt. While Honduran law allows for a constitutional rewrite, the power to open that door does not lie with the president. A constituent assembly can only be called through a national referendum approved by its Congress.

But Mr. Zelaya declared the vote on his own and had Mr. Chávez ship him the necessary ballots from Venezuela. The Supreme Court ruled his referendum unconstitutional, and it instructed the military not to carry out the logistics of the vote as it normally would do.

The top military commander, Gen. Romeo Vásquez Velásquez, told the president that he would have to comply. Mr. Zelaya promptly fired him. The Supreme Court ordered him reinstated. Mr. Zelaya refused.

Calculating that some critical mass of Hondurans would take his side, the president decided he would run the referendum himself. So on Thursday he led a mob that broke into the military installation where the ballots from Venezuela were being stored and then had his supporters distribute them in defiance of the Supreme Court’s order.

The attorney general had already made clear that the referendum was illegal, and he further announced that he would prosecute anyone involved in carrying it out. Yesterday, Mr. Zelaya was arrested by the military and is now in exile in Costa Rica.”

Så vidt jeg kan bedømme er ingen av disse hendelsene eller innholdet i de omtalte paragrafer omstridte. Fakta er altså at Zelaya har samarbeidet med en fremmed fascistisk militærmakt (Venezuela) om å bryte grunnloven, han har sparket en leder for militæret fordi han nektet å utføre en ordre i strid med høyesterett, han har flere ganger nektet å respektere høyesteretts avgjørelser og han har arrangert et innbrudd i en militærinstallasjon for å iverksette sine grunnlovsstridige handlinger.

Ronny Kjelsberg mener at det er ”udemokratisk” at ikke Zelaya får lov til å gjøre alle disse tingene, hvilket sier en hel del om hva Rødt mener om hva demokrati er for noe. Rødt mener også at fascistregimet i Venezuela er et eksempel på ”demokrati” og da tror jeg at vi skal være temmelig glad for at ikke vi har mer av den type ”demokrati” i Norge, selv om venstresiden presser hardt på.

Kjelsberg er veldig opptatt av hvor utrolig bagatellmessig Zelayas atferd har vært samtidig som han gjør et stort nummer ut av at Honduras har innført unntakstilstand og portforbud som følge av en del opptøyer etter avsettelsen. Hvis dette forblir en permanent tilstand vil jeg si meg enig med Kjelsberg at dette er et brudd på demokratiske spilleregler og på grunnloven, men grunnloven åpner for unntakstilstand nettopp i slike tilfeller med politisk ustabilitet.

Det er intet nytt og spesielt med dette. Alle vestlige land har lover som muliggjør unntakstilstand. Så lenge de er konstitusjonelt begrunnnet og oppheves ved første anledning at dette lar seg gjøre er dette akseptabelt. Jeg kjenner for lite til tilstanden i Honduras for øyeblikket for å si om en slik unntakstilstand er legitim, men det virker logisk og tidligere tiders erfaring med galne, narsissistiske diktatorspirer slik som Salvador Allende i Chile eller Hugo Chavez i Venezuela viser at deres handlinger virkelig er politisk svært destabiliserende.

Kjelsberg mener at liberalisters fokus på det konstitusjonelle aspektet utelukkende dreier seg om at vi liberalister ikke liker Zelayas politikk og at vi derfor er ”udemokratiske.” Sannheten er at det er Rødt, Zelaya, Castro og Chavez som er udemokratiske. Det som kjennetegner demokrati er at ALLE får lov til å bestemme over sitt eget liv, ikke bare flertallet. Demokrati betyr folkestyre, ikke flertallsstyre.

Det finnes en enkel test på hvem som er mest liberale, mest demokratiske og mest tolerante, nemlig i hvor stor grad en ideologi tillater andre å utøve sin ideologi i fred. Vi liberalister har ingen verdens ting i mot at sosialister skal få utøve sosialisme så mye de bare orker, så lenge de bare ikke tvinger alle ikke-sosialister til å bli med i deres sosialistiske kollektiv. Sosialister derimot vil overhodet ikke tillate liberalister å utøve sin ideologi i fred på deres egen eiendom. Sosialister vil tvinge absolutt alle inn i et sosialistisk fellesskap. Dette er fundamentalt fascistisk.

Kjernen i fascismen, slik Mussolini definerte den, er tvungen enhet: staten er alt, individet er intet. Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Flertallsfascisme gir flertallet totalitær makt over mindretallet. Individet har intet det skulle ha sagt i mot den flertallsstøttede eliten.

Liberalismen og den politiske sosialismen er altså motpoler. Liberalismen er fundamentalt demokratisk, mens sosialismen er fundamentalt fascistisk. Når Kjelsberg blir opprørt over at Zelaya ikke får ignorere høyesterett er det hans fascistiske verdensbilde som skinner i gjennom. For en fascist er det fullstendig uhørt at ikke flertallet kan få gjøre hva det vil med mindretallet.

Det skremmende med situasjonen i Honduras er at det viser hvor utbredt flertallsfascismen er blant verdens politikere. Så langt har så vidt jeg vet ikke et eneste land i Vesten støttet Honduras, selv om alt tyder på at dette var en rettsstatlig avgjørelse.

Det finnes bare ett parti i Norge som er opptatt av å ha en sterk rettsstat og grunnlov som sikrer individet mot flertallsovergripere, og det er Det Liberale Folkepartiet. Hvis du er blitt skremt av de holdningene som er kommet frem i Norge og i verden angående grunnloven og rettsstaten bør du stemme på DLF til høsten. Her er en Facebook-gruppe som heter “500 stemmer for DLF” for deg som bor i Oslo, Rogaland eller Hedmark og som har tenkt til å stemme på DLF til høsten. Meld deg inn og bidra til at vi kan få stille landsdekkende i 2013!

Oppdatering: I følge Bloomberg News var det en enstemmig avgjørelse blant Honduras 16 høyesterettsdommere om å fjerne Zelaya som president.

Vurdert til: av 134 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slik bildet nå tegner seg finnes det visse likhetstrekk mellom den militære avsettelsen av president Allende i Chile i 1973 og den militære avsettelsen av president Zelaya i Honduras for et par dager siden.

I begge tilfeller brøt presidenten loven og satt til side grunnloven. I begge tilfeller var presidentens handlinger erklært ulovlige og grunnlovsstridige av høyesterett. I begge tilfeller oppfordret et flertall av kongressen presidenten til å slutte med sine ulovligheter. I begge tilfeller ble presidenten avsatt av militæret. I begge tilfeller stilte et stort flertall av befolkningen seg bak avsettelsen.

Dog var det store forskjeller mellom disse to hendelsene. I Chile rakk Allende å ødelegge hele landet med nasjonalisering og hyperinflasjon og å nesten føre landet ut i borgerkrig, mens i Honduras ble presidenten avsatt så raskt at han ikke rakk å skade landet.

I Chile var det stort kaos i forkant av avsettelsen fordi det rådet enorm usikkerhet med hensyn på hvem som skulle gjøre noe og til slutt tok Pinochet på seg ansvaret, mens i Honduras var det ingen slik usikkerhet fordi grunnloven var krystallklar om hvem som hadde ansvar for å utføre ordren – høyesterett.

I Chile var det ingen retningslinjer for hva som skulle skje etter avsettelsen og resultatet var 17 år med militærdiktatur under Pinochet, mens i Honduras var igjen grunnloven krystallklar på at det var kongresslederen som skulle utnevnes som overgangspresident i påvente av nyvalg. Militæret i Honduras overleverte umiddelbart makten til kongresslederen, helt i henhold til grunnloven.

Den store forskjellen mellom Chile i 1973 og Honduras i 2009 ser altså ut til å ha vært at Chile ikke hadde en grunnlov som var bygget for å håndtere kriminelle wannabe-diktatorpresidenter, mens Honduras faktisk hadde lært av militærkuppet i Chile (og mange, mange andre militærkupp i Latin-Amerika) og laget en skikkelig god grunnlov som var klar og tydelig på at det var høyesteretts rett og plikt til å beordre militæret til å avsette presidenten.

Selv altså om mye er galt i Honduras har de tydeligvis fått til noe riktig. Det er dog interessant å se på hva som var bakgrunnen for at presidenten ble avsatt. Selve den utløsende faktoren var at Zelaya ønsket å foreta en rådgivende folkeavstemning om presidenten kunne sitte i mer enn 4 år. På dette punktet er grunnloven hyperstreng. Grunnloven spesifiserer at en president kun kan sitte i 4 år og denne paragrafen kan aldri endres! Faktisk er det grunnlovsstridig for en president å bare diskutere offentlig muligheten for å utvide denne grensen.

Dette høres temmelig paranoid ut, men husk: dette er ikke lille snille Norge vi snakker om. Latin-Amerikas historie er full av maktsyke narsissister som har forsøkt å gjøre seg til president på livstid og formelen går noenlunde slik: 1) bestikke de fattige uutdannete bøndene i landet, 2) avholde “rådgivende” folkeavstemninger, 3) bruke den ampre spenningen i landet og splittelsen til å tilsidesette grunnloven og 4) bli diktator på livstid.

Den siste i rekken som har fulgt denne formelen er Hugo Chavez, som “tilfeldigvis” også har vært Mel Zelayas beste venn og politiske mentor de siste 2 årene. Hmmmm.

Og “tilfeldigvis” var det nøyaktig denne formelen Zelaya begynte å benytte seg av den siste tiden. Hmmmm.

Vel er grunnloven til Honduras temmelig paranoid, men nettopp handlingene til Mel Zelaya viser at det var en veldig god grunn til at den ble laget slik.

Interessant nok har nå Hugo Chavez — leder av en fremmed makt — truet med å invadere Honduras militært hvis ikke Zelaya blir gjeninsatt. Vestens reaksjon på at despoten og fascisten Chavez truer et fredelig land med aggresjonskrig? Å stille seg bak Chavez med krav om at presidenten må gjeninnsettes.

I Vesten har man valgt å lytte utelukkende til Zelayas og fascisten Hugo Chavez sin versjon av hva som har skjedd i Honduras. Ingen ser ut til å ha giddet å foreta en liten undersøkelse om hva Honduranerne selv mener om saken. Obama, Gahr Støre og et helt kobbel av venstrevridde vestlige politikere har simpelthen blindt og ukritisk valgt å støtte det som ser ut til å være en kriminell president.

Ingen i vestlig presse skriver et pip om de rettsstatlige sidene ved avsettelsen. Det virker som om ingen vet hva en grunnlov og en rettsstat er for noe. I Norge var det, meg bekjent, kun to ensomme bloggere som uavhengig av hverandre raskt satte spørsmålstegn ved pressens påstand om at situasjonen i Honduras var et statskupp, nemlig meg selv og Liberaleren ved Per Aage Pleym Christensen. Begge er liberalister.

Liberalister klarer altså å se tydelig der hvor verdens presse og politikere oppfører seg som tilbakestående bavianer. Husk på dette når dere går til valgurnene i høst. Hvis dere ønsker å støtte et parti som tar grunnloven og rettsstaten på alvor bør dere stemme på Det Liberale Folkepartiet. DLF er det eneste partiet i Norge som ønsker en rendyrket rettsstat som fratar politikere muligheten til å utøve diktatorisk makt. DLF har kun én eneste politisk agenda, nemlig å redde grunnloven og gjeninnføre rettsstaten i Norge.

Vurdert til: av 158 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende