Jeg har skrevet mye om forskjellige temaer, men ett jeg har skrevet lite om er hvordan 100% private løsninger skal fungere under laissez-faire innen områder som veier og vann. Dette er trolig noen av de siste områdene som vil bli liberalisert og jeg skal forklare hvorfor med et par analogier.
Rullestolanalogien
Anta at et barn har ekstremt overbeskyttende foreldre som plasserer sitt friske barn i rullestol fordi de er overbevist om at barnet ikke kan gå på egenhånd. Etter 10 år i rullestol har så mye muskelmasse forsvunnet fra beina at barnet faktisk ikke er i stand til å stå på egenhånd.
En dag forsøker barnet å reise seg. Det er ekstremt smertefullt for barnet å reise seg, hun klarer ikke å gå og faller. Foreldrene blir hysteriske og bruker denne hendelsen som bevis på at rullestolen var en nødvendighet, at barnet virkelig ikke er i stand til å gå på egenhånd. De konkluderer at det er utopisk for barnet å noensinne lære seg å gå og at hun må være lenket til rullestolen resten av livet sitt.
Men sannheten er at problemene som barnet opplevde med å gå utelukkende skyldes rullestolen som foreldrene har tvunget barnet til å sitte i. Selv om barnet er ute av stand til å gå til å begynne med kan hun likevel gjennom trening bli fullstendig før igjen. Hun kan bygge opp muskler og lære seg å gå.
Det vil være en smertefull prosess som krever mye arbeid og prøving og feiling men dersom hun får lov til det vil hun kunne frigjøre seg fra rullestolen. På kort sikt er det altså kanskje mer komfortabelt å sitte i rullestolen men på lang sikt lønner det seg for barnet å ta den smertefulle opplevelsen med å lære seg å gå.
Bytt ut overbeskyttende foreldre med en sosialdemokratisk elite, barnet med ”folk flest” og rullestolen med velferdsstaten og da har man et nokså klart bilde av konflikten mellom liberalister og sosialdemokrater. Velferdsstaten skaper så mange problemer og forkrøpler folk så mye at det faktisk tar tid for private løsninger å vokse frem og bli overlegne de offentlige. Dette er IKKE en svakhet med liberalismen for det er ikke liberalister som innførte velferdsstaten og skapte disse problemene.
Denne analogien gjelder alle ting som er underlagt velferdsstaten, men det er særlig sant for veier og vann og andre problemer hvor det skapes et meget komplisert og omfattende nettverk av kontrakter som lett har en tendens til å involvere veldig mange mennesker og relasjoner. For slike problemer er en annen analogi et viktig supplement.
Blekk i vann
Sett nå at du har en liten flaske med blekk og et lite akvarium. Hvis denne flaska er vanntett kan du sette den i akvariet og blekket og vannet holde seg separat. Resultatet er at du nå enkelt kan ta ut litt vann i fra akvariet uten at det inneholder blekk. Du kan sette en ny flaske med blekk i vannet og slik kan du holde på svært lenge og fremdeles er det enkelt for deg å få ut litt rent vann i fra akvariet.
Men sett nå at du synes at flasketeknologi som skiller vann og blekk er noe tull. Du ønsker en fellesskapsløsning for blekk og vann. Du blander blekket direkte ut i akvariet! Vips så har du altså oppnådd å få tilgang til vann og blekk overalt! Ingen kunstige skiller! Ingen fordyrende grenser! Alt er bare fryd og gammen.
Sett nå at du senere skal forsøke å separere blekk og vann. Da har du en stor utfordring! Kritikerne av slik blekkseparasjon vil hevde at dette er fullstendig utopisk og at det er totalt umulig å skille blekk og vann. Men problemet er IKKE at flasker ikke fungerer til å separere vann og blekk. Problemet er at flaskemotstanderne har blandet vann og blekk og det å separere dem er vanskelig når de først er blitt blandet. Det betyr ikke at det er umulig, bare at det er utfordrende og at man i en overgangsperiode vil ha problemer før man har fått et system hvor flasker fungerer som metode for å separere blekk og vann.
Analogien her er privat eiendom versus felleseiendom. Privat eiendomsrett dreier seg om å separere og skape klare skiller mellom folk: mitt er mitt og ditt er ditt. Det er analogt med flasketeknologi som skiller blekk og vann. Felleseiendom medfører å blande sammen alles eiendom i en fellespott og dernest dele den likt ut til alle. Her tilhører alt alle og ingen. Dette er analogt med å blande blekk og vann i et stort akvarium.
Til en viss grad står alle områder i samfunnet overfor de samme utfordringene å separere det som allerede har blitt blandet sammen. Men enkelte ting er lettere å separere ut enn andre ting, og da jeg jobbet med utarbeidingen av friborgerskap var hele poenget å samle sammen under en paraply alle de deler av statsvelferden som er enkelt å separere ut. Veier er en av de områdene som er vanskelig å separere ut når de først er blitt blandet og derfor inngår de ikke i friborgerskap. Jeg understreker at problemet her først og fremst er at de er blitt blandet sammen, ikke at private veier som sådan er særlig vanskelig å få til. Utfordringen ligger først og fremst i å rydde opp rotet skapt av sosialdemokratene.
Blanke ark
La oss innrømme det med en eneste gang: det å rydde opp etter sosialdemokrater er svært, svært utfordrende. De er ekstremt flinke til å rote ting til og skape problemer og dernest legge skylden på alle andre, og vi liberalister er ikke overmennesker. Derfor er det ingen problem for vrange mennesker som er sykt skeptiske til privatisering å dytte liberalister opp i hjørnet når det gjelder utfordringene med privatisering av veier og annen infrastruktur. Det er så lett for dem å komme med hypotetiske situasjoner som angivelig viser at privatisering ikke fungerer i praksis.
Merkelig nok konstruerer disse menneskene aldri tilsvarende hypotetiske situasjoner for statlige, offentlige løsninger: ”hva med om flertallet velger et nazistisk parti og dreper jøder?” , ”hva med om flertallet velger å forby homofili og kastrere tatere?” , ”hva med om staten nasjonaliserer alle veiene og skaper køer og dårlige veier?” , ”hva med om staten trykker så mye penger at det skaper hyperinflasjon?” , ”hva med om politikerne gjør så store inngrep i økonomien at det skaper en 10-årig depresjon med 30% arbeidsledighet?”, ”hva med om deres politikk fører til at verdenskriger startes?” osv. Faktisk avviser de selv som regel slike eksempler som ”latterlige,” ”søkte” og ”usaklige” selv om det finnes plenty av eksempler på at flertallet og staten har gjort helt ville og ekstremt skadelige ting. Alle mine eksempler ovenfor har faktisk skjedd i virkeligheten i det 20. århundret.
I stedet for å gi dem en enkel match og bære ansvaret for alle skadene sosialdemokratene har gjort på liberalismens skuldre skal jeg selv konstruere en hypotetisk situasjon på mine egne premisser. Jeg skal late som om vi starter med blanke ark, et 100% liberalistisk samfunn hvor all eiendom og all infrastruktur er privat og så skal vi se hvordan et slikt samfunn vil utvikle seg. Et slikt hypotetisk eksempel vil ikke ha noen av de problemene som kritikerne av liberalismen dikter opp.
Kritikerne kan gjerne klage på at det er helt urealistisk å starte med blanke ark, men poenget mitt med dette eksempelet er å luke bort alle problemene som sosialdemokratene har skapt slik at vi kan utelukkende vurdere laissez-faire, ikke oppryddingsarbeidet etter sosialdemokratiet.
Dessuten er det faktisk ikke så utopisk å starte med blanke ark som en vil ha det til. Det finnes mange steder i verden som er nesten folketomme, for eksempel store deler av Afrika, og det er mulig å lage en laissez-faire stat helt fra grunnen av.
En teknologisk utfordring
I det øyeblikket man starter fra grunnen av er det lett å forstå at dette ikke primært er et juridisk og rettighetsmessig problem men en teknologisk utfordring hvor jus og kontrakter er en del av byggesteinene. Privat eiendomsrett dreier seg om å separere individer og deres eiendommer på en klar og entydig måte på en slik måte at de kan sameksistere sømløst. Langt ute i bushen hvor det er milevis mellom hvert hus og mye urørt natur i mellom er dette åpenbart ikke noe problem. Problemet oppstår primært hvor folk bor tett sammen, altså i byene.
I en by bor folk tett og skal samtidig forsøke å leve og bevege seg uavhengig av hverandre. Dette er beslektet med problemstillinger folk kjenner i fra andre områder: sfærepakking i matematikken, (Optimal måte å pakke sfærer på i et n-dimensjonalt rom.), flislegging, organisering av filer på en harddisk og datakomprimering.
Her finnes det selvfølgelig ingen enkeltløsning. Det går an å løse dette på mange forskjellige måter. En måte er at store kapitalister går inn for å lage en by fra grunnen av og å designe et system som gjør det mulig å bygge opp byen organisk på en slik måte at nye utvidelser eller ombygninger passer sømløst inn i den eksisterende strukturen.
Disse kjøper da opp store landområder (eller en opsjon på områdene) som de ønsker å omgjøre til by og dernest deler de dem opp i biter eller ”fliser” som passer enkelt sammen. Mange har gjort dette før og flere former er blitt brukt. Den vanligste er kvadratet. En annen er likesidete trekanter eller alternativt sekskanter. alle disse formene kan brukes til å ”flislegge” et 2-dimensjonalt areal. Disse standardiserte eiendommene kan kjøpes og selges og bygges på nokså sømløst.
For å sikre transport og annen infrastruktur som skal brukes til å distribuere informasjon, strøm, vann, mennesker og varer settes visse standardiserte deler av eiendommen av til transportkorridorer. Dette bygges inn som klausul i eiendomskontrakten som fremtidige kjøpere godtar. For å få lov til å bli bundet sammen med resten av byen aksepterer man at disse delene av korridorene kan brukes til veibygging og lignende, og at man ikke kan forhindre transport eller utbygging i dem.
Selvfølgelig trenger man ikke å ha noen storkapitalister i bunn for å få til dette. Det kan også gjøres av mange enkeltindivider som bare bygger på en standardkontrakt, gjerne en internasjonalt anerkjent standard. Man trenger heller ikke å basere seg på flisemønstre selv om dette er det desidert enkleste.
Konklusjon
Det hele ble ganske enkelt når man startet med blanke ark, ikke sant? Jeg kunne ha fortsatt i det vide og det brede om hvordan man kunne ha organisert eiendommene og standardkontrakten som følger med dem, men jeg tror de fleste skjønner tegninga. Privat infrastruktur er temmelig trivielt når markedet har fått gått seg ”varm” over noen tiår og trent seg opp til å finne de optimale løsningene.
Derimot er jeg helt med på at det å privatisere veiene ikke er så trivielt i dag, men jeg håper at jeg med mitt hypotetiske eksempel har vist at dette utelukkende skyldes maktkåte elitister som har insistert på offentlige løsninger (Trolig en arv fra romerriket) og at det er deres rot som kompliserer prosessen, ikke liberalismen som sådan.
Likevel mener jeg at det er fullt mulig å privatisere veier selv om det vil være en overgangsperiode på mange tiår hvor ting ikke fungerer optimalt. I mellomtiden får vi bare leve med alle ondene som offentlige veier har skapt: ineffektivitet, lav hastighet, køer, forurensing, støy, arealødeleggelser og farlige veier.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende