Da er avstemningen klar og jeg har blitt kåret til Norges beste politiske blogger i en litt uhøytidlig og uformell kåring hos Svein Tore Marthinsen. Slike kåringer er popularitetskonkurranser og derfor skal man ta dem med en god klype salt.

Likevel vil jeg fremheve noe som jeg synes var interessant. Totalt sett har jeg ikke flere lesere enn de fleste andre nominerte. Mange av dem har flere lesere enn meg. Likevel fikk jeg nesten 1/4 av stemmene og nesten dobbelt så mye som nummer 2. Dette vitner for meg om at min blogg kanskje gjør litt mer inntrykk på mine lesere enn andre blogger.

Og så er spørsmålet hvorfor jeg gjør det? Svaret tror jeg ligger i at jeg tør å fortelle den utilslørte sannheten om den politiske eliten og situasjonen i landet. Jeg tør å utfordre den rådende moral og ikke bare si at den er feil men at den er ond.

Derfor tror jeg en god del av de leserne som følger min blogg er mennesker som gjennom mange år har fått oppleve på kroppen den venstreintellektuelle maktelitens overgrep mot enkeltindividet. I årevis har de kjeftet huden full på alle som ønsker å stå med rak rygg og være seg selv, og det er vanskelig å stå i mot dette kattejammeret ettersom overgrepene begynner allerede tidlig i barndommen, i enhetsskolen.

Slike onde overgrep av maktarrogante sosialister kan ta pusten ut av en hver. Det jeg har gjort som jeg har fått tilbakemelding fra en del om er å stå klart og tydelig på deres side og komme med et klart og utvetydig budskap: ditt liv er ditt og bare ditt. Sosialistene har ikke krav på så mye som lillefingeren din. Du gjør ingenting moralsk galt når du ønsker å leve ditt liv i fred fra hyenene. Det er hyenene det er noe fundamentalt galt med, ikke deg. Vær derfor ikke redd for å stå med rak rygg.

De har kanskje slått deg ned til bakken i årevis med sine hersketeknikker og trusler om fengsel, men egentlig er de svake. Ondskap har ingen kraft i seg selv. Onde mennesker får kun sin makt når gode mennesker gir opp. Deres lugubre aktiviteter tåler ikke dagens lys. Det er derfor ulv må kle seg i fåreklær og troll sprekker i sollyset. Min blogg har forhåpentligvis bidratt til å skyve trollene ut i dagslyset og dermed gitt en del mennesker mot til å tro på sin rett til sitt eget liv. Uansett, takk til alle som stemte på meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noensinne vært i en dyrepark? Da har du altså opplevd å være ivrig tilskuer av dyr som lever kronisk i fangenskap. Små barn synes det er veldig kjekt å se på alle dyrene, men synes dyrene det er veldig kjekt å leve i fangenskap?

Nei, i fangenskap blir dyr tamme og dorske og er bare en skygge av seg selv. Dette gjenspeiles i fødselsraten hos dyr i fangenskap. For mange dyr faller den og gjenspeiler at noe ikke er som det skal være. Pandaene for eksempel, som også formerer seg nokså sjeldent i naturen, får så sjelden avkom i fangenskap at det blir mediastoff hver gang det skjer.

Vel, dette gjelder ikke bare dyr. Det gjelder mennesker også. I over 100 år har eliten i Europa hatt et ekstremt nedlatende syn på ”vanlige” folk og ønsket å temme dem og plassere dem i fangenskap og lage en dyrepark for mennesker. Velferdsstaten kalles denne dyreparken. Der ligger menneskene i bur og blir tamme og dorske og er bare en skygge av seg selv. De får mat, stell og trygghet uten å løfte en finger for det.

Mennesket er tydeligvis en av de artene som takler fangenskap nokså dårlig for fødselsratene har i Europa falt til langt under bærekraftig nivå.

Kanskje lever dyr lenger og har bedre helse i fangenskap enn i naturen, men det er noe patetisk over tamme dyr. I stedet for å leve slik evolusjonen har utviklet dem over 4 milliarder år holdes de kunstig i live i kuvøse. De er blitt kjæledyr, noens eiendom.

Slik er det også med folk flest, de er blitt elitens kjæledyr. Eliten liker å stelle dem og passe på dem for det får dem til å føle seg viktige og betydningsfulle. Det er for så vidt ingenting galt å ville passe på andre mennesker, men eliten vil ikke gi folk et valg. De vil ha tvungen enhet i Zooropa. Alle skal med, ingen slipper unna.

Selv om dagens elite er langt mykere og sympatiske enn Hitler og Mussolini er det ikke til å komme i fra at de til syvende og sist er like både i sinn og i handling. De hungrer etter makt og er villig til å bruke vold mot uskyldige mennesker for å skaffe seg den.

Men mennesket hører ikke hjemme i en dyrepark. Mennesket er utstyrt med dyrerikets beste hjerne og med fri vilje. På samme måte som fisken har behov for å leve i vannet trenger mennesket å leve i fred, fri til å bruke sin intelligens til å produsere og handle. Zooropa er et hån mot mennesket. Mennesket bør ikke være et utstillingsobjekt eller kjæledyr for en nysgjerrig og maktkåt elite.

I Norge finnes det bare ett eneste parti som ikke ønsker at landet skal være en dyrepark for mennesker, og det er Det Liberale Folkepartiet. Hvis du ikke ønsker at kulturen og samfunnet skal råtne hen i en patetisk pøl av tamme kjæledyr til den fordervete elitens forlystelse bør du gi din stemme til DLF til høsten. DLF sier nei til Zooropa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er meget mulig at vi lever i endetiden – for Europa. Europa er nemlig infisert av en selvmordskult som gjør at dette kontinentet er på vei over kanten av stupet. Kanskje er det allerede for sent å stoppe denne utviklingen. Europa er døende, både kulturelt og befolkningsmessig.

Hva er så denne selvmordskulten? Det er sosialismen og dens moderne inkarnasjon i velferdsstaten. Det var på midten av 60-tallet av velferdsstaten for alvor ble utbygget i Europa, og fra og med da falt fødselsraten til under 2,1 barn per kvinne og har siden den gang fortsatt å falle. I dag er fødselsraten katastrofalt lav i mange europeiske land, både i de som for øyeblikket rammes av velferdsstaten i Vest-Europa og i de som lever i ruinene av kommunismen i øst-Europa.

I enkelte europeiske land fødes det så lite som 1,1 barn per kvinne, hvilket betyr en halvvering av befolkningen per generasjon. Mange snakker om at deflasjon – reduksjon i pengemengden – er så farlig og destruktivt for et samfunn at man er villig til å trykke penger over en lav sko for å unngå dette. Det er riktig at en monetær deflasjon er farlig for et samfunn. Tenk da hvor farlig menneskelig deflasjon, en kronisk innskrumping av den menneskelige kapital, er.

Det som skjer i Europa nå er at sosialistene i vesentlig grad har lykkes med å myrde det menneskelige sinn. Sosialistene dreper ikke kroppen til folk, men sjelen. Det gjør de ved å umyndiggjøre folk og frata dem selvråderett. Fri vilje og intelligens er en muskel som må trenes hver dag for å ikke dø. Velferdsstaten og sosialistenes ”multikulturalisme” og ”sekularisme” lobotomerer folk og gjør dem til zombier – levende døde.

Den venstreintellektuell elitens våte drøm er å være far og mor til alle mennesker. De vil gjøre alle folk til sine barn. Alle voksenavgjørelser (slik som sparing til pensjon, sykdom, sykefravær, skole etc.) overlates til byråkratene og politikerne, og så kan de umyndiggjorte europeerne få lommepenger til å kjøpe Nintendo og reise på ferie for.

Hvordan har politikere klart dette kunststykket å lokke folk til å gi opp sin egen frihet (og samtidig slavelegge det mindretallet som ikke ønsker dette)? Jo, ved å pushe velferdsdop. De lover gratis helsevesen og varm skolemat og når først folk har fått smaken på dopet blir de hekta. Fra da av er det en smal sak å lobotomere dem.

Det som kjennetegner narkomane er at de bare er en skygge av seg selv. De gjør alt for å få dopet. Selger sjel og prinsipper på billigsalg. Alt som heter egenverd og individualitet forsvinner. De blir levende døde.

Men det var en ting de venstreintellektuelle ikke tenkte på. Når man behandler voksne mennesker som barn begynner de å oppføre seg som barn. De vil leke i sandkassen til de er hundre år. Det som markerer den definitive overgangen fra barndom til voksenlivet er å selv få barn. Men i dag laller det altså barnløse 30-40-åringer rundt og leker seg gjennom livet. De er selv sine egne barn. Resultatet er katastrofalt: fødselsraten har dalt som en stein i Europa.

Å myrde det menneskelige sinn gjøres ved å kneble selvråderetten. Ved å fjerne alt som heter ansvar for eget liv og gjøre samfunnet til en gigantisk lekegrind er døden for det selvstendige individ og gir seg utslag i en rekke symptomer som kan oppsummeres i en overordnet essens: folk lever i nuet, uten tanke på fremtiden.

Folk slutter å spare og forbruker penger i stedet. Folk slutter å få barn og lever selv som barn i stedet. Folk tar opp lån uten tanke på at lånene er en forpliktelse for fremtiden. Folk blir late og driver dank. Folk trygder seg og blir ”syke” uten skam. Folk sender regningen for sin uansvarlighet inn i fremtiden, uten tanke på hvor stor regningen blir og hvem som må betale den. Hvis det fremdeles er noen barn igjen som kan betale den.

Og folk lærer seg en meget barnlig måte å takle problemer på: hyling og skriking. Oppstår det et problem man ikke liker? Skrik som en stukken gris om at ”noen må gjøre noe” eller ”dette må det bli en slutt på.” Voksne karakteriseres av at de tar ansvar for sine egne liv og sine egne handlinger. Barn i all sin umodenhet legger derimot skylden for sine egne feil på alt og alle andre enn seg selv. Velferdsstaten har altså skapt en generasjon av skrikende, uansvarlige gjøkunger som legger seg i andres reir og forventer å bli matet og underholdt.

Den venstreintellektuelle eliten har så smått begynt å våkne opp til erkjennelsen av at Europa er døende, men tar de ansvar for dette? Erkjenner de at de har tatt feil og at velferdsstaten må avskaffes så raskt som mulig mens det ennå er tid? Nei! Tvert i mot fraskriver de seg ansvaret og snakker om at ”vi trenger ikke-vestlig innvandring” og at alle som uttrykker skepsis til dette er det egentlige problemet.

Men hva er årsaken til at vi angivelig trenger ikke-vestlig innvandring? Jo, vår egen kultur og politikk er ikke bærekraftig. Som helhet klarer ikke å produsere våre egne barn og i stedet for å ta ansvar for dette og endre politikken importerer vi fødemaskiner fra fattige land. Dette fungerer kanskje på kort sikt, men det eliminerer ikke det grunnleggende problemet, nemlig at sosialismen og velferdsstaten er et selvmordsprosjekt.

Videre er ikke selve innvandringen uproblematisk heller. Laissez-faire har en pedagogisk effekt på folk. Laissez-faire tvinger folk til å bli voksne og ta ansvar for egne liv og det gir mindre rom for barbariske religioner og skikker. Under laissez-faire tåler derfor et samfunn fri innvandring fordi innvandrerne raskt integreres i det produktive liv. Snylterne, kjeltringene og terroristene har ingenting å tjene på å leve i et fredelig land.

Under velferdsstaten derimot er det slett ikke likegyldig hva slags religion, kultur og arbeidsmoral innvandrerne har. Velferdsstaten er selvmorderisk fordi den ødelegger moral og fornuft men fri innvandring fra uland fremskynder selvmordet fordi irrasjonelle og umoralske ideer importeres og videreføres på trygd.

Det er et faktum at Muhammed er det mest vanlige guttenavnet på nyfødte i Europa i dag. Det er også et faktum at Muhammed er det vanligste navnet på terrorister. Videre er det også et faktum at svært mange av terroristene og spredere av islamisme lever på trygd i Europa. Velferdsstaten er et arnested for terror og islamofascisme.

Jeg vil presisere at det finnes mange moderate muslimer (i den grad de er sekulære), men det finnes ingen moderat Islam. Alle utbredte skoleretninger innen Islam er fascistiske og barbariske. Moderate muslimer har altså intet religiøst eller intellektuelt forsvar for sin moderasjon. Det er de ekstreme som er de ekte muslimene. Og selv såkalt ”moderate” muslimske ledere er ekstreme fascister.

Alle muslimer er ikke terrorister eller fascister, men det er like fullt et faktum at Europa for øyeblikket barbariseres. Den europeiske kultur og urbefolkning byttes nå ut med en importert kultur og befolkning. Om 30-40 år er det meget mulig at store deler av Europa har blitt muslimske stater. Mens Europa begår kulturelt og demografisk selvmord bistår ekstreme islamistiske krefter så godt de kan og står klar til å ta over de tomme husene.

Flertallet av muslimene er moderate, men det samme var flertallet av tyskerne under Det Tredje Riket. Vi ser hvor mye dét hjalp. Et stille flertall av sauer hjelper ingen verdens ting når bjellesauene er galninger.

Europa er på vei rett til helvete, og skal vi klare å stoppe opp denne trenden må vi begynne NÅ. Det aller viktigste og mest langvarige bidraget til å redde landet og kulturen er å avskaffe velferdsstaten så raskt som overhodet mulig. Det vil bli tungt, velferdslangerne vil hyle og bære seg og de velferdsavhengige vil vri i abstinens, men det må gjøres og det kjapt.

Videre trenger vi en intellektuell revolusjon. De venstreintellektuelle må diskrediteres som det de er, nemlig dødens og ondskapens forkjempere. Fascismen må avskaffes og det inkluderer også den kvelende multikulturalismen og feminismen. Denne tilsier at alle kulturer er like bra og like mye verdt, men dette er ikke riktig. Fred, fornuft og sivilisasjon er langt å foretrekke fremfor fascisme, irrasjonalitet og barbari.

En slik omveltning er ikke gjort over natten. Det tar tid å bygge opp en ny intellektuell elite basert på en korrekt filosofi. Dette er hovedgrunnen til at jeg blogger så mye som jeg gjør. Dette dreier seg om Europas overlevelse. Som nordmann er jeg glad i landet mitt og vil kjempe for at vår kulturarv ikke går tapt til onde sosialister, gaiaister og islamister. Men jeg klarer ikke å kjempe denne kampen alene. Andre liberalister må også engasjere seg i denne krigen. Ja, krig. Det er en krig for vår overlevelse.

Jada, vi kan alltids flytte vekk fra Europa (feks. til Øst-Asia) når skipet synker, men hvis Europa faller vil det ta lang tid før kontinentet på nytt vil blomstre og det vil være veldig synd. Europa har mye bra med seg og har faktisk gitt opphav til opplysningstiden og er derfor verdt å kjempe for. Bli med i kampen om fremtiden, så fort som overhodet mulig, for fremtiden lar ikke vente på seg. Den kommer rullende mot oss i ekspressfart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg la to plakater tale for seg selv, nemlig slagordene for to arbeiderpartier fra 1933. Det ene er fra Norges SosialDemokratiske ArbeiderParti, mens det andre er fra NazionalSosialistische Deutsche ArbeiterPartei.

Som vi ser er slagordet for det ene arbeiderpartiet “by og land hand i hand” og jommen sant er det ikke det for det andre arbeiderpartiet også. Merkelig! Kan det tenkes at disse partiene slett ikke er så ulike i sin politikk? I følge Stalin var disse partiene meget like. Han omtalte både nazistene og sosialdemokratene som “høyreekstreme” i og med at begge var tilhengere av en blandingsøkonomi som åpnet for et sterkt regulert privat næringsliv.

Nazistene har også tradisjonelt blitt kategorisert som et høyreorientert parti fordi de blandet seg opp i alle deler av folks liv. “Folks helse er ingen privatsak” var et av Hitler-Jugends slagord. Nazistene var lite begeistret både for drikking og røyking, som de enten regulerte sterkt eller forbød. Prostitusjon var de heller ikke særlig begeistret for. 

De innførte påbud om bruk av setebelter i bil og de drev folkeopplysning for helse, og var glødende opptatt av miljøvern og økologi. Botanikeren og Nazisten Ernst Lehmann skrev i 1934:

”Vi erkjenner at å skille menneskeheten i fra naturen, fra livets helhet, fører til menneskehetens egen undergang og til nasjoners død. Bare gjennom en re-integrasjon av menneskeheten i naturens helhet kan vårt folk gjøres sterkere. Det er det fundamentale målet til vår tids biologiske oppgaver. Menneskeheten alene er ikke lenger tenkningens fokus, men heller livet som helhet… Denne søken etter en forbindelse med alt liv som helhet, med naturen selv, en natur som vi fødes inn i, dette er den dypeste meningen og den sanne kjernen i Nazistisk tenkning.”

(Mer om forbindelsen mellom miljøbevegelsen og Nazismen kan du lese om i min artikkel “Gaiaismen.”)

Men vent nå litt, er ikke alle disse tingene norske sosialdemokrater ivrer etter også? Er det ikke slik at sosialdemokratene ikke nøyer seg med høye skatter til sosial utjevning men også er opptatt av å regulere folks privatliv ned i minste detalj? Jeg tror jommen sant at de norske sosialdemokratene må være “høyreekstreme” de også. Eller kanskje ikke nazistene var så høyreekstreme som Stalin ville ha det til?

Det er verdt å tenke på denne likheten mellom nazistene og sosialdemokratene når man går til stemmeurnene. Begge undertrykker minoriteter og begge har blod på sine hender. Hvis du er en av de som ønsker å stemme på det partiet som ligger lengst unna nazismen politisk bør du gi din stemme til DLF til høsten.

(Takk til Anders og Emil for å ha gravd frem disse plakatene)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg klargjøre relasjonen mellom kriminalitet, mafia og stat, og vise hvordan objektive definisjoner av disse bidrar til å belyse et hull i dagens rettsstat og dette kan rettes på.

La oss først starte med begrepet kriminalitet. Dessverre er dette et ord som har blitt kuppet av statsmakter opp i gjennom tidene slik at ordet kriminalitet er blitt nesten synonymt med lovbrudd. Men det går an å illustrere med et enkelt eksempel at disse er forskjellige. Nazi-Tyskland vedtok lover om utrydding av jøder i konsentrasjonsleirer. Det var altså lovlig å drepe jøder i Tyskland, og det var ulovlig for jøder å leve. I dette tilfellet er det tydelig for de fleste at det er loven som var kriminell, ikke jødene.

Den objektive definisjonen på kriminalitet er altså krenkelse av individets rettigheter. Dersom all kriminalitet er ulovlig og alt annet er lovlig er loven legitim. Hvis ikke er den illegitim, eller kriminell.

Hva er så en stat? Den objektive definisjonen av en stat er et voldsmonopol, altså en organisasjon som har monopol på utøvelse av vold innenfor et gitt geografisk område. En legitim stat er en stat som bekjemper kriminalitet, og ingenting annet. En legitim stat kalles en rettsstat.

Hva er så mafia? Den objektive definisjonen på mafia er organisert kriminalitet, det vil si en organisasjon som utøver illegitim vold. Av dette følger det at en illegitim stat er en mafiastat.

Vi kan altså se at det finnes en kontinuerlig kriminalitetsskala målt i grad av maktutøvelse. På den ene enden av skalaen har vi simpel kriminalitet. Dette er uorganiserte handlinger som utøves av enkeltpersoner. På den andre enden av skalaen har vi mafiastaten. Dette er så velorganisert og mektig kriminalitet at den kriminelle organisasjonen har monopol på vold, den er en stat.

Som en mellomting mellom simpel kriminalitet og mafiastaten finner vi mafiaer. Ordinære mafiaer har mye av egenskapene til en stat, men har samtidig ikke fullt ut etablert et voldsmonopol. De kan gjerne ha etablert voldsmonopol i bestemte nabolag eller strøk. I disse områdene har staten i realiteten gitt opp å utøve sitt voldsmonopol. Politiet tør kanskje ikke en gang å gå inn i disse områdene, og mafiaen terroriserer befolkningen mens myndighetene bare står maktesløst og ser på.

Andre ganger opererer mafiaen ikke i et bestemt geografisk område, men består av et nettverk av mennesker. Det kan være en gjeng, en liga, en gerilja eller et terrornettverk. Uansett undergraver de voldsmonopolet.

Den tradisjonelle rettsstaten er konstruert for å håndtere simpel kriminalitet, andre statlige fiender og folk som forsøker å kuppe statens voldsmonopol, men den er ikke designet for å håndtere mafia. Derfor opplever mange stater at de ikke klarer å bekjempe kriminalitet på en effektiv måte fordi kriminaliteten er utført av mafia og lovverket er tilpasset simpel kriminalitet.

Hva er så den korrekte måten å håndtere mafia på? Kriminalitet plasserer seg på en skala av eskalerende alvorlighetsgrad, fra kriminalitet via mafia til mafiastater. Ordinær kriminalitet bekjempes innenfor rammene av et strengt personvern og heftige bevisbyrder og med klare begrensninger på bruk av vold. Krig derimot har ingen slike begrensninger. Ultimat sett kan man bruke alle våpen og virkemidler for å forsvare landet mot utslettelse. Dermed er det altså klart at eskalerende alvorlighetsgrad også medfører eskalerende virkemidler.

Siden organisert kriminailitet ligger en plass mellom simpel kriminalitet og krig betyr det at man kan bruke mer intens voldsbruk enn mot enkeltkriminelle, men mindre vold enn i krig. En tilsvarende kontrollert eskalering av voldsbruk finner man i takt med økende bevismengde. Skjellig grunn til mistanke åpner for muligheten til ransakelsesordre og bevis funnet under en slik ransakelse kan gi grunnlag for enda mer intens voldsbruk slik som varetektsfengsling og straff.

På tilsvarende vis bør politiets virkemidler eskalere i takt med økende bevis for organisert kriminalitet. Hvis det finnes skjellig grunn til mistanke om mafiavirksomhet bør dette kanskje utløse en rettslig tillatelse til overvåkning og bredere fullmakter til ransakelse og vitneavhør.

Prinsippet som krystalliserer seg er at jo større trusselen mot voldsmonopolet er, jo kraftigere voldsbruk kan rettferdiggjøres og legitimeres. Per dags dato er dessverre lovene for legitim størrelse på vold skrudd sammen på en ad hoc måte. I en ekte rettsstat må det ligge ryddige, overordnete prinsipper som gjør det mulig å konstruere voldsreaksjoner i samsvar med trusselbildet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tradisjonelt sett skal høyresiden være forholdsvis markedsliberale mens venstresiden skal være forholdsvis sosialt liberale. Det er tradisjonelt høyresiden som bedriver dyneløfting og sosialhygiene, ikke venstresiden. Men dette mønsteret er definitivt brutt av den norske venstresiden. Sosialistisk Ungdom går til kraftig angrep på de prostituerte og deres interesseorganisasjon Pro-Senteret og argumenterer aggresivt for å umyndiggjøre prostituerte.

SU bryr seg ikke et kvidder om hva de prostituerte selv vil. SU er på et korstog mot det de oppfatter som umoralsk atferd. Deres moralske agenda er syltynt tilslørt bak påstander om ”overgrep.”

Dette hadde vært forståelig om de prostituerte selv definerte seg som overgrepsoffer, men det gjør de ikke. De kjemper tvert i mot hardt for sin rett til å bestemme over sin egen kropp og selge sex til hvem de vil. Denne retten har venstresiden i Norge, med SU som ivrig forkjemper, frarøvet dem.

SU og venstresiden er altså den reelle sexovergriperen her. Det er nemlig sosialistene som med vold har tuklet med kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Det utrolig er at sosialister ikke har empati nok til å forstå at dette er og oppleves som en krenkelse av kroppen, ikke ulikt en voldtekt.

Dagens norske venstreside er altså totalitære både i økonomiske og personlige spørsmål. Vi må tilbake til Nazi-Tyskland for å finne en tilsvarende kombinasjon av blandingsøkonomi med sosial utjevning og sterk kontroll av folks privatliv. Nazi-lederen Robert Ley sa en gang at den eneste gangen en tysker hadde et privatliv fri for staten var når han sov.

Nazistene var ivrige tilhengere av all form for sosial regulering. De var svært tidlig ute med forbud mot røyking og de var opptatt av å tvinge folk til å ikke skade seg selv eller gjøre usunne ting. Nazistene så på gateprostitusjon som nedrig og det ble forbudt.

Stalin omtalte nazistene som ”høyreekstreme” fordi de lå ytterst til høyre på venstresiden, dvs. litt til venstre for sentrum, og nå ser vi altså at SU og SV har plassert seg på tilsvarende vis til høyre på venstresiden. Dagens norske sosialister er de naturlige arvtagerne etter nazistenes politikk, både i sosiale spørsmål og i økonomiske. Ikke rart at Vigrid-leder Tore Tvedt har så sansen for SV.

Riktignok er de ikke fullt så totalitære og de sender ikke folk i konsentrasjonsleirer, men de har det samme overordnete målet som nazistene selv om virkemidlene er mykere og mer feminine. Vi kan gjerne kalle dem for ”opplyste nazister” eller ”liberale fascister” slik den kjente sosialistiske forfatteren H.G. Wells omtalte seg selv som. Faktum er at likheten mellom SV og Nazistene er større enn forskjellene, noe de prostituerte dessverre får kjenne på kroppen.

Her er forøvrig en politisk quiz hvor man kan teste hvor SV hører hjemme. Du vil se at de er å finne nede i det fascistiske hjørnet under “big government.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frp har nok en gang vist at de har evnen til å overraske positivt, denne gangen ved å vedta ja til aktiv dødshjelp på landsmøtet. Individets rett til å bestemme over sitt eget liv inkluderer retten til å avslutte det på en kontrollert og verdig måte.

Hva er så reaksjonene til andre norske politikere? Krfs Laila Dåvøy er ”overrasket og sjokkert” over at Frp vil la individet få større selvbestemmelsesrett over eget liv. Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum omtaler vedtaket som ”farlig.”  Høyres Sonja Irene Sjøli mener at det er ”sterkt beklagelig og rokker ved grunnleggende verdier.”

Og i noe som ikke kan beskrives som annet enn hårreisende uvitende og arrogant sier hun at staten heller bør tilby ”god omsorg og aktiv livshjelp.” De fleste som ønsker å benytte seg av aktiv dødshjelp er mennesker som har mistet all opplevelse av livsutfoldelse og/eller lider av uutholdelige smerter. Aktiv livshjelp i slike tilfeller er intet annet enn statsautorisert tortur som får Guantanomo til å virke som en tur i parken til sammenligning.

Til og med SVs Olav Gunnar Ballo sier at det er ”helt forferdelig.” Venstresiden skal tradisjonelt sett være totalitære på økonomiske spørsmål men liberale på personlig frihet. SV viser her at de er totalitære i alle saker.

En gjenganger blant disse politikerne er hvilke ”signaler” en slik ordning ville sende ut. I min artikkel om legalisering av narkotika forklarte jeg at politikere er villige til å gå over lik for å sende ut de rette signalene. Denne saken viser at de til og med er villig til å torturere ofrene sine på veien til graven.

Men siden disse politikerne gnåler om signaler i tide og utide kan det være interessant å se på hvilke signaler de selv sender ut. I denne konkrete saken er signalet ganske entydig: folks liv tilhører fellesskapet. Selv noe så personlig som å bestemme om man skal leve eller ikke kan ikke overlates til individet. Staten er alt, individet er intet. Alle skal med, ingen slipper unna. Eller for å sitere Nazi-lederen Robert Ley: “I Tyskland finnes det intet privatliv, unntatt når en sover.”

Dette signalet sendes ut i nesten alle saker som politikere snakker om. Pengene du tjener? Tilhører staten. Du vil bestemme over din egen velferd sier du? Sorry, ditt liv tilhører staten. Du vil selv bestemme om du vil nyte rusmidler eller prostituere deg? Beklager, det strider mot elitens verdier. Du har bare med å holde kjeft og adlyde. Du vil sende barna dine på de skolene som lever opp til dine standarder, verdier og kvalitetskrav? Sorry mac, barna dine tilhører fellesskapet.

Du vil ansette de du anser som mest kompetente i din bedrift? Beklager, men du må oppfylle kvinnekvoten (og snart også homo- og innvandrerkvoten) først. Du vil la dine kunder få røyke på din restaurant? Går ikke, det er nemlig ikke din bedrift. Du får bare ærbødigst lov til å drive den så lenge du lystrer eliten og fellesskapet. Staten er alt, individet er intet.

Tydeligvis bekymrer det overhodet ikke politikere at de sender ut slike signaler for disse er i samsvar med elitens verdier. I bunn og grunn er altså gnålet om signaler bare en hersketeknikk, en høflig måte å si at de vil dytte sin moral ned i halsen på alt og alle, og nåde den som ikke adlyder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange veier fører til helvete, men kun en fører til himmelen. I dag skal jeg ta for meg de fem hovedfilosofiene i Vesten og arrangere dem objektivt. Disse fem filosofiene er narsissisme, egoisme, altruisme, asketisisme og nihilisme.

Schopenhauer var den filosofen som først gjorde et forsøk på å organisere filosofi på en moralsk rangstige. Etter hans mening var livet og eksistensen fundamentalt ondt og umoralsk, og for han var narsissismen derfor den ondeste av alle filosofier. Narsissismen dreier seg om pur selvtilfredsstillelse uten å bry seg om konsekvensene for seg selv eller for andre.

Dernest så han på (den rasjonelle) egoismen som den nest mest onde av alle filosofier. Den var litt mindre ond enn narsissismen fordi den setter begrensninger på utøvelsen av egoet. Egoismen jobber innenfor rammen av respekt for andre individer.

Videre fulgte altruismen som betydelig bedre enn egoismen. Her går man aktivt inn for å ofre seg selv for andre, og dermed fjernes ennå en bit av livet. Men bedre enn altruismen var det asketiske liv. Det å leve et tilbaketrukket liv uten å gjøre noe godt hverken for seg selv eller for noen andre.

Den aller beste og mest moralske filosofien derimot var etter Schopenhauers syn Nihilismen altså pur ødeleggelse. Livet og eksistensen var for Schopenhauer ondskap og derfor var den aller mest moralske handlingen man kunne gjøre å utrydde det eksisterende, å tilintetgjøre det. For Schopenhauer var altså moral en lineær skala fra narsisissmen til nihilismen.

De fleste andre vestlige filosofer ser på Schopenhauer som ”litt ekstrem” og for dem reduseres moralske filosofier ned til to alternativer: egoismen og altruismen. Schopenhauer var i det minste såpass ærlig at han anerkjente forskjellen mellom irrasjonell egoisme (narsissisme) og rasjonell egoisme, men det gjør ikke de aller fleste intellektuelle i dag. De bruker egoisme som synonymt med narsissisme.

Fra evolusjonsteorien følger det automatisk at egoismen er den objektivt korrekte moral. Eller slik som Ayn Rand sa det: moral eksisterer fordi det er i vår egeninteresse, altså for å fremme livet. Derfor er egoismen livets moral, og den eneste riktige.

Men Ayn Rand fulgte de tradisjonelle filosofene i å sette opp hovedkonflikten mellom egoismen og altruismen. For Rand slik som for mange andre var altruismen den rake motsetning av egoismen, men dette er litt upresist. Siden egoismen er livets moral må det stikk motsatte av egoismen være dødens moral, nemlig nihilismen. For et hvert levende vesen er døden helvete, og narsissismen, asketisismen og altruismen er bare tre forskjellige veier til helvete, altså mellomsteg på veien til nihilismen.

Dette lar seg lettere visualisere med 2 akser, hvor den ene aksen representerer egeninteresse og den andre representerer andres interesser.

Egoismen representerer moralen for gjensidig egeninteresse, altså både positivt for en selv og for andre. Egoismen plasserer vi da øverst i høyre hjørne. (++)

Som rake motsetning til egoismen har vi nihilismen som går ut på å ødelegge både for en selv og for andre. Det er dødens filosofi. Nihilismen plasserer vi da nederst i venstre hjørne (–).

Asketisismen ligger halvveis mellom egoismen og nihilismen i origo. Den er ikke direkte skadelig for egoet og ikke direkte skadelig for andre, men den er heller ikke positiv for en selv eller for andre. (00)

Narsisissmen er en form for irrasjonell egoisme som går ut på å ofre andre for seg selv. Den er altså skadelig for andre, men gagner en selv. Denne plasserer vi da oppe i venstre hjørne. (-+)

Altruismen er den komplette motsetningen til narsissismen og går ut på å ofre seg selv for andre. Den gagner altså andre, men er skadelig for en selv. Vi plasserer den derfor nede i høyre hjørne (+-)

Dermed har vi fått en måte å visualisere de forskjellige måtene å ødelegge livet på. Altruismen og narsissismen er på hver sin måte bare delvis ødeleggende, mens asketisismen er vissen og nøytral. Ingen av disse tar stegene fullt ut og ødelegger livet fullstendig slik som nihilismen gjør. Egoismen – livets moral – er filosofiske motsetninger til alle disse veiene til helvete.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nylig kom det ut en rapport som burde gjøre at alle tilhengere av forbud mot narkotika burde skamme seg. Som det eneste landet i Europa har Portugal siden 2001 dekriminalisert alle narkotiske stoffer, inkludert de aller hardeste stoffene som heroin og kokain. Resultatene er nå grundig dokumentert i denne rapporten fra Cato Institute, og det er oppløftende lesning sett fra et liberalistisk synspunkt.

All skremselspropagandaen om de fæle konsekvensene av dekriminalisering har vist seg å være fullstendig feil. Portugal har ikke opplevd en kraftig økning i bruken av narkotika. Bruken av de fleste stoffer har vært noenlunde flat. Ja, i noen målegrupper har til og med bruken gått vesentlig ned. Dette gjelder særlig bruk av narkotiske stoffer i alderen 15-19 år. Portugal har heller ikke fått ”dopturisme” som kritikerne fryktet på forhånd. Portugal er i dag et av de landene i EU med lavest bruk av narkotika.

Antall overdosedødsfall har falt dramatisk. Det samme gjelder overføringen av farlige smittsomme sykdommer slik som HIV. Og ikke minst: kriminaliteten har falt betydelig i takt med fallende priser på narkotika. Velferden til de narkomane har økt radikalt. Plutselig er narkomane i stand til å ha normale jobber og eie hus fordi de ikke må bruke alle pengene sine på dop og utføre brekk til stadighet for å finansiere dopen.

Kort sagt, alle rasjonelle mennesker ville konkludere at på rent praktisk grunnlag er dekriminalisering av narkotika en no-brainer. Ja, så klar er konklusjonen at alle som er tilhengere av forbud mot narkotika er direkte uansvarlige og har blod på sine hender. Tilhengere av forbud burde sittet i fengsel.

Dekriminaliseringen av narkotika i Portugal er et glimrende eksempel på at det er mulig å oppnå langt bedre resultater med fredelige løsninger enn med voldelige. Men vi liberalister går lenger. Vi mener at enkeltindividet har en moralsk rett til all form for fredelig aktivitet, inkludert bruk av narkotika. Vi går derfor inn for full legalisering, ikke bare dekriminalisering.

I tillegg til det rent moralske argumentet, samt det praktiske finnes det et annet meget vektig argument for full legalisering, ikke bare av bruk av narkotika, men også av produksjon og salg. Dette argumentet er at forbud av rusmidler truer rikets sikkerhet. Det er vel-dokumentert at den amerikanske mafiaen i USA oppstod og vokste seg sterk under alkoholforbudet på begynnelsen av 1900-tallet. På det verste var mafiaen så stor og sterk at de hadde bestukket politimestre og politikere i nær sagt alle store byer. Forbudet mot alkohol truet rett og slett rikets sikkerhet.

Vi ser det samme i dag, bare i mye større omfang. Mange land i Sør-Amerika sliter så enormt med korrupsjon og trusler fra narkotikaligaene at rettsstaten er blitt fullstendig ødelagt. Etter narkotikaforbudene tredde i kraft verden over vokste narkotika frem som en av verdens største industrier. Mafiaene er i dag mektigere enn stater og kan stort sett gjøre som de vil. Blant annet er narkotika en av de viktigste inntektskildene for islamistiske terrorister. Alt dette skyldes onde/dumme politikere som har forbudt narkotika. Disse politikerne er Quislinger som burde vært kastet i fengsel for grov uaktsomhet og i verste fall landsforræderi.

Men det aller, aller verste er at denne rapporten ikke vil forandre meningen til svært mange av politikerne. De er nemlig ideologiske tilhengere av forbud mot narkotika. Disse politikerne bryr seg døyten om hvor mange som dør av overdoser eller blir smittet av HIV. De gir blaffen i om de finansierer mafiavirksomhet og skaper enorm kriminalitet. Ingenting av dette kan få disse menneskene til å legalisere narkotika fordi det vil sende ”feil signaler.”

Disse ”signalene” er så viktige for slike politikere at de er villig til å gå over lik og svekke rikets sikkerhet for å sende de ”rette” signalene. Dette er både uansvarlig og kriminelt og de bør straffes hardt.

Du kan bidra til å bekjempe mafia og kriminalitet ved å støtte opp om legalisering av narkotika. Det er kun ett parti i Norge som er tilhenger av full legalisering og det er Det Liberale Folkepartiet. Stem derfor på DLF til høsten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For tredje år på rad har jeg blitt nominert til årets 10 beste politiske blogger på kommentar.no av Svein Tore Marthinsen som er skribent, statsviter og valganalytiker. Dette er selvfølgelig meget hyggelig. I år har Marthinsen valgt å gjøre en vri på det, nemlig å la publikum få stemme over hvilken politisk blogg de mener er den beste i Norge.

I skrivende stund er det en sosialdemokrat som leder. Hvis dere vil at en liberalist skal ta opp konkurransen bør dere gå til Marthinsens blogg og avgi deres stemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nina Karin Monsen har blitt kalt mye rart i media, og den ene sauen breker høyere enn den andre. I motsetning til de aller fleste i denne debatten kan jeg faktisk skryte på meg å ha lest en bok av Monsen, og den var faktisk det jeg vil betegne som velreflektert. På bakgrunn av denne boken (som jeg dessverre ikke husker navnet) og artikler som hun har skrevet i aviser konkluderer jeg med at hun er noe så sjeldent som en interessant norsk intellektuell.

Jeg er ikke enig med henne i en god del av det hun skriver, men hun imponerer i sin forståelse av hvordan venstreintellektuelle fungerer. Trolig skyldes dette at hun selv har et kristenkonservativt livssyn og har fått oppleve på kroppen hvordan de venstreintellektuelle samler seg som hyener for å rive henne i fillebiter.

Men i motsetning til for eksempel konservative politikere har Monsen ryggrad nok til å ikke la seg kue av kjeftingen. Hun våger faktisk å være så frekk å hevde at de ikke bare tar feil men at de er direkte umoralske. De venstreintellektuelle har en form for meta-moral, sier hun, en moral om moral. De venstreintellektuelle fordømmer moralsk alle som påstår at det finnes moralske sannheter.

Så også i debatten om den nye ekteskapsloven. Jeg har ikke lest Monsens siste bok, men kritikken hun fører mot homofile ekteskap er absolutt alt annet en lite reflektert. Hun tar et biologisk utgangspunkt, nemlig at et barn har en far og en mor biologisk sett fordi og at dette er det naturlige for et barn. Et barn som ikke vokser opp med to foreldre, en mor og en far, har et handikap, sier hun.

I en rasjonell verden burde dette ikke være en kontroversiell uttalelse. Alle dyr har gjennom naturlig seleksjon tilpasset seg genetisk til sitt miljø, og det inkluderer også barnet. Barnets oppvekstmiljø gjennom hundretusener av år har bestått av en mor og en far. Å ha en mor og en far er like naturlig for barnet som å vokse opp i en verden med gravitasjon.

Men vi lever ikke i en rasjonell verden og derfor er dette kontroversielt og skaper skandale. Det sier en god del om de venstreintellektuelle. Alle verdivurderinger av mennesker og individer blir slått hardt ned på. I bakvendtland er det blitt umoralsk og kontroversielt å si at noe er naturlig og derfor best.

Min egen holdning er som følger: hvis en (fredelig) atferd er bærekraftig er den moralsk. Med andre ord, hvis en livsstil fungerer i lengden og gjør at man kan leve fullverdig og lykkelig som menneske i generasjon etter generasjon er den moralsk riktig.

Her stiller det nye og eksperimentelle med et handicap sammenlignet med det evolusjonært velprøvde. Steinalderkost funker. Du kan stort sett spise det uten å utvikle allergier. E-stoffer og kunstig tilberedt og industrielt produsert mat kan være like sunt som eller sunnere enn steinalderkost, men sannsynligheten er stor for at det følger mye feil og negative konsekvenser med eksperimenteringen.

Det betyr ikke at vi aldri skal bruke E-stoffer og slutte med industrielt jordbruk. Uten disse ville milliarder av mennesker ha sultet i hjel, og det er bedre å få allergier enn å sulte i hjel. Derimot burde det være fullstendig ukontroversielt at det er større farer med et nyutforsket område enn med et velprøvd et og at man kanskje derfor bør trø med forsiktighet.

Det er dette som er ideen bak konservatismen. Konservative er generelt sett svært skeptiske til utopiske samfunnseksperimenter. De ender nemlig som regel i forferdelse. Kommunismen var et slikt eksperiment som endte i hundrevis av millioner av myrdete mennesker og mange ødelagte generasjoner.

Velferdsstaten er et annet slikt utopisk eksperiment for de visjonære intellektuelle med diktatorisk anlegg. Ut med kjernefamilien, vekk med kjønnsroller, bort med det tette forholdet mellom barn og foreldre, og nå også bort med mor og far. Nå skal alle være homo og sende barna sine i statlige barnehager og andre utklekkingsanlegg for veldresserte sosialdemokrater. Alle kvinner skal ut i arbeid og alle skal late som om det ikke finnes noen vesentlige forskjeller mellom menn og kvinner som gjør at det er naturlig for dem å ha forskjellige roller i samfunnet.

Det kan hende at alt dette går bra, til tross for at utopistene bruker diktatoriske metoder for å dytte sine verdier ned i halsen på alle enten de vil eller ikke. Men det kan faktisk også hende at det ikke går bra. Hva da? Ooops?

De samme sosialistene som er hysterisk opptatt av at legemidler og mat skal testes i 10-20 år før de slippes på markedet nøler ikke med å gjennomføre ekstremt omfattende og fullstendig utestede reformer basert på en fiks idé til en eller annen venstreintellektuell.

Jeg kan gi et glimrende og utvetydig eksempel på dette: Gudmund Hernes sin reform 94/97. Til og med Arbeiderpartiet og SV innrømmer at denne reformen ødela utdanningen til en hel generasjon med unge nordmenn. Og reformen ble gjennomført uten noen form for prøveordninger eller kvalitetssikring. Alt var basert på fikse idéer som sosialistene hadde veldig lyst til å trykke i trynet på absolutt alle.

Og det er det som er poenget: de venstreintellektuelle er ekstremt intolerante. Folk får ikke lov til å være skeptisk til deres fikse idéer. Er det noen som våger å tale dem i mot og har reservasjoner mot deres prosjekter blir de hugget ned slik Nina Karin Monsen har opplevd.

Vel, det er på tide å arrestere disse venstreintellektuelle for å være grovt uaktsomme og leke med fremtiden til folk. En ting er at folk er forskjellige og har behov for å på egenhånd prøve ut forskjellige livsstiler, men noe helt annet er å gjøre det nærmest forbudt å kritisere slike livsstiler, og endog pådytte alle sammen sine utopier enten de vil eller ikke. Det bør være lov å eksperimentere, men ikke med andres liv mot deres vilje.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er det endelig offisielt. Ved årets valg blir det mulig å stemme på DLF i tre fylker: Oslo, Hedmark og Rogaland. Hvis du bor i ett av disse fylkene og ønsker at DLF skal bli en aktiv deltaker i den norske valgdebatten bør du gi din stemme til DLF. Vi trenger bare 500 stemmer i ett fylke for å kunne stille landsdekkende i 2013. Da får vi trolig bli med i TV-debatter og får mer dekning i media.

500 stemmer er ikke mye men fremdeles vanskelig å få tak i, enten fordi folk aldri har hørt om DLF eller fordi de tror det er bortkastet å stemme på et så lite parti. Stemmen din er stort sett bortkastet uansett. En stemme fra eller til påvirker ikke valget, men en stemme til DLF monner faktisk. Da kan du altså like gjerne stemme på DLF og vite at du bidrar til at liberalismen får en ekstra røst i Norge. Stem derfor på det eneste partiet som støtter opp om det vi feirer på 17. mai, nemlig Norges grunnlov.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg diskuterer svært mye med politisk interesserte og aktive, og en av de vanligste argumentene jeg hører, ikke bare mot meg selv men også generelt i politikken, er at noe er ”urealistisk.” Noen ganger er dette på sin plass. For eksempel er det aller meste av SVs politikk urealistisk, ikke i den forstand at de ikke vil klare å få gjennomført det politisk men at politikken sender landet i en dødsspiral. Den fungerer ikke i praksis.

Men noen ganger brukes dette argumentet mot politikk som ville vært svært bra for landet og for individet. Ja, de kan til og med anerkjenne at det er en god idé som ville fungert bra, men de sier likevel at forslaget er urealistisk. Hva mener de med dette? Jo, de mener at det er urealistisk å få politisk gjennomslag for idéen og derfor er den ikke verdt å kjempe for.

Før ble jeg paff av denne type argumentasjon og visste ikke helt hva jeg skulle si. Nå skjønner jeg at det er en form for hersketeknikk. Å si at noe er ”urealistisk å få gjennomslag for” er egentlig en høflig måte å si at man er motstander av forslaget, at man ikke liker det og vil kjempe med nebb og klør mot at det blir politisk aktuelt.

Kroneksempelet på denne type høflig avvisning er Mussolini som erklærte at ”demokrati er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis.” Ingen vil i dag drømme om å kalle Mussolini for en tilhenger av demokrati fordi han i praksis motarbeidet demokrati. Folk dømmer Mussolini ut fra hva han gjorde, ikke for hva han sa. Den samme standarden bør også brukes for andre politikere.

En av de idéene jeg stadig får høre er ”urealistisk” er friborgerskap, muligheten til å melde seg ut av statsvelferden. Men selve ideen er rent praktisk svært enkel å gjennomføre. Friborgerskap er moralsk riktig og rettferdig, det kan innføres med svært lite byråkrati og ordningen vil være svært gunstig for landet.

Men det er altså enorm motstand mot friborgerskap blant politikere, selv blant de som synes at den er ”en vakker idé,” og derfor erklæres den som ”urealistisk.” Spørsmålet er hvorfor det er så stor motstand mot friborgerskap. Det finnes de som er motstandere av friborgerskap på moralsk grunnlag. De mener at fred er umoralsk og at de har en naturlig rett til å underlegge seg andre mennesker som slaver. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor disse er motstandere, men hvorfor vil ikke de som påstår de synes at idéen er god kjempe for den?

Jeg tror svaret er ganske enkelt: maktbegjær. De vil aldri kjempe for en idé som kan sette deres politiske karriere i fare eller som de tror vil redusere sjansene for politisk makt. Dermed er det altså klart at de foretrekker politisk makt fremfor å kjempe for det som er moralsk og praktisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil gratulere hele Norge med dagen for den er virkelig verdt å feire. Norge fikk 17. mai 1814 en av verdens mest liberale grunnlover, sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven. Norges intellektuelle elite samlet seg på Eidsvoll og innførte rettsstaten: likhet for loven, maktfordelingsprinsippet og prinsippet om at folk har rett til å betraktes som uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Men det er noe som setter en kraftig demper på feiringen. Grunnloven vår har vært under angrep i over 100 år fra maktkåte politikere og den forvitrer stadig mer. Maktfordelingsprinsippet var det første som røk i 1884 da parlamentarismen først ble innført. (”All makt i denne sal”)

Dernest forsvant likhet for loven. De samme rettighetene gjelder ikke for folk som bor i Oslo som for finnmarkinger. En stemme i Finnmark teller mer enn en stemme i Oslo, og skattesatsene er lavere i Finnmark enn i Oslo. Loven er også ulik for forskjellige lønnsgrupper. En som tjener mye har høyere skattesats enn en som tjener lite. Eiendomsretten er heller ikke lik for alle. Du kan røyke hjemme i din egen stue, men en restauranteier kan ikke la gjestene sine røyke i sin egen restaurant.

I Norge i dag er det også fullt mulig for stortinget å vedta lover om å kaste uskyldige mennesker i fengsel, og politikerne har ivrig utnyttet dette. I dag truer det store flertallet av alle lover uskyldige mennesker med fengsel, og situasjonen forverrer seg stadig.

Faktum er altså at rettsstaten som vi feirer i stor grad er blitt fjernet og grunnloven i betydelig grad er forkastet. Så ille er tilstanden at det kun finnes ett eneste parti i Norge som ønsker å redde og gjenreise denne grunnloven, nemlig Det Liberale Folkepartiet. DLF kunne gjerne kalt seg 17. mai-partiet eller Grunnlovspartiet for DLF har nemlig ingen andre saker på agendaen.

Felles for alle andre partier i Norge er at de forsøker å grafse til seg stadig mer makt og erodere grunnloven stadig mer og mer. DLF er det eneste partiet som ikke søker makt men vil la folket være i fred. Hvis du er en av de som synes det er ille at grunnloven vår dør bør du derfor gi din stemme til DLF. Vi kommer ikke inn på stortinget i år, men kanskje blir vi store nok til at vi får stille landsdekkende i 2013. Det hadde vært en flott markering av grunnlovens 200-årsdag om det faktisk kom et parti inn på stortinget i 2013 som støttet opp om grunnloven. Bidra til å redde grunnloven, stem DLF!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

SVs posterboy Hugo Chavez har nå gått i Hitlers fotspor ved å forby uavhengige fagforeninger. Chavez argumenterer at fagforeningene er en gjenlevning fra kapitalismen og at han vil erstatte dem med sin egen statlige, Chavez-vennlige fagforening. Akkurat som Hitler.

Da Hitler kom til makten forbød han alle fagforeninger og laget i stedet sin egen statlige fagforening, Deutsche Arbeitsfront (DAF).

Hva i alle dager skjer? I alle år har sosialister brukt Hitlers forbud mot frie fagforeninger og streik som bevis på at han var i “kapitalens lommer,” med andre ord at han var “høyreekstrem.” Hvordan kan det ha seg at Hugo Chavez går hen og gjør nøyaktig det samme? Svaret er at det slett ikke er høyrepolitikk å forby fredelig organisering. Det er bare på venstresiden man finner den slags, og Hitler, mine damer og herrer, var sosialist. Som jeg har påvist flere ganger tidligere på denne bloggen ville Hitler trolig ha stemt på SV dersom han hadde levd i Norge i dag. (Også Stalin og andre kommunistregimer forbød frie fagforeninger)

Dersom man hører på Chavez sin argumentasjon så sier han selvfølgelig ikke at han skal forby fagforeninger, han skal bare gjøre dem til offentlige institusjoner. Fagforeningsledere skal bli statsansatte. De som husker tilbake noen uker vil erindre at nøyaktig dette er argumentasjonen til SV angående privatskoler. Å neeei, de skal ikke forby friskoler. De skal bare gjøre dem til statsansatte slik at de slipper å bekymre seg for økonomiske problemer og sånt.

La oss følge den tankegangen litt lenger og se hvor den logisk fører hen. I dag er det jo så mange kapitalistiske blader og TVer og dermed får vi jo ikke så mye “mangfold” i media. Følger vi SVs tankegang bør disse da nasjonaliseres og journalister bør bli statsansatte. I henhold til SVs logikk vil vi da fremdeles ha en fri presse, selv altså om private TV-stasjoner og aviser er forbudt.

Høres dette ekstremt ut? Overdriver jeg? I følge nestleder i SV, Audun Lysbakken, vil SV ha 100% skatt dersom det lar seg praktisk gjennomføre. Han sa at skattene aldri skal senkes og de skal heves i gode tider dersom det lar seg gjøre. 100% skatt, folkens, betyr 100% nasjonalisering av all virksomhet. Dette er SVs mål. Derfor er SV så utrolig begeistret for Chavez og Castro. Det er dit de ønsker å bringe samfunnet vårt. Dette er hva SV kaller “demokratisering” av landet.

Men det, folkens, betyr at SV egentlig ikke er i mot de aller fleste metodene som nazistene benyttet seg av. I henhold til SVs tankegang var egentlig ikke Hitler så veldig udemokratisk, for det han gjorde i stor grad var jo å “demokratisere” mye av økonomien, både gjennom direkte eierskap (DAF, alle de offentlige byggeprosjektene til Hitler etc.) eller gjennom indirekte eierskap (korporatisme, dvs. regulering av næringslivet).

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er normalt svært skeptisk til reformer av eksisterende ordninger fordi de som regel medfører lite gevinst, mye byråkrati og mange uforutsette negative konsekvenser. Kroneksempelet er vel Reform 94/97 som la utdanningssystemet i Norge i grus og har skapt en generasjon med nordmenn som har dårligere kunnskapsnivå enn de fleste uland.

Men det finnes dog eksempler på reformer som er akseptable så lenge de medfører en meget betydelig økning i individuell frihet. En god kandidat er pensjonssystemet – folketrygden. Dagens norske pensjonsmodell er en forholdsvis ny oppfinnelse. Den ble opprinnelig oppfunnet av nazistene og videreført av sosialdemokratene.

Tidligere var pensjonssparing noe som var individualisert. Hver og en sparte til egen pensjon, og selv i land hvor man hadde innført tvungen pensjonssparing over skatteseddelen var likevel sparingen øremerket til egen pensjon. Nazistene brøt med denne modellen og innførte et statlig pensjonsfond, en felles pensjonspott som alle skulle bidra til etter evne og motta fra etter behov.

Fra og med da var ikke skatten til den enkelte øremerket opp mot en individuell pensjonssparekonto. I realiteten innførte man da et slags generasjonssystem hvor nåtidens skattebetalere betaler for pensjonen til nåtidens pensjonister og fremtidige generasjoner betaler for dagens skattebetaleres pensjon. Litt enkelt fortalt betaler man nå for sine besteforeldres pensjon og ikke sin egen.

Politikerne var såre fornøyde med seg selv når de innførte denne ordningen, men de tenkte ikke over at barn nå var blitt en viktig del av pensjonssparingen. For at systemet skal fungere er man avhengig av at dagens generasjon får minst 2,1 barn per kvinne i snitt, slik at det er nok skattebetalere i fremtiden til å betale for de foregående generasjoners pensjon. I stedet for å betale for sin pensjon med penger inn i statskassen betaler man altså i stedet med å få barn.

Men det er ikke lovpålagt å få barn og det har ingen økonomiske konsekvenser for ens pensjon om en ikke får barn. Tvert i mot, de som ikke får barn slipper 1 million kroner i utgifter per barn. For hvert barn man ikke får sender man en stadig større regning inn i fremtiden. Man snylter til seg pensjon på andres bekostning.

I Norge er det særlig én generasjon som har snyltet mer enn noen annen i historien, og det er gjøkungene – 68er-generasjonen (Gerd Liv Vallas generasjon). Denne gjengen er tilfeldigvis også den mest sosialistiske generasjonen i historien. Det er disse som har skreket høyest om «solidaritet» og «forbrødring.» Sannheten er at i perioden fra 1975 til 1985, akkurat da gjøkungene var klekket ut fra universitetene og skulle stifte familier, var fødselsraten i Norge bare 1,7 barn per kvinne som er 20% mindre enn det som skal til for å opprettholde en befolkning.

Dette skapte eldrebølgen.

Jeg er sterkt i mot all nazistisk politikk, inkludert denne trygdemodellen, og aller helst vil jeg avskaffe den så fort som mulig og erstatte den med individuell privat pensjonssparing og forsikring. Men selv om vi hadde innført privat pensjonssparing over natten i dag har likevel gjøkungene allerede sendt regningen for eldrebølgen de selv har skapt til fremtidens skattebetalere.

Dette mener jeg er urimelig og urettferdig. Man kan si hva man vil om den nazistiske modellen, men den er like fullt bygget på en samfunnskontrakt basert på minimum 2,1 barn i snitt og denne samfunnskontrakten har gjøkungene brutt så til de grader. Siden de har brutt den mener jeg at det er helt akseptabelt å redusere pensjonsforpliktelsene til gjøkungene tilsvarende de barna de har lurt seg unna fra å få, altså totalt 20%.

I praksis kan man da modifisere dagens pensjonsordning på følgende måte: de som har fått 2,1 barn får beholde den pensjonen de opprinnelig ble forespeilet. De som har fått mer enn 2,1 barn får høyere pensjon mens de som har fått mindre enn 2,1 barn får redusert pensjon. Dette bør gjelde alle som har vært innenfor dagens folketrygdordning. Ordningen opphører ved eventuell privatisering og individualisering av pensjonssparing.

Det ligger et nokså komplisert regnestykke og betraktninger i bunnen av denne ordningen, som jeg ikke skal gå inn på nå, men poenget er at det i sum gjør at en generasjon totalt sett får pensjon i samsvar med sin fødselsrate.

I praksis vil dette medføre en kraftig skattelettelse for dagens og fremtidens skattebetalere. De skal fritas fra å betale for uansvarligheten til den selvoptatte snyltende gjøkunge-generasjonen. Nettopp fordi det utgjør en stor skattelettelse og medfører forholdsvis lite ekstra byråkrati er dette en reform jeg kan stå inne for. Reformen har også den positive sideeffekten å gi et incentiv til å få minst 2,1 barn.

Denne reformen endrer overhodet ikke på mitt standpunkt om at pensjonssparing bør være privat. Med private løsninger unngår man all slik snylting som sosialistene er så flinke til og dermed får man også de mest ansvarlige løsningene. Reformen er et supplement for å få ned skattene ved å dytte gjøkungene ut av reiret.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er en fantastisk Simpsons-parodi/hyllest av Ayn Rands berømte roman The Fountainhead (Kildens Utspring på norsk). Den kan jeg anbefale på det aller sterkeste. Ellsworth Toohey er en av de ondeste karakterene i litteraturhistorien (han er en snill sosialist som hyller middelmådigheten).

Selv om Simpsons-parodien er overdrevet er det skremmende hvor gjenkjennelig dagens ekstremt onde sosialister er i denne figuren. Når jeg tenker tilbake til min egen barndom er dette det sammendraget av barneskolen jeg husker. Jeg var svært begavet som barn og jeg opplevde som Maggie å bli hugget ned av enhetsskolens krav om middelmådighet. Ingen skulle være bedre enn noen andre.

Jeg kjenner mange begavete barn som ble hugget ned på samme måten av denne ondskapen. Mange av dem ble ødelagt for livet, og også jeg er preget av disse systematiske overgrepene den dag i dag. Mitt brennende engasjement som liberalist har utvilsomt opphav i mine barndomsopplevelser. Jeg lot meg heldigvis ikke knekke. Jeg har sett ondskapen i hvitøyet, nemlig sosialister som bruker all sin statstvang og sin ideologi til å gjøre sitt ytterste for å vingeklippe å slå uskyldige begavete barn i bakken.

Sosialister vil feie bort denne kritikken og si at SÅ ekstreme er de ikke. De fleste sosialister forstår altså at det er ondt å gjøre slikt mot barn, og de avfeier all slik kritikk mot sosialismen som “latterlig” og “useriøst” (klassiske hersketeknikker) fordi de ikke er tilhenger av den slags “ekstremisme.”

Men LITT ondskap derimot er bra. Bare man ikke ødelegger og torturerer de ressurssterke barna for mye er det bra. “Moderate” mengder med ondskap er ikke bare akseptabelt men faktisk et moralsk ideal for sosialister.

Det er i deres forhold til “ekstremisme” at sosialistene avslører seg som rendyrkete fascister, for hva mener de egentlig med “ekstremisme”? Se på Arbeiderpartiet som har erklært krig mot “ekstremisme”: radikal islam og Frp. Det sosialdemokratiske partiet Frp sidestilles altså med Taliban, burkaer og henging av homofile. Hvorfor? Er Frp onde? Nei. De er “annerledes.” De er “ekstreme.” De er avvikere, og er det noe fascister hater så er det avvikere.

For hva er det “moderat” betyr om ikke å være stort sett lik alle andre? “Ekstremist” er en eufemisme for avviker og sosialistene vil hugge dem ned alle som en. Taliban eller begavete barn er et fett, de må bekjempes like intenst fordi de avviker fra sosialistenes middelmådige, moderate A4-format.

Forskjellige typer fascister legger sitt hat til forskjellige typer avvikere. Sosialdemokratene hater selvstendige og begavete mennesker. Nazistene hatet jøder (som forøvrig også ofte er svært begavete mennesker). Islamister hater hedninger. Nasjonalister hater utlendinger. Gaiaister hater mennesker. Standarden for middelmådighet er forskjellig fra en type fascisme til en annen, men hatet og viljen til å bruke vold mot uskyldige mennesker er den samme for dem alle.

Husk det når dere går til valgurnene i høst: sosialdemokrater er ikke rendyrket onde slik som Stalin eller Hitler. De er bare litt onde. De vil bare ha litt Nazisme, litt overgrep mot barn, litt pengeutpressing og litt diktatur. Jeg mener at en hver dråpe med ondskap er en dråpe for mye. Ondskap er ondt, selv i små doser. Derfor er jeg liberalist, den eneste ideologien som respekterer individet fullt ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hatt besøk av en ond sosialist ved navn JT på bloggen min en god stund. Ved hver en anledning har argumentert heftig mot fredelige løsninger og han er en av de meste ivrige jeg har sett i bruken av argumentet “du kan jo bare flytte.” Jeg har presset han til å uttrykke sin ideologi i klartekst og endelig har jeg klart det.

Han hevdet at det ikke var tvang med skatt fordi “du kan jo bare flytte. Du bor her frivillig.” Da spurte jeg han følgende spørsmål:

“i Italia krever mafiaen “beskyttelsespenger.” De gir deg anledningen til å flytte når som helst. Ingen hindrer deg, men hvis du vil bo i området krever mafiaen at du blar opp penger, ellers dreper de deg. Er dette ran? Er dette kriminelt? Hvor mye kan mafiaen true til seg av beskyttelsespenger før du anser dette som kriminelt? 1000 kroner måneden? 40.000 kroner? 200 kroner? 0?”

Hans svar var: “Kriminelt. Kan befolkningen stemme for en annen løsning og fritt velge den dersom de vil?” Implisitt: det er ok å drive pengeutpressing hvis bare mafiaen er så stor at de har flertall.

JT argumenterte også for at det er tøys og tull at det å jage noen vekk fra hjemlandet sitt er landsforvisning fordi, som han sier, man kan komme til Norge hele 2 måneder hvert eneste år. Jeg spurte han da følgende spørsmål:

“hvis mafiaen tillater deg å komme tilbake 2 måneder i året til Italia (så lenge du ikke bor i et hus med innlagt strøm og vann) mener du da at det er ok for mafiaen å kreve inn beskyttelsespenger?”

JTs svar var: “Dersom de stiller til valg og vinner så er det ok.”

Her sier altså JT helt eksplisitt og utvetydig at mafiametoder er i skjønneste orden så lenge mafiaen er i flertall. En bedre innrømmelse på at sosialdemokrati er flertallsmafia skal du lete lenge etter.

Hvordan kan en sosialdemokrat brautende, stolt og selvhøytidlig, nærmest med sigar i munnen og konjakk i hånden, åpenlyst erklære at han er tilhenger av mafiametoder? Jo, i likhet med mafiabosser tror han at han eier landet og dermed at han kan gjøre hva han vil med folk. Høres for ekstremt og vilt ut sier du? Jeg sa følgende til JT: “Du ser på landet som en slags felleseid BEDRIFT som EIER landet.”

Til dette svarte han “Ja. Ref: Virkeligheten.” Med andre ord, Norge er en bedrift som eies av staten, dvs flertallet. Mindretallet har bare med å holde kjeft og betale beskyttelsespenger til flertallsmafiaen, pelle seg ut eller få skumle folk med pistoler på nakken.

Da jeg påpekte at dette er Mussolini og Hitlers samfunnsmodell svarte han: “Nå er det jo ikke sånn at noe automatisk blir galt bare fordi Hitler eller Mussolinin også likte det.” Med andre ord, hvis vi ser bort i fra konsentrasjonsleirene og jødegrillingen var JT egentlig ganske enig med Hitler og Mussolini.

Vel, folkens, der har dere det. Når man får fjernet bort alt tåkepratet fra sosialdemokratene sitter man igjen med folk som stiller seg helhjertet bak mafiametoder og nazistisk politikk, bare det er flertall for det. Selvfølgelig er ikke sosialdemokratene SÅ ekstreme som Hitler, Il Duce og Don Corleone. De vil bare ha “litt” nazisme og “litt” mafia, akkurat sånn passe til at de kan få utført sin politikk og beholde makta demokratisk.

Mitt syn som liberalist er at mafiametoder er uakseptable enten mafiaen er liten eller stor. Pengeutpressing er ikke ok, landet er ikke en felleseid bedrift og nazisme er en avskyelig ideologi både med og uten konsentrasjonsleirer. Jeg er tilhenger av fredelige løsninger. Statens legitime oppgaver består kun av en eneste ting, nemlig å beskytte fredelige individer mot vold fra kriminelle, mafiaer og fremmede makter.

I Norge i dag finnes det kun ett eneste parti som tar helhjertet avstand i fra nazismen og mafiametoder, og det er Det Liberale Folkepartiet. DLF er å finne på Facebook som gruppe og som parti-profil. DLF stiller også til valg i flere fylker til høsten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som liberalist er jeg tilhenger av et sterkt militær for å forsvare landets grenser, men verneplikten er umoralsk og urettferdig og i dag skal jeg vise hvorfor.

Liberalismen er basert på ideen om at det generelt er umoralsk å utøve vold mot fredelige mennesker. Å true folk med fengsel dersom de ikke går i militæret er derfor i utgangspunktet umoralsk.

Men en liberalistisk stat åpner for at man kan bruke vold mot fredelige mennesker i nødstilfeller. For at dette skal være tilfelle må det være en krise som truer rikets sikkerhet og det må ikke finnes noen fredelige alternativer. Er dette tilfellet for verneplikten? Slett ikke. Både USA, Storbritannia og Frankrike har profesjonelle hærer med frivillig rekruttering og dette fungerer helt utmerket. Med andre ord, det finnes et fredelig alternativ og da er verneplikten både overflødig og umoralsk.

Men ikke nok med at den er umoralsk, i tillegg er den også grovt urettferdig rent økonomisk. Hvis verneplikt faktisk var nødvendig (noe den ikke er) så ville det vært naturlig at de som ble tvunget til å gå i militæret og mistet et helt år av sitt liv i det minste ikke ble økonomisk skadelidende av dette. Med andre ord, skal man først frarøve ett år av folks liv er det rettferdig å fordele skaden jevnt på hele befolkningen. Det betyr at de som IKKE blir innkalt til militærtjeneste må betale litt ekstra i skatt for å kompensere de som ble tvunget inn i militæret slik at de i det minste kan få en skikkelig lønn mens de er der. (I dag får de et latterlig lavt beløp, rundt 150 kroner dagen)

Det er noe slikt som 20.000 rekrutter hvert år og det å gi dem 200.000 kroner i netto årslønn ville kostet skattebetalerne 4 milliarder ekstra kroner, eller ca 1-2000 kroner per skattebetaler i året.

Hvis det var slik at man ikke hadde noe annet valg enn verneplikt ville dette altså vært en noenlunde rettferdig løsning. Men slik er det altså ikke. Ikke nok med at de vernepliktige mister et helt år av sitt liv, de må også i realiteten være slave dette året og arbeide tilnærmet gratis og lide et enormt økonomisk tap (en hel årslønn) mens andre kan begynne i jobb eller ta videreutdanning. De straffes altså dobbelt opp.

Krf har visst fått med seg at dette ikke er helt rettferdig, men hva er deres løsning på dette? Jo, de vil innføre ett års slaveri for alle nordmenn! ”Samfunnstjeneste” kaller de det og da må altså folk jobbe gratis et helt år med noe de ikke selv velger. Det er en ond måte å heve skattene på. For Krf er det ikke nok at folk må gi opp en hel ekstra årsinntekt til staten (noe som i realiteten tilsvarer en økning i skattenivået på ca 5% over et helt liv). Å nei! De må i tillegg også tvinges til å jobbe med noe de selv ikke har lyst til!

Denne form for sadisme og herskelyst skulle man tro at man bare finner i partier langt inne på venstresiden, men dette er altså et forslag fra et såkalt ”borgerlig” parti. De andre borgerlige partiene skal ikke snakke for høyt de heller for også de er tilhenger av verneplikt, til tross for at det beviselig ikke er nødvendig. Det er fullt mulig å ha et system hvor frivillige, godt motiverte mennesker rekrutteres til en profesjonell hær eller til et semi-profesjonelt heimevern og hvor de betales for sin innsats.

Hva er årsaken til denne form for sadisme? Svaret er den moralen som dominerer både på høyre- og venstresiden: altruisme. De aller fleste tror at altruisme betyr å gjøre gode tjenester for andre, men dette er ikke tilfelle. En baker gjør folk gode tjenester hver eneste dag når han selger dem godt brød som er bedre og billigere enn kundene ville ha fått til på egenhånd. Men altruistene regner ikke dette for en god tjeneste. Hvorfor? Fordi bakeren tjente på brødet sitt. Kun dersom bakeren ga bort brødet sitt gratis eller på andre måter led nød ville altruistene regnet dette som en god tjeneste. Essensen i altruismen er altså ikke å hjelpe andre, men å lide, å ha det vondt.

Det ligger egentlig i ordet “tjene” som har en dobbelt betydning. “Tjene på” betyr å selv få verdier, mens “å tjene noen” betyr å gjøre noe som andre tjener på, men ikke en selv. Når man frivillig ofrer seg for andre slik det altruistiske moral tilsier kalles det å gjøre en god tjeneste, mens når selvhøytidelige altruister “hjelper” folk med å være moralske og tvinger dem med trussel om fengsel til å ofre seg kalles det å være en tjener, altså en slave.

En Krf’er blir nærmest våt i skrittet og får stjerner i øynene når han snakker om samfunnstjeneste, fordi det å innføre slaveri til “fellesskapets beste” gjør at han kan sove godt om natta vel vitende om at han har tvunget en hel befolkning til å bli mer moralske mennesker. Han har da nemlig tvunget dem til å lide for andre og dette, altså slaveri, er i følge altruismen det aller mest moralsk høyverdige man kan gjøre.

Men slaveri er bare moralsk i bakvendtland. I den virkelige verden bestående av virkelige, biologiske vesener av kjøtt og blod er egoismen den eneste riktige moral. Levende vesener er per definisjon egoistiske. Hvis ikke lever de ikke særlig lenge. Verneplikt og samfunnstjeneste som ikke eksisterer for noen annen grunn enn å gi eliten en god følelse over å ha skapt litt lidelse er grovt umoralsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg ta for meg en av grunnene til at en del som kaller seg økonomer (Keynesianere) tror at 70% av økonomien er ”drevet” av forbrukere, mens bare rundt 30% er drevet av industri. Jeg skal også samtidig med enkelhet bevise hvorfor dette ikke bare er feil men direkte sprøtt og tullete og at økonomer som tror på dette ikke fortjener å kalle seg økonomer.

En gang i tiden var bestod 90% av økonomien av industri (inkludert jordbruk). Det var svært arbeidskrevende å produsere varer og derfor var det meste av økonomien låst opp i dette. For enkelhetsskyld la oss nå anta at det plutselig ble tilnærmet gratis å utføre industriell produksjon. Hvordan ville dette påvirket BNP? Jo, nå ville service og forbruk utgjøre det aller meste av BNP (si 99%). I praksis betyr det at det målt i penger kanskje er like dyrt å bygge en bro som å få noen til å servere deg kaffe på en restaurant.

I følge Keynesiansk tankegang (det var John Maynard Keynes som oppfant BNP) har nå service og forbruk blitt en mye viktigere del av økonomien og bidrar fantastisk mye mer til økonomisk vekst enn industri som har blitt nesten helt uvesentlig. Bygging av broer og bygninger er nesten helt verdiløst for de koster jo nesten ingenting! Å ansette folk til i salg og service derimot er blitt veldig dyrt og derfor er det her alt det viktige i økonomien skjer.

Høres dette logisk ut? Slett ikke. Enkel logikk tilsier at produktivitetsøkningen i industri har gjort industrien viktigere, ikke mindre viktig. Jeg kan illustrere dette med et nokså reelt eksempel. For 40 år siden var datakraft, datalagring og overføring av informasjon ekstremt dyrt. I praksis var resultatet at kun de aller største selskapene og militæret hadde råd til datamaskiner og datanettverk. (Internett var opprinnelig et militærprosjekt)

I dag derimot har det blitt ekstremt billig å prosessere og sende informasjon. Så billig faktisk at de fleste regner e-post som gratis. Så billig er hardware blitt at det er blitt dyrere å kjøpe sanger eller abonnere på online spill enn det har å bare sende eller prosessere rå informasjon. Hvis man lager et BNP-regnskap kun for informasjonsindustrien vil man konkludere med at raske PCer, optiske fiberkabler og harddisker med enorm lagringskapasitet ikke er en særlig viktig del av internettøkonomien og at all verdiskapningen skjer hos de som lager websider, online spill og lignende.

For 40 år siden, da var det viktig med hardware for da var den så dårlig og dyr, mens i dag når den er så god og billig er den nesten uvesentlig. Logisk? Jeg håper for mine leseres skyld at denne ”logikken” er som negler som skraper på en tavle, for det som åpenbart er tilfelle er internettindustrien ikke ville ha eksistert uten forbedringene innen hardware. Den står på hardwarens skuldre og tillater et større forbruk av informasjonstjenester. Med andre ord, hardware har blitt stadig viktigere fordi det har muliggjort informasjonstjenester å vokse til å bli en stor del av økonomien.

Dermed burde det være helt klart at forbrukerøkonomien alltid vil være sekundær og ikke vil bidra til økonomisk vekst. Uansett hvor liten industrien blir målt i BNP vil det være denne som legger grunnlaget for vedvarende vekst i økonomien fordi det er produktivitetsøkning som er kilden til økonomisk vekst. Produktivitetsvekst gjør at ting blir billigere å produsere og dermed utgjør de en stadig mindre del av økonomien målt i BNP.

Hvis du har forstått resonnementet i denne artikkelen vil du også ha forstått hvorfor et flertall av verdens makroøkonomer og politikere er sjokkerende uvitende. Neste gang du hører en politiker eller økonom snakke om hvor viktig det er å ”stimulere forbruk” for å ”få i gang økonomien” bør du tenke på at dette impliserer nedbygging av reell verdiskapning – produktivitetsøkning – til fordel for ødeleggelser av verdier – konsum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skrevet mye om forskjellige temaer, men ett jeg har skrevet lite om er hvordan 100% private løsninger skal fungere under laissez-faire innen områder som veier og vann. Dette er trolig noen av de siste områdene som vil bli liberalisert og jeg skal forklare hvorfor med et par analogier.

Rullestolanalogien

Anta at et barn har ekstremt overbeskyttende foreldre som plasserer sitt friske barn i rullestol fordi de er overbevist om at barnet ikke kan gå på egenhånd. Etter 10 år i rullestol har så mye muskelmasse forsvunnet fra beina at barnet faktisk ikke er i stand til å stå på egenhånd.

En dag forsøker barnet å reise seg. Det er ekstremt smertefullt for barnet å reise seg, hun klarer ikke å gå og faller. Foreldrene blir hysteriske og bruker denne hendelsen som bevis på at rullestolen var en nødvendighet, at barnet virkelig ikke er i stand til å gå på egenhånd. De konkluderer at det er utopisk for barnet å noensinne lære seg å gå og at hun må være lenket til rullestolen resten av livet sitt.

 Men sannheten er at problemene som barnet opplevde med å gå utelukkende skyldes rullestolen som foreldrene har tvunget barnet til å sitte i. Selv om barnet er ute av stand til å gå til å begynne med kan hun likevel gjennom trening bli fullstendig før igjen. Hun kan bygge opp muskler og lære seg å gå.

Det vil være en smertefull prosess som krever mye arbeid og prøving og feiling men dersom hun får lov til det vil hun kunne frigjøre seg fra rullestolen. På kort sikt er det altså kanskje mer komfortabelt å sitte i rullestolen men på lang sikt lønner det seg for barnet å ta den smertefulle opplevelsen med å lære seg å gå.

Bytt ut overbeskyttende foreldre med en sosialdemokratisk elite, barnet med ”folk flest” og rullestolen med velferdsstaten og da har man et nokså klart bilde av konflikten mellom liberalister og sosialdemokrater. Velferdsstaten skaper så mange problemer og forkrøpler folk så mye at det faktisk tar tid for private løsninger å vokse frem og bli overlegne de offentlige. Dette er IKKE en svakhet med liberalismen for det er ikke liberalister som innførte velferdsstaten og skapte disse problemene.

Denne analogien gjelder alle ting som er underlagt velferdsstaten, men det er særlig sant for veier og vann og andre problemer hvor det skapes et meget komplisert og omfattende nettverk av kontrakter som lett har en tendens til å involvere veldig mange mennesker og relasjoner. For slike problemer er en annen analogi et viktig supplement.

Blekk i vann

Sett nå at du har en liten flaske med blekk og et lite akvarium. Hvis denne flaska er vanntett kan du sette den i akvariet og blekket og vannet holde seg separat. Resultatet er at du nå enkelt kan ta ut litt vann i fra akvariet uten at det inneholder blekk. Du kan sette en ny flaske med blekk i vannet og slik kan du holde på svært lenge og fremdeles er det enkelt for deg å få ut litt rent vann i fra akvariet.

Men sett nå at du synes at flasketeknologi som skiller vann og blekk er noe tull. Du ønsker en fellesskapsløsning for blekk og vann. Du blander blekket direkte ut i akvariet! Vips så har du altså oppnådd å få tilgang til vann og blekk overalt! Ingen kunstige skiller! Ingen fordyrende grenser! Alt er bare fryd og gammen.

Sett nå at du senere skal forsøke å separere blekk og vann. Da har du en stor utfordring! Kritikerne av slik blekkseparasjon vil hevde at dette er fullstendig utopisk og at det er totalt umulig å skille blekk og vann. Men problemet er IKKE at flasker ikke fungerer til å separere vann og blekk. Problemet er at flaskemotstanderne har blandet vann og blekk og det å separere dem er vanskelig når de først er blitt blandet. Det betyr ikke at det er umulig, bare at det er utfordrende og at man i en overgangsperiode vil ha problemer før man har fått et system hvor flasker fungerer som metode for å separere blekk og vann.

Analogien her er privat eiendom versus felleseiendom. Privat eiendomsrett dreier seg om å separere og skape klare skiller mellom folk: mitt er mitt og ditt er ditt. Det er analogt med flasketeknologi som skiller blekk og vann.  Felleseiendom medfører å blande sammen alles eiendom i en fellespott og dernest dele den likt ut til alle. Her tilhører alt alle og ingen. Dette er analogt med å blande blekk og vann i et stort akvarium.

Til en viss grad står alle områder i samfunnet overfor de samme utfordringene å separere det som allerede har blitt blandet sammen. Men enkelte ting er lettere å separere ut enn andre ting, og da jeg jobbet med utarbeidingen av friborgerskap var hele poenget å samle sammen under en paraply alle de deler av statsvelferden som er enkelt å separere ut. Veier er en av de områdene som er vanskelig å separere ut når de først er blitt blandet og derfor inngår de ikke i friborgerskap. Jeg understreker at problemet her først og fremst er at de er blitt blandet sammen, ikke at private veier som sådan er særlig vanskelig å få til. Utfordringen ligger først og fremst i å rydde opp rotet skapt av sosialdemokratene.

Blanke ark

La oss innrømme det med en eneste gang: det å rydde opp etter sosialdemokrater er svært, svært utfordrende. De er ekstremt flinke til å rote ting til og skape problemer og dernest legge skylden på alle andre, og vi liberalister er ikke overmennesker. Derfor er det ingen problem for vrange mennesker som er sykt skeptiske til privatisering å dytte liberalister opp i hjørnet når det gjelder utfordringene med privatisering av veier og annen infrastruktur. Det er så lett for dem å komme med hypotetiske situasjoner som angivelig viser at privatisering ikke fungerer i praksis.

Merkelig nok konstruerer disse menneskene aldri tilsvarende hypotetiske situasjoner for statlige, offentlige løsninger: ”hva med om flertallet velger et nazistisk parti og dreper jøder?” , ”hva med om flertallet velger å forby homofili og kastrere tatere?” , ”hva med om staten nasjonaliserer alle veiene og skaper køer og dårlige veier?” , ”hva med om staten trykker så mye penger at det skaper hyperinflasjon?” , ”hva med om politikerne gjør så store inngrep i økonomien at det skaper en 10-årig depresjon med 30% arbeidsledighet?”, ”hva med om deres politikk fører til at verdenskriger startes?” osv. Faktisk avviser de selv som regel slike eksempler som ”latterlige,” ”søkte” og ”usaklige” selv om det finnes plenty av eksempler på at flertallet og staten har gjort helt ville og ekstremt skadelige ting. Alle mine eksempler ovenfor har faktisk skjedd i virkeligheten i det 20. århundret.

I stedet for å gi dem en enkel match og bære ansvaret for alle skadene sosialdemokratene har gjort på liberalismens skuldre skal jeg selv konstruere en hypotetisk situasjon på mine egne premisser. Jeg skal late som om vi starter med blanke ark, et 100% liberalistisk samfunn hvor all eiendom og all infrastruktur er privat og så skal vi se hvordan et slikt samfunn vil utvikle seg. Et slikt hypotetisk eksempel vil ikke ha noen av de problemene som kritikerne av liberalismen dikter opp.

Kritikerne kan gjerne klage på at det er helt urealistisk å starte med blanke ark, men poenget mitt med dette eksempelet er å luke bort alle problemene som sosialdemokratene har skapt slik at vi kan utelukkende vurdere laissez-faire, ikke oppryddingsarbeidet etter sosialdemokratiet.

Dessuten er det faktisk ikke så utopisk å starte med blanke ark som en vil ha det til. Det finnes mange steder i verden som er nesten folketomme, for eksempel store deler av Afrika, og det er mulig å lage en laissez-faire stat helt fra grunnen av.

En teknologisk utfordring

I det øyeblikket man starter fra grunnen av er det lett å forstå at dette ikke primært er et juridisk og rettighetsmessig problem men en teknologisk utfordring hvor jus og kontrakter er en del av byggesteinene. Privat eiendomsrett dreier seg om å separere individer og deres eiendommer på en klar og entydig måte på en slik måte at de kan sameksistere sømløst. Langt ute i bushen hvor det er milevis mellom hvert hus og mye urørt natur i mellom er dette åpenbart ikke noe problem. Problemet oppstår primært hvor folk bor tett sammen, altså i byene.

I en by bor folk tett og skal samtidig forsøke å leve og bevege seg uavhengig av hverandre. Dette er beslektet med problemstillinger folk kjenner i fra andre områder: sfærepakking i matematikken, (Optimal måte å pakke sfærer på i et n-dimensjonalt rom.), flislegging, organisering av filer på en harddisk og datakomprimering.

Her finnes det selvfølgelig ingen enkeltløsning. Det går an å løse dette på mange forskjellige måter. En måte er at store kapitalister går inn for å lage en by fra grunnen av og å designe et system som gjør det mulig å bygge opp byen organisk på en slik måte at nye utvidelser eller ombygninger passer sømløst inn i den eksisterende strukturen.

Disse kjøper da opp store landområder (eller en opsjon på områdene) som de ønsker å omgjøre til by og dernest deler de dem opp i biter eller ”fliser” som passer enkelt sammen. Mange har gjort dette før og flere former er blitt brukt. Den vanligste er kvadratet. En annen er likesidete trekanter eller alternativt sekskanter. alle disse formene kan brukes til å ”flislegge” et 2-dimensjonalt areal. Disse standardiserte eiendommene kan kjøpes og selges og bygges på nokså sømløst.

For å sikre transport og annen infrastruktur som skal brukes til å distribuere informasjon, strøm, vann, mennesker og varer settes visse standardiserte deler av eiendommen av til transportkorridorer. Dette bygges inn som klausul i eiendomskontrakten som fremtidige kjøpere godtar. For å få lov til å bli bundet sammen med resten av byen aksepterer man at disse delene av korridorene kan brukes til veibygging og lignende, og at man ikke kan forhindre transport eller utbygging i dem.

Selvfølgelig trenger man ikke å ha noen storkapitalister i bunn for å få til dette. Det kan også gjøres av mange enkeltindivider som bare bygger på en standardkontrakt, gjerne en internasjonalt anerkjent standard. Man trenger heller ikke å basere seg på flisemønstre selv om dette er det desidert enkleste.

Konklusjon

Det hele ble ganske enkelt når man startet med blanke ark, ikke sant? Jeg kunne ha fortsatt i det vide og det brede om hvordan man kunne ha organisert eiendommene og standardkontrakten som følger med dem, men jeg tror de fleste skjønner tegninga. Privat infrastruktur er temmelig trivielt når markedet har fått gått seg ”varm” over noen tiår og trent seg opp til å finne de optimale løsningene.

Derimot er jeg helt med på at det å privatisere veiene ikke er så trivielt i dag, men jeg håper at jeg med mitt hypotetiske eksempel har vist at dette utelukkende skyldes maktkåte elitister som har insistert på offentlige løsninger (Trolig en arv fra romerriket) og at det er deres rot som kompliserer prosessen, ikke liberalismen som sådan.

Likevel mener jeg at det er fullt mulig å privatisere veier selv om det vil være en overgangsperiode på mange tiår hvor ting ikke fungerer optimalt. I mellomtiden får vi bare leve med alle ondene som offentlige veier har skapt: ineffektivitet, lav hastighet, køer, forurensing, støy, arealødeleggelser og farlige veier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Artikkelen min om friborgerskap har gjort at mange flere har meldt seg inn på “Ja til friborgerskap!” på Facebook. Causen teller nå 109 medlemmer. Meget gledelig! God innsats av mange nye medlemmer.

Men det har også kommet en del kritikk av friborgerskap. De fleste av innvendingene er allerede besvart i den opprinnelige artikkelen ved nærmere lesning, men enkelte momenter kan gjerne utdypes noe.

Vil ikke friborgerskap føre til masse byråkrati?
Det enkle svaret er nei. Friborgerskap kan innføres svært enkelt. Alt som trenges er et lite «flagg» i folkeregisteret hvor det står at man enten er friborger eller velferdsborger. Skatteetaten kan da enkelt implementere at friborgere ikke betaler personskatt eller at selskaper eid av friborgere ikke betaler selskapsskatt. Den samme informasjonen kan benyttes av offentlige tjenester til å registrere friborgeres bruk av disse. Veldig enkelt. Ikke noe voldsomt byråkrati.

Det som eventuelt medfører ekstra byråkrati er hvis folk er opptatt av millimeterjustis for å sikre seg at ingen friborgere snylter til seg så mye som en krone i fra fellesskapet og man ønsker å dokumentere i det vide og det brede dette. Dette er etter min mening ikke nødvendig å gjøre, og ingen av friborgerskapets kritikere er i dag særlig opptatt av slik millimeterjustis for velferdsborgere i dag. Med andre ord, det er i skjønneste orden at en person får mer igjen i velferdsgoder av staten enn han betaler i skatt. Ja, faktisk har de fleste politiske partier gjort en karriere ut av å lokke velgergrupper med å gi dem mer i velferdsgoder enn de får i skatt. Hvorfor skulle da ikke det samme gjelder friborgere?

Men hvis man først gjør et slikt regnskap er jeg overbevist at det vil det gå i friborgernes favør så det suser. Politi, Rettsvesen, militær og veier koster i dag ca 50 milliarder kroner i året, eller ca 3% av BNP. Det blir i gjennomsnitt ca 12 000 kroner per skattebetaler i Norge. Jeg tror det er svært enkelt å vise at en gjennomsnittlig person i Norge betaler langt mer enn dette gjennom moms, bilavgift, bensinavgift, alkoholavgift og andre forbrukeravgifter.

Vi kan gjøre et lite regnestykke. Sett nå at en friborger bruker ca 10.000 kroner av lønna si i ordinært forbruk per måned. (mat, klær, bensin, strøm, PC, TV, mobil osv.) ca 2000 kroner av dette er moms og avgifter. Over 12 måneder er dette altså 24.000 kroner. Bare på dette alene betaler altså en vanlig friborger dobbelt så mye som det han forbruker i politi, militær, rettsvesen og veier.

Men vi må ikke glemme at en vanlig person kjøper en ny bil ca hver 7. år. La oss si at bilen i snitt koster 280.000 kroner og da blir det ca 40.000 kroner per år i bil. Minst halvparten av dette er bilavgift. Friborgeren betaler altså til sammen typisk minst 44.000 kroner til staten i året i avgifter, 3-4 ganger mer enn det han forbruker. Dette er så mye mer enn hans forbruk av statlige tjenester at det er ekstremt usannsynlig at en friborger betaler for LITE i skatt. Høyst sannsynlig betaler han veldig, veldig mye for mye i skatt. For å gjøre det enkelt har jeg derfor vært villig til å la være å gjøre opp noe byråkratisk enkeltregnskap for den enkelte friborger.

Spørsmålet er nå om de som er opptatt av millimeterjustis vil stå på barrikadene og hevde at det er en grov urett at friborgere må betale for mye i skatt til staten og at de bør få tilbakebetalt dette. Rett skal være rett liksom. Vel, la oss si det slik: jeg tviler sterkt på det. Motivet til motstanderne av friborgerskap er som oftest ikke justis, men trenering og sabotasje.

Bør ikke friborgerne betale for byråkratiet de skaper?
Dette er i første rekke et samvittighetsspørsmål. Friborgerskap dreier seg om moral: skal staten bedrive slaveri eller ikke? (Eller «samfunnstjeneste» som Krf politisk korrekt kaller det.) I alle andre samvittighetssaker er politikere pent lite opptatt byråkrati. Jeg har for eksempel til gode å høre noen argumentere mot den nye ekteskapsloven basert på at den fører til mer byråkrati.

Riktignok skal det nevnes at i USA når man diskuterte om hvorvidt slaveri skulle oppheves eller ikke var slaverimotstanderne opptatt av at slaveri er moralsk galt og at det måtte oppheves, koste hva det koste vil. Slaveritilhengerne derimot snakket hele tiden om hvor upraktisk det var, hvor mye det ville koste, ekstra byråkrati osv. Slaveritilhengerne var også veldig opptatt av at slavene hadde fått gratis mat, hus og klær av sine eiere og at det derfor var urettferdig at slavene kunne «snylte» på slaveierne ved å få bli frigjort helt «gratis.»

For meg vitner slike innvendinger om at man ikke tar den moralske delen av spørsmålet seriøst, og at man egentlig synes at slaveri er helt greit. Friborgerskap er en sak av samme type som om det skal være lovlig med homofili i Norge eller om det skal være mulig å praktisere en annen type religion enn kristendom i Norge. Det er et samvittighetsspørsmål og da er byråkrati temmelig irrelevant.

Men som jeg nettopp har påpekt er det ikke nødvendig med noe ekstra byråkrati. Det er motstanderne av friborgerskap som krever dette byråkratiet for å forsikre seg om at friborgerne ikke sniker til seg så mye som en krone fra fellesskapet. Vel, mine kjappe kalkulasjoner viser at det er fellesskapet som sniker til seg kroner fra friborgerne. Hvis kritikerne er interessert i å danne et friborgerregnskap for å tilbakebetale alle pengene som friborgerne betaler for mye så gjerne det, men da bør de også ta regningen.

Men hva med prissettingen av statens velferdstjenester?
Vil ikke det koste veldig mye å sette en prislapp på hva en offentlig skoleplass koster eller et offentlig helsetilbud? Private klarer da ganske fint å prissette sine varer uten at det koster skjorta, og da må vel staten også klare det vel?

Videre burde det vekke bekymring hos friborgerskapets kritikere at det ikke allerede er gjort opp noe ordentlig regnskap for velferdsstaten og prisen på de enkelte velferdstjenester. Hvis de er så fordømt opptatt av millimeterjustis, hvordan kan det ha seg at ingen har den fjerneste anelse om hva den enkelte får igjen av verdi for skattepengene sine? Alle sosialdemokrater er så fantastisk skråsikre på at velferdsstaten lønner seg noe helt enooormt for samfunnet, men hva er basisen for disse påstandene? Hvordan i huleste vet de det? Hvor er velferdsregnskapet som viser dette? Det finnes ikke. Påstanden om velferdsstatens fortreffelighet er tatt ut av løse lufta.

Faktum er at dette viser med all mulig tydelighet viser at tilhengerne av sosialdemokrati ikke er opptatt av noen form for justis. Ideen om at man skal få like mye igjen i goder av staten som man betaler inn er direkte i strid med sosialismen. Sosialisme og justis er uforenlig.

For noen år siden krevde Frp et innvandrerregnskap, men hvor er kravene om et velferdsstatsregnskap? Jeg har ennå ikke sett et slikt krav. Likevel er altså alle så ufattelig sikre på at velferdsstaten er et gode. De som er opptatt av millimeterjustis og etterrettelighet burde kanskje begynne med å kritisere velferdsstatens manglende regnskap før de begynner å kritisere friborgere som bare ønsker å slippe unna velferdsstaten.

Åpenbart er det tilhengerne av velferdsstaten som bør ha som ansvar å betale for et slikt regnskap fordi det er disse som med trussel om fengsel har innført velferdsstaten, og et slikt regnskap bør gjøres helt uavhengig av spørsmålet om friborgerskap.

Friborgerregnskap vs velferdsborgerregnskap
Jeg har ingenting i mot at det gjøres opp et velferdsborgerregnskap og et friborgerregnskap, selv om det medfører ekstra byrårkati. Helst ser jeg faktisk at dette gjøres fordi dette regnskapet helt klart og tydelig vil vise at en stor del av befolkningen betaler langt mer inn til staten enn de får tilbake. (Dette er gjort med overlegg og kalles sosialisme.)

Når jeg likevel ikke har pushet dette med friborgerregnskap er det bare en eneste grunn til det: jeg anser det som usannsynlig at sosialister frivillig vil være med på å ikke bare slippe friborgere fri men attpåtil at de får tilbakebetalt moms og avgifter som de har betalt for mye av i forhold til tjenestene de får. For det er det som vil være realiteten. Friborgere betaler åpenbart vanvittig mye mer i avgifter enn de får tilbake fra staten.

Det er vanskelig nok å få folk med på ideen om at folk skal slippe unna å betale sosiale skatter om ikke et friborgerregnskap attpåtil vil vise at de bør få tilbakebetalt store deler av avgiftene sine også. Det sosialistiske flertallet anser nemlig landet som deres og alle som våger å bo her har bare med å tåle å ha et stort sugerør i lommeboka, ellers bærer det rett i fengsel.

Men bevare meg vel, hvis man vil lage et friborgerregnskap trenger ikke dette å være så veldig dyrt, og egentlig er det slik det burde være også, for jeg er sikker på at dersom man ikke formulerer en eksplisitt lov om at friborgere kun skal betale for de utgiftene de påfører samfunnet (politi, rettsvesen, militær, veier og velferdsforsikring i tilfelle de ønsker å bli velferdsborgere igjen) vil de gjenværende velferdsborgerne senke sine egne sosiale skatter og i stedet heve moms og andre avgiftssatser for på den måten å lempe mer av sin regning over på friborgerne.

Jeg er altså helt med på at rett skal være rett, og millimeterjustis passer meg helt fint. Jeg kan til og med akseptere at friborgerne må betale for dette ekstra byråkratiet. I desperasjon gjør nemlig folk mye for å redde sine verdier. Foreldre som har fått kidnappet sitt barn er faktisk villig til å bla opp store penger for å få barnet sitt uskadd tilbake. Av samme grunn er jeg også villig til å betale for byråkratiet for å bli friborger, selv om ansvaret ene og alene hviler på velferdsborgerne som innførte velferdsstaten mot mindretallets vilje.

Billig millimeterjustis
Det finnes dog en måte å gjøre millimeterjustis billig, nemlig å ikke lage et regnskap for hvert enkelt individ, men for de to store gruppene: velferdsborgere og friborgere. Jeg vil svært, svært gjerne ha lovfestet at friborgere som gruppe ikke skal betale mer i avgifter enn de konsumerer av statlige tjenester, og at resten skal tilbakebetales på skatten. (eventuelt innkreves hvis det mot all formodning skulle vise seg at friborgerne betaler for lite.) Dette er billig og krever svært lite nytt byråkrati (alt det som trengs er allerede på plass i stor grad). En slik millimeterjustis vil jeg gjerne ha for å forhindre at det gjenværende flertallet av velferdsborgere skal heve momssatsen i det evindelige og dermed urettmessig snikskatte friborgerne.

Jeg regner med at alle krav om millimeterjustis etter dette innlegget vil forsvinne, enten fordi man har fått svar på at millimeterjustisen så til de grader vil gå vanvittig i friborgernes favør eller fordi man innser at man ikke kan bruke millimeterjustis som unnskyldning for å sabotere friborgerskap og at man derfor er nødt til å lete etter andre billige unnskyldninger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer siste del i denne føljetongen. Kristian Tonning Riise har kommet med et svar og han åpner litt for mange spørsmål til at jeg kan la hans innlegg stå fullstendig ubesvart. Først, la meg si at det har vært en fin debatt, og hvis jeg har bidratt til å gi et inntrykk blant hans partikamerater at Riise kanskje ikke er så «ekstrem» som mange ellers ville like å stemple han som er jeg meget fornøyd med det.

Dette er faktisk en av de aller viktigste rollene til DLF og de ekte liberalistene, nemlig å flytte det politiske sentrum i mer liberal retning. Sammenlignet med DLF vil en hver høyrepolitiker fremstå som sosialdemokrat. Neste gang noen på venstresiden beskylder Riise for å være «markedsfundamentalist» (og tro meg, det kommer til å skje) kan han med hånden på hjertet forsvare seg ved å si «å nei, JEG er ikke markedsfundamentalist. DLF er markedsfundamentalister! De kaller MEG for sosialist!»

Når det er sagt må jeg få oppklare en misforståelse. I praktisk politikk er Riise selvfølgelig veldig fjernt i fra Rødt og marxismen. Dette burde være rimelig åpenbart for de fleste. Dog var det ikke den politiske likheten jeg påpekte, men den filosofiske. De ideologiske argumentene som ligger i bunn er til tider svært lik mellom Riise og store deler av venstresiden, især argumentet om flertallets fortreffelighet.

Denne voldsomme respekten for antallet som støtter opp om et standpunkt finner man igjen i Riises forklaring på hvorfor jeg ikke slapp til i Minerva. Man har et publikum å ivareta og en person som er medlem av et parti med veldig lav oppslutning kan derfor åpenbart ikke være av interesse, i motsetning til sosialdemokraten Martin Kolberg. Hvis popularitet utelukkende er målet med Minerva hvorfor ikke da skrive om moter og sladder slik som Se & Hør?

Faktum er at jeg faktisk har solgt ca 1000 eksemplarer av boken «Kampen om klimaet» i Norge. Den har fått hederlig omtale av flere industrialister i Norge og av fremtredende politikere. Men i Minerva var visst ikke dette interessant nok og de var ikke interessert i å trykke et utdrag av boken min.

Jeg skrev også en artikkel om friborgerskap – en av mine politiske innovasjoner som også Kristian Tonning Riise synes er interessant. Dersom Minerva virkelig var en forkjemper for grenser for politikk og et seriøst tidsskrift burde friborgerskap vekket genuin entusiasme og en brennende vilje til å få en slik tanke på trykk for å spre den mest mulig blant konservative. Selv om det ville vært diskusjon om ideen var praktisk gjennomførbart ville i det minste seriøse liberalkonservative vært interessert i at så mange som mulig av dets lesere burde få vite om denne revolusjonerende ideen. Men nei. Niks. Denne ideen som virkelig kunne vært en revolusjon av velferdsstaten slik Tonning Riise har snakket om var ikke interessant nok. Jeg overlater det til leseren å konkludere om hvorvidt Minerva står på riktig side i kampen for frihet.

Mener jeg at jeg burde kunne tvinge Minerva til å publisere mine artikler? Slett ikke. Jeg bare påpeker at Minerva står på feil side. De motarbeider de ytterst få intellektuelle i Norge som arbeider for frihet.

Markedet og media
I mitt forrige svar til Riise forsøkte jeg å forklare at politikk er noe helt annet enn alle andre temaer i samfunnet. Politikk dreier seg nemlig om vold. Politikere bestemmer gjennom lovene hvem politiet skal kaste i fengsel. Riise sier som svar at «Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for.» Det i realiteten Riise her gjør seg til talsmann for er anarkokapitalisme. Vold skal overlates til markedskreftene.

Vold er den eneste tingen vi liberalister mener ikke kan overlates til markedet, for det å holde vold i sjakk er en forutsetning for et fredelig marked. Dette kom kanskje ikke tydelig frem i mitt forrige innlegg og derfor tillater jeg meg å utdype dette. Det systemet som jeg og DLF ønsker er bevisbyrde for bruk av vold, inkludert når stortinget vedtar lover. Vi ønsker altså at lover skal lages på en rettsstatlig måte, hvor stortinget har bevisbyrde i høyesterett. Stortinget må bevise at de nye lovene er nødvendig og legitim bruk av vold.

Hadde vi hatt dette ville hele diskusjonen om tilgang til pressen vært unødvendig. Da ville nemlig alle som trues med fengsel hatt talerett i høyesterett.

Men slik er det altså ikke. Vi har ikke bevisbyrde for bruk av vold i Norge. Denne viktige funksjonen som høyesterett skal utføre, nemlig å sørge for at alle som trues med fengsel får en rettferdig rettssak, er stor grad blitt privatisert og utføres i dag av pressen. Nettopp derfor kalles pressen i dag for «den fjerde statsmakt.»

Vi i DLF vil ikke lage masse lover og regler for hvordan pressen skal slippe alle som trues med fengsel til i pressen. Vi vil at staten skal overta mye av rollen som den fjerde statsmakt. Dette gjøres ved å innføre bevisbyrde på bruk av vold, med andre ord ved at stortinget må bevise at loven er nødvendig og legitim i høyesterett. Gjøres dette kan pressen skrive om akkurat hva den vil for da har i realiteten DLFs politikk blitt gjennomført. Da slipper vi å være avhengig av at en venstrevridd presse tar seg av høyesteretts oppgaver.

En person som trues med fengsel skal ikke være avhengig av pressen for å skape «blest» om saken sin. Det skal ikke være slik at bare de som er flinkest til å skrike høyest får pressens gunst og dermed anledning til å forsvare seg mot de som vil putte dem i fengsel. Av en eller annen grunn mente Riise at dette var «søkt» argumentasjon, men trusselen om fengsel er høyst reell. DLFere og andre minoriteter blir kastet i fengsel dersom de ikke adlyder flertallets lover – uten rettssak, uten forsvar, uten dom.

Riise skriver at «Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette.» Dette trenger man heller ikke. Så lenge man har bevisbyrdeprinsippet for bruk av vold kan man jobbe fra sak til sak. Hvert lovforslag kan prøves for høyesterett og dersom Riise og hans kolleger kan bevise at vold er nødvendig og legitim for akkurat den konkrete loven, ja, da vil de få den gjennomført.

Anarkokapitalisme
Det er riktig som Riise sier at vi liberalister har bevisbyrde for rettsstaten. Men vi har slike beviser i bøtter og spann. Historien er full av eksempler på hvor anarkier er blitt gjenstand for mafiaer og dannelsen av røverstater. I retten hadde vi vært nødt til å bevise at de samme forutsetningene for mafiadannelse er til stede også i dag. Også dette er forholdsvis enkelt å bevise.

På mange måter HAR vi anarkokapitalisme i dag på globalt nivå. Det finnes skattekonkurranse mellom landene og i den grad at de enkelte land respekteres fungerer denn skattekonkurransen og gjør verden til et bedre sted. Men selv i dag stemples altså de frieste og fredeligste nasjonene som «skatteparadis» og bøllete mafiastater (OECD) bruker all sin militærmakt til å true disse små nasjonene til å oppgi sin suverenitet og innføre bøllestatenes lovverk. Selv altså i dag er det plenty av eksempler hvor de såkalt siviliserte statene oppfører seg som imperialistisk mafia.

Når altså selv selvstendige stater i dag så enkelt blir herset med av de såkalt mest siviliserte landene i det globale anarkiet er det temmelig innlysende at per i dag er anarkokapitalisme en umulighet.

Det finnes selvfølgelig mange andre empiriske eksempler på at anarkistiske områder har blitt okkupert av mafia og siden har forblitt det. Men dette er bare de rent empiriske observasjonene. I tillegg har vi også det faktum at folk har veldig forskjellig IQ, og noen er sykt mye mer intelligente enn andre. Det er et faktum at de aller smarteste er i stand til å formulere budskap som høres så overbevisende ut for mindre intelligente, nesten uansett hva dette budskapet måtte være. (Hitler klarte å overbevise det tyske folk om at jøder var et problem som måtte «fikses.») Med andre ord, dersom den smarteste intellektuelle eliten bruker sine evner til ondskap vil de gjennom sin overtalelsesevne klare å få med seg nok mennesker til å ta makten i et land.

Her faller anarkokapitalismen i gjennom. Den kan ikke forhindre at en ond elite tar makten. Rettsstaten bør altså eksistere for å holde de aller smarteste i sjakk, for å forhindre dem i å lure resten av samfunnet med sine utspikulerte ideer. For å illustrere hvilken utrolig kraft som ligger i en ond intellektuell elite vil jeg bruke utviklingen av rettsstaten de siste 200 årene.

Den norske og den amerikanske grunnloven ble laget helt eksplisitt for å forhindre onde smartinger i å ta makten. Maktfordelingsprinsippet, likhet for loven og bevisbyrdeprinsippet var alle metoder for å forhindre enkeltgrupper i å ta makt. Men til tross for disse sikkerhetssystemene klarte altså smarte onde mennesker å fjerne rettsstaten bit for bit, og i dag, 200 år senere, har vi bare rester av en pillråtten rettsstat igjen.

Sannheten er at «the founding fathers» ikke var paranoide nok. For selv om de klarte å holde parasittene borte i mange tiår og byggverket deres fremdeles så vidt står den dag i dag er deres mislykkede forsøk på å danne en rettsstat et bevis på hvor nødvendig rettsstaten er. Fred kommer ikke av seg selv. Som et absolutt minimum trenger man et objektivt rettsvesen som regulerer voldsbruken i samfunnet, og det var på dette punktet at opplysningsfilosofene sviktet.

Finale
Jeg skal kommentere innvendingene mot friborgerskap i en egen post og da gjenstår egentlig bare å konkludere med hva som er forskjellen mellom liberalismen og konservativismen. I ett ord er det rettsstaten (herunder bevisbyrdeprinsippet). Liberalister er tilhengere av den, mens konservative bare delvis er det.

Riise sier han er tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett, og det er vel og greit. Det er JEG også. Forskjellen er at han mener at det er statens oppgave, mens jeg mener at det finnes fredelige alternativer. Ingen hindrer Riise og andre snille mennesker i å danne et slikt sosialt sikkerhetsnett og jeg er sikker på at mange vil støtte opp om det (inkludert meg selv).

Men jeg er også rimelig overbevist om at dersom Riise hadde vært nødt til å bevise i retten at et det er nødvendig å true folk med fengsel hvis de ikke vil være med å finansiere et slikt sikkerhetsnett ville han tapt så det suste, for dette kan han faktisk ikke bevise. Tvert i mot er det enkelt å bevise at det lar seg gjennomføre på fredelig vis.

Her ser vi nok også bakgrunnen for Riises motstand mot rettsstaten, likhet for loven, maktfordelingsprinsippet og bevisbyrdeprinsippet. Disse er uforenlig med en tvungen velferdsstat, selv et såpass lite sosialt sikkerhetsnett som det Riise er tilhenger av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende