Siden det stadig dukker opp nye interessante momenter holder jeg denne føljetongen gående litt til. La meg først begynne med å gjøre en observasjon. Jeg mener denne diskusjonen med en konservativ viser hvor utrolig viktig DLF er for samfunnsdebatten. Jeg anbefaler leserne å gå tilbake til første artikkelen til Kristian Tonning Riise. Der skriver han til forveksling som en liberalist i første halvdel av artikkelen. Han snakker om en alternativ moral til venstresiden og om grenser for politikk.

 

Ut i fra denne språkdrakten er det lett å konkludere at det ikke er så stor forskjell mellom konservative og liberalister. Man kan like gjerne stemme Høyre som DLF for de er jo så like. Men når diskusjonen så utarter seg viser det seg at debatten mellom liberalisten (meg) og den konservative hardner til og man ser at det som tilsynelatende var veldig like meninger egentlig er svært forskjellige.

 

Og viktigst av alt: når jeg forsvarer ekte liberalisme begynner plutselig Tonning Riise å ramse opp venstresidens argumenter og ideer som perler på en snor. Med ett høres han ut som en marxist! I den senere delen av debatten kunne Tonning Riise tidvis like gjerne vært medlem av partiet Rødt eller SV for argumentasjonen er identisk i sin moralske grunnform.

 

Jeg sier ikke dette for å kjefte på Tonning Riise for det faktum at han er åpen for friborgerskap plasserer han på riktig side av vannskillet mellom liberalismen og fascismen. Ingen av de argumentene han kommer med er hans egne, og jeg tviler sterkt på at han har et veldig bevisst forhold til dem. De har bare sneket seg inn gjennom kulturell osmose.

 

DLF og min oppgave er altså delvis å vise de konservative de tingene de har til felles med marxistene, helt ubevisst som følge av å ha vokst opp i en kultur preget av marxisme og venstreintellektuell tenkning. Når så de konservative blir klar over denne likheten kan de ta et bevisst valg om de ønsker å forkaste den venstreintellektuelle moralen og argumentasjonen eller om de skal befeste den.

 

 

Makt gjør rett

En av venstresidens viktigste moralske standpunkt er at de mener at makt gjør rett: flertallet har retten på sin side. Basisen for dette er at de betrakter all moral som subjektivt, og dermed må man flertallet bestemme hva som er rett og galt.

 

Denne form for maktarroganse gjennomsyrer Tonning Riises argumentasjon. Han sier at han ikke er så arrogant at han tror han tilhører en en liten elite som mener at 99,99% av befolkningen tar feil. Dette gjør han til en flertallselitist. Han er så arrogant at han mener at bare fordi 99,99% av befolkningen mener noe så har de automatisk rett og at argumenter og logikk mot den resterende 0,001% derfor ikke er nødvendig.

 

Tonning Riise viser denne maktlogikken når han sier: ”Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen.”

 

Tonning Riise tar her helt for gitt at jo mindre oppslutning en person eller gruppe har, jo mindre taletid er det naturlig at han/den får. Det er fullstendig i samsvar med ”makt gjør rett.” Er du en avviker eller et lite mindretall har du bare med å holde kjeft og ta ordre.

 

Rett til forsvar

Som kontrast vil jeg sammenligne dette med hvordan en ekte rettsstat fungerer. Her har nemlig den som trues med fengsel en ytringsrett. Han har rett til en rettferdig rettssak, han har rett til egen forsvarer, han har rett til en jury som forplikter seg til å lytte like mye og fordomsfritt til forsvaret som til aktoratet, og han har rett til like mye taletid i retten til forsvar som aktoratet har til å anklage. Ja, han har til og med antakelsen om uskyld på sin side. Aktoratet må bevise nødvendigheten av bruk av vold.

 

Denne retten har tiltalte selv om ingen andre i hele verden enn han selv tror på hans uskyld. Ja, det er faktisk særlig når 99,99999999% av befolkningen ønsker å bruke vold mot en mann at ytringsrett til eget forsvar og bevisbyrde er aller viktigst. Rettsstaten er til for å beskytte de aller svakeste. Tonning Riise bryter totalt med denne tankegangen og mener at vi bør ha det stikk motsatte av en rettsstat: jo større bøllegjeng som mener at vold er nødvendig, jo mindre skal de som rammes av volden få ytre seg til sitt forsvar.

 

Jeg tror ikke Tonning Riise er klar over at det egentlig er dette han mener og sier, han har bare gjennom kulturell osmose absorbert dette synet i fra fascistene på venstresiden. Tonning Riises uskyld vokser ut i fra hans feiloppfatning av at det ikke egentlig finnes noe rett og galt. Vi har bare forskjellige ”meninger” og ”verdier.” Implisitt: når sosialistene vil kaste en uskyldig person i fengsel er ikke egentlig dette vold eller noe moralsk galt for de har bare ”andre verdier.”

 

Denne moralrelativismen trekker Tonning Riise så inn i samfunnsdebatten. Politikk dreier seg for Tonning Riise om å ”ytre sine meninger” og han ser ikke forskjell på dette og ytringsfrihet generelt. Han mener ikke at noen skal ha noen mer taletid til å forsvare seg mot fengsel enn den reklametiden de er i stand til å kjøpe på TV2 for å selge bleier.

 

Grunnen er at han ikke skjønner forskjellen er at det ikke har fullt ut gått opp for han at politikk dreier seg om vold. Politikk handler om hvem som skal kastes i fengsel, og i en rettsstat ville da automatisk alle som rammes av denne volden ha rett til å forsvare seg selv.

 

Det systemet Tonning Riise ubevisst gjør seg til talsmann for er basert på den sterkestes rett hvor den minste minoritet – individet – kan trues til fengsel uten forsvar, uten rettssak, uten dom. I min ordbok er dette fascisme, og jeg er overbevist om at Tonning Riise er enig om dette når han får tenkt seg om.

 

Men denne moralrelativismen stikker svært dypt. Hva ellers kan få en intelligent person til å hevde at det å kjempe for retten til å ikke bli kastet i fengsel hvis man er uskyldig er moralsk likeverdig med det å  kjempe for retten til å kaste uskyldige mennesker i fengsel? Hvordan i alle dager kan det være ”intolerant” og ”arrogant” å hevde at man kun har rett til å bestemme over sitt eget liv, mens det er ”tolerant” og bare ”andre verdier” når man hevder at man har rett til å bestemme over alles liv?

 

Jeg er klar over at det bare er noen ytterst få mennesker i Norge som er tilhenger av rettsstaten, men det forteller ganske mye om hvordan vårt samfunn har forfalt når kun noen få hundre mennesker i Norge aktivt går ut og forsvarer de ideene som vår egen grunnlov er tuftet på. (Riktignok er det langt flere liberalister i Norge enn de som stemmer DLF. Mange befinner seg i Høyre, Frp og Venstre eller er partiløse, enten fordi de ikke har hørt om DLF eller fordi de mener at DLF er så lite at det er bortkastet å stemme på dem.)

 

En skulle tro at det var enkelt å være enig om at DLFs standpunkter er logiske, moderate og fornuftige. Ja, man kan til og med hevde at de er selvfølgelige. Vi vil jo bare gjeninnføre likhet for loven (hvilket impliserer 100% demokrati), bevisbyrdeprinsippet for bruk av vold (hvilket impliserer uskyld inntil det motsatte er bevist og retten til forsvar i retten) og maktfordelingsprinsippet. En skulle tro at det var enkelt å være enig i at en hver stat som ikke har disse essensielle ingrediensene ikke er en rettsstat men et barbarisk fascistisk tyranni, men her møter vi altså ekstrem motstand fra ekstremistene. Hvordan er det mulig å hevde at motstandere av rettsstaten ikke er fascister?

 

Jeg kan bare spekulere hvorfor Tonning Riise ikke ser dette men jeg tror det skyldes at han forveksler staten med rettsstaten. Han skriver: ” Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn.”

 

Jeg er tilhenger av et rettsstatlig voldsmonopol og det er ikke det samme som et vilkårlig statlig voldsmonpol. Jeg er altså tilhenger av en konsistent gjennomføring av  likhet for loven, maktfordelingsprinsippet, bevisbyrdeprinsippet for bruk av vold og 100% demokrati. Hvis ikke alle disse elementene er fullt ut på plass har man ikke en ekte rettsstat, men et mafiastyre i større eller mindre grad. Det systemet vi har i dag er en blanding mellom rettsstaten og mafiastyre.

 

Med andre ord, enten er du tilhenger av rettsstaten (DLFs statsmodell) eller så er du tilhenger av mafiastyre i større eller mindre grad. Siden Tonning Riise sier at han ikke er tilhenger av DLFs stat betyr det at han forkaster slike prinsipper som likhet for loven (inkludert 100% demokrati), maktfordelingsprinsippet og bevisbyrde for bruk av vold (inkludert retten til forsvar i retten). Ergo er han motstander av rettsstaten og er dermed tilhenger av mafiastyre.

 

Tonning Riise kan velge å vifte dette bort med venstresidens hersketeknikker ved å kalle det useriøst, eller så kan han velge å ta disse innvendingene på alvor. Jeg deltar veldig gjerne i en diskusjon om rettsstaten og hvorfor vi bør ha likhet for loven, maktfordelingsprinsippet og bevisbyrdeprinsippet.

 

Han gjør et forsøk på en slik diskusjon når han hevder at en anarkokapitalist kan bruke nøyaktig samme argument mot rettsstaten som vi liberalister bruker mot konservativismen og sosialismen. Og på dette punktet har Tonning Riise helt rett. I en rettsstat kan faktisk en anarkokapitalist føre denne argumentasjonsrekken. Han vil ha like mye taletid i retten som liberalistene og vi liberalister erkjenner faktisk at det er vi som har bevisbyrde. Med andre ord, vi erkjenner at med mindre vi hevet over en hver rimelig tvil kan bevise at rettsstaten er nødvendig bruk av vold så må rettsstaten legges ned. Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin.

 

Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.

 

Tonning Riise viser dog igjen sin relativisme ved å forveksle fakta og vitenskaplige beviser med ”hardnakkete meninger.” Med andre ord, hans argument lyder som følger: anarkokapitalistene har hardnakkete meninger, ergo har de rett.

 

Han bruker et lignende argument når han skal bevise at anarkokapitalister ikke er anarkister når han sier: “Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme, økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk.”

 

Olve svarte meget fint og konsist på dette: ”Sagt med enklere ord: fordi de fleste statshatere er rablende gale, skal vi ikke annerkjenne statshatere som ikke er det.”

 

Eller sagt litt mer diplomatisk, Tonning Riise forveksler hardnakkete meninger med fakta. Siden mange anarkister mener at anarkokapitalister ikke er anarkister, ja, da er det et faktum at de ikke er det. Bak denne vurderingen ligger venstresidens relativisme og nominalisme: det finnes ingenting rett og galt. Begreper er bare en tilfeldig sosial konstruksjon. Hvis bare mange nok mennesker mener noe (især et 99,99% flertall!), da er det sånn.

 

Moralsk relativisme

Det er på dette området at Tonning Riises slektskap med Rødt og marxismen kommer tydeligst frem. Han mener at jeg er arrogant fordi jeg kan tillate meg å være uenig med 99,99% av flertallet hvis fakta i virkeligheten tilsier det, mens jeg mener at han er arrogant fordi han kan tillate seg å tro at et flertall kan fantasere bort virkeligheten, bare de er mange nok som mener det samme.

 

Den moralske relativismen og troen på at makt gjør rett skinner i gjennom nær sagt alt Tonning Riise skriver i sine tilsvar til meg. Faktisk sier han det nesten rett ut selv:  ”Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.” Implisitt, ideer har ingenting med den virkelige verden å gjøre. Ingenting er rett og galt. I den virkelige verden er det bare hardnakkete meninger som teller og dermed hvem som har flest pistoler til å omsette meningene sine til politikk.

 

Tonning Riise mener jeg legger ord i munnen på han. Det gjør jeg delvis, men bare fordi jeg faktisk kjenner igjen de verdiene han ubevisst har absorbert. Jeg forsøker å synliggjøre de meningene som ligger implisitt i ordene hans. Som intellektuell er dette faktisk en av de viktigste egenskapene jeg har. Jeg forstår ofte folks meninger bedre enn de selv gjør fordi de fleste meningene til folk er ubevisste og aldri tydelig artikulerte, mens jeg har et svært bevisst forhold til dem.

 

 

Avslutningsvis sier han:

 

”Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg.”

 

Hvis Tonning Riise går inn for friborgerskap vil han med tyngde kunne hevde at han ikke krever at alle trenger å følge hans moralsyn for da er nemlig folk forholdsvis fri til å handle i samsvar med sitt eget moralsyn i sitt eget liv. Han har riktignok en del innvendinger mot friborgerskap som jeg skal besvare i en separat artikkel.

 

Han konkluderer med at det er JEG som krever at alle skal legge seg flat for mitt moralsyn, men som jeg påpekte i forrige artikkel: i et liberalistisk samfunn er det fullt mulig å leve som sosialist, sosialdemokrat, konservativ, muslim, mormoner eller satanist så lenge man respekterer andre menneskers til å leve sine liv som de vil. I et sosialistisk eller konservativt samfunn derimot er det ikke mulig for meg å leve som liberalist. Åpenbart er det sosialister (og til dels konservative) som krever at folk skal legge seg flat for deres moralsyn, ikke jeg.

 

Avslutningsvis vil jeg anbefale Tonning Riise til å ta de temaene jeg tar opp på alvor. Jeg er ikke useriøs, og jeg prøver ikke bare å vinne en debatt selv om han kanskje tror det. Han burde være bekymret over hvor mye av fascismens logikk, verdisystem og argumenter han har absorbert uten å være klar over det. Hvis jeg var han ville jeg gjort mitt ytterste for å forstå de underliggende premissene i mitt eget verdisystem.

 

Det betyr dog ikke at han er fascist, bare at han ubevisst har absorbert mye tankegods fra fascismen. Han har selv uttrykket interesse for friborgerskap (hvis det lar seg gjennomføre i praksis) og dette alene ville vært utenkelig dersom han var primært fascistisk. Kun fascister er prinsipielle motstandere av friborgerskap. Vannskillet mellom fascisme og liberalisme går ved friborgerskap.

Vurdert til: av 116 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende