Kristian Tonning Riise var raskt ute med svar til min kritikk av hans artikkel. Her er mitt tilsvar.

 

Om DLF

Det er ikke sant at ingen tar DLF alvorlig. Å bli ignorert og sett ned på er ikke det samme som å ikke bli tatt alvorlig. Hvem tok Bellona alvorlig for 25 år siden? Ingen. De var en gjeng med pøbler som laget kvalm. Men det var den gangen. I dag er Bellona og miljøbevegelsen respektert av alle. Hvorfor? Delvis på grunn av at Bellona og “lenkegjengen” banet vei ved å rekruttere ivrige, intelligente idealister til sin sak som dernest infiltrerte universitetene, Barne-TV og skolen og indoktrinerte en hel ny generasjon med deres religion.

 

Høyrefolk liker å være dannete, smile og være høflig, og for dem virker DLFere som reneste barbarer. Vi sier ting rett ut, uten å pakke det inn i bomull. Vi er bastante og erklærer våre fiender ikke bare som feilaktige men som onde. Dette får Høyrefolk til å flippe totalt ut og stenge igjen totalt for respekt. Det bryr vi i DLF oss lite om fordi det ikke er Høyrefolk som er vår målgruppe. Vi skal rekruttere unge, intelligente spirer som skal endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene.

 

Før Høyre vet ordet av det er samfunnet blitt formet av DLF og de vil lure på hva slags tog som traff dem. Da vil vi vinne deres respekt, akkurat som Bellona har vunnet Høyres respekt i dag. Vi kan gjerne vente 25 år på denne respekten så lenge vi oppnår de samme resultatene som Bellona og miljøbevegelsen.

 

Anarki

I min opprinnelige artikkel påpekte jeg at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at vi innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse. Vi er derfor tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar. Rettsstaten er individets måte å beskytte seg mot alle former for mafia.

 

I stedet for å svare på dette påstår Tonning Riise at anarkisme er det samme som å ta avstand i fra eiendomsretten. Dette er ikke nødvendigvis sant. Anarkokapitalismen tar avstand fra stat men anerkjenner eiendomsrett. Eiendom er simpelthen en utvidelse av vår kropp. Følgelig har eiendom ingenting med stat å gjøre, men med hvorvidt man anerkjenner fruktene av sitt arbeid som noe man bør ha suverenitet over på lik linje som sin egen kropp.

 

Det finnes mange eksempler i historien på anarki hvor eiendomsrett har blitt respektert. Kanskje det viktigste eksempelet på dette er Island for omkring et årtusen siden. Hit flyktet frisinnede nordmenn som ville unnslippe konge-mafiaen som nylig hadde samlet Norge til ett rike. Islendingene levde i fred i flere hundre år inntil den norske mafiaen innhentet dem og la Island under Norge. Samfunnsformen på Island i denne korte perioden ligger nært opp til anarkokapitalisme.

 

Tonning Riise bruker så mitt eget argument mot anarkismen mot liberalismen. Han hevder at liberalismen ikke fungerer i praksis fordi den har vært ekstremt upopulær og blitt forkastet alle steder den har blitt implementert. Vel, sannheten er at liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt.

 

Det var flere grunner til at dette var mulig. Den viktigste grunnen var at grunnleggerne av USA kraftig undervurderte behovet for en levende intellektuell elite som passer på at ikke onde mennesker infiltrerer og korrumperer staten. Middelalderske og fascistiske ideer ble importert i fra universitetene i Preussen i føydalistiske Europa. Amerikanske intellektuelle utdannet seg i Preussen i denne perioden og dermed ble denne intellektuelle giften sprøytet inn i amerikansk akademia og begynte sakte men sikkert å ødelegge USA innenifra.

 

På 1880-tallet hadde så mange onde superintelligente intellektuelle blitt klekket ut i amerikanske universiteter at det begynte å få innvirkning på kulturen. Man fikk den ”progressive” bevegelsen, som var en sosialistisk strømning over hele Vesten. Innen 1913 hadde ondskapen nådd politikken for fullt og laissez-faire ble avskaffet. Siden den gangen har USA politisk bare vandret i én retning: mot et  middelaldersk sosialistisk føydalsamfunn.

 

USA er altså et eksempel på at grunnleggerne av USA ikke hadde gjort en god nok jobb i å sikre staten mot onde parasitter. En parasitt kan defineres som en type kriminell som er i stand til å bruke statens voldsmonopol til å utøve kriminalitet. (Analogt med virus og ormer på PCen)

 

USA er altså ikke et bevis på at liberalisme ikke fungerer i praksis, bare at grunnleggerne av USA ikke var flinke nok til å lage en god nok brannmur for å sikre staten mot parasittangrep.

 

Garanti

Tonning Riise har svelget rått en av venstresidens mest innarbeidete myter, nemlig at stat=trygghet, mens fred=utrygghet. Han sier at det store problemet med fredelige sosiale sikkerhetsnett er at de ikke gir noen garanti, mens staten kan garantere et slikt sikkerhetsnett. Men hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?

 

Videre, statlige garantier er ikke sikrere enn det flertallet som til en hver tid stiller seg bak det. Flertallet kan når som helst bestemme seg for å fjerne alle slike sosiale sikkerhetsnett. Kan Tonning Riise garantere at det aldri vil bli flertall for å fjerne statlige sosiale sikkerhetsnett? I såfall er alt snakket om garanti temmelig hult. Han kan bare garantere noe helt til han ikke kan det lenger.

 

Et statlig sikkerhetsnett er avhengig av at et flertall støtter det, mens et privat sikkerhetsnett kun er avhengig av et lite mindretall som er gavmilde. Her står Tonning Riise og sosialismen overfor et paradoks: statlige garantier må ha 50% flertall, men hvis over halvparten av befolkningen støtter opp om sosiale sikkerhetsnett, ville de ikke da også støttet helt frivillig opp om private sikkerhetsnett?

 

Det sosialistene (og Tonning Riise) i realiteten sier er at sosialister kun er i stand til å gi en hjelpende hånd med en pistol i hånden og med andre menneskers penger. Med andre ord, premisset til sosialistene er faktisk at sosialister er usympatiske monstre som bare vil hjelpe dersom de får plyndre naboen.

 

Jeg synes det er interessant at sosialister (og konservative) har dette svært kyniske menneskesynet og ser på seg selv selv som grunnleggende forferdelige mennesker. Personlig tror jeg at det store flertallet av mennesket er snille og greie, og hvis det er et folkeflertall for å ha et statlig sikkerhetsnett vil det også være mer enn nok mennesker i landet til å finansiere private sikkerhetsnett.

 

Med andre ord er private sikkerhetsnett minst like trygge og sikre som statlige sikkerhetsnett. Ja, faktisk vil jeg påstå at private sikkerhetsnett ofte er mer tilgjengelig enn de statlige. Hva hjelper en statlig ”garanti” om du dør i helsekø? ”Garanti” er altså bare et ord som sosialister bruker som hersketeknikk for å hetse fredelige løsninger, og Tonning Riise går dessverre fem på og svelger den med hud og hår.

 

”Fredstyranniet”

Tonning Riise går faktisk så langt som å hevde at fred også er en form for tyranni, fordi folk tvinges til å være fredelige! Med andre ord, voldsmenn får ikke utfolde seg fritt og for disse er samfunnet et fredstyranni! Men dette er en selvmotsigelse (og klassisk sosialistisk hersketeknikk). Ordet ”tyranni” kommer fra det greske ordet ”tyrannos” som betyr ”mester.” Et tyranni er altså et samfunn hvor noen kan bruke vold til å være herre over andre mennesker.

 

Et fredelig samfunn er altså totalt fravær av tyranni. Det er nemlig et samfunn hvor ingen er herre over noen andre. Alle får lov til å være i fred fra tyranner. Alle får være sin egen herre i sitt eget liv. ”Fredstyranni” er derfor meningsløs begrepsakrobatikk og kun et redskap for mennesker som ønsker å glorifisere vold.

 

Konklusjon

Jeg tror ikke Tonning Riise har tenkt nøye i gjennom måten han bruker disse begrepene på. Tvert i mot tror jeg at han har absorbert dem ubevisst i fra den sosialistiske kulturen vi lever i. Tankegodset hans er nemlig ikke nytt. Det er nettopp slike ideer onde intellektuelle har klekket ut på universitetene i 200 år.

 

Heldigvis har det nå dukket opp en klar og tydelig intellektuell motvekt til denne ondskapen. DLF avslører intellektuell bullshit. Vi avkler hersketeknikkene og skinner et kritisk dagslys på trollene. Da sprekker de.

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende