Martin Kolberg er en av de klareste ideologiske stemmene i Arbeiderpartiet, og han har skrevet en kronikk* om sosialdemokratiet som sivilisasjonsform som har fått oppmerksomhet i media nylig. Jeg vil på det sterkeste anbefale folk som er interessert i å se hvordan kremen av kremen av politiske tenkere blant sosialdemokrater argumenterer og tenker å lese denne kronikken. Dersom du har lest bloggen min eller andre oppegående liberalister en stund vil du ikke bli imponert.

 

Jeg kan ikke gjøre kronikken rettferd ved å svare på hvert enkelt punkt, men jeg skal trekke frem noen av de viktigste elementene og kommentere dem fra et liberalt verdensbilde.

 

Jeg syntes det var svært interessant å se hvordan Kolberg tar for seg den historiske utviklingen av sosialdemokratiet som en tredje vei mellom det han beskriver som to statsfiendtlige ytterpunkter, liberalismen og marxismen: ”Hos liberalistene er staten et onde fordi den går på bekostning av individets frihet. Hos Marx er staten et onde fordi den fungerer som kapitalismens forlengede arm.”

 

Sosialdemokratiet er derimot vennligsinnet til en permanent stor og sterk stat og ser på den som en fader-moderlig beskytter av individet, fra vugge til grav. Videre bruker Kolberg den tyske sosialdemokraten Eduardo Bernstein som stemme for den sosialdemokratiske kritikk av marxismen: ”[Bernstein] beskriver så det korporative som en mulig vei mot demokrati og sosialisme.”

 

Det er interessant at Kolberg her velger å bruke begrepet korporatisme til å beskrive sosialdemokratisk politikk. Og for å ikke være i tvil om hva som ligger i dette begrepet utdyper han det som følger:

 

”Midlene for å nå dette har vært både et samarbeid med, og en kamp mot, kapitalen. Man satset på storkapital ved for eksempel faglig moderasjon og statlig tilrettelegging, for slik å tilrettelegge betingelsene for kapitalens ekspansjon. Slik økte produksjonen og det kunne skaffes flere arbeidsplasser. Men samtidig ønsket sosialdemokratene en statlig regulering og kontroll med kapitalen ut fra samfunnsmessige målsetninger.”

 

[...]

 

”Sosialdemokratiet prøvde kort fortalt å knytte sammen arbeidsklassens krav om reformer og trygghet med kapitalens ønske og behov for en sterk stat som kunne løse og koordinere felles oppgaver. Den nye velferdsstaten ble bygd på en omfattende offentlig regulering av det økonomiske og sosiale liv, hvor markedskreftene ble temmet til fordel for en relativ stor omfordeling.”

 

Korporatisme er navnet på den økonomiske politikken til Mussolini og Hitler. Korporatisme innebærer å til en viss grad anerkjenne privat eiendomsrett og dette er grunnen til at marxistene (representert ved Stalin) ga både Fascistene/Nazistene og sosialdemokratene merkelappen ”høyreekstrem.”

 

Videre erkjenner Kolberg at sosialdemokratiet i vesentlig grad forlot internasjonalsosialismen under og etter første verdenskrig: ”Tiden under og etter første verdenskrig var preget av den åpne splittelsen i den internasjonale arbeiderbevegelse.

 

Til tross for mange resolusjoner og forsikringer om at arbeiderne i ulike land ikke skulle ta til våpen mot hverandre, stemte både de tyske og franske sosialistpartiene for krigsbevilgninger i sine parlament da første verdenskrig brøt ut. Det endelige sammenbruddet i den andre internasjonale kom med den russiske revolusjon i 1917 og Moskvatesene. Forskjellene ble for store sosialistpartiene imellom.”

Første verdenskrig gjorde altså at sosialdemokratene endret karakter fra internasjonalsosialisme til nasjonalsosialisme. Kolberg unnlater betimelig å nevne at krigen førte til splittelse også i det italienske sosialistpartiet. Lederen av dette partiet, Benito Mussolini, ønsket i likhet med de sosialistiske partiene i Frankrike og Tyskland å støtte opp om de nasjonale interessene. Han ble sparket som leder og startet sitt eget konkurrende nasjonalsosialistiske parti, Partito Nazionale Fascista – Partiet for Nasjonal Samling på norsk.

 

Vi ser altså at sosialdemokratene, Fascistene og Nazistene tilhører en felles ideologisk strømning som tar utgangspunkt i støtte i middelklassen og søker en tredje vei mellom kapitalismen og marxismen. Men på ett viktig punkt skiller de lag. Mussolini og Hitler hadde ingen tro på at nasjonalsosialismen kunne implementeres på en trygg og god måte gjennom demokratiet.

 

Mussolini uttrykte åpenlyst at han var helt enig med sosialdemokratene i deres økonomiske politikk og virkemidler, men han hånet dem som naive som trodde at de kunne vinne frem med denne politikken via demokratiet. De konstitusjonelle beskyttelsene som liberalistene hadde vunnet frem med et århundre tidligere ville hindre alle slike reformer. ”Demokratiet er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis,” sa Mussolini, og Hitler var helt enig.

 

Paradoksalt nok banet Mussolini og Hitler gjennom sin diktatoriske politikk vei for sosialdemokratiet fordi de på få år klarte å implementere sosialdemokratenes økonomiske politikk uten å måtte bry seg om rettsstatlige begrensninger. Det Mussolini og Hitler utrettet var en viktig inspirasjon for sosialdemokratene, og fremdeles snakker man med stjerner i øynene om den ”tyske effektivitet.”

 

Det vi har i dag er derfor Mussolinis og Hitlers økonomiske politikk, implementert gjennom flertallsfascisme i stedet for gjennom Fører-prinsippet. Med andre ord, en mer liberal variant av fascismen enn den Mussolini og Hitler stod for. Den type fascisme som sosialdemokratiet står for beskrives i detalj i Jonah Goldbergs bok ”Liberal Fascism,” en bok jeg anbefaler alle, inkludert Martin Kolberg.

 

De som har fulgt bloggen min en stund vil selvfølgelig kjenne igjen alt dette fra før for jeg har skrevet om det en god del. Grunnen til at jeg likevel gjentar en del av dette stoffet er for å bruke sosialdemokratenes egne kilder, egne ord og egne ideologiske og historiske forklaringer til å vise hvor nært opp til den klassiske Fascismen og Nazismen sosialdemokratiet ligger på vesentlige områder, især forkjærligheten for en stor, faderlig velferdsstat.

 

Helt til slutt vil jeg trekke frem en meget interessant uttalelse fra kronikken. Kolberg sier: ”Det er ikke mulig med reell rettsikkerhet, likhet for lover, politisk frihet eller demokratisk kultur i et samfunn med stor sosial ulikhet.” Kolberg hevder altså at vi trenger ulikhet for loven for å skape reell likhet for loven. Dette er Orwelliansk nytale av verste sort og er eksakt den type språk bruk man forventer av et tyranni, ikke fra en sivilisasjon. Tyranner har nemlig behov for å skjule sine intensjoner og tåkelegge sine handlinger.

 

Dog skal jeg være litt snill med Kolberg og tolke deler av denne uttalelsen i beste mening. Sosiale forskjeller kan nemlig bidra til at loven ikke blir praktisert likt for alle, selv om lovens bokstav ikke skiller mellom noen grupper. Grunnen er nemlig at staten ikke er allmektig og allvitende. Den har begrensninger, den er ineffektiv, den krever noe av folk.

 

La meg ta et veldig enkelt eksempel: dersom man er veldig fattig stiller man mye svakere i en rettssak enn noen som er veldig rik fordi man ikke er i stand til å betale for like gode advokater. Rike og ressurssterke er også i stand til å utnytte lovverket i større grad til å snike seg unna skatter og reguleringer. Og dersom man ikke kan lese og skrive stiller man mye svakere i møte med loven fordi loven bygger på og krever mestring av denne teknologien.

 

Og enda verre: dersom man er så fattig at man ikke har råd til å betale for å få seg legitimasjonspapirer (pass, eiendomsskjøte, registrert selskap osv.) faller man bokstavlig talt utenfor loven. Da går staten over fra å være ens beskytter til å bli ens fiende fordi den betrakter en som lovbryter.

 

Sosialdemokratenes løsning på dette er sosial utjevning, statlig drift av viktige oppgaver som utdanning, helse, tryger og andre sosiale sikkerhetsnett, samt korporatisme for å styre næringslivet i en samfunnsnyttig retning.

 

Problemet er at deres løsning gjør de fleste ting verre. Den liberale løsningen på dette ble kun utført i betydelig grad i USA på 1800-tallet da fattige bønder koloniserte den ville vesten og fikk eiendomsrett. Sosialdemokratene kjente aldri til disse løsningene og hadde null forståelse av hvor godt dette fungerte. Alt de så var føydalstrukturene i Europa. Generelt gjorde sosialdemokratene samme feil som kommunistene, nemlig å forveksle den liberale rettsstaten med den europeiske føydalstaten.

 

Hva er så den liberale løsningen på dette problemet? Hvordan kan liberalismen forhindre at rettsstaten behandler folk ulikt på grunn av forskjellige materielle forutsetninger?

 

1.       Et enkelt og objektivt lovverk

I dag er sosialdemokratiets lover så kompliserte at selv statsministre blir skattesnyttere og bedriver svart arbeid. Det er umulig for vanlige folk å følge disse lovene, og kun de aller mest ressurssterke har god nok råd til å hyre et kobbel med advokater til å utnytte alle smutthull til sin fordel.

 

Den liberalistiske løsningen på dette er å forenkle lovverket og sørge for at de er formulert på en så objektiv, klar og presis måte at selv barn kan forstå dem.

2.       Færrest mulig lover

Jo flere lover som finnes, jo flere muligheter er det for å bryte dem. Den enkleste måten å utjevne spillet for alle spillere er derfor å ha færrest mulig lover og regler og sørge for at de få lovene man har igjen er så enkle og så gode at alle enkelt kan forstå og forholde seg til dem.

3.       Effektivisering og forenkling av byråkratiet

Jo mindre lovverk staten skal administrere jo enklere er det for staten å være effektiv og billig. Hvis det er svært billig, effektivt og tar kort tid å registrere ny eiendom eller ordne kontrakte gagner dette særlig de mest ressurssvake. Jo enklere staten er å forholde seg til, jo mindre har det å si om man er ressurssterk eller ikke.

4.       Automatisk gjeldende standardkontrakter

Deklaratoriske lover, dvs. automatisk gjeldende standardkontrakter som kan oppheves, er en måte flertallet av befolkningen kan beskytte seg mot kompliserte regler og mot avanserte juridiske problemstillinger. Deklaratoriske lover er de lovene som gjelder automatisk når ingenting annet har blitt sagt. Det krever altså intet kontrakthåndtverk av partene for å forholde seg til disse lovene. Slike lover forenkler og effektiviserer.

 

Det er på tide at både marxistene og sosialdemokratene gir slipp på deres vrangforestilling om at kapitalismen er det samme som føydalsamfunnet. Sannheten er at føydalsamfunnet i betydelig grad var korporatistisk, akkurat som i dag. Sosialdemokratene forsøker altså å slukke brann med bensin.

 

Måten å skape likhet for loven er ikke mer lover, mer reguleringer, mer utjevning, mer stat, men mindre av alt dette.

 

 

*) Kolbergs kronikk var opprinnelig på trykk i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva. Som interessant opplysning kan jeg nevne at jeg har forsøkt å få en rekke artikler på trykk i Minerva, men alle har blitt avvist. Dette viser med all mulig tydelighet hvilken side Minerva står på. De velger å gi en fremtredende sosialdemokrat spalteplass, men ikke ekte liberalister. Med andre ord, de ønsker å kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.

 

Konservative har alltid motarbeidet liberalister fordi de innbiller seg at dersom de bare klarer å knuse den rendyrkete liberalismen vil de flokke til konservativismen i stedet. Det er feil. De som søker liberalismen er mennesker som er opptatt av prinsipper og moral, ikke av pragmatisme. Ved å knuse liberalismen hopper potensielle politiske talenter bukk over Høyre og går direkte fra DLF til Rødt eller SV. Alt de konservative oppnår ved å kneble liberalistene er altså å styrke venstresiden.

 

Vurdert til: av 120 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende