Sosialismen har en lang tradisjon for jødehat. Jøder er jo som kjent kraftig overrepresentert blant de aller smarteste, og derfor også kraftig overrepresentert blant de aller rikeste. Før i gamle dager ble de kalt ”jødesvin,” jøder ble omtalt som rovdyr og nasjonalsosialister slik som Hitler snakket om en jødisk-kapitalistisk konspirasjon.  I dag brukes det litt mer nøytrale begrepet ”kapitalistsvin” og ”rovdyrskapitalisme.”

Likevel dukker det gamle rødbrune grumset opp i fra tid til annen, og det er typisk når Israel forsvarer seg mot terrorangrep fra islamofascistiske Hamas. Først kom Jonas Gahr Støre på banen med sterk kritikk av Israels legitime selvforsvarskrig mot fascistene. Men den eneste negative reaksjonen man finner mot dette knefallet til islamofascismen i Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti er en partikollega som mente at Gahr Støre ikke var antisemittisk nok.

Hva er så de enkle og overordnete fakta i denne saken?

1) De arabiske landene har i over 60 år ført en helt bevisst politikk som de kaller for ”åpen sår”-strategien som går ut på å holde palestinerne i så elendige forhold som overhodet mulig for å hisse dem til terror mot Israel, og for å vekke det internasjonale samfunnets sympati.

Åpen sår-strategien inkluderer å nekte palestinere i fra Gaza og Vestbredden asyl i arabiske land, samt å holde millioner av palestinskættede arabere i konsentrasjonsleirer i Jordan, Syria, Irak, Libanon, Saudi-Arabia og Egypt. Ytterst få av de som bor i disse leirene er født i de palestinske områdene. De aller fleste, inkludert deres foreldre og besteforeldre er født i arabiske land, men nektes statsborgerskap, de får ikke eie eiendom, de får ikke ta jobber og de blir holdt fanget i kummerlige forhold i konsentrasjonsleirer som kalles ”flyktningleirer.”

På grunn av at Vesten er full av jødehatere kanaliseres vreden mot Israel, ikke mot de arabiske landene som bevisst fører denne politikken. Alt dette skjer med FNs velsignelse. Ingen i media skriver om dette. Derfor er de fleste folk uvitende om denne horrible arabiske strategien mot egen befolkning. Men Jonas Gahr Støre vet. Det gjør Stoltenberg også. Og Willoch. Og alle prominente jødehatere som tier om disse forhold og samtidig kritiserer Israel.

2) ”Fritt palestina” krever sosialistrampen, men hva slags ”frihet” er det egentlig de ønsker? Jo, de ønsker at Hamas og Fatah skal ha friheten til å innføre et antisemittisk Islamistisk/Nazistisk diktatur fullstendig ribbet for individuell frihet, og hvor jøder ikke får eie eiendom. Sosialistene støtter altså ivrig opprettelsen av groteske regimer, og alt dette gjøres i ”frihetens” navn.

Det er selvfølgelig ikke individets frihet de snakker om, men rasens/statens/nasjonens/flertallets frihet til å gjøre hva de vil med individet. Dette gjenspeiler det faktum at sosialistene drømmer om å innføre et tilsvarende totalitært regime her hjemme. Den sosialistiske og den islamistiske formen for fascisme er nært beslektet.

3) Palestinere hyler om at de ”undertrykkes” av Israel, men hva ligger egentlig i denne undertrykkelsen? I perioden fra 1967 til 1990, før intifadaen, økte velstanden til palestinere dramatisk, og det gjorde også deres frihet. De kunne eie eiendom, de kunne handle fritt, de kunne til og med jobbe i nabolandet Israel forholdsvis fritt. Israel bygget universiteter, skoler, sykehus og veier for palestinerne.

Men alt dette var ”undertrykking.” Hvorfor? Fordi i henhold til islamsk ideologi er en fri jøde i et muslimsk område totalt uakseptabelt. Islam har et eget navn på jøder og kristne som bor i muslimske områder, nemlig Dhimmi. Jøder og kristne tolereres av Islam, hvilket betyr at de ikke blir drept, men de må betale en ekstra skatt og de har langt færre rettigheter enn muslimer. Det altså palestinere mener med at de er ”undertrykket” er at de ikke har retten til å undertrykke jøder og kristne som Dhimmier, og de antisemittiske sosialistene i Norge støtter dette fullt ut.

4) Palestinerne har blitt svært dårlig behandlet av sine arabiske ”brødre,” men de må ta mye av skylden selv for tilstanden de er i. Det å knekke Israel-koden er veldig enkelt: vær fredelig og da lar Israel deg være i fred. Ingen arabere i midtøsten har det så godt, trygt og fritt som de arabisk-israelske statsborgerne (ca 1 million) som bor i Israel. Disse er fredelige og de får være i fred og frihet.

Gaza-gjengen derimot lager bare kvalm. Hva i huleste tror de at de Israel vil gjøre dersom de skyter raketter inn i Israel? Sende postkort? Israel gjør det en hver oppegående stat ville ha gjort: forsvarer sine innbyggere mot uprovosert aggresjon. Det er selvfølgelig synd på mange som bor i Gaza, særlig uskyldige barn, men de voksne har faktisk stemt på Hamas og støtter dermed opp om fascistregimet. De får nøyaktig som fortjent.

Det som skjer i Gaza er ikke annerledes enn det som skjedde i Tyskland på slutten av krigen da de allierte bombet Berlin og Dresden sønder og sammen. Den eneste forskjellen er at Israel er mye snillere og holder igjen i den misforståtte oppfatningen at sivilbefolkningen ikke støtter Hamas. De allierte var helt berettiget i å bombe Tyskland tilbake til steinalderen for å lære dem en moralsk leksjon: fascisme er ikke akseptabelt og dersom man støtter en morderisk dødsideologi bør man være forberedt på å ta konsekvensen av det og bli bombet sønder og sammen. I den grad Israel kan kritiseres er det altså for å være for tålmodig og dumsnill. Enkelte bøller må rett og slett bare bankes til fornuft.

Situasjonen er altså sosialistene i Norge støtter opp om et regime som er minst like ille som Nazistene var. Kan noen være i tvil om at Hamas ville ha utryddet alle jødene i Israel dersom de fikk sjansen til det? Det eneste som hindrer dem er deres egen inkompetanse og mangel på ressurser. Palestinerne i Gaza er altså fattige Nazister, og derfor støtter sosialistene dem, fordi de alltid holder med den svake part uansett om det er den svake parts egen skyld at de har det så ille og uansett om den svake part syder av anti-humanisme, kriminalitet og ondskap.

Sosialismen er en avskyelig ideologi, og er i likhet med Nazismen og radikal Islam en gren av fascismen. Selv om sosialistene er uenige med voldsapene i Gaza i mange konkrete ting er de enige med dem i en ting: deres rett til å innføre et totalitært og undertrykkende regime. Deres felles hatobjekt er jødene som representerer Vesten, kapitalisme, egoisme og individuell frihet. Ta avstand fra dette grumset. Støtt Israel i deres legitime forsvarskrig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg ta for meg et litt uvanlig tema for bloggen min, nemlig fysikk. Rettere sagt, konservative naturlover. Ta det med ro, jeg har et politisk poeng også, men det kommer jeg tilbake til.

Ordet konservativ brukes i fysikken i betydning ”bevarende.” Så konservative naturlover er altså lover som bevarer ett eller annet. Et gravitasjonsfelt sies å være konservativt fordi det er energibevarende. Newtons lover er også konservative. Energi kan endre form men den kan ikke skapes eller ødelegges. Den konserveres.

Ultimat sett kan universet sies å bevare integritet over tid. Med andre ord, naturlovene degenereres ikke over tid. Universet faller ikke gradvis fra hverandre og slutter å fungere. Naturlovene er faktisk det mest ekstreme eksempelet på konservativisme som finnes. På mange måter har derfor naturlovene de egenskapene som politisk konservative etterstreber: et system som har overlevelsesevne over tid og bevarer det beste i samfunnet.

Da er det på tide å komme til poenget mitt: politisk konservative er stolte over at de har den eneste politiske ideologien med historisk hukommelse. Endringene som skjer i samfunnet skal i følge konservativismen skje i samsvar med de verdier som ligger i samfunnets nære historie til en hver tid. Konservative ser derfor på det som et mål i seg selv å bevare noe simpelthen fordi det er en del av kulturen. For eksempel har sosialdemokrati nå vært en del av vår kultur så lenge at konservative stritter mot å fjerne det.

Men siden universet er det ultimate eksempelet på et konservativt system som har overlevd med de samme naturlovene i milliarder av år er det verdt å forsøke å dra noen lærdommer av disse. Hva forteller naturlovene oss? Det ekstraordinære er at naturlovene ikke har noen hukommelse!

Alle naturlovene kan uttrykkes som meget enkle differensialligninger. Differensial er utledet fra begrepet ”differens” som betyr forskjell. Naturlovene trenger bare å ”vite” forskjellene i fra et øyeblikk til et annet for å beskrive et fysisk systems atferd. Med andre ord, all konservering ligger lagret i nuet. Universet klarer altså å være et ekstremt konservativt og bærekraftig system utelukkende ved å huske på nuet. Alt som skal bevares lagres i neste ”nu.” Fortid og fremtid eksisterer ikke, bare nåtid.

Hva slags lærdom kan politisk konservative trekke i fra dette? Jeg tror at det ultimate konservative politiske systemet ikke ligger i historisk hukommelse men i korrekte prinsipper i nuet, kall det gjerne konserveringslover. Jeg tror at disse konservative prinsippene er identisk med liberalismen. Det betyr at den ultimate konservative ideologi dypest sett er liberalismen.

Det er liberalismen som er det mest bærekraftige av alle systemer og den har en gigantisk fordel over historisk hukommelse: liberalistiske prinsipper gir oss en oppskrift på korrekt handling nå mens historisk hukommelse kanskje krever 50 år med treg og destruktiv læring før man endelig skjønner kluet.

Dette høres kanskje meget merkelig ut for mange konservative. Konservativisme er jo en kollektivistisk ideologi som er opptatt av bevaring og blomstring av samfunnet som helhet, ikke av enkeltindivider? Hvordan i huleste kan den ultimate konservativismen da være basert på individualisme?

Svaret er at mennesker i likhet med alle andre dyr lar seg sterkt motivere av følelser. Disse følelsene kan være en gigantisk fordel når de jobber på lag med oss til vårt eget beste. På tilsvarende vis kan følelser være en hemsko og direkte livsfarlige dersom de jobber mot oss i retning vår egen destruksjon. Derfor er det, fra et konservativt ståsted, ønskelig at verdiene øverst i folks verdihierarki spiller på lag med vår natur og jobber til vårt beste. Hva er vår natur? Fornuft, egoisme, individualisme, selvstendighet, produktivitet, familie, fred og godvilje. Kort sagt, kjernen i liberalistisk ideologi. Et samfunn som er bygget rundt disse prinsippene og som setter dem ut i livet gjennom et rettsvesen som er logisk, fornuftig, rettferdig og respekterer individets rettigheter vil automatisk også være et ekstremt bærekraftig samfunn.

I dag bidrar dessverre mange konservative til å bryte ned disse positive trekkene som er bygget inn i norsk kultur i den misforståtte troen at det å være konservativ er å bevare det som har dominert de siste 50 årene, nemlig sosialdemokrati. Ved å snakke positivt om sosialdemokratiske verdier slik som sosial utjevning og velferdsstaten bidrar konservative på lang sikt til å gjøre vårt samfunn stadig mindre bærekraftig.

Derfor dreier lærdommen i fra fysikkens lover seg om mer enn bare en kuriøs analogi uten praktisk betydning. Visdommen i naturlovene tilsier at for å bevare samfunnet på lang sikt må konservative droppe sin forestilling om historisk hukommelse og i stedet samle hele historiens visdom i korrekte prinsipper som kan brukes i nuet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes et barometer for hvor fritt og sivilisert et samfunn er: penger. Dersom pengene er frie er det et solid tegn på at samfunnet også er fritt. I praksis betyr det gullstandard. Jo lenger inn i fascismen et samfunn synker, jo mer knebles pengene og underlegges statens kontroll. Alle diktatorer frykter og hater gullpenger, for gull undergraver statens mulighet til å trykke penger ut av løse luften og kreve inn skjulte skatter.

Derfor bør alle som er opptatt av et fritt land registrere seg følgende: ingen land i verden tillater gull som fritt betalingsmiddel. Ikke ett! Det sier det meste om den begredelige tilstanden verden befinner seg i. Gull er penger i eksil, en politisk flyktning som ikke har andre steder å rømme enn inn i hvelv rundt omkring i verden. Der ligger de og venter på den dagen at de mørke kreftene har sluppet taket og frihetens lys på nytt skinner over verden.

Det er dog heldigvis ikke ulovlig å eie gull, selv om man må betale kapitalskatt når gullet ”stiger” i verdi. (I realiteten er det ikke gull som stiger men dopapirpengene som faller i verdi når det trykkes stadig flere av dem.) Denne lille lommen av gjenværende frihet benytter nå stadig flere seg av til å selge sine papirlapper og kjøpe gull i stedet. I realiteten trekker de seg da ut av økonomien, pengene deres streiker.

Jeg vil oppfordre alle til å streike på denne måten. Kjøp gull og sølv, gjerne ved å ta opp lån i dollar eller pund. Trekk ut så mye av pengene dine i fra økonomien som mulig. På den måten slår du to fluer i ett smekk: 1) du streiker og bidrar dermed til å velte det eksisterende politiske systemet, og 2) du tjener trolig gode penger på det. Gull og sølv er noe av det tryggeste du kan ha verdiene dine plassert i slik verden ser ut nå.

Et meget trygt og anerkjent sted å kjøpe ekte, fysisk gull som du eier er BullionVault. De har hvelv i tre forskjellige byer: New York, London og Zürich. Men jeg holder en knapp på Zürich i Sveits fordi jeg ikke stoler på at USA og Storbritannia respekterer eiendomsretten. USA har konfiskert alt gull før, i den forrige store depresjonen, og de kan gjøre det igjen.

Mens pengene er i streik og i eksil bør man også ved en hver anledning spre budskapet at gull bør legaliseres. Det er en skam at det er mer offentlig debatt om å legalisere hasj enn gull. Gull er uendelig mye viktigere for frihet enn hasj og er noe alle liberale bør være opptatt av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er du en av de som er bekymret over hvor ille finanskrisen kommer til å bli? Du har all grunn til bekymring. Trolig blir den verre enn du innbiller deg. Mye, mye verre. Det som er i ferd med å skje er et økonomisk ragnarokk som trolig kan måle seg med de harde 30-åra i størrelse og varighet. Vi står overfor en systemkrise. Korporatismen og sentralbanksystemet står på kanten av sammenbrudd, akkurat som kommunismen gjorde det i 1990. (Mange forvirrer i dag korporatismen — blandingsøkonomien – med liberalisme, slik som denne artikkelen som tror årsaken til problemene er "nyliberalismen.")

Krisen har egentlig vært i emning i mange tiår, men den har blitt særlig ille de siste 10 årene. Årsaken til problemene finner vi i den økonomiske politikken som har blitt ført i USA fra og med Ronald Reagan tok over i 1981. Reagan gjorde utrolig mye bra. Han kuttet skatter og han deregulerte, noe som skapte enorm oppgang i mange tiår for USA, men han var omgitt av dårlige økonomer. Enden på visen ble at han kuttet skattene uten å kutte statens utgifter. Differansen ble finansiert ved budsjettunderskudd og å trykke nye penger.

Disse luft-pengene har nå gjennom en årrekke forgiftet det amerikanske markedet og lurt folk til å tro at de sparer penger og gjør gode investeringer når de i realiteten spiser av sitt såkorn og bedriver forbruk. Eksempel: amerikanere har gjerne spart 2% av sine inntekter mens den skjulte inflasjonen i samfunnet har vært på 10%. I realiteten blir dermed sparingen spist opp av prisstigning.

Dette fenomenet har vært særlig ille under Bush, hvor pengemengden siden 2000 har mer enn doblet seg. Pengene har kommet inn i økonomien primært via huslån og derfor har det blitt skapt en gigantisk boligboble. Den første av disse boligboblene – sub-prime – har nå sprukket og kostet amerikanerne ca 1000 milliarder dollar. Den neste boligboblen som kommer til å sprekke er mange ordinære boliglån. Mange amerikanere kommer til å miste jobben i tiden fremover og allerede i dag sliter mange med nedbetaling på boliger. Denne boblesprekken vil trolig være dobbelt så stor som sub-prime.

Krisen vil så forplante seg fra den ene sektoren til den andre. I realiteten er det snakk om at USA som nasjon er i ferd med å gå konkurs, ikke helt ulikt det som skjedde med Island tidligere i år. Dette vil få store konsekvenser også i andre land som har ført en lignende ustabil og lite bærekraftig politikk. Vi vil merke det godt her i Norge også.

En viktig årsak til dette er at vi ikke lenger har privatiserte penger. Maktkåte politikere verden over har skjønt at sentralbanker er en genial måte å skape penger ut av ingenting. Vanlige velgere blir derfor lurt trill rundt til å tro at skattene i landet er lavere enn de egentlig er. Inflasjonen er dog en snikskatt og problemet med den er at den er svært ødeleggende for økonomien.

En av de største truslene mot diktatorer og maktsyke politikere er frie penger – i praksis gull og sølv. Dersom penger ikke kan manipuleres og kontrolleres kan heller ikke inflasjonspyramidespill konstrueres. Håpet er at ordinære velgere nå oppdager at de er blitt lurt, og at de slutter å akseptere svindelpenger som ødelegger økonomien. Skal man først ha skatt er det bedre å være ærlig og faktisk sette opp skattene og ikke snike seg til dem gjennom inflasjon.

Per i dag er det bare ett eneste parti i Norge som ønsker å fjerne pengesvindelen og innføre frie, private penger, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Hvis du vil bli kvitt bobler og finanskriser en gang for alle bør du derfor stemme på DLF.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For 30 år siden var det som den gangen var Rhodesia et av Afrikas rikeste og mest velstyrte land. Da tok sosialisten Robert Mugabe over og landet ble omdøpt til Zimbabwe. Til å begynne med ble i vesentlig grad eiendomsretten respektert og det gode styret fra Rhodesia ble til en viss grad videreført.

Men Mugabe innførte i stadig større grad sosialisme. Han innførte priskontroll på varer, han konfiskerte all eiendom fra de hvite farmerne som stod for det meste av landets produksjon og han begynte å trykke penger for å betale regninger.

Alt dette har ført til at det som en gang var Afrikas håp nå er et land i ruiner og en spiraliserende fattigdom. Merkelig nok er det svært få i norsk presse som har snakket om det faktum at Robert Mugabe er og alltid har vært sosialist, og at det vi nå ser utspille seg er en tragedie vi har sett i mange andre land som har innført sosialisme.

En FN-byråkrat har til og med omtalt Mugabe som ”gal,” en forklaring som tydeligvis har falt i god jord i norsk presse. Men er Mugabe sinnsyk? Vel, for å svare på det må vi plassere han i en historisk kontekst. La oss se på noen av de ”gale” diktatorene i det 20. århundret: Lenin, Stalin, Mao, Hitler, Mussolini, Ceausescu, Saddam Hussein, Mugabe, Castro, Chavez, Pol Pot, Ho Chi Minh. Hva har disse til felles? Jo, de er alle sosialister.

Hvorfor er det slik at så mange sosialistledere blir ”gale” diktatorer? Svaret er at sosialismen er en voldsideologi, en gren av fascismen: alle skal med, ingen slipper unna. Det er en ideologi som rettferdiggjør bruk av vold mot fredelige, uskyldige mennesker og dette tiltrekker seg maktmennesker.

Dessverre har alle disse diktatorene blitt støttet opp om av svært mange såkalte ”moderate” sosialister som selv ikke støtter folkemord eller grov voldsbruk. Sosialister i Norge er medskyldige i at folk dør i Zimbabwe ved å aktivt støtte om en dødsideologi og ved å støtte opp om ”sterke” sosialistledere som senere blir ”gale.” Først når det er for sent og alle ser hvor ille disse menneskene er slutter sosialistene å støtte opp om dem, og da nekter de å ta ansvar og skylder på at de ”egentlig” ikke var sosialister, men fascister.

Men det er ikke noe motsetningsforhold mellom fascisme og sosialisme. Mussolini var leder av det italienske sosialistpartiet før han stiftet det konkurrerende nasjonalsosialistiske fascist-partiet. Hitler var leder av det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet som i økonomisk politikk lå til venstre for dagens norske arbeiderparti.

Den største julegaven nordmenn kan gi til de lidende menneskene i Zimbabwe er å ta avstand fra voldsideologien sosialisme. Jeg ønsker fred på jorden, og fred i Zimbabwe, og det eneste systemet som er 100% fredelig er liberalismen. Det franske uttrykket ”laissez-faire” kan oversettes til norsk som ”la oss være i fred.” Fred er essensen av kapitalismen. Derfor er mitt juleønske for Zimbabwe at alle individer skal få være i fred i fra kriminalitet og statlig vold.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil anbefale alle å kikke på følgende kavalkade av diskusjoner mellom økonomen Peter Schiff og andre økonomer siden midten av 2006 frem til i dag. Da vil dere se en økonom som hele tiden har spådd rett og samtidig hvordan tradisjonelle økonomer hånlo av han. Disse samme økonomene er det nå som roper på rentekutt og stimulering av økonomien, mens Peter Schiff sier at dette bare vil skape en enda dypere depresjon.

Spørsmålet er hvorfor noen fremdeles tar disse gjøkene seriøst etter at de har bevist for en hel verden at de overhodet ikke har peiling på hva de snakker om. Jeg har en mistanke at svaret er at Peter Schiff sin løsning er svært upopulær blant dagens intellektuelle, nemlig laissez-faire kapitalisme. Man velger å høre på de totalt avkledde økonomene fordi disse sier et budskap som maktkåte sosialister liker å høre: staten må gripe inn i økonomien.

Vi får se om et års tid om Peter Schiff får rett nok en gang og at stimuliene og redningspakkene bare gjør ting verre. Dersom Obama gjør det han har lovet å gjøre — øke offentlig forbruk og heve kapitalbeskatningen — vil resultatet kunne være en gjentakelse av de harde 30-åra. USA er — utrolig nok — i ferd med å bevege seg i samme retning som sosialiststaten Zimbabwe, mot hyperinflasjon og fattigdom. Forhåpentligvis blir denne galskapen stoppet ved neste valg i USA.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden det er jul skal jeg ta for meg et koselig tema, nemlig en leksjon i korrekt tenkning. Jada, jada, jeg vet at dette er fryktelig nerdete, men den beste julegaven man kan gi seg selv er å rydde opp i toppetasjen og sørge for at man tenker korrekt.

La oss begynne med det elementære. Hjernen vår består av to hjernehalvdeler som fungerer på nokså forskjellig vis. Den venstre hjernehalvdelen spesialiserer seg på språk, logikk og symbolmanipulasjon. Den høyre hjernehalvdelen spesialiserer seg på bilder, assosiasjoner, helhetsinntrykk og ”intuisjon.”

I Vesten i dag har vi en dyp splitt mellom kropp og sinn, mellom ånd og materie, mellom følelser og logikk og ikke minst mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Typisk deler akademia seg i dag opp i to leirer: de som vektlegger venstre hjernehalvdel (matematikk, realfag) og de som vektlegger høyre hjernehalvdel (humaniora).

Men denne måten å inndele fag på er både kunstig og farlig. God tenkning krever bruk av begge hjernehalvdeler, ikke minst riktig bruk. La oss først se på hvordan hjernehalvdelene kan brukes feil.

Den venstre halvdelen er mer abstrakt og trekker tankene vekk i fra virkeligheten. Dersom man overvektlegger denne delen av hjernen ender man ofte lett opp i rasjonalisering. Man manipulerer symboler og glemmer å sjekke om disse har noe med virkeligheten å gjøre.

Dersom man i stedet overvektlegger den høyre hjernehalvdelen vil man ha en tendens til å se etter de store linjene, de store sammenhengene uten å forsøke å sjekke om disse ved nærmere inspeksjon er logisk konsistente eller ”henger på greip.” I begge tilfeller ender man opp med feilidentifikasjoner.

Men det er ikke nok å simpelthen bruke begge hjernehalvdeler aktivt. Det er fullt mulig å bruke den høyre hjernehalvdelen til fantasering, og selv om man da bruker den venstre hjernehalvdelen til å sørge for at fantasiene er logisk konsistente er det ikke sikkert at de er konsistente med virkeligheten der ute.

Gode forfattere benytter seg utstrakt av begge hjernehalvdeler. Den høyre bruker de til å danne oversiktsbilder, plott og fantasere frem og ”animere” personligheter mens den venstre bruker de til å rydde opp i plottet og sørge for at det henger på greip, er logisk konsistent og troverdig.

Dagens aller dyktigste intellektuelle er på mange måter som forfattere. De dikter og fantaserer opp en virkelighet som de dernest forsøker å gjøre så logisk konsistent som mulig. (I hvert fall konsistent nok til at de selv lar seg overbevise) Slike intellektuelle hadde vært fantastiske forfattere dersom de faktisk var klar over at de diktet, men i stedet er de elendige og livsfarlige tenkere fordi de blander fantasi og virkelighet på en måte som mange finner troverdig.

Dette var veldig mye om feiltenkning, men hva så med riktig tenkning? Korrekt tenkning minner mye om hvordan forfatteren tenker og arbeider. Forskjellen er at man ikke fantaserer men er objektiv, altså virkelighetsorientert. Det er altså ikke nok at ens logikk er internt konsistent, den må også være eksternt konsistent. Begrepene må korrespondere til virkeligheten der ute. Da og bare da ender man opp med korrekte konklusjoner, og bare da er tenkning et redskap til å forstå verden med.

Litt forenklet kan vi si at deduktiv logikk korresponderer til bruk av venstre hjernehalvdel (du bruker deduktiv logikk hver gang du bruker funksjonelle begreper som hvis, så, dermed, og, eller, men, ikke), mens induktiv logikk korresponderer til bruk av hjerne halvdel. Induksjon brukes til å identifisere og generalisere, og nettopp dette krever helhetlig tenkning og billedliggjøring som høyre hjernehalvdel er så flink til.

Men korrekt tenkning benytter seg altså utstrakt av disse to måtene å tenke på samtidig, eventuelt sekvensielt og målrettet. I min artikkel ”hva er vold?” gjør jeg utstrakt bruk av induktiv tenkning. Der bruker jeg altså helhetlig tenkning til å hente frem eksempler fra virkeligheten (eventuelt realistiske tenkte eksempler), noe som primært er en oppgave for høyre hjernehalvdel. Dernest bruker jeg deduktiv logikk til å vurdere om definisjonen på vold er logisk konsistent med de faktaene i virkeligheten jeg har hentet frem. Dette er primært en oppgave for venstre hjernehalvdel.

Legg dog likevel merke til at jeg gjennom hele tankerekken har et bilde i hodet som korresponderer til konkreter der ute i virkeligheten, selv når jeg argumenterer deduktivt. Denne evnen til å bruke begge hjernehalvdeler samtidig til å tenke objektivt karakteriserer god tenkning. Den er ikke medfødt og kan trenes opp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Audun Lysbakken skriver i sin blogg følgende: ” Norge er Europas minst sosialdemokratiske land. I boligpolitikken. Der har høyresiden vunnet en knusende seier. Hvorfor skryter de ikke mer av det?” Åpenbart kan jeg umulig tilhøre høyresiden for jeg er nemlig svært misfornøyd med dagens boligpolitikk som åpenbart er svært høyre-sosialistisk og gjennomregulert.

Lysbakken skriver videre: "Det er i praksis ingen reguleringer igjen i det norske boligmarkedet, enten du skal eie eller leie. Markedet bestemmer."

Man kan sette kaffen i halsen av mindre, så la oss ta for oss sannhetsgehalten i denne påstanden ved en kjapp gjennomgang av norsk boligpolitikk.

I dag er det strenge sonereguleringer i byene både hvilke områder som skal reguleres til utleie, boliger og næringsvirksomhet og i utformingen av bygningsmassene. Høyhus for eksempel er så godt som tilnærmet forbudt i Norge. Store deler av den forfalne bygningsmassen i Oslo er vernet.

Nordmarka er hellig. Selv om bare ytterst få mennesker benytter seg av den er det umulig å få byggetillatelse der. Strandsonene er svært regulerte i Norge og det er boplikt i mange utkantkommuner. Mange bønder får tilbudt flotte priser på gårdene sine, men staten sier nei: jordbruksområder er prisregulerte.

Midt i Stavanger, få kilometer fra sentrum, er det tett i tett med gårder, mange av dem ganske forfalne. Grunnen? De får ikke selge jorda si til andre formål enn jordbruk på grunn av strenge jordbruksreguleringer. Mange glimrende boligprosjekter blir dessuten aldri realisert fordi privat veibygging er ulovlig i Norge og staten er treg som lim i å bygge ut veier.

Hvis det er dette Audun Lysbakken mener med ”i praksis ingen reguleringer i det norske boligmarkdet” grøsser jeg med tanken på hvordan Norge vil se ut etter at Lysbakken har fått innføre det han ser på som reguleringer. Hva har vi i vente da mon tro? Boligbyggerlag Auschwitz? Bygård Gulag? Sharia leiekontrakter? Kibbutz-brakkebyer?

Ok, ok, så var ikke det siste helt seriøst ment, men det er nøyaktig like latterlig som påstanden om at Norge har et fritt og uregulert boligmarked. Faktum er at Norges boligmarked er mer gjennomregulert i dag enn i den mørkeste middelalderen. Den gangen kunne man i det minste bygge hvordan man ville på egen eiendom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så en episode av en TV-serie her forleden som blant annet handlet om mobbing på ungdomsskolen. Det er interessant hvordan barn viser oss de mest primitive og tilbakestående sidene av mennesket. Mobbing og ekskludering henger ofte nøye sammen med gjengmentalitet. Barn danner klikker som strever etter å være like hverandre, høre på den samme musikken, gå med de samme kule moteklærne osv. De som ikke klarer å leve opp til konformitetspresset blir frosset ut og i verste fall mobbet og hetset som ”avvikere,” ”nerder” og lignende.

Heldigvis vokser mange fra seg sine primitive fakter. Det går mange mennesker rundt i Norge med dårlig samvittighet om alle de fæle tingene de gjorde som barn. I denne TV-serien oppsøker en av karakterene sitt mobbeoffer fra ungomsskolen og ber om unnskyldning for hvordan han hadde oppført seg.

Det går altså an å modnes og bli voksen. Men så slo det meg: mobbingen og hetsingen slutter jo ikke på ungdomsskolen. Norge er full av mobbere med en primitiv gjenglogikk som utøver et massivt konformitetspress, nemlig sosialistene. Alle skal være like. Alle skal ha noenlunde de samme inntektene og de samme mulighetene. Nerdene som er litt annerledes og klarer å tjene mer og er utstyrt med bedre muligheter blir hetset og trakassert som ”griske” og ”grådige rovdyrskapitalister.” Disse utsettes ikke bare for konformitetspress og hets, de blir også truet med å bli kastet i fengsel hvis de ikke lystrer og tilpasser seg gjengens motekrav.

Disse sosialistene er allerede voksne, i hvert fall fysisk, men de oppfører seg fremdeles som primitive huleboere. De skjemmes ikke over å være ondsinnete mobbere og er tvert i mot direkte stolte av det, ikke ulikt de mest primitive mobberne blant barn. Spørsmålet er da om disse menneskene i det hele tatt er i stand til å utvikle seg til å bli anstendige, modne mennesker. Hvor gamle må Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen bli før de stiller opp på TV og ber om unnskyldning til sine mobbeofre?

Jeg tror dessverre vi kan vente veldig lenge på det, og grunnen er at ingen tør å tale disse bøllene midt i mot og si klart og tydelig i fra at trakassering, trussel om fengsel og primitivt konformitetspress ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Til alle der ute som ønsker å sende et sterkt signal, stem på det eneste partiet som tar kraftig avstand fra all form for mobbing: Det Liberale Folkepartiet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jean-Baptiste Say (1767-1832) var en fransk klassisk liberalist som gjorde store bidrag til forståelsen av økonomi. Sammenlignet med Say fremstår dagens økonomer som lettere tilbakestående dvergsjimpanser. Hans kanskje mest kjente bidrag er Says lov, og den sier enkelt og greit at produkter betales med produkter. Handel er til syvende og sist byttehandel. En konsekvens av dette er at produksjon er årsaken til etterspørsel. Først må du produsere, dernest kan du forbruke. Først må du så, dernest kan du høste. Først må du gå på jobb, dernest kan du gå på butikken og handle for lønna di. Forbruket kommer alltid etter produksjonen.

Dette høres fryktelig banalt ut. Selv små barn kan forstå dette, ikke sant? Da vil det kanskje komme som en liten overraskelse at moderne økonomier (såkalte Keynesianere) ikke tror på dette. De tror at man kan ”stimulere” økonomien ved å trykke penger for så dernest å skape produksjon. De snur altså hele virkeligheten på hodet. Dagens sentralbanksystem er basert på dette, og når du hører politikere skriker om at renta må settes ned for å stimulere økonomien er det egentlig et forsøk på å lure virkeligheten du er vitne til.

Keynesianisme går ut på å låne produksjon fra fremtiden og betale med den i nåtid. Sentralbanksystemet er derfor bygget opp rundt ideen om at når noen vil ha lån så trykkes opp nye penger, med sikkerhet i fremtidig verdiskapning. Dette pengesystemet fører til at man lever stadig mer på forskudd. Stadig mer av pengene som er i sirkulasjon er basert på verdier som man lover å skape en gang i fremtiden.

Hvis dette får deg til å bli en smule urolig har du forstått nøyaktig hva jeg sier. Sentralbanksystemet er et pyramidespill. Den finanskrisen vi nå er vitne til er et eksempel på hva som skjer når folk oppdager at løftene om tilbakebetaling en gang i fremtiden ikke kommer til å bli innfridd. Da blir bløffen avslørt og lånepyramiden kollapser. Det går ikke an å trylle frem penger fra ingenting.

Dette bringer oss tilbake til Says lov for vi kan nå utvide den til å også inkludere penger. Produkter må betales med penger som må betales med produkter. Igjen høres dette fryktelig banalt ut, men den viktige delen av denne utvidete versjonen av Says lov er ”penger må betales med produkter.” Dette gir oss faktisk en økonomisk definisjon på hva penger er for noe. Penger er en representasjon av konkrete verdier som har blitt produsert.

Dette gir oss også en definisjon av hva inflasjon er for noe: økning i pengemengden ut over det som har rot i produksjon. Det betyr at dersom Zimbabwe eller USA bare trykker opp nye penger uten at det representerer reelle, konkrete verdier som er blitt produsert er resultatet bare prisstigning. Verdien ligger ikke i pengene men i produksjonen.

Både inflasjon og deflasjon er skadelig fordi det forårsaker økonomien til å måtte justere prisene mye mer enn dersom pengemengden øker i takt med produktiviteten i samfunnet. En konsekvens av Says utvidete lov er at såkalt ”fractional reserve banking”  (FRB) er inflasjonsskapende og dermed skadelig. FRB medfører monetarisering av gjeld, altså at man utsteder penger med sikkerhet i fremtidig verdiskapning.

Dette er ikke fullt så ille som The 5% Community, men det er ikke så fryktelig langt unna. Men mens private som starter pyramidesvindler havner i fengsel sitter dagens politikere og sentralbanksjefer trygt selv om de ikke har gjort noe annerledes. Faktisk sier et samlet politikerkorps at løsningen på problemene som pyramidespillet har skapt er å lage en enda større pyramide!

I fremtiden når folk endelig forstår at de er blitt svindlet og dagens monopolpenger forhåpentligvis erstattes med ekte penger – gull – vil markedet ha lært at obligasjoner som betalingsmiddel er meget skummelt og bør unngås fordi det er som å pisse i buksa for å holde varmen. Lån bør alltid utstedes basert på noen andres sparing. Med andre ord, når noen låner penger til forbruk i dag bør noen andre redusere sitt forbruk tilsvarende. På denne måten unngås inflasjon.

Et siste spørsmål er dog hvordan man vet hvor mye penger som skal lages. I dag bestemmes dette av sentralbanken og styringsrenta. I et fritt banksystem vil det være tilbud og etterspørsel som bestemmer dette. En vanlig måte å uttrykke Says lov på er at ”produksjon skaper sin egen etterspørsel etter varer.” Det er en forenkling, men det er presist nok for vårt formål. Med andre ord, når du er i stand til å produsere er du også i stand til å forbruke. Says utvidete lov sier da ”produksjon skaper sin egen etterspørsel etter penger.”

Det betyr at når produktiviteten i et land går opp vil også etterspørselen etter penger gå opp. Da kan enten prisen på penger øke, eller så kan tilbudet på penger øke. I de fleste tilfeller vil det da være minst motstand i markedet mot å øke pengemengden, hvilket trolig betyr monetarisering av forskjellige edelmetaller slik som sølv og platina. På denne måten er det altså tilbud og etterspørsel av varer som til syvende og sist bestemmer pengemengden i samfunnet, og dette gir også den sunneste økonomien uten inflasjon eller deflasjon.

Så folkens, da gjenstår det bare å få folk til å innse at de blir lurt, få svindlerne på stortinget i fengsel og erstatte dem med ærlige folk og et ærlig pengesystem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For 7 år siden i kjølvannet av dotcomboblen og 11. september satte Alan Greenspan ned renta svært lavt og holdt den der lenge nok til å skape boligboblen som utløste finanskrisen og ødela amerikansk økonomi. Nå forsøker den nye sentralbanksjefen Ben ”Benflation” Bernanke å løse USAs finansielle problemer med større doser av samme dødelige medisin: tilnærmet null rente. I tillegg har han lovet å omgjøre statsobligasjoner til dollar, hvilket i praksis betyr at dollar produseres i et gigantisk tempo. Som om dette ikke er nok har Barack Obama lovet å løse problemene SV style: statlig forbruk i stedet for skatteletter og deregulering.

Resultatet er at vi nå ser et aldri så lite folkeopprør mot dollaren. Folk flykter i fra dollaren i hopetall og inn i gull og sølv. Den 2. desember i år skjedde noe som aldri har skjedd før i gullmarkedets historie, nemlig noe som kalles ”backwardation.” Dette betyr at spotprisen (prisen på fysisk gull akkurat NÅ) er høyere enn for leveranse av gull om en måned.

Bacwardation er ikke uvanlig for råvarer som det er knapphet på akkurat nå, men ikke om en måned. Enkelte råvarer er umulig å få tak i på grunn av årstider og lignende slik som epler. Men gull er annerledes. Gull finnes det ikke noe fysisk knapphet på ettersom alt gull som er gravd opp av bakken er lagret i banker.

Normalt er det bare kostnader med å eie gull. Det skal lagres, sikres og forsikres. Backwardation betyr i praksis at noen i markedet sier ”lån meg gullet ditt i en måned så skal jeg betale alle lagringsutgiftene og mer til” og eierene av gull sier nei! Dette er helt uhørt. Her har vi altså gulleiere som nekter å oppføre seg slik de ”skal” gjøre i markedet, nemlig å ta tilbudet om profitt for å leie ut gullet sitt.

Dette kan stort sett bare bety en ting: en betydelig andel av gulleierne tror ikke at de får gullet sitt tilbake dersom de låner det ut! Dette igjen betyr at en voksende andel av markedet tror at dollaren og dagens økonomiske system ikke kommer til å overleve. De kjøper gull i hopetall og nekter å ta i mot statens dopapirpenger i bytte.

Det er altså en mistillitserklæring til dollaren vi ser. Årsaken er temmelig enkel: når Benflation setter ned renta i null tar smarte investorer opp store dollarlån og kjøper gull og sølv for å sikre sine verdier. De forventer at dollaren kommer til å miste store deler av sin verdi. Gulleiere er dumme hvis de selger gullet sitt nå i bytte mot Mikke Mus-dollar. Dette er trolig grunnen til at både gull og sølv nå har vært i backwardation over en lengre periode siden 2. desember.

Det er meget mulig at i månedene som kommer, kanskje allerede i slutten av desember, vil gullkontraktene ikke kunne oppfylles. De har ikke noe fysisk gull å levere. Skjer dette vil trolig gullprisen doble seg over natta. Da vil det begynne å gå opp for resten av markedet hva som er i ferd med å skje. Vi vil i såfall være vitne til et døende økonomisk system. Tilliten i markedet kan da bare gjenopprettes ved å gjeninnføre gull som betalingsmiddel.

Hvorvidt dette vil skje gjenstår dog å se. Myndigheter hater gull fordi det står for frihet og frie penger umuliggjør statens tyveri av folks verdier gjennom den skjulte inflasjonsskatten. I valget mellom å redde økonomien og gi opp makt over pengene er det slett ikke åpenbart hva statene vil velge. Bare se på Robert Mugabe i Zimbabwe. Er USA nestemann ut i hyperinflasjonsklubben?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Dagbladet leste jeg et innlegg om prostitusjon som hevet seg litt over det sedvanlige lavmålet i norsk debatt ved å henvise til liberalistenes filosofiske begrunnelse for legal prostitusjon med røtter i Ayn Rands filosofi Objektivismen, nemlig rasjonell egoisme.

Men til tross for at skribenten gir skriftlige beviser på at han ikke er totalt uvitende om liberalismens moral klarer han likevel å lire av seg de vanlige antiliberale argumentene mot prostitusjon. Argumentet går noenlunde som følger: kvinners selv-bestemmelsesrett står svakt i Thailand, hvilket fører til større utbredelse av tvangsprostitusjon. Derfor bør både menns og kvinners selv-bestemmelsesrett ytterligere  innskrenkes gjennom forbud av prostitusjon.

Hvis du synes at det høres koko ut å bekjempe mangel på selvbestemmelsesrett ved å ytterligere innskrenke selvbestemmelsesrett er du trolig liberalist. Den liberalistiske måten å løse problemet på er selvfølgelig å forsøke å styrke kvinners rettigheter i Thailand, ikke å forby prostitusjon.

Den samme logikken finner du igjen i mange andre antiliberale argumenter på andre områder. Eksempelvis fører antiliberal, sosialistisk politikk i Bangladesh til utstrakt barnearbeid og elendige arbeidsforhold. Vestlige bedrifter bidrar til å bedre forholdene ved å tilby bedre lønn og bedre arbeidsforhold enn de finner ellers i landet. Sosialistenes syn på dette? Straff bedriftene.

Det liberalistiske synet er at man ikke bør bekjempe problemene som sosialisme skaper med mer sosialisme. Tvert i mot kjemper liberalister for at sosialismen i Bangladesh skal avskaffes slik at årsaken til barnearbeidet forsvinner.

Fellestrekket for de antiliberale kreftene i samfunnet er at deres løsning på problemer alltid er mer tvang, alltid mer innskrenking av individets selvbestemmelsesrett. Tvangen skaper selvfølgelig bare problemer og dette gir igjen de antiliberale nye unnskyldninger til å ytterligere innskrenke suvereniteten til individet.

Den eneste måten å bryte denne onde sirkelen er å peke på hva som er den grunnleggende årsaken til problemene og dermed hvem som har ansvaret: de antiliberale. Dersom både prostitusjon og narkotika hadde vært lovlig og prostituerte hadde hatt mulighet til å jobbe under ordentlige arbeidsforhold og muligheten til effektiv fagorganisering ville heller ikke disse problemene oppstått. Jeg anbefaler å lese liberalisten og DLFeren Ole Martin Moens glimrende illustrasjon av dette i hans artikkel ”Prostituerte og frisører – om forbud og kriminalisering.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste en interessant kommentar i E24 av Elin Ørjasæter nylig. Her hevder hun at årsaken til at man har såkalte rustbelter i USA er på grunn av at velferdsordninger i vesentlig grad er ordnet gjennom arbeidsgiver, mens i Norge er det løsrevet fra arbeidsgiver og ordnet gjennom velferdsstaten.

Hun gjør den korrekte observasjonen at når man er avhengig av andre vil man forsøke å tviholde på godene av andre. Hun ser at dette gjelder korporatismen i USA, men klarer åpenbart ikke å se at det samme gjelder velferdsstaten. Er man avhengig av velferdsordninger gjennom arbeidsgiver tviholder man på arbeidsgiveren og man får et mer infleksibelt arbeidsmarked hvor hele industrier reddes av ”bailouts.”

Er man derimot avhengig av velferdsordninger gjennom velferdsstaten tviholder man på velferdsstaten og man får et mer infleksibelt velferdsmarked hvor velferdsstaten stadig reddes av ”bailouts.” Vårt rustbelte i Norge er ikke en bestemt industri men velferdsstaten. Velferdstilbudene sakker stadig akterut i forhold til resten av økonomien og ”ruster.” De blir dyrere og dårligere og stagnererer.

I tillegg har vi også et kulturelt rustbelte i Norge, nemlig forvitringen av egenansvar, moral, integritet og produktivitet. De beste egenskapene ved norsk kultur er i ferd med å rustes bort av velferdsstaten og dette kan vi sannelig takke Arbeiderpartiet og LO for, dessverre med god hjelp i fra de andre partiene.

Hva er så løsningen på dette? Hvem bør arbeideren gjør seg avhengig av for å unngå rust? Svaret er: ingen. Eller rettere sagt, seg selv. Arbeideren må lære seg å ta ansvar for sitt eget liv. Det betyr å ikke overlate ansvaret for sparing til velferdsordninger til hverken arbeidsgiver eller staten.

Hvordan kan så dette oppnås? I USA har arbeidere blitt avhengig av arbeidsgivere på grunn av de amerikanske lovene. USA er svært korporatistisk, hvilket betyr at staten forsøker å blande seg inn i markedet for å styre og regulere. I USA er det slik at man får skattelette på helseforsikring bare hvis den er ordnet i gjennom jobben. Det er altså statens skyld til at alt dette skjer via arbeidsgivere.

For å bli kvitt denne avhengigheten bør derfor snarlig USA avskaffe alle lovene som binder arbeidsgiveren til arbeidstakeren. De bør avskaffe hele New Deal og dens ettermæle og gå tilbake til laissez-faire.

I Norge bør man privatisere velferden. Statsvelferden må avskaffes. Folk er ikke evneveike analfabeter som ikke klarer å ta vare på seg selv. De aller fleste klarer utmerket godt å spare til egen velferd, særlig når de har kniven på strupen og god kultur brer seg i samfunnet.

På kort sikt kan dette føre til en del tragedier og folk som ikke sparer til egen velferd og dermed er avhengig av andres velvilje og veldedighet men dette er en del av den kulturelle læringen i retningen gode kulturelle vaner. Det finnes ingen grunn til at rike nordmenn ikke skal lære seg hvordan de skal tenke langsiktig. 99% av befolkningen klarer jo i dag å se seg for før de krysser veien, og de lærer opp sine barn til å gjøre det samme. Dette er et eksempel på en god kulturell vane som når den er innarbeidet i samfunnet gjør at nesten ingen dør i trafikken når de krysser veien.

Hva vil da skje hvis man innfører laissez-faire i USA og i Norge? Rustbeltene vil forsvinne, både i industrien og i kulturen. I stedet vil det trolig vokse frem private velferdstilbydere, hvilket i praksis vil si noe ala banker som tilbyr å strukturere og ta seg av velferdssparingen for folk. Etter hvert lærer folk seg å opparbeide gode sparevaner og det blir en del av den norske kulturen å lære opp ungene sine til å opprette velferdskontoer og å spare til pensjon, arbeidsledighet, sykdom, barn og fremtidig forbruk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg ta for meg et tema som få vet noe om, nemlig forskjellen mellom liberalismen og konservativismen. Konservativismen kommer i to varianter, den overflatiske og den dype. Den overflatiske betydningen av konservativ betyr simpelthen ”endringsvegrende.” Slike konservative stritter i mot alle former for endring.  

I USA stritter denne typen konservative mot endringer av de liberale ideene som USA ble grunnlagt på, mens i Iran stritter slike konservative mot endringer av Sharia. Med andre ord, overflatisk konservativisme er anti-ideologisk og fungerer som et slags statistisk utjevningsfilter over tid. I Norge forsvarer denne type konservative velferdsstaten. Disse er altså høyresosialister og du finner dem både i Frp, Høyre og Krf.

Jeg har ikke noe annet enn forakt til overs for denne form for konservativisme. Derimot synes jeg den dype varianten av konservativisme har mye mer for seg og den ligger mye nærmere opp til liberalismen. Faktisk er den nesten identisk. Den dype typen konservativisme er fokusert på det jeg kaller et bærekraftig samfunn.

Hvis dette ga assosiasjoner til miljøbevegelsens uttrykk bærekraftig utvikling så er ikke det helt bak mål. Forskjellen er at miljøbevegelsen med dette tenker på jordens og artenes overlevelse og trivsel, inkludert mygg og mose, mens den konservative betydningen av bærekraftig har menneskets overlevelse og trivsel i tankene. Den dype konservativismen er altså humanistisk, mens dyp økologi er gaiaistisk og dermed anti-humanistisk.

Dyp konservativisme kan altså defineres som en ideologi som ønsker et samfunnssystem som er bærekraftig, altså i stand til å overleve og skape trivsel til det beste for menneskeheten som helhet over lengre tid. Det finnes en del slike konservative i Høyre, men de er dessverre kraftig i mindretall.

Bærekraftighet impliserer at dypkonservative er tilhenger av fornuft, individuell autonomi, en sterk familie, rettsstaten, lave skatter og en sterk men minimalistisk stat som opprettholder ro og orden.

Det er nokså enkelt å argumentere for alle disse punktene. Fornuft er åpenbart bedre i lengden enn føleri. Mennesket er utstyrt med en gigantisk hjerne og samfunnet blir dermed best når hele denne hjernekraften utnyttes i samfunnet, og dette impliserer individuell autonomi, at individene selv tenker ut hva som er best for en selv og tar egne avgjørelser. Et distribuert prosesseringsnettverk gir maksimal utnyttelse av hjernekraften i samfunnet.

Røtter er viktige for et samfunn. Rotløshet fører til kaos, anarki og sosial uro. Ingen institusjon er bedre og mer dedikert til å ivareta røttene og gi barn en trygg oppvekst enn familien. Dette er vel den ultimate konservative institusjonen etter som den har eksistert i hundretusener av år, lenge før velferdsstaten ble oppfunnet. Familien er derfor en essensiell ingrediens i et bærekraftig samfunn.

Vi har en lang historie å se tilbake på for å konkludere at rettsstaten er en nødvendighet i et hvilket som helst bærekraftig samfunn. Rettsstaten setter lenker på statens bruk av vold i samfunnet. Historien viser at hvis man ikke har en skikkelig rettsstat synker samfunnet lett inn i anarki, despotisme og fascisme.

Det er et uomtvistelig faktum at staten er særdeles dårlig på effektivitet og katastrofalt dårlig på innovasjon. Den uunngåelige dypkonservative konklusjonen er generelt  at jo mindre staten gjør jo mer bærekraftig blir samfunnet. Unntaket er altså vold, hvilket vi trenger rettsstaten til å forhindre. Vold er svært ødeleggende både når den utøves av kriminelle og av politikere, og det bør derfor være minst mulig av den. Derfor er dypkonservative tilhengere av så lave skatter som mulig og så lite statlig innblanding i folks liv som mulig, med unntak av kriminalitetsbekjempelse og sivilrett hvor staten bør være svært sterk. I praksis betyr det at dypkonservative er tilhengere av å kutte velferdsstaten ned til et absolutt minimum. De er gjerne åpne for noen få sosiale ordninger mot bunnløs fattigdom dersom dette bidrar til sosial uro.

Det er dog en ting, særlig i Europa, som får dypkonservative til å strekke seg mye lenger i støtten til velferdsstaten enn de egentlig ønsker, nemlig det faktum at det er så mange voldsaper på venstresiden. Sosialistene har knekket koden til de konservative og har funnet ut måten de skal få dem med på sitt lag: vold. Det vil si gateopptøyer, kasting av mursteiner og Molotov-cocktails, syting, gneldring og konstant trusler om vold og ”væpna revolusjon.”

 Det er stort sett bare sosialister og ekstreme muslimer som holder på på denne måten, og mot konservative som er opptatt av å bevare ro og orden er slike virkemidler svært effektive. De konservative er ettergivne i den tro at sosialistene er misfornøyde fordi de er fattige. Sannheten er at de er misfornøyde fordi de ikke har så totalitær makt over samfunnet som de drømmer om. Derfor blir det heller aldri noen slutt på gneldringen. Uansett hvor godt vi får det i samfunnet vil sosialistene hyle og bære seg så lenge det finnes en krone som ikke er under deres kontroll.

Min påstand er derfor følgende: ettergivenhet er ikke bærekraftig. På kort sikt fungerer det kanskje, men på lengre sikt oppnår man bare å trene opp voldsaper til å bli stadig modigere.  Ettergivenhet fører i lengden til et totalitært samfunn hvor de verste bøllene sitter med makten. Det korrekte fra et dypkonservativt standpunkt er altså å være hard mot bøllene, og knuse motstanden. Margaret Thatcher var en slik dypkonservativ, og et av hennes største bidrag var å slå ekstremt hardt ned på de bøllete, voldelige fagforeningene som gikk langt utover rimelig atferd for organisasjoner. Hun knuste den engelske mafiaen og siden den gang har landet stort sett blomstret.

Selv om dagens dypkonservative er sterk tilhenger av rettsstaten har de ikke forstått at det finnes et stort sikkerhetshull i rettsstaten: lovgivende forsamling. I dag har aktoratet bevisbyrde i retten og skyld må bevises over en hver rimelig tvil. Men hvilke krav til bevisbyrde stilles overfor stortinget når de lager lover? Ingenting. Stortinget kan vedta hva som helst uten noen som helst begrunnelse og det aller meste kommer i gjennom.

Men en lov er en stående ordre om voldsbruk. Det forteller retten og politiet hvem som skal kastes i fengsel. Derfor er lovgivningen selvfølgelig noe som burde være underlagt minst like streng bevisbyrde som selve rettsprosessen, altså applikasjonen av loven. Det er helt sprøtt at et flertall i dag kan vedta en lov om en skolereform eller en helsereform uten å kunne dokumentere at dette er akseptabel bruk av vold. Vold har som kjent svært negative konsekvenser og derfor må man bruke det med ytterste forsiktighet.

Et slikt sikkerhetshull i rettsstaten er en invitasjon til en hvilken som helst maktkåt intellektuell som ønsker å pådytte sin visjon om hvordan verden skal være på alle andre, med ødeleggelser og død som resultat. Historien viser at dette ikke bare er en teoretisk trussel, men overhengende sannsynlig. Det finnes ikke ett land i verden med dette sikkerhetshullet som ikke har beveget seg i totalitær retning, og mange av dem har blitt rendyrkete fascistiske regimer. Dagens demokratiske modell hvor flertallet kan vedta lover uten bevisbyrde er altså ikke bærekraftig.

De fleste konservative er tilhengere av et offentlig skolevesen, og dette stammer fra 17-1800-tallet da de færreste kunne lese og skrive, noe som utgjorde et demokratisk problem. Et minimum av kunnskap trengs for å kunne inngå en skriftlig kontrakt, og derfor mente de konservative at et grep var nødvendig.

Men hva er konsekvensen av en tvungen offentlig skole? Ensretting, og et pensum som bestemmes av folkeflertallet. Offentlige skoler og universiteter blir da en snarvei til makt for idealistiske intellektuelle. I stedet for å gjøre endringer via stortinget kan de trene opp generasjoner med intellektuelle til å indoktrinere massene i sine ideer. Dermed kan den lett bli et propagandaredskap for totalitære krefter.

Den offentlige skolen må ikke ende opp i fascisme, men det er en kronisk risiko, og den moderne offentlige skolens hjemland, Tyskland, endte faktisk til slutt opp i Det Tredje Riket. Det er riktignok en langsiktig risiko, men over en periode på 100 år eller mer er ikke den offentlige skolen bærekraftig.

Det finnes en annen måte å visualisere dette på for konservative: å tvinge barna inn i den offentlige skolen er i realiteten å frata foreldrene barna sine med makt. Det er en mild form for tvangsoppløsning av familien, og familien er grunninstitusjonen i det konservative samfunn. Det er ikke tilfeldig at det er nettopp Arbeiderpartiet og SV som er mest giret på å få til utbygging av offentlige barnehager og SFO.  Jo tidligere og lengre barna kan frarøves foreldrene, jo tidligere kan SV få kloa i dem og indoktrinere dem om global oppvarming, flaskepant for Moder Jord, FNs fortreffeligheter og sosial utjevning.

På tilsvarende vis har vi i dag universelle offentlige sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, pensjonssparing, studielån osv. På kort sikt har dette ikke så negative effekter men over mange generasjoner begynner det å forvitre samfunnet innenifra. Folk lærer seg til å bli uærlige for å få trygd, folk blir late, folk tror de er avhengig av staten for å overleve, folk slutter å tenke selv og folk slutter å stole på andre.

Den svenske sosialdemokraten og økonomen Gunnar Myrdal sa en gang at Sverige var det ultimate stedet på jord å innføre sosialdemokrati. Hvis det ikke fungerer i Sverige fungerer det ingen steder, sa han. Og med dette mente han at svensk (og generelt nordisk) kultur var svært velutviklet: høy tillit, høy integritet, stor respekt for loven, høy arbeidsmoral osv. Sverige hadde en enorm kulturell kapital å bygge velferdsstaten på.

Problemet er at dette skaper illusjonen av at den såkalte nordiske modellen fungerer veldig bra, mens den i realiteten bare tærer på opparbeidete gode kulturelle vaner. Velferdsstaten spiser opp humankapitalen i samfunnet, det kulturelle såkornet, og over en periode på flere generasjoner resulterer dette i stadig mer kriminalitet, stadig lavere respekt for loven, stadig mer trygdesnylting og misbruk av velferdsordninger, stadig mer uærlighet, stadig større kynisme og stadig mindre tillit i samfunnet. Åpenbart er dette ikke bærekraftig. Dypkonservative er derfor motstandere av den universelle velferdsstaten.

Som vi ser, når man tenker i et langt nok perspektiv, altså flere hundre år, er noe nært opp til laissez-faire det eneste bærekraftige alternativet. Alt annet kollapser eller glir inn i fascisme. Spørsmålet er så: hva er da forskjellen mellom dypkonservativisme og liberalisme? Den store forskjellen er at konservative argumenterer ut i fra et kollektivt perspektiv, hva som er best for samfunnet som helhet, mens liberalister argumenterer ut i fra et moralsk perspektiv, altså ut i fra individet. Litt enkelt sagt kan vi si at liberalister primært argumenterer moralsk, mens dypkonservative argumenterer praktisk.

Disse er på ingen måte motstridige. Som Ayn Rand sa: det moralske er også det praktiske, men det er likevel en forskjell i fokus. Konservative kan lett la seg rive med et argument hvor politikk rammer enkeltindivider, mens liberalister ikke gjør dette.

Det finnes dog faksjoner innenfor liberalismen. Du finner liberalister som sier at skatten skal være 0% uansett om det fører til at hele samfunnet kollapser og alle sammen får det fælt, mens du har liberalister som sier at 5% skatt er akseptabel som tredjepartsskade for å forhindre noe enda verre: anarki og endog fascisme. Forutsetningen er at ingen andre fredelige alternativer finnes. Jeg selv tilhører sistnevnte gruppen liberalister, og kan i så måte omtales som en dypkonservativ liberalist (må ikke forveksles med en liberalkonservativ!). Det betyr i praksis at jeg stort sett kan argumentere identisk med en dypkonservativ på de aller fleste punkter, men at jeg primært begrunner standpunktene mine moralsk.

Mitt syn er også at dersom dypkonservative virkelig tar sin konservativisme alvorlig vil de innse at et samfunn som ikke er bygget på korrekt moral, dvs. individualisme, ikke er bærekraftig. Fører du altså dypkonservativisme til sin logiske konklusjon ender du opp som liberalist.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er med stor glede at jeg ser at forbudet mot politisk TV-reklame nå er erklært i strid med menneskerettighetene av menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Da er det bare et tidsspørsmål før loven mot politisk TV-reklame oppheves i Norge. Det vil i så fall være en stor seier for ytringsfriheten.

I dag har sosialister nesten monopol på TV-mediet. Det er et velkjent faktum at journalister er blodrøde. Konsekvensen av dette er at NRK er en kronisk statsfinansiert sosialistreklame, og de andre TV-kanalene er ikke mye bedre. Effekten er at liberalister aldri slipper til i mediene, og folk tror at høyresosialister slik som Petter Stordalen er de fremste representantene for kapitalismen.

Med opphevelsen av forbudet har i det minste liberale krefter en litt bedre sjanse enn snøballer i helvete. Det er fremdeles langt igjen til du får se DLF-reklame på TV tror jeg, eller at liberalister slipper til i TV-mediet, men nå har i det minste porten blitt åpnet litt på gløtt.

Oppdatering:

Denne saken får partier på stortinget til å røpe hvem som har totalitære tendenser. Kulturminister Giske fra Arbeiderpartiet er sterkt negativ og får støtte i fra SV. "Vi ønsker ikke et pengestyrt demokrati," sier han. Giske er redd for at de som har flest penger skal få større politisk innflytelse dersom reklameforbudet oppheves. Han vil i stedet at de som har flest pistoler skal ha størst politisk innflytelse.

Penger er et symbol på frivillighet, og frivillige avtaler mellom fredelige mennesker ønsker Arbeiderpartiet og SV ikke mer av. Giskes pistoldemokrati er derimot et symbol på vold, og dette har han ingenting i mot.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sjelden jeg kommer over en mer provoserende blogg enn den jeg ble tipset om for et par dager siden, nemlig ”Frp koden.” Hvis det er noen som lurer på hvorfor Det Liberale Folkepartiet trengs i den offentlige debatten er det bare å kikke på denne bloggen.

I artikkelen hans ”Krakilsk Kapitalist roper på Staten (del 2)” skriver bloggeren ” Om dette er kapitalismens beste forsvarere så tror jeg vi bør lete etter et nytt system faderlig fort.” De han refererte til som ”kapitalismens beste forsvarere” er blant annet høyresosialisten Petter Stordalen.

Det verste av alt er at reaksjonen til bloggeren er helt på sin plass. Det er patetisk at det som liksom skal være kapitalismens fremste representanter roper på statlig handling. Problemet er at bloggeren faktisk tror at Petter Stordalen er en tilhenger av kapitalisme. Det er han ikke. De aller fleste såkalte forsvarerne av kapitalismen i mediadebatten er høyresosialister, altså tilhengere av Mussolinis korporatisme, ikke liberalister.

Ekte liberalister har aldri fått slippe til i media og dette har over mange tiår ført til at befolkningen faktisk tror at Petter Stordalen er liberalist! Nettopp derfor trenger vi DLF som parti og som synlig aktør i den offentlige debatten. Det er ikke så viktig at DLF kommer på stortinget med det første. Langt viktigere er det at folk får høre budskapet til tilhengere av ekte kapitalisme.

Dersom du bor i Oslo kan du bidra til at DLF blir en del av den offentlige debatten. DLF trenger bare 500 stemmer i Oslo i 2009 for å kunne stille landsdekkende i 2013. Les mer om dette her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Imperialisme og fascisme går ofte hånd i hånd. Hitler ville ha ”lebensraum,” Japan ville erobre alle sine naboer, Lenin og Stalin ville ta over hele verden og Ayatollah-regimet i Iran finansierer terrorkrig mot Vesten. Men også de demokratiske OECD-landene som har en mildere form for fascisme viser soleklare imperialistiske tendenser. Kuler og krutt er byttet ut med boikott, sanksjoner og spionasje, og deres ofre er såkalte skatteparadiser. Det er en mildere og snillere form for aggresjonskrig, men imperialisme like fullt.

Krigføring defineres gjennom innblanding i et annet lands suverenitet. Ut i fra denne definisjonen har OECD gått til krig mot skatteparadiser. De ønsker ikke skattekonkurranse fra friere land og gjør derfor sitt ytterste for å tvinge dem til å heve skattene.

OECD argumenterer selvfølgelig for at det er skatteparadisene som blander seg inn i deres evne til å bedrive beskatning, men de gjør selv slik innblanding. Alle OECD tar i mot flyktninger i fra mindre frie land, og dette blir attpåtil ansett som respektabelt og nobelt. Men slik flyktningmottak er nøyaktig samme type innblanding i de diktatoriske regimene som skatteparadisene bedriver ved hjelp av lave skatter. Skatteparadisene tar i mot skatteflyktninger.

Måten OECD-landene vrir seg unna denne problemstilling er å skille sterkt mellom begrepet politisk flyktning og økonomisk flyktning. En politisk flyktning er en som flykter fra politisk undertrykkelse og forfølgelse, mens en økonomisk flyktning er en person som flykter i fra fattigdom. Dette kunstige skillet ignorer det faktum at fattigdom nesten utelukkende er skapt av politiske systemer – fravær av liberalisme. Det er altså ingen forskjell mellom disse. En økonomisk flyktning er en type politisk flyktning.

At skatteflyktninger er politiske flyktninger er langt mer tydelig. De flykter nemlig ikke fra fattigdom som sådan, men fra fengsel og politisk undertrykkelse. Staten er ute etter pengene deres og skatteflyktningene gjemmer derfor unna sine penger i skatteparadisene.

Det er en utbredt oppfatning at skatteparadiser er ugga-bugga-land som er tilholdssted for mafia og andre kriminelle. Dette er ikke tilfelle. De fleste skatteparadiser er friere, mindre korrupt og har en sterkere rettssikkerhet enn OECD-landene. Faktisk har skatteparadisene en ekstremt streng kontroll for å forhindre reelle kriminelle å bruke deres land som tilholdssted for mafiapenger.

Skatteparadisene fører en anonymitetspolitikk, og grunnen er for å beskytte de forfulgte politiske flyktningene mot straffeforfølgelse i de fascistiske hjemlandene. Dette gjelder like mye folk fra Iran og Zimbabwe som folk fra Norge og Frankrike. Norge og Frankrike er lang i fra så fascistiske som Iran og Zimbabwe, men dersom en politisk flyktning blir oppdaget av regimene i Norge og Frankrike venter svært strenge straffer.

I tillegg til internasjonal krigføring via OECD tyr enkelte fascistiske land til spionasje for å gjennomføre sin politiske forfølgelse av skatteflyktninger. Dette skjedde nokså nylig da staten Tyskland kjøpte informasjon fra en utro tjener i en bank i Luxembourg, som resulterte i straffeforfølgelse fra en rekke tyske politiske flyktninger.

Vi hever den moralske fakkelen høyt i Norge om hvor flinke vi er til å ta i mot politiske flyktninger, men faktum er at vi ikke er så mye bedre selv. Undertrykkelsen og forfølgelsen av mindretallet av rike nordmenn foregår for fullt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det tilfeldig at det var det fascistiske Farao-Fører-regimet i Egypt som oppfant og opprettholdt et tvungent offentlig skolesystem og ikke de forholdsvis frie og rasjonelle greske bystatene i antikken? Er det tilfeldig at den tvungne allmenne offentlig skolen i moderne tid ble institusjonalisert av det fascistiske militaristiske Preusen som senere ga opphav til Nazismen?  Er det tilfeldig at alle vestlige land begynte å bevege seg i retning fascismen etter at den offentlige skolen etter tysk modell ble innført?  Jeg tror ikke det.

Det er ikke slik at land med offentlig skole automatisk blir fascistiske, men det er visse negative trekk med den offentlige skolen som  gjør den til et fantastisk redskap for å skape nye generasjoner med fascistisk anlagte velgere.

1)      Skolen fjerner barna fra foreldrene

 Foreldrene er de viktigste personene i et barns liv. Det er foreldrene som gir barna verdier og en moral. Konservative forstår dette instinktivt og er derfor veldig opptatt av familie. Thatcher sa i sin tid:  “There is no such thing as society: there are individual men and women, and there are families.” Det er typisk konservative å fremheve familie på lik linje med individet, og poenget deres er viktig: alle mennesker går i gjennom en barnefase og det er i denne fasen verdiene dannes. Klarer et fascistregime å ta barna fra foreldrene og plassere dem i barnehager og i skoler øker muligheten for indoktrinering av verdier som strider mot foreldrenes syn. Den preusiske Volkschule (folkeskolen) som alle vestlige land har modellert sine skolesystemer på var ikke først og fremst designet for å lære folk opp til å bli kunnskapsrike. Tvert i mot, den uttalte hensikten var å få de store folkemassene til å gå i takt, å ikke sette spørsmålstegn ved autoritetene, å forhindre dem i å tenke selvstendig. 

Få har tatt denne funksjonen til skolen bedre på kornet enn Pink Floyd i Another Brick in the Wall, part 2, bedre kjent som ”We don’t need no education.” The Wall handler nettopp om fremveksten av fascismen og dannelsen av en fører.

2)      Skolesystemet avler frem en barne- og ungdomskultur

Det spesielle med ”We don’t need no education” er nemlig at den i en og samme video fanger inn skolens to forskjellige måter å skape fascisme på. Den første er å få folk til å gå i takt, mens den andre er å isolere barn og ungdom fra voksenkontakt slik at de danner en egen kultur. Mot slutten av videoen gjør elevene opprør og tyr til revolusjon og destruksjon mot systemet. Dette er bare en annen måte å gå i takt på. Alle er med på opprøret, ingen setter spørsmålstegn ved ødeleggelsene. De revolusjonære er barn av den offentlige skolen.

Slik disse eleven oppfører seg mot slutten av videoen er nøyaktig likt hvordan tyske ungdommer oppførte seg på 1920-tallet. Den såkalte ”ungdomsbevegelsen” var en viktig drivkraft i fremveksten av Nazismen. På 1960-tallet skjedde det samme i hippie-generasjonen.

Før den offentlige skolen fantes ikke en egen barne- og ungdomskultur. Barn oppholdt seg rundt voksne, især deres foreldre, stort sett hele tiden. Joda, det var anledning til å leke i skogen og lignende, men i dag tilbringer barn mer tid alene sammen med andre barn enn de gjør med sine egne foreldre og med voksne. Vi kan kalle det en form for barneanarki.

Dette har mange konsekvenser, deriblant mobbing. Barn mobber kun når de er alene uten voksentilsyn. Det er altså den offentlige skolen som er årsaken til mobbing.

Barn har også mye lettere for å sammenligne seg med andre barn når det ikke er andre voksne rundt dem. Den offentlige skolen gjør derfor at barn graviterer mot misunnelse og sosialistisk tankegang. Samtidig er barnekulturen svært rå i kravet til konformitet. Alle må være like, alle må gå i de rette moteklærne osv. Dette gruppepresset om konformitet og likhet er forgjengeren til fascismens tvungne enhet: alle skal med, ingen slipper unna.

Barn ser ut til å utvikle en egen kultur, og mange hyller dette som noe positivt, men faktum er at ingen er lettere å kontrollere enn en konform barneflokk. Er man en bjellesau i denne flokken kan barn på den enkleste måten programmeres til å ha de ”rette” meningene.

Faktum er at barn reelt sett på egenhånd er huleboere og uten den akkumulerte visdommen som ligger i foreldre og voksne menneskers væremåte vil barn på egenhånd utvikle den mest primitive formen for menneskelig kultur: kollektivismen, bøllegjengen og dens voksne variant fascismen. Ved å separere barna fra foreldrene og isolere dem avler dermed den offentlige skolen frem mennesker som er svært mottakelige for fascistiske ideer. Individualistisk anlagte foreldre må derfor bare se maktesløst på at staten frarøver barna deres og lager lydige sauer ut av dem.

Skal man få bukt med fascismen en gang for alle må derfor den tvungne offentlige skolen avskaffes. Foreldre må være fri til å være hjemme med sine barn eller sende dem til skoler som ikke passer indoktrineringsprogrammet til staten. Mangfoldet i skoletilbudet vil forhindre den ensrettingen vi ser i samfunnet i dag.

Selvfølgelig er ikke alle skoler like gode, så la meg gi en rask oversikt over hva jeg mener er en god skole som forhindrer barn i å utvikle fascistiske trekk.

1)      det må være en balanse mellom antall voksne og barn. Ikke nødvendigvis 1:1 forhold, men ikke 1:20 heller. Barn må ikke få anledning til å være for mye alene med hverandre slik at de danner en egen isolert barnekultur.

2)      Skolens pensum må være skåret til beinet slik at utdanningen dreier seg om ervervelse av essensiell kunnskap for å bli et godt menneske. I dag er skolens funksjon primært å ”sosialisere” og å lære barn til å være underlagt tvang, ikke å erverve viktig kunnskap.

3)      Barn må samtidig gis frihet til å finne ut hva slags type kunnskap utover det essensielle de ønsker å erverve seg. Med andre ord, på et eller annet tidspunkt må barn trenes opp til å bli selvstendige, øve opp deres frie vilje.

4)      Skoler bør som sagt ikke ha for mange barn, men i den grad den har barn bør de være noenlunde intelligensmessige like. De kan være forskjellig på andre måter, men dersom de deler pensum og undervisning er det å ha lik intelligens viktig for å slippe å henge etter eller å vente på de andre. Dette gjelder ikke minst de aller smarteste. Veldig smarte barn havner i dag i to kategorier: 1) de som overhodet ikke takler å være faglig foran alle andre, og 2) de som finner utløp for sin intelligens på andre måter, gjennom å kontrollere andre mennesker og å være ”sosial.” Sistnevnte gruppe er det som graviterer mot fascismen som maktmennesker. Det er disse vi i dag finner i hopetall på venstresiden, smarte mennesker som er ivrige etter å få utløp for sine evner gjennom å kontrollere og herske over andre mennesker. Dersom barn kan trenes opp til å få utløp for sin intelligens på andre måter, feks. gjennom faglige utfordringer, forhindrer man rullebåndsproduksjon av sosialister.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg slå sammen et par spådommer til en meget usikker som ligger 4 år inn i fremtiden. USAs økonomi er på vei inn i en dyp hengemyr, og hvis Obama gjør det han lover å gjøre vil det bli enda verre. Dollaren vil trolig kollapse, USA blir mye fattigere og da ser jeg for meg to forskjellige scenarier i 2013.

I scenario 1 klarer sosialistene å overbevise folk om at den krisen USA nå er inne i er skapt av det frie markedet, at ”laissez-faire” har mislykkes og at oppskriften er enda mer sosialisme. Det var dette som skjedde på 30-tallet. Da ødela Hoover og Roosevelt økonomien til USA i 11 år, og først etter 2. verdenskrig tok amerikanerne til fornuft og gjeninnførte et friere marked og skapte vekst. Skjer dette vil Obama fortsette med sin New New Deal og fortsette å kjøre USA i grøften.

I scenario 2 får vi en gjentakelse av 70-tallet, hvor Jimmy Carter tok over en økonomi som var blitt skakkjørt av sosialistene, og dette åpnet for en brakseier for Ronald Reagan i 1980. Noe lignende kan skje i 2013 også, men hvem kan fylle rollen som den nye Ronald Reagan? Jeg vet ikke hvem dette kan være, men den som er i ferd med å bygge opp stor respekt og troverdighet i USA på grunn av finanskrisen er Ron Paul. Jo verre finanskrisen blir, jo mer respekt vinner han for sin evne til å spå.

Ron Paul går i såfall til valg på gullstandard og drastisk nedskjæring i offentlige utgifter og dramatiske kutt i skatter og reguleringer. Ronald Reagan leflet med tanken om å gjeninnføre gullstandard, men ble snakket fra dette. Ron Paul, derimot, er sterkest nettopp på pengepolitikken og vil gjøre gull til sin viktigste sak.

En av de tingene som taler i favør av at Ron Paul vinner valget er at USA på grunn av den kollapsende dollaren og den svake økonomien må kraftig redusere utenlandsk militæraktivitet, og dette har også vært en av Pauls kjepphester. Når USA er sterk ville ikke Ron Pauls pasifistiske linje vunnet noen oppslutning, men i dårlige tider blir USA mer innadvendt og da vil hans ideer vinne større gjennomslagskraft.

Ron Paul er ingen perfekt liberalistisk kandidat, for å si det forsiktig, men han vil trolig få USAs økonomi på skinnene igjen og i så måte vil amerikanerne være langt bedre stilt hvis han vinner enn hvis Obama blir gjenvalgt. Jeg er usikker på hvilke av disse scenariene som kommer til å utspille seg, men akkurat for øyeblikket tipper jeg at Ron Paul har gode sjanser i 2013.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende