Som liberalist er jeg ikke høyreorientert, men jeg er radikal og liberalister blir ofte plassert ytterst på høyresiden. Navnelappen høyreradikal ligger derfor på tunga når folk snakker om liberalister. Derfor irriterer det meg grenseløst at nasjonalsosialister blir omtalt som høyreradikale, senest nå i forbindelse med nasjonalsosialistenes brakseier i Østerrike.

Det var Stalin som først brukte begrepet "høyreekstrem" om Fascistene og sosialdemokratene, og fra hans ståsted fra ytterste venstre fløy fremstod jo alt til høyre for han som "høyreekstremt." Det har vært opportunt for sosialistene å bevare Stalins merkelapp på Hitler og Mussolini, men faktum er at nasjonalsosialistene var sosialister de også, som det ligger i navnet.

Dagens østerrikske nasjonalsosialister ønsker ikke å utrydde jøder, men at de er sosialistiske er hevet over en hver tvil. Bare se på hva Jürg Haiders parti står for økonomisk:

• blandingsøkonomi
• arbeids- og miljøreguleringer for bedrifter
• Tobinskatt! (en av sosialistenes hjertebarn de siste årene)
• økt offentlig forbruk på forskning
• minstelønn
• flat skatt
• skattelette for utgifter ved barn
• grønn skatt
• tvungen førskole
• nasjonalisering av jordbuket
• fjerne formueskatten

Vel, som det går klart frem av dette er Jürg Haider økonomisk sett sosialdemokrat. Han er overhodet ikke liberalist eller tilhenger av laissez-faire for å si det forsiktig. Hans foreldre var nasjonalsosialister og medlemmer av NSDAP og eplet faller i dette tilfellet ikke langt i fra stammen. Det er vanskelig å sammenligne politikk fra en annen tidsalder, men rent umiddelbart virker det som om Haiders parti ikke er fullt så sosialistisk og ikke fullt så nasjonalistisk som NSDAP.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet om Leonard Peikoffs DIM-hypotese. Forleden fikk jeg et glimrende eksempel på dette. Jeg så en episode av Jon Stewart Show der temaet var krigen mot terror og 11. september. Stewart intervjuet Tony Blair og midt i dette intervjuet kom Stewart med en utrolig uttalelse: var det ikke sprøtt å starte en krig mot hele den muslimske verden basert på handlingen til 19 individer? (terroristene)

Dette er et prakteksempel på disintegrasjon. Som jeg forklarte i min tidligere artikkel handler misintegrasjon om å tro (og handle) på ting som det ikke finnes noe beviser for, og disintegrasjon handler om å fornekte beviser. Det dreier seg altså om overtro og undertro. Jon Stewart insisterer på å betrakte terroranslaget mot WTC som en isolert hendelse utført av 19 tilfeldige individer. Han fornekter altså at handlingen hadde noenting med Islam å gjøre, noe med kulturen i muslimske land og muslimske intellektuelle. Jon Stewart er altså ekstremt undertroisk.

Mens vi er inne på terror kan jeg også gi eksempler på overtro, altså misintegrasjon. Misintegrasjon er å insistere på en sammenheng som det ikke finnes beviser for og behandle dem som om de er sanne. Et klokkerent eksempel på dette er alle sikkerhetskontrollene ombord på fly i alle mulige land. Her må alle ta av seg på beina fordi en muslimsk terrorist en gang forsøkte å sprenge en sko i et fly. Her får ingen ta med seg flasker som inneholder mer enn 100 ml væske fordi en muslimsk terrorist forsøkte å smugle flytende sprengstoff inn i et fly i en Cola-flaske. Det har aldri skjedd et islamistisk terroranslag mot fly i Norge, og likevel insisterer man på å behandle norske fly som potensielle terrormål, uten fnugg av bevis Dette er soleklare eksempler på overtro og overreaksjon.

Det har heller aldri skjedd terroranslag mot Kiwi-butikker eller norske trikker og busser, men skulle dette mot formodning skje kan vi kanskje regne med en lignende overreaksjon på også disse områdene og det ville være trist.

Hva ville så den korrekte måten (integrasjon) være å håndtere terroranslagene på? Det er å anerkjenne at radikal Islam har erklært krig mot Vesten og dens verdier, og at vi ikke kan sitte passivt og vente på at terroren kommer til oss. Islamistene må i likhet med de tyske og japanske fascistene knuses totalt for å vise at det ikke finnes noen plass på jord for deres dødskult.

Det er fullstendig sprøtt å lamme sivil flytransport med alskens meningssløse "sikkerhetstiltak" som rammer alle og gjør lite. Flytransporten bør være fri og man bør heller trappe opp etterretningen av islamistiske miljøer for å forhindre terroranslag.

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange ungdommer blir rekruttert til kulter og de mest kyniske benytter seg av hjernevasking for å holde på medlemmene og få dem til å jobbe selvoppfordrende for seg. Gjort riktig kan hjernevaskingen skje temmelig raskt (i løpet av måneder) og offeret kan da radikalt endre atferd og bli fiendtlig mot mennesker hun har vært glad i hele livet. Men hva er hjernevasking? Hvorfor fungerer det? Hvordan kan tilsynelatende intelligente unge mennesker la seg lure så grundig av sprøyt?

Det ser ut som at en nøkkelingrediens i hjernevasking er å sørge for at offeret aldri får lov til å være alene slik at hun kan reflektere over hva hun blir foret. Dette oppnås på flere måter men den viktigste er å isolere offeret fra sin familie og sine omgivelser slik at hun ikke får kritiske røster å forholde seg til. Offeret blir plassert nær kultmedlemmer hele døgnet og deltar i sosiale aktiviteter konstant.

En ekstrem sosialiseringsprosess har altså den effekten at den ødelegger individets identitet. I løpet av en slik prosess slutter offeret å eksistere som selvstendig vesen og eksisterer kun som flokkmedlem som higer etter anerkjennelse fra autoriteter.

Jeg kan ikke unngå å se likhetene mellom hjernevasking og moderne ”progressiv” utdannelse som sosialister ivrer for. Denne pedagogikken isolerer barna fra foreldrene så tidlig og så ofte som mulig: barn begynner stadig tidligere i barnehagen og skolen er blitt utvidet med SFO.

”Progressiv” pedagogikk vektlegger sosialisering fremfor læring. Alenetid skal være minst mulig, barn skal sosialiseres, de skal være i prosjekter og de skal samarbeide om alt mulig. I Norge kan det nå vokse opp generasjoner som har gått i barnehage fra de er 1 år gamle og blitt sosialisert i dette systemet 8 timer til dagen helt frem til de er nesten 20 år gamle.

Det er fristende å spørre om disse barna blir hjernevasket, og hva i så fall blir de foret med? Generasjon etter generasjon vokser nå opp uten å ha lært seg å tenke selvstendig, uten egen identitet, kun som et nummer i flokken, og de er blitt trent opp til at tenkning ikke er viktig, at kunnskap ikke er viktig, at det er medlemskap i flokken som er høyeste verdi. Kort sagt, de er blitt trent opp til å bli gode sosialister.

Dette er selvfølgelig svært skadelig. Hjernevasking innebærer å ødelegge individet og dermed avle frem en form for kollektivisme. Barn og unge ødelegges altså i skrivende stund av en skole som er designet for å lobotomere deres evne til å tenke og til å utvikle seg som selvstendige individer. Derfor er det viktig for kampen mot sosialismen at den moderne pedagogikken avskaffes. Det er ikke sunt for barn å være i en sosialiserende barnehage og skole store deler av livet, for der lærer de først og fremst å slutte å tenke og å dilte etter flokken.

Har du eller vurderer du å få barn? Vær da forsiktig med hvilken skole du sender dem til. Vurder privatskoler som alternativ. Det er gjerne dyrere enn den offentlige skolen men da har du i det minste litt kontroll på hva barna dine blir foret med. Hvis ikke kan ungene dine lett ende opp som tanketomme sosialister.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fortsetter der jeg slapp i forrige blogg, med et eksempel i fra Supreme Commander på økonomiske sammenhenger. I likhet med mange andre slike ressursspill har SupCom det som kalles et teknologitre som kan utforskes. For å kunne lage tech 1 fly må man ha en tech 1 flyfabrikk. For å kunne produsere tech 2 fly må man oppgradere flyplassen til tech 2 osv.

Fordelen med tech 1 enheter er at de er billige å lage men de er ikke særlig kraftige. Mer avanserte enheter er kraftigere men også dyrere og krever derfor en bedre utviklet økonomi. Siden man starter med en svært lite utviklet økonomi tar det ofte derfor lang tid før man kommer til tech 3.

Dette åpner for to ekstreme typer spillstrategier: de som utelukkende fokuserer på å få opp energi- og metallprodusjonen sin så raskt som mulig, og de som utelukkende fokuserer på å produsere angrepsstyrker så raskt som mulig. Disse strategiene omtales som "teching" og "rushing." Teching har en lang tidshorisont og må investere lenge og mye før strategien gir avkastning, men har man overlevd så langt er man da som regel uovervinnelig. Rushing har en kort tidshorisont hvor det gjelder å komme raskt ut med angrepsstyrker slik at man kan knuse motstanderen før han rekker å forsvare seg.

Når man velger strategi må man altså forholde seg til tidshorisonten. Man kan ikke ha for lang tidshorisont fordi man da blir utkonkurrert i mellomtiden, og har man for kort tidshorisont produserer man bare skrap og blir lett overkjørt av de andre spillerne. Det skal ikke mye fantasi til å forstå at dette er temmelig analogt til konkurranse i næringslivet. Et selskap har kun en begrenset mengde ressurser og må derfor velge en langsiktighet som er optimal. Typisk er det slik at jo mer ressurser man har, jo mer langsiktig kan man være.

De aller beste spillerne klarer å kombinere disse to strategiene. Det vil si at de produserer både enheter som gir kortsiktige gevinster samtidig som de klarer å investere langsiktig. Dermed klarer de å finansiere det langsiktige løpet sitt med inntekter fra mer kortsiktige prosjekter. I økonomisk teori omtales dette som en sparerate. Med andre ord, de fleste har et visst forbruk i nåtid, men de klarer likevel å sette av et visst beløp til investering.

Kapitalister er de som er desidert flinkst på dette og de har gjerne en sparerate på over 95%. Sagt på en annen måte, kapitalister er gjerne de som klarer å komme nærmest opp til "teching"-strategien i SupCom. Dermed bli de ofte totalt uslåelige, og får såkalt "monopol" (i realiteten en dominant markedsposisjon). Disse kapitalistene har vært så flinke til å tenke langsiktig og investere at de har mer kapital, billigere varer og større produksjonskapasitet enn noen andre og kan derfor utonkurrere alle andre. For dette blir de omtalt som "griske" og "kortsiktige spekulanter." Som det burde gå frem av denne artikkelen er sannheten stikk motsatt.

Vurdert til: av 61 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg gjøre noe ganske uvanlig. Jeg skal forklare økonomiske hendelser, slik som den pågående finanskrisen skapt av det korporatistiske sentralbanksystemet, ved hjelp av dataspill, rettere sagt PC-spillet Supreme Commander. Dette spillet er en oppfølger til det klassiske Total Annihilation. Særlig for den yngre garde som er vant til dataspill vil dette være nyttig.

Supreme Commander er det som kalles et sanntids strategispill. Det er et krigsspill hvor man skal bekjempe en fiende, gjerne en motspiller. For å få til dette må man skape en økonomi, en produksjonskjede. I den ene enden av produksjonskjeden har man energi- og metallproduksjon. Dette er ressursene alle andre elementer er avhengig av.

I den andre enden av kjeden har man offensive og defensive våpen og enheter. Disse tilsvarer forbruksvarer i en vanlig økonomi. Forbruksvarene er i dette tilfellet ment å forbrukes til å vinne krigen.

Dermed blir det klart at å vinne spillet i vesentlig grad er et spørsmål om optimalisering av ressurser, å maksimalisere produksjonen. Ergo er spillet i realiteten en form for økonomispill forkledd som krigsspill. Dette er ingen pengeøkonomi (selv om det lett kunne vært det). Man har droppet sedlene og bruker i stedet energi og metall direkte som pengeenheter.

Det er selvfølgelig grenser for hvor relevant et slikt spill kan være for en ekte økonomi, men en ting er meget realistisk: i løpet av spillet opplever man ofte å forsøke å produsere mer forbrukervarer (krigsmateriell) enn det underliggende produksjonsapparatet tillater. I realiteten er altså produksjonen av energi og/eller metall mindre enn forbruket man har lagt opp til. Da oppstår en situasjon som ikke er ulik den som oppstod i finansmarkedet for et par dager siden: man går tom for tilgjengelige penger (eller energi/metall i dette tilfellet). Dette kalles mangel på likvider.

I Supreme Commander har man løst dette ved at produksjonen simpelthen går tregere. Produserer man bare 70% av det metallet man forsøker å forbruke, ja, da senkes produksjonshastigheten med 30% for alle fabrikker. Dette tilsvarer en konjunkturnedgang, eller en resesjon om du vil: økonomisk tilbakegang.

Man kan gjerne si at i stedet for å gå tom for energi og metall sørger dataspillet for å ”vanne ut” energien og metallet slik at maskinene aldri stopper opp, men at de likevel går tregere. Dette er nøyaktig det verdens sentralbanker i disse dager gjør med sine såkalte økonomiske redningspakker. De trykker opp papirpenger og løser dermed den akutte likviditetskrisen (mangel på tilgjengelige penger), men vanner samtidig ut verdien av pengene slik at man får mindre igjen for hver krone eller dollar.

Alle som har spilt Supreme Commander eller lignende ressursspill vet at når en slik ressursmangel oppstår har man to mulige valg: 1) man kan sitte og vente på at produksjonen av metall og energi øker og fyller etterspørselshullet, eller 2) man kan stoppe produksjonen av forbruksvarer (våpen, krigsmateriell o.l.) for å på den måten allokere mer av ressursene til å øke produksjonen raskere.

Har man spilt spillet vet man også hvilken av disse to alternativene som er mest effektive. Alternativ 1 gir en såkalt ”myk landing,” man får ingen drastisk og plutselig nedgang i forbruksproduksjonen. Ingen fabrikker som legges ned. Alternativ 2 gir en såkalt ”hard landing.” Man skrur raskt ned produksjonen og skaper midlertidig stor arbeidsledighet blant produksjonsrobotene og mange fabrikker blir stående uten å produsere noe.

Forskjellen er at i den myke landingen varer nedgangstiden leeeenge. I den harde landingen derimot er krisen over etter kort tid fordi der skynder man seg å reallokere ressurser til å øke produksjonen av de viktige ressursene metall og energi som alt annet avhenger av.

I lengden lønner det seg med den harde landingen og derfor spiller aller profesjonelle spillere på den måten at når en slik energi- eller metallkrise oppstår skynder de seg å skru av ikke-essensiell produksjon.

På 1800-tallet, da verden var på gullstandarden utførte markedet i realiteten slike harde landinger helt automatisk. Nedgangstidene var da ofte brutale men kortvarige. Men fra og med krakket i 1929 har staten regulert pengemarkedet for å skape ”myke landinger.” Resultatet var at i stedet for at nedgangstiden varte i fra 6 måneder til 2 år slik den vanligvis pleide fikk vi de såkalte harde 30-åra, hvor depresjonen varte i 11 år, frem til andre verdenskrig. På tilsvarende vis fikk vi en lengre periode med nedgangstid fra og med 1969 som varte i 13 år. I Japan har de nå hatt en slik ”myk landing” i snart 20 år.

Børsene jubler over de økonomiske redningspakkene, men i realiteten er de oppskriften til en ”myk landing,” altså en lang periode uten økonomisk vekst i USA. Kortsiktig er det bra for økonomien, men på lang sikt ville en hard landing vært bedre.

Det er verdt å merke seg en ytterligere likhet mellom Supreme Commander og den virkelige økonomien: Supreme Commander er til en viss grad en planøkonomi. Du som spiller kontrollerer hele økonomien og har tilgang på alle ressursene. Til en viss grad er også dagens system en planøkonomi. Sentralbankene forsøkere å regulere økonomien gjennom pengepolitikken. Dermed bidrar de til å skape de svingningene i markedet som blant annet er årsaken til dagens finanskrise. Men sentralbanken slipper unna all skyld, det er ”kapitalismen” som sitter med svarteper, selv om vi egentlig ikke har ekte kapitalisme i Vesten, men korporatisme – blandingsøkonomi.

Hva slags system burde vi egentlig hatt da? Sentralbankene burde vært avskaffet og erstattet med private penger, i praksis en form for gullstandard. Videre burde folk ikke være så sinnsykt opptatt av å forbruke. I stedet burde de øke spareraten sin. Økt sparing fører til to gunstige ting: 1) det øker den økonomiske veksten og 2) det gir folk en pengebuffer som gjør at det takler harde landinger. Det er ingen krise å bli arbeidsledig i et noen måneder dersom man har spart opp en stor pengebinge.

Per i dag er dette dog usannsynlig ettersom det eneste partiet som er tilhenger av en slik ordning, Det Liberale Folkepartiet, ikke har stor oppslutning. Dette går det derimot an å gjøre noe med. Er du interessert i å bli kvitt finanskrisene en gang for alle? Da bør du stemme på DLF.

Vurdert til: av 71 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonah Goldberg gjorde en stor og viktig jobb i sin bok Liberal Fascism. Det viktigste bidraget er selvfølgelig å vise at fascisme er en venstreorientert ideologi. Både Mussolini og Hitler var sosialister. Dette har for så vidt vært kjent lenge, en slags ”dirty secret” blant historikere, men Goldberg har bidratt til å popularisere dette faktum.

Men han har også kommet med teoretiske bidrag i forståelsen av fascismens anatomi. Fascismen handler om enhet, nasjonal samling, og for å få til en slik enhet benyttes frykt. Få ting er mer samlende enn følelsen av frykt. Og hvordan skaper man frykt? Jo, man forsøker å skape inntrykket av en kronisk krise som må løses. I en krise blir folk redde og når folk blir redde samles de og da har de også lett for å gi opp sine friheter. Det er først og fremst i kriser at folk aksepterer at alle skal med, ingen slipper unna.

Den første verdenskrigen var på mange måter utløsende for fascismens suksess. Det var da venstresiden for alvor oppdaget krigens samlende effekt. Woodrow Wilson i USA var først ute, senere fulgte Mussolini og Hitler. Under krisen som fulgte børskrakket i 1929 forsvant mange av de frihetene som det hadde tatt hele opplysningstiden å bygge opp. Roosevelt avskaffet gullstandarden og innførte korporatisme og planøkonomi på mange områder.

Da Churchill hadde vunnet andre verdenskrig trodde alle at han som krigshelt skulle få en enkel seier mot arbeiderpartiet. Men Churchill tapte grundig. Arbeiderpartiet i England argumenterte at den nasjonale krisen under krigen hadde virket samlende, så hvorfor ikke fortsette krisepolitikken i fredstid? Churchill vant krigen, fascismen vant freden.

Velferdsstaten og fascismen går hånd i hånd. I tider hvor fascismen står sterkt vokser også velferdsstaten, og etter andre verdenskrig vokste den svært raskt. I USA benyttet venstresiden seg av krigslogikk på sivile oppgaver for å skape krisestemning: ”war on poverty,” ”war on drugs,” ”war on unemployment.” Det er også verdt å merke seg at oppfinneren av den moderne velferdsstaten, preussiske Otto von Bismarck, var den første til å omtale arbeidere med krigsretorikk: ”arbeidsstyrke.”

I moderne tid er Hillary Clinton en av videreførerne av denne kriselogikken. I hennes bok ”It takes a village” fremsetter hun tesen om at det å sette barn til verden er en krise. Familien er en kronisk krise. Konklusjonen hennes er at ”it takes a village to raise a child.” Og landsbyen hun har i tankene er selvfølgelig velferdsstaten.

En annen variant av kriselogikken er miljøbevegelsen som mener at mennesket og den industrialiserte sivilisasjon er en kronisk krise for planeten. Føre var-prinsippet er politikken som vokser ut av dette, og resultatet er enveiskjøring i retning fascismen.

En tredje variant er påstanden om at sosiale forskjeller skaper ”sosial uro” – les: væpna revolusjon. For å unngå slike sosiale kriser kreves progressiv beskatning og en stor og tung velferdsstat.

Altruismen, selv-ofringsmoral, passer som hånd i hanske med kriselogikken og fascismen. Opp i gjennom historien har altruister alltid spilt på kriser og unntakstilstand for å rettferdiggjøre menneskeofring. Moderne etikk dreier seg nesten utelukkende om såkalt ”livbåtsetikk.” Nesten alle etiske spørsmål blir formulert ut i fra en krisesituasjon, slik som en livbåt. Hva gjør man i en krisetilstand slik som når man er i en livbåt og folk holder på å sulte i hjel? Bør man ofre livet sitt for å redde 10 mennesker? 100? Hva med 10.000?

Altruismen har klart å få monopol på moral ved å generalisere slik krise-etikk og gjøre det til det normale i samfunnet. Den moderne politiske varianten av livbåtsetikken i politikken er ”hva med de fattige?” Ved å skape bilder i hodet om at et fritt samfunn medfører en kronisk krise med sult, fattigdom og nød, gjeter altruistene folk inn i fascismen: alle skal med, ingen slipper unna.

Men faktum er at kriser er unntaket. Det normale for et menneske er å leve helt normalt: i fred og uten store katastrofer i livet. Ayn Rand var den første filosofen til å forkaste kriser som basis for moral. Hun mente at livet essensielt er normalt, ikke en krise, og at moral bør rettledes av normalitet. Kort sagt, hun forkastet livbåtetikken.

Uten kriser som rettesnor forsvinner også mye av motivasjonen for å opprettholde et fascistisk samfunn. Joda, kriser skjer fra tid til annen, men når i historien har mennesker vært bedre utrustet til å håndtere kriser enn i dagens moderne industrialiserte samfunn?

Når velferdsstaten likevel eser ut som en kreftsvults skyldes det altså at fascistene har klart å plante ideen om at krise er normalen i samfunnet og at det bare blir mer og mer kriser som trenger mer og mer fascistiske løsninger. Fascismen mister ikke sitt jerngrep på folk før folk gir slipp på forestillingen om at kriser skal sette standarden for hverdagen.

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I disse dager får folk dessverre oppleve de negative konsekvensene av at vi ikke har full kapitalisme innen pengemarkedet. Mange står nå i kø i mediene for å fortelle oss at problemene i markedet skyldes ”griske spekulanter” som ”verdsetter kortsiktig profitt fremfor langsiktig verdiskapning.” Ikke la deg lure. Faktum er at den som forårsaker alt dette er verdens sentralbanker (og i dette tilfellet især USAs sentralbank).

Tenk litt over det, hva i huleste har en planøkonomisk sentralstyrt enhet som sentralbanken med kapitalisme å gjøre? Svaret er ingenting. Det vi har i dag er korporatisme, en blanding mellom en slavelagt, vingeklippet markedsøkonomi og statlig sentralstyring. Dette systemet er mange hundre år gammelt og har gått under forskjellige navn: merkantilisme, føydalisme og senest korporatisme.

Korporatismen begynte for alvor å bli en faktor i politikken på begynnelsen av 1900-tallet og innen 1930-tallet var kapitalismen og gullstandarden effektivt sett avskaffet til fordel for korporatismen og sentralbankens papirpenger.

Sentralbankene skapte den økonomiske nedgangstiden på 1970-tallet (såkalt ”stagflasjon”), ble midlertidig bedre på 1980- og 1990-tallet, men er nå i ferd med å skape en ny økonomisk nedgangsperiode, ikke ulik den vi så på 1970-tallet.

Verden er friere i dag, mye takket være at tidligere kommunistland har i vesentlig grad omfavnet en vingeklippet variant av markedsøkonomien, og derfor kan vi kanskje håpe at de økonomiske problemene ikke vil bli like store nå som for 40 år siden.

Like fullt, dette er ingen unnskyldning til å fortsette å opprette sentralbanken. Den bør på sikt avskaffes slik at disse boom/bust-syklusene kan opphøre. Det er også viktig å snakke om at disse problemene er sosialdemokratenes skyld for det er disse som er motstander av kapitalismen og gullstandarden. Det er disse som er ansvarlige for at folks pengepung blør i disse dager.

Ikke la dem slippe billig unna ved å la dem legge skylden på ”griske spekulanter.” Spekulantene har ikke laget sentralbanken. Spekulantene trykker ikke penger som dopapir. Spekulentene setter ikke styringsrenta. Spekulantene forhindrer ikke fri konkurranse og bankvirksomhet i pengemarkedet. Det er det sosialdemokratene som gjør. De har skylden. Korporatismen er problemet, kapitalismen er løsningen.

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladet har valgt å fortelle en historie fra Bangladesh om hvordan unge gutter risikerer liv og helse for å jobbe i verftsindustrien hvor norske redere tjener store penger. Moralen i historien er at John Fredriksen nærmest dytter unge gutter i fra Bangladesh ned i graven mens han ler hele veien til banken. Men er dette et korrekt bilde?

Hva er årsaken til at unge gutter i Bangladesh er nødt til å ta slike farlige og helseskadelige jobber for å overleve? Er det John Fredriksen som har skapt denne fattigdommen? Nei, svaret er at det er sosialister som har skapt den. Det er sosialistene som er ansvarlige for at disse unge menneskene dør. Hvordan? Strukturell vold.

Faktum er at Bangladesh er et av de mest undertrykte og sosialistiske landene i verden. World Economic Freedom Index plasserer landet på 149. plass i kategorien ”repressed.” Det er simpelthen en av verdens minst kapitalistiske land, og derfor er det  så fattig, derfor dør så mange mennesker av nød og elendige arbeidsforhold i dette landet, derfor er unge gutter nødt til å ta seg farlige jobber i norske rederier for å overleve.

Faktum er at til tross for jobbene er dårlige og farlige er disse et bedre alternativ enn det sosialistene har å tilby dem: den sikre død. Det verste av alt er at denne sammenhengen mellom sosialisme og død er velkjent. Kun ekstremt kunnskapsløse mennesker er ikke klar over dette. Sammenhengen er massivt dokumentert og nedenfor er en grafisk fremstilling av den.

Til venstre på grafen finner vi de morderiske sosialistregimene, mens til høyre på grafen finner vi de livreddende, velstandsbringende (semi-)kapitalistiske regimene. Bangladesh er en av de brune prikkene nesten helt til venstre på grafen. Som det går frem av grafen myrder sosialismen daglig mange mennesker, ikke bare i Bangladesh men over hele verden. 25,000 barn dør hver eneste dag, i all hovedsak i sosialistiske land. Sosialister er altså folkemordere og en hver som støtter opp om sosialismen støtter altså opp en morderisk ideologi.

Dagbladet har med denne artikkelen bidratt til å spre løgner om kapitalismen ved å plassere skylden for elendigheten i Bangladesh på de eneste kreftene i landet som bidrar til å redde liv, nemlig kapitalistene, samtidig som de tier om den egentlig årsaken til elendigheten, nemlig sosialismen. Resultatet av deres løgnaktige propaganda er at de styrker den morderiske sosialismen og svekker den livreddende kapitalismen. Dagbladet er i så måte medansvarlig i overgrepene som sosialismen daglig utfører.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å være sosial betyr å være opptatt av andre mennesker. Alle individualister kan finne glede i samvær med andre mennesker, men det er forskjell på å ha sukker i teen og å ha te i sukkeret. Enkelte er sykelig opptatt av andre mennesker. Ayn Rand kalte disse menneskene for ”second handers” – annenhåndsmennesker – i sin roman The Fountainhead, men det konvensjonelle navnet for slike sykelig sosiale mennesker er sosialister.

Det er mennesker som er mer opptatt av andres meninger, godkjennelse og velvære, enn av å være et selvstendig individ med egne meninger, selvtillit og uavhengighet. Dette gjenspeiler seg i argumentasjonsteknikkene til sosialister. Mens individualister er opptatt av hva som blir sagt er sosialister opptatt av hvem som sier det. Individualister er opptatt av fakta, logikk og objektivitet, mens sosialister er opptatt av hvem som blir støtt av argumentet, konsensus og om folk med de rette politiske meningene er enige med argumentet.

I praksis fører dette til forholdsvis absurde resultater, sett i fra en vitenskaplig orientert persons synsvinkel. I en debatt kan sosialister uten å blunke forkaste argumenter eller forskning uten en gang å ha lest eller sett på dem, utelukkende på grunn av hvem som kommer med argumentene. Sosialister kan uttale seg svært bastant og hardnakket om forskning de aldri personlig har brukt så mye som et sekund til å vurdere.

Det kanskje mest velkjente eksempelet på dette er klimadebatten, hvor ”argumentene” mot en klimaskeptiker er at 1) han er i mindretall, 2) han har feil politisk farge (dvs. ikke-sosialist) eller 3) han er finansiert av oljeindustrien. Sosialisten mener helt seriøst uten snev av ironi at dette er så knallsterke argumenter at han overhodet ikke trenger å bruke tid eller ressurser på å høre på eller besvare de faktiske argumentene til klimaskeptikeren. Implisitt: flertallet har rett, kun sosialister er til å stole på og kun statlig finansiert virksomhet kvalifiserer som forskning.

Nøyaktig det samme er tilfelle innen økonomi også. Flertallet av økonomer er dypt uenig med sosialistene, men de har feil politisk farge og derfor teller ikke deres mening. Sosialister gidder altså ikke å åpne en lærebok i økonomi og forkaster 200 år med økonomisk forskning, teori og erfaring til fordel for sine pseudovitenskaplige kvasiteorier.

Det samme finner vi innen IQ- og raseforskning, som jeg nevnte en del om i forrige artikkel. Ingen sosialister som har argumentert i mot denne forskningen gjør det basert på fakta, vitenskap og logikk. De snakker utelukkende om hvem som utfører forskningen, og forsøker å sverte dem som rasister ved å vise at en del av forskningen er finansiert av Pioneer Fund, som angivelig skal være reneste Ku Klux Klan. Og ikke minst snakker de om at raseforskningen i seg selv er umoralsk fordi noen eventuelt kan bli støtt av resultatene dersom det skulle vise seg å faktisk eksistere raseforskjeller.

Sosialisme er nært beslektet med kristenfundamentalisme. I middelalderen ”argumenterte” kirken i mot vitenskapsmenn, ikke basert på logikk og fakta, men basert på at de stod i ledtog med djevelen. Kirkens menn nektet for eksempel å se i gjennom teleskopet til Galileo Galilei fordi det var ”djevelens verk.” Galilei var fritenker og det i seg selv var god nok grunn til å forkaste alt han sa uten motargumentasjon.

I 150 år har kreasjonister i USA tviholdt på den absurde forestillingen om at jorden er 6000 år gammel og at alle arter er skapt av Gud, stikk i strid med massiv vitenskaplig dokumentasjon for evolusjonsteorien. Den eneste måten de klarer et slikt massivt selvbedrag er ved å nekte å åpne lærebøker i biologi og å forholde seg til uomtvistelige beviser for evolusjon.

Men vi har våre kreasjonister her i Europa også, og de kalles sosialister. Omtrent like lenge har sosialistene tviholdt på en minst like absurd kvasivitenskaplig økonomisk teori som kalles marxisme (og senere keynesianisme). Dokumentasjonen på at sosialister tar feil er så massiv og så umotvistelig at den eneste måten de klarer å unngå den er gjennom sin sedvanlige sosiale argumentasjon. De er opptatt av hvem som fremlegger argumentene, ikke hva argumentene faktisk er.

Sosialistene nekter å åpne lærebøker i økonomi. De må hales og dras etter ørene til kilden og der må de tvangsfores dråpe for dråpe som de tar i mot høyst motvillig. En slik virkelighetsforakt er resultatet av å oppgi sin selvstendighet. Overflatisk sett virker det som om de er veldig standhaftige, men i realiteten er det anerkjennelsen fra den sosialistiske bøllegjengen deres som de forsøker å opprettholde.

Når sosialisme først får tak er den svært vanskelig å bli kvitt fordi den er selvforsterkende. Sosialisme forårsaker en selvvalgt form for hjernesvinn som spiser opp all intelligens i et primitivt forsøk på å søke andre menneskers anerkjennelse. Etter hvert trenes denne formen for hjernedød inn som tankevaner og resultatet er at sosialister går rundt som vandrende zombier med en selvvalgt intelligens på hundenivå.

Åpenbart er dette en trend som er vanskelig å snu når folk først blir fanget inn i den. Årsaken er at lærehastighet er direkte korrelert med IQ, og når de gjennom vrangvilje og elendig metode har lobotomert sin evne til å tenke synker også lærehastigheten ned til sneglenivå.

Heldigvis finnes det nå endelig en oppskrift for å banke fornuft inn i skallen på sosialister, og den er å finne i min bok ”Kunsten å krige.” Denne boken tar for seg tankefeilene til sterkt irrasjonelle mennesker og hvordan disse kan korrigeres med kondisjonering.

Det har tatt meg mange år å utvikle disse teknikkene og det er derfor med stor glede at jeg har fått tilbakemelding fra enkelte som har lest boka mi og allerede begynt å bruke teknikkene med stort hell i debatter. Dette er gledelig fordi det for meg er en bekreftelse at teknikkene mine virkelig lar seg reprodusere av andre. Sosialismen kan virkelig knuses en gang for alle dersom de som er noenlunde halvveis godt skrudd sammen lærer seg teknikkene og samler seg i kampen mot denne skumle formen for hjernesvinn.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Enkelte gjengangere på bloggen min er opptatt av å spre all mulig slags feilinformasjon om mitt syn på rase og på raseforskning generelt. Derfor skal jeg ta et samlet oppgjør med det her.

Sosialisme og rasisme er nært beslektede ideologier. Begge er en type avvikerhatere. Sosialistene hater sosiale avvikere og rasistene hater raseavvikere. Begge er også voldsromantikere og begge vil derfor forsøke å utrydde avvikerne de hater med vold.

Gårsdagens sosialister og rasister var veldig eksplisitte i sin voldsromantikk og utryddet bokstavlig talt avvikerne ved å myrde dem i konsentrasjonsleiere. Dagens sosialister er ikke like eksplisitte og forsøker å utrydde avvikerne ved å forsøke å viske ut forskjellene i fra lærebøkene. Med andre ord, de forsøker å utrydde avvikerne ved å benekte at de eksisterer.

I praksis betyr det å benekte at rase og IQ er legitime vitenskaplige begreper, eller at de medfører noen forskjeller i praksis. Sannheten er dog at forskjeller i IQ er hovedårsaken til sosiale forskjeller. Den generelle regelen er at smarte mennesker har en sterk tendens til å bli rikere enn snittet, mens mindre smarte har en tendens til å bli mindre rike.

De mest oppegående intellektuelle sosialistene er svært opptatt av å eliminere dette vitenskaplige faktum fordi de instinktivt skjønner at det ikke går an å kritisere mennesker for å være rike hvis dette er noe som delvis er konsekvensen av medfødte egenskaper. ”Rettferdig fordeling” medfører da nødvendigvis at selve fødselen til et menneske bringer urettferdighet inn i verden, simpelthen fordi han er født smartere eller mindre smart enn gjennomsnittet.

Hvis dette var allment kjent ville alle forstått at det ikke er noen forskjell mellom sosialister og rasister, fordi alle vet at rasister dømmer et menneske utelukkende på basis av visse medfødte egenskaper (hans rase). Derfor forstår alle sosialistiske intellektuelle instinktivt at de må eliminere IQ-begrepet for å distansere seg fra rasistene.

Dette er også motivasjonen min for å studere både IQ og rase. Jeg er individualist og bryr meg ikke om at det finnes fredelige avvikere i samfunnet, men fordi sosialister og rasister er så opptatt av disse tingene er det viktig å være utrustet med så mye vitenskaplig kunnskap på dette området som overhodet mulig og å sørge for at alle andre er det også.

Mitt syn er at ”the truth will set you free.” Med andre ord, sannhet og kunnskap er ikke vår fiende. Kunnskap om IQ- og raseforskjeller skaper ikke sosialisme og rasisme. Tvert i mot bekjemper vil kunnskapen i de rette hendene (hos individualister) kunne brukes til å bekjempe både sosialisme og rasisme. (Det samme gjelder forøvrig også sexisme)

Jeg skal gi et dramatisk eksempel på at sosialisme og rasisme ofte går hånd i hånd. På slutten av 1800-tallet liberaliserte Tyskland lovgivningen sin en del og tok del i den industrielle revolusjonen.  Landet opplevde da enorm økonomisk vekst for alle og denne var drevet frem av de aller smarteste menneskene i nasjonen. Det er nemlig slik at de aller dyktigste og beste industrialistene og kapitalistene som blir rikeste også har en tendens til å være smartest. Dette var hovedsaklig jøder.

Det var ikke tilfeldig at jøder var så dramatisk overrepresentert blant de rike. Europeiske jøder har nemlig en gjennomsnitts-IQ som ligger vesentlig over det europeiske snittet. Derfor vil europeiske jøder være kraftig statistisk overrepresentert i alle intellektuelt krevende fagfelt. Europeiske jøder utgjør ca 1% av befolkningen i USA men har vunnet 25% av alle amerikanske Nobel-priser. Det sier i grunn det meste.

Siden det å tjene penger, skape verdier, drive forretningsvirksomhet og være industrialist er intellektuelt svært krevende er det naturlig at jøder var overrepresentert også her. Derfor var et stort antall av de tyske industrialistene nettopp jøder.

Men i følge sosialistenes verdensbilde er jo livet en jungel, et nullsumspill hvor velstand bare kan arves, erobres eller plyndres. Følgelig er de rike de som er de griskeste og mest hensynsløse. Herav ble altså ideen om ”griske kapitalistsvin” født. Legg også merke til at før 2. Verdenskrig var det ingen forskjell mellom ”jødesvin” og ”kapitalistsvin.” Det var vanlig å omtale jøder og kapitalister om hverandre, herav den såkalte jødisk/kapitalistiske verdenskonspirasjonen.

Her ser vi altså hvordan IQ og rasebegrepene er viktige og hvordan de smelter sammen i dannelsen av folkeopinionen. Hvis folk ikke vet at de rikeste under kapitalismen også er de smarteste (de største verdiskaperne) og at jødene statistisk sett er de smarteste, vil den naturlige konklusjonen være at kapitalister er griske kjeltringer og at jøder er de største kjeltringene av dem alle.

Feil kunnskap om IQ og rase skaper altså sosialisme og rasisme. Hadde alle sammen visst at sosiale forskjeller i et kapitalistisk samfunn i betydelig grad forårsakes av IQ-forskjeller, og at de smarte blir rike fordi de er dyktigst til å skape mest verdier for alle oss andre, da ville konklusjonen vært stikk motsatt. Kapitalister ville vært beundret som folkehelter som sprer velstand over hele verden, og holocaust ville trolig aldri ha skjedd. Kort sagt, hvis sannheten om IQ og rase hadde vært allment kjent ville sosialisme og rasisme vært en umulighet.

Jeg forsøker altså å spre kunnskap om IQ og rase fordi når dette gjøres riktig forebygger det både sosialisme og rasisme. Avvikerhat er avskyelig, og den korrekte måten å bekjempe det på er med sannheten. Og sannheten er altså at sosialister hater visse mennesker simpelthen fordi de er født smartere eller mindre smarte enn gjennomsnittet. Rasistene hater visse grupper mennesker fordi de er født med visse identifiserbare genetiske egenskaper.

For meg er altså kampen mot sosialisme og rasisme to sider av samme sak. Bare spør deg selv: er du en av de som mener at progressiv beskatning av de rike er rettferdig og viktig? Hva hadde du ment dersom du visste at progressiv beskatning i realiteten er en form for IQ-skatt og en jøde-skatt? Fikk du kanskje en ekkel følelse av at det var noe rødbrunt grums som løsnet langt der nede i sjela di? I såfall har du nettopp fått en praktisk demonstrasjon på hvordan reell kunnskap om IQ og rase forebygger sosialisme og rasisme.

Hvis du derimot er en typisk sosialist vil du avfeie både IQ og rase som viktige og legitime begreper. Ryggmargsrefleksen din er virkelighetsfornektelse. Men før du begår den feilen nå vil jeg at du skal tenke på hva konsekvensene er: tenk om du tar feil? Tenk om det virkelig er sant at industrialister ikke er ”griske og grådige jøde/kapitalistsvin” som ”skufler til seg av felleskaka.” Tenk om de er rike fordi de er smarte og dyktige og skaper enorme verdier for andre. I såfall begår du en enorm urett mot disse menneskene.

Hvis det er den minste sjanse, selv bare 5%, for at du er delaktiv i grove overgrep mot uskyldige mennesker, er ikke da den ærlige og ansvarlige tingen å gjøre å sette deg så grundig inn i denne forskningen som overhodet mulig for å finne ut om påstandene mine er riktige?

Når du begynner å google etter ting som har med IQ og rase å gjøre vil du raskt støte bort i noe som best kan beskrives som en hetsekampanje mot IQ- og raseforskere. Du vil høre en armada av personangrep og bortforklaringer. Midt oppe i dette vil jeg at du skal merke deg noe meget vesentlig: ikke en eneste av disse kritikerne utfører selv IQ- og raseforskning. De kritiserer ofte studier for manglende data eller for å være utført av rasister, men ikke en eneste av dem sier ”derfor skal vi bevise at disse forskerne tar feil ved å reprodusere eksperimentene og vise at vi kommer frem til andre resultater.”

Hvorfor ikke? Hvis det bare er rasister som utfører IQ- og raseforskning, burde ikke kritikerne med enkelhet kunne diskreditert all denne forskningen ved å faktisk empirisk demonstrere at den er feil ved å finansiere objektiv, uavhengig rase- og IQ-forskning? Svaret er at ingen gjør dette fordi ingen seriøse forskere betviler konklusjonene om IQ- og raseforskjeller.

De vitenskaplige dataene er så massive og så entydige at alle kritikerne vet at mer forskning bare vil styrke disse konklusjonene. Målsetningen deres er derfor å forsøke å forhindre ny forskning og diskreditere eksisterende forskning. Motivasjonen deres er at de tror at IQ- og raseforskning vil forårsake mer rasisme.

Fremdeles i tvil om at IQ er et ekte og hovedsaklig fysiologisk fenomen, og ikke tillært og en kulturelt betinget ”sosial konstruksjon”? Betviler du at rase er et ekte fenomen? Da skal jeg gi deg sammendraget, den viktigste forskningen som beviser dette.

1: tvillingstudier

En del eneggete tvillinger blir adoptert bort og separert ved fødselen. Det er utført en rekke studier av slike tvillinger, deriblant av generell intelligens ’g’ Denne forskningen viser at slike tvillinger har svært lik ’g.’ Disse tvillingene ligger nærmere hverandre i ’g’ enn de gjør til sine adoptivforeldre og søsken. Konklusjonen er at intelligens i all hovedsak er et ekte fysiologisk fenomen og at IQ er et meget godt mål på dette fenomenet.

2: IQ og biologiske faktorer

Generell intelligens ’g’ er sterkt korrelert med biologiske faktorer som perseptuell reaksjonstid, hjernestørrelse, modningshastighet, pH-verdi i hjernen og hjernemetabolisme. Jeg vil særlig trekke frem perseptuell reaksjonstid som et imponerende bevis på at intelligens er et ekte fysiologisk fenomen og et mål på hvor raskt hjernen fungerer.

Her er et eksempel på en slik test: en testperson vises forskjellige lamper med en knapp under hver av dem. Oppgaven er å trykke på knappen under riktig lampe så fort som mulig når en lampe blir skrudd på. Dette er åpenbart en kulturelt uavhengig test, og denne testen er korrelert med IQ. Jo høyere IQ, jo raskere reagerer man.

3: IQ og sosiale faktorer

IQ er den indikatoren som forutsier flest mulig sosiale faktorer slik som inntekt, utdanning, skilsmisserate, barn utenfor ekteskap, kriminalitet og trygdeavhengighet. Korrelasjonen er størst for lav IQ og lavest for høy IQ. Det betyr at IQ oppfører seg som en døråpner. Høy IQ muliggjør universitetsutdannelse og høy inntekt, men folk kan åpenbart velge andre yrker med lavere inntekt. Lav IQ derimot er i vesentlig grad en stengt dør for mange typer yrker. En typisk Nobelprisvinner har over 140 i IQ. Derfor vet vi med svært stor grad av sikkerhet at en person med IQ på 90 trolig aldri vil vinne en Nobelpris (med unntak av fredsprisen).

4: IQ-forskjeller og sosiale forskjeller

Sosialister hevder at høy lønn i vesentlig grad er et resultat av oppvekstforhold, om foreldrene dine har råd til å sende deg på skole osv. Dette er i all hovedsak ikke sant. IQ er en langt bedre indikator for lønn enn foreldrenes inntekt. Hvis man i et fritt land fødes som smart person inn i en fattig familie vil man likevel som voksen ha omtrent samme inntekt som andre med tilsvarende IQ.

På tilsvarende vis: hvis man som mindre smart fødes inn i en trygg middelklassefamilie med gode oppvekstkår vil man likevel trolig havne i den nedre delen av inntektsskalaen som voksen. Sosiale forskjeller skapes i all hovedsak av individuelle forskjeller i IQ, ikke av sosiale faktorer.

5: Rase er et ekte fenomen

En rase er et statistisk fenomen og kan defineres som ”en stor gruppe menneske med en viss grad av innavl.” I praksis medfører dette at en rase som regel korresponderer til geografisk opphav. En svart kan defineres som en person som hovedsaklig har forfedre som levde i Afrika for 100.000 år siden. En hvit kan defineres som en person som hovedsaklig har forfedre som levde i Europa for 30.000 år siden, og en orientaler kan defineres som en person som hovedsaklig har forfedre som levde i Asia for 30.000 år siden.

Rase kan brukes til å gjøre statistiske forutsigelser, men det er stor individuell variasjon internt i hver rase. Dog kan man ved hjelp av forskjellige fysiologiske indikatorer med forbløffende stor grad av nøyaktighet  fortelle hvor forfedrene kommer fra. Gener er selvfølgelig det ultimate eksempelet på dette. Med gentester kan man si om en persons forfedre trolig kommer i fra Finland.

Rase brukes aktivt både i politietterforskning til å klassifisere lik. Man kan ut i fra skjelettet fortelle om vedkommende er hvit, svart eller orientalsk. Rase brukes også av legemiddelindustrien til å skreddersy visse typer medisiner til visse raser. Rase kan også brukes til å spå eventuelle helseproblemer. Indere har for eksempel stor utbredelse av diabetes, og dette skyldes arvelige forhold.

Disse statistiske sammenhengene har basis i ekte fysiologiske fenomener. Det faktum at rase kan brukes som statistiske forutsigelsesverktøy rettferdiggjør dem som vitenskaplige, legitime begreper. Dog er det viktig å forstå, slik som med alle statistiske begreper, at det er store individuelle forskjeller. Du kan altså ikke bruke rase som en pålitelig måte å lese av medfødte individuelle egenskaper. Også dette er viktig rasekunnskap å kjenne til.

Rase har ikke noe å si på individnivå. Et individ er et individ, men derimot kan det brukes til å forklare bestemte fenomener. For eksempel, hvorfor er det så mange rike, intellektuelle og politikere som er jøder? Kjenner vi til IQ og raseforskning vet vi at det ikke er noen ”jødisk-kapitalistisk konspirasjon” men et forventet resultat ut i fra statistikk.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den amerikanske filosofen Leonard Peikoff har levd litt i skyggen av sin læremester Ayn Rand, men med sin såkalte DIM-hypotese har han bevist at han er en selvstendig og god tenker. Kort fortalt definerer Leonard Peikoff DIM som en hypotese for å kategorisere folks tenkning, nærmere bestemt deres begrepsdannelse.

Peikoff hevder at det danner seg et mønster gjennom alle fagområder, fra kunst til vitenskap, fra filosofi til politikk, og dette mønsteret er at tenkningen deler seg inn i tre naturlige kategorier: Misintegrasjon (M), Integrasjon (I) og Disintegrasjon (D).

Integrasjon er relatert til temaet jeg tok opp i artikkelen ”Generalisering og sikker viten.” Begrepsdannelse handler om å ta mange forskjellige observasjoner og redusere dem ned til en mindre informasjonsmengde som representerer alle disse observasjonene. Denne mindre informasjonsmengden er en kategori, et begrep, og i artikkelen omtalte jeg dette som analogt med en avrundingsprosess. Det er for eksempel nøyaktig dette som skjer i et 8-bits kamera når kamerasensoren avrunder en fotonstrøm fra virkeligheten ned til kun 256 (=2⁸) forskjellige kategorier.

Integrasjon korresponderer til en korrekt metode for å danne slike kategorier, og denne metoden er hva vi kaller rasjonalitet. Slike kategorier som er en reduksjon av informasjon kalles generaliseringer. Jeg skal ikke gå i detalj på denne metoden her, men en beskrivelse av korrekt integrasjon finnes i Ayn Rands Introduction to Objectivist Epistemology.

Irrasjonalitet er følgelig avvik i fra den rasjonelle metode, altså et avvik i fra korrekt metode for integrasjon. Leonard Peikoff registrerer at det finnes to fundamentalt forskjellige måter å feilintegrere, og han kaller disse henholdsvis misintegrasjon og disintegrasjon.

Folk som disintegrerer nekter å generalisere, selv når det finnes grunnlag for dette. For eksempel er det en korrekt generalisering å si at privat næringsliv er mye mer effektivt enn offentlig drift. En som disintegrerer vil dog nekte å bruke fortidens erfaring på nye områder. Helsevesenet for eksempel, vil de hevde, kan jo være et magisk unntak. Bare fordi staten har gjort en elendig jobb på alle andre områder kan det jo hende at den vil gjøre en mye bedre jobb akkurat når det gjelder helse.

Folk som misintegrer derimot er villige til å integrere og danne generaliseringer om verden, men de generaliserer på en feil måte. De tar utgangspunkt i feil konklusjoner, som de ikke har noe rasjonelt grunnlag for, og så generaliserer de ut i fra dette. Et eksempel på dette er overnaturlige begreper.

Som vi ser er disintegrasjon og misintegrasjon nært beslektet med det jeg omtaler som henholdsvis undergeneralisering  og overgeneralisering. Forskjellen er altså at det jeg omtalte i min artikkel var avrundingsfeil som følge av en rasjonell generalisering, altså når man har benyttet seg av alle tilgjengelig data på en korrekt måte. Det betyr at man kun trekker konklusjoner man har grunnlag for i virkeligheten og man unnlater ikke å trekke konklusjoner når det finnes et tilstrekkelig datagrunnlag. Misintegrasjon er å trekke konklusjoner som det ikke finnes rasjonelt grunnlag og disintegrasjon er å unnlate å trekke konklusjoner når det finnes rasjonelt grunnlag for dem.

Peikoff observerer videre at kategoriene M og D kan deles inn i to underkategorier, nemlig det han kaller M1, M2, D1 og D2. M1 kan leses som ”integrasjon med betydelige elementer av misintegrasjon” og M2 kan leses som ”hovedsaklig misintegrasjon.” M1 er altså ”svak” misintegrasjon mens M2 er ”sterk” misintegrasjon. På tilsvarende vis kan D1 leses som ”integrasjon  med betydelige elementer av disintegrasjon” og D2 kan leses som ”hovedsaklig disintegrasjon.” D1 er altså ”svak” disintegrasjon og D2 er ”sterk” disintegrasjon.

I tillegg til disse kategoriene vil jeg føye til mine egne, nemlig I_M, I, og I_D for å følge Peikoffs navnekonvensjon. Jeg deler integrasjon opp i tre kategorier: fullstendig korrekt integrasjon (I), korrekt integrasjon med ”opprundingsfeil”/overgeneralisering (I_M) og korrekt integrasjon med ”nedrundingsfeil”/undergeneralisering (I_D). I alle disse tre kategoriene har man altså benyttet seg av korrekt metode, men sluttresultatet i to av dem ender opp med avrundingsfeil.

Til slutt skal jeg gi et konkret eksempel på applikasjon av DIM-hypotesen til epistemologi. Jeg skal forsøke å kategorisere representanter for hele filosofihistoriens begrepsteori i henhold til kategoriene M2, M1, I, D1 og D2. Disse er:

Platon (M2)
Aristoteles (M1)
Rand (I)

Dewey (D1)

Kant (D2)

Platon er som kjent far til forestillingen om at ideer eller ”former” (abstraksjoner/generaliseringer) eksisterer som uavhengige objekter i en overnaturlig dimensjon. Med andre ord, Platon mener at ideer ikke bare er viktige for å forstå virkeligheten, men at de faktisk er virkeligheten. Platon forveksler altså abstraksjonsprosessen med en oppdagelsesprosess. For Platon er ikke ideer et produkt av sinnet, men overnaturlige objekter sinnet oppdager gjennom filosofisk åpenbaring.  Dette er en sterk misintegrasjon, M2.

Aristoteles er Platons elev og selv om han tok avstand fra omtrent alt Platon stod for klarte han aldri helt å frigjøre seg fra Platons formteori. Platon mente at det kun eksisterer én menneskeform lagret oppe i idehimmelen, og at alle mennesker i den sansbare virkeligheten bare er imperfekte avskygninger av denne ene sanne menneskeformen.  Dette er grunnlaget for en kollektivistisk formteori.

Aristoteles aksepterer at former eller idéer eksisterer i seg selv som egne objekter, men han plasserer dem ikke oppe i idéhimmelen som Platon. I stedet sier Aristoteles at formene finnes i mange kopier inne i hver av de fysisk sansbare objektene. Kall det gjerne en individualistisk formteori. Thomas Aquinas grep fatt i denne formteorien og så at menneskeformen korresponderte til det kristne begrepet sjel. I kristendommen er også sjelen noe som eksisterer uavhengig av kroppen. Aristoteles begrepsteori er en svak misintegrasjon, M1.

Ayn Rand forkaster forestillingen om at idéer eksisterer i seg selv der ute i virkeligheten eller oppe i en idéhimmel. Kun konkreter eksisterer i virkeligheten. Idéer (abstraksjoner/generaliseringer) er kun mentale objekter, altså produkter av vår bevissthet. Like fullt hevder hun at generaliseringer kan konstrueres på en slik måte at de korresponderer til virkeligheten. (Jeg beskrev denne prosessen i artikkelen min ”Generalisering og sikker viten”) Ayn Rands begrepsteori er en korrekt integrasjon, I.

Jeg har valgt å plukke ut pragmatisten John Dewey som representant for D1. I likhet med Ayn Rand hevder Dewey at abstraksjoner kun er mentale konstruksjoner, men han hevder at det er umulig å lage objektive brede generaliseringer som korrekt korresponderer til virkeligheten.  Dewey anerkjenner visse små, nær konkrete generaliseringer slik som ”stol.” Med andre ord, han anerkjenner at begrepet stol korresponderer på en veldefinert måte til objekter i virkeligheten, men han tar avstand fra svært abstrakte og brede generaliseringer slik som ”mennesket er et rasjonelt vesen” eller ”vold mot fredelige mennesker er skadelig og umoralsk.”

Kort sagt, vi kan gjerne si at Dewey tar avstand fra prinsipper. Han er pragmatist og mener at vi ikke kan forholde oss prinsipielt til virkeligheten. Vi må vurdere hva vi skal gjøre fra den ene situasjonen til den andre. Leonard Peikoff har en morsom måte å illustrere dette på. Liberalister sier at det er prinsipielt galt å rane en bank. Pragmatisten derimot sier ”hvilken bank snakker vi om?” Deweys begrepsteori er en svak disintegrasjon, D1.

Kant tar skeptisismen helt ut i sin ytterste konsekvens og forkaster en hver forbindelse mellom abstraksjoner og virkeligheten. Han hevder at abstraksjoner overhodet ikke har noe med virkeligheten ”i seg selv” å gjøre. Vi kan lage begreper om ”fenomenene” som vi har tilgang til gjennom sansene, men dette sier altså ingenting om virkeligheten. Kant hevder at det er vi som projiserer orden på virkeligheten med sansene våre, ikke at virkeligheten strukturerer våre sanseinntrykk. Følgelig kan ingen sikre konklusjoner om virkeligheten trekkes. Kants begrepsteori er en sterk disentegrasjon, D2.

Vi har nå sveipet i gjennom filosofihistoriens begrepsteorier suksessivt fra M2 til D2, nærmest som om vi ”tuner” oss gjennom frekvensspekteret hvor vi finner radiokanalen I, mens på hver side av kanalen er det suksessivt mer støy helt til signalet forsvinner helt. M2 og D2 er mest virkelighetsfjerne. M1 og D1 er virkelighetsorienterte men med virkelighetsfjerne innslag. I er fullstendig virkelighetsorientert.

Legg merke til symmetrien. Hvis du sitter med en følelse av at M og D er en form for speilbilder av hverandre har du rett. De kan betraktes som onde tvillinger. Relasjonen er som følger: Kant er M2 i metafysikk (han dikter opp en overnaturlig ”virkelighet i seg selv”) og dette fører til D2 i epistemologi (han benekter at begrepene har noe med virkeligheten å gjøre). Platon derimot er M2 i epistemologi (han dikter opp abstraksjoner som faktiske eksistenter i en overnaturlig idehimmel) og dette fører til D2 i metafysikk (han benekter eksistensen av den sansbare virkeligheten).

Generelt kan vi si at man ender opp med D ved å blindt akseptere abstraksjonene til M og så benekte dem. Når dagens filosofer snakker om at sikker viten ikke er mulig er dette eksempel på disintegrasjon  innen epistemologi. Denne konklusjonen når de ved å akseptere Gud som standard for kunnskap (altså en metafysisk misintegrasjon), og dernest benekte at Gud eksisterer (eller ved å benekte at vi mennesker er allvitende).

Felles for både misintegrasjon og disintegrasjon er at de er former for virkelighetsunnvikelse. Disintegrasjon er en negativ virkelighetsunnvikelse, man benekter at det man ser er virkelig. Misintegrasjon er en positiv virkelighetsunnvikelse, man insisterer på at noe er virkelig selv om man ikke kan se det. Det er lett å forstå hvorfor disse har en tendens til å opptre sammen som onde tvillinger. En positiv virkelighetsunnvikelse på ett område fører gjerne til en negativ virkelighetsunnvikelse på et annet.

Et eksempel på at misintegrasjon og disintegrasjon opptrer i par, er sosialismens tro på statlige løsninger og mistro til det frie markedet. Når liberalister presenterer bevis på bevis for at det frie markedet er overlegent velger sosialistene konsekvent å ignorere dette. Dette er eksempel på disintegrasjon. Samtidig drømmer sosialistene opp statlige, kollektive løsninger som de innbiller seg vil fungere fantastisk godt selv om det ikke finnes noe beviser for dette. Denne innbilningen er eksempel på misintegrasjon, en positiv tro på samfunnet som en kollektiv organisme som eksisterer i seg selv.

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Myndighetene utførte razzia i dag. Var det razzia i notoriske gjengmiljøer? Eller hos voldtektsmenn for å gjøre gatene tryggere for unge kvinner? Eller østeuropeiske ransligaer? Eller hos sexslavehandlere? Nei! I følge Dagbladet aksjonerte myndighetene mot flyselskapene Norwegian og Sterling for ulovlig samarbeid.

Tenk det! I Norge er det altså ulovlig med fredelig samarbeid! Norwegian er ikke mistenkt for å utøve vold mot noen, de er ikke mistenkt for å svindle noen, de er ikke mistenkt for å drive utpressing, men for å inngå frivillige, fredelige avtaler med et annet flyselskap. Dette blir man altså sendt i fengsel for i bakvendtlandet Norge.

Hva er det som er så forferdelig grufullt med at flyselskaper samarbeider i følge myndighetene? Jo, de skaper nemlig så store verdier for folk at myndighetene ikke kan tillate dem å være fullstendig fri. Moralen er at dersom man gjør en viktig jobb som mange mennesker er avhengig av bør man knebles og slavelegges.

Slikt ville aldri vært mulig dersom Norge hadde vært en rettsstat. I en rettsstat er folk plasseres ikke fredelige, uskyldige mennesker i fengsel, og alle mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist. I en rettsstat ville staten vært nødt til å bevise ut over en hver rimelig tvil at Norwegian og Sterling krenker andre mennesker med sitt samarbeid.

Men i Norge er altså ikke slike ting som bevis nødvendig. Det holder at illsinte, voldsromantiske sosialister hyler ”monopol!” i kor og vips så rykker troppene inn mot forsvarsløse selskaper.

Holder bevisene i retten for at samarbeid mellom store aktører i markedet krenker folks liv og eiendom? Neppe. Det faktum at en slik bevisførsel aldri har blitt ført for en norsk rett viser med all mulig tydelighet at Norge ikke er en rettsstat.

Det eneste partiet i Norge som ønsker å innføre rettsstaten er Det Liberale Folkepartiet. DLF mener at ingen uskyldige mennesker må kastes i fengsel, at alle har krav på å bli betraktet som uskyldige inntil det motsatte er bevist og at bevisbyrden hviler på aktoratet. I en slik sak ville det neppe vært grunnlag for razzia hos Norwegian og Sterling.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forestill deg at ditt barn har en svært sjelden og trolig dødelig sykdom. Du drar til den fremste eksperten på området, men i det du skal til å gå inn til han dukker det opp en sint gjeng som sier: ”her får du ikke gå inn.” Som et resultat av dette dør barnet ditt.

Hva ville du kalt disse menneskene? ”Mordere” er en meget passende merkelapp. De har myrdet ditt barn ved å forhindre deg å bruke alle dine ressurser til å hjelpe barnet ditt. I dag finnes det slike mordere som ikke bare går fri i gatene men som attpåtil hylles som moralske helter. De kalles sosialister.

Faktum er nemlig at det er nøyaktig dette som skjer i et system med et tvungent offentlig helsevesen og tvungne progressive helseskatter, i engelsktalende land gjerne omtalt som ”universal health care.” Et slikt offentlig helsevesen er designet for å drive sosial utjevning, og det betyr i praksis myrde de rike og bruke tyvegodset fra disse til å kunstig forlenge livene til de mindre rike. Sosialistene stjeler år fra de rikeste og gir dem til de minst rike.

Hva i alle dager kan være begrunnelsen for å myrde uskyldige mennesker på denne måten? Jo, alltid, alltid benyttes begrunnelsen ”hva med de fattige?” La oss derfor ta en nærmere titt på de såkalte ”fattige,” nemlig noen av de rikeste, friskeste og lengstlevende menneskene som noensinne har levd i menneskehetens historie.

Rundt 1800 var barnedødeligheten svært høy, og det var forholdsvis sjeldent at noen levde til å bli eldre enn 65 år. Gjennomsnittlig levealder var rundt 30-40 år. Så begynte kapitalismen å virke for alvor og land etter land ble industrialisert. Levealderen i Vesten økte radikalt frem til 1940 som følge av bedre ernæring, rent vann og renovasjon, ca 70 år.

Fra og med 1940-tallet startet den moderne medisinens tidsalder med oppdagelsen av penicilin. Dette og andre oppdagelser har gjort at antallet mennesker som lever til å bli eldre enn 65 år har økt radikalt. Likevel har den forventede levealderen ikke økt med mer enn ca 10 år siden 1950. Det aller meste av denne økningen skyldes billige medisiner som antibiotika, bedre ernæring og fysisk lettere arbeid.

Selv de såkalte ”fattige,” det vil si de minst velstående i Vesten, lever altså tryggere, sunnere og lengre enn de aller fleste menneskene i historien. Dette burde jo vært stor grunn for jubel. Tenk at selv de som ikke har særlig mye penger kan nyte godt av billig mat, rent vann, kloakk og billige medisiner.

Hører vi slik en jubel i samfunnet? Nix. I stedet har vi gjenger av pitbull-kledde sosialister som hyler taktfast ”ingen skal kunne kjøpe seg frem i helsekøen!” Oversettelse: de rike skal myrdes. Hva i alle dager kan få sosialister til å bli så sinte over at folk lever så mye lenger i dag til lavere kostnad enn for bare noen tiår siden? Svaret er at noen har råd til å leve enda lenger.

Det er altså ikke det at folk er så fattige som er problemet, men at noen faktisk er rikere enn andre og derfor har råd til enda bedre helsetjenester. Det er dette sosialistene ikke tåler. Reinspikka misunnelse altså. Ideen til sosialistene er at ”dersom ikke VI kan leve så lenge skal ingen andre heller få det” og så slakter, myrder og forkrøpler sosialistene de smarte og produktive sosiale avvikerne.

Høres absurd ut? Vel, tenk deg 100 år inn i fremtiden hvor legevitenskapen har gjort at den gjennomsnittlige levealderen har økt til 200 år. Tror du da at sosialistene vil si ”ok, nå lever vi lenge nok. Nå er fattigdommen utryddet. Nå trenger vi ikke å ta fra de som er enda rikere enn oss”? Dream on! De vil på akkurat samme måten som å dag stå og hyle og bære seg og snakke om ”hva med de fattige?” og så vil de fortsette å myrde de som har råd til å leve enda lenger enn 200 år.

Sosialismen er altså en morderisk ideologi. Sosialister er bokstavlig talt villig til å gå over lik for å utjevne de sosiale avvikerne med jorden. Og da mener jeg ikke bare ekstreme sosialister slik som Hitler eller Stalin. Jeg snakker om dagens sosialdemokrater. Jens Stoltenberg har liv på sin samvittighet ved at han forhindrer de aller mest produktive til å redde livene sine ved å pådytte dem det offentlige helsevesenet. Det er viktigere for Stoltenberg og alle de andre sosialdemokratene at alle skal med, ingen slipper unna, enn å ha et godt og fritt helsevesen.

Til de som ennå lever i den selvvalgte villfarelsen om at det offentlige kan levere like gode tjenester som det private vil jeg på det sterkeste anbefale boka ”The Cure: How Capitalism can save American health care” av David Gratzer.

De sosialistene som velger å ikke lese denne boken har valgt å forbli uvitende til tross for at noen har advart dem om at de er tilhengere av en morderisk ideologi, og disse er derfor ikke uskyldige. Det finnes ingen unnskyldning for selvvalgt uvitenhet, særlig når denne myrder mennesker over hele planeten.

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det svært vanlig å høre påstander som at 100%sikker viten ikke er mulig. Felles for slike påstander er at de alle sammen erbasert på et overnaturlig kunnskapsbegrep. Kun Gud kan ha sikker viten, for barehan er allvitende. Siden vi ikke er allvitende kan vi derfor ikke ha sikker viten.

Men det er irrasjonelt å basere seg på overnaturligebegreper. Vi er endelige vesener og derfor er det logisk og naturlig å basereseg på en type sikker viten som endelige vesener faktisk er i stand til åoppnå. Dette høres vanskelig ut, men innen matematikken for eksempel har detteproblemet blitt løst for lenge siden. Der kalles dette avrunding. 

Selv om tallet pi har uendelig mange desimaler er ikkealle desimalene like viktige. Hvert ekstra desimal gir oss stadig mindreinformasjon. Det aller meste av informasjonen ligger derfor i de førstesifrene. Pi kan avrundes til et endelig antall siffer, for eksempel 3,14, ogdette vil fremdeles gi oss mye sikker viten om pi. I dette tilfellet vet vi med100% sikkerhet at 3,14 bare er et 0,05% avvik i fra det fullverdige pi. Kun tresiffer gir oss altså 99,95% av informasjonen i pi. Dette til tross for at piinneholder uendelig mange desimaler.

Dette eksempelet illustrerer hvor utrolig kraftig redskapabstraksjoner er, for abstrahering er nettopp en avrundingsprosess. Når viabstraherer og danner begreper reduserer vi mengden informasjon dramatisk ved åforsøke å konstruere kategorier som tar vare på mest mulig informasjon medminst mulig å huske på. Vi tar kun vare på den essensielle informasjonen. Slike optimale kategorier kalte Ayn Randfor objektive begreper.

Enkelte (Thalgar er en av disse) tror at jeg med slikavrunding mener at jeg runder 99,9% sikker opp til 100%. Dette er en totalmisforståelse. Det er IKKE det samme å si at 99,9% rundes opp til 100% sikkertsom å si at det er 100% sikkert at en kategori inneholder 99,9% avinformasjonen om tingene den representerer. Vi vet med 100% sikkerhet at 3,14er de tre første sifrene i pi. Uansett hvor mange nye sifre vi regner ut for pivil dette aldri, aldri, aldri falsifiseres.

Abstrahering korresponderer til generalisering. Det vilsi at vi avrunder fra noen til alle (eller fra noen til ingen). Dermedoppstår det lett avrundingsfeil. Dersom du har lest moderne vitenskapsteori vildu bli fortalt at dette er helt forferdelig. Kun en feilobservasjon og vips såer teorien falsifisert, hevdet Karl Popper. Derfor mener utrolig nok mange atNewtons fysikk i dag er falsifisert av relativitetsteorien.

Men dette er som å hevde at når man oppdager enavrundingsfeil i pi må man forkaste hele tallet. Dette er absurd og er entankegang som bare kan virke logisk for noen som opererer med et overnaturligkunnskapsbegrep.

Den korrekte måten å betrakte avrundingsfeil er analogtmed reglene for avrunding i matematikken. Der sier man at alle desimaler somslutter på 0,1,2,3 eller 4 rundes nedover, mens alle desimaler som slutter på5,6,7,8 eller 9 rundes oppover. For eksempel rundes 2,73 til 2,7 mens 2,78rundes til 2,8. Med denne avrundingsregelen vet vi med sikkerhet at avrundingenalltid er mer riktig enn gal. Det siste sifferet vil aldri være mer enn 50%feil.

Slik opprundings- og nedrundingsfeil korresponderer til overgeneralisering og undergeneralisering. Den korrektemetoden for å trekke en sikker generell konklusjon er at all tilgjengeligkunnskap peker i retning av samme konklusjon og ingen informasjon peker mot enannen konklusjon. Dette fører til avrundingsfeil av typen overgeneralisering ogundergeneralisering.

Overgeneralisering i denne sammenhengen betyr at senerekunnskap vil avdekke at man har trukket en konklusjon som er for vidtrekkende,mens undergeneralisering betyr at senere kunnskap vil avdekke at man kunne hatrukket en mer vidtdekkende konklusjon.

Newtons fysikk er et eksempel på en overgeneralisering.Her trakk Newton en konklusjon at hans lover gjaldt uansett hastighet oggravitasjonsfelt. I dag vet vi at hans lover kun gjelder ved forholdsvis lavehastigheter (mindre enn 10% av lyshastigheten) og i lav gravitasjon.

Legg dog merke til at i 99,9% av tilfellene der vi brukerfysikk i dag bruker vi fremdeles Newtons lover. Kun en ørliten andel av denvirkeligheten vi erfarer og lever i blir påvirket av Einsteins oppdagelser.Newtons lover er altså sett i fra vår jordslige kontekst kun en ørlitenovergeneralisering.

Metoden skissert ovenfor, nemlig å kreve at allinformasjon peker i retning samme konklusjon, gir sikre konklusjoner med sværtliten grad av overgeneralisering. Avrundingsfeilen blir svært liten.

Jeg har benyttet meg av denne matte-analogien av togrunner. Den første er at alle lærte avrunding på barneskolen. Den andre er atden illustrerer hvor utrolig primitiv moderne vitenskapsteori egentlig er. Detsom er et trivielt problem i matematikken og som til og med læres til alle små barner totalt ukjent i vitenskapen på grunn av at man der benytter seg av etovernaturlig kunnskapsbegrep.

Jeg håper å ha demonstrert at løsningen på dette erenkelt og at det virkelig er mulig å ha 100% sikker kunnskap selv om vi ikke erallvitende vesener.

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg gjøre et lite tankeeksperiment. Jeg skal et lite øyeblikk late som om palestinerne var rotnorske nordmenn i Norge under norsk lov. Hvordan ville da palestinere blitt behandlet i Norge?

Vel, la oss begynne med å observere at i Norge er det ulovlig å støtte et nazistisk parti eller et parti som er å anses som nazistisk. Nazismen er svært populær blant palestinere. Adolf Hitlers ”Mein Kampf” er til en hver tid en av de mestselgende bøkene, og stor-Muftien av Jerusalem og far til den palestinske nasjonalistbevegelsen Mohammed Amin al-Husseini var nazist og stor beundrer av Hitler.

Al-Husseini fikk møte Hitler personlig, til tross for at han var araber, fordi de hadde et felles mål: utrydding av jødene. Al-Husseini bidro personlig til å opprette en egen muslimsk SS-divisjon for å kjempe side om side med tyskere for det Tredje Riket.

Også i dag er nazismen svært populær. Både Hamas og Fatah er så nær opp til nazismen at det er legitimt å klassifisere dem som nazistiske. Det er meget sannsynlig at dersom Hitler hadde vært i live i dag og stilt til valg i de palestinske selvstyreområdene ville han vært hyllet som en folkehelt og samlet palestinerne under et felles Nazi-parti med 80-90% oppslutning.

Videre er det veldokumentert at palestinske barn blir lært opp til å hate jøder, av foreldre, av imamene, av skolene og av barne-TV. De blir trent opp til å hate livet og dyrke døden. Selvmordsbombere blir dyrket som helter. Dersom en norsk familie hadde behandlet sine barn på denne måten ville de sporenstreks blitt sendt i fengsel for grov barnemishandling og barna hadde blitt fratatt dem og plassert i fosterhjem av barnevernet.

I Norge er det også ulovlig å konspirere til mord og terror og som et absolutt minimum ville da politiet kronisk overvåket slike miljøer. I de palestinske områdene utgjør dette en betydelig prosent av befolkningen.

Konklusjonen er at bedømt utelukkende ut i fra norske lover ville et stort flertall av den palestinske befolkningen blitt plassert i fengsel, hatt forbud mot politisk organisering, vært under kronisk politiovervåkning og fratatt sine barn av barnevernet for grov psykisk vanskjøtting.

På en måte kan man si at Israel behandler palestinerne mildt sammenlignet med det norsk lov tilsier. Men samtidig er det også mulig å hevde at Israel forsømmer sine oppgaver som voldsmonopol i området. Er det riktig å la små uskyldige barn vokse opp blant nazistiske barnemishandlere? Har ikke staten Israel en plikt til å gripe inn mot slike overgrep?

Videre er det en velkjent sak at gruppepresset blant palestinerne er enormt. For en palestiner er det å støtte Israel eller å selge sin eiendom til jøder det samme som å undertegne en meget brutal dødsdom for seg selv og for sin familie. Har ikke staten Israel en plikt til å beskytte disse menneskene som ønsker å bryte ut av nazi-kulten?

Jeg mener det. Enten Israel liker det eller ikke er de hovedansvarlig for sikring av individets rettigheter i området, og det å overlate dette ansvaret til et nazistisk selvstyre er ingen løsning. Som et absolutt minimum burde Israel lage en enklave i de palestinske områdene hvor rettskafne palestinere som er lei av terror, dødskulter og nazisme kunne flytte. Disse områdene kunne gjerne være inntil Israels grenser slik at det var mulig for disse å jobbe innenfor Israel og etter hvert kanskje bli integrert i staten Israel som israelske statsborgere.

Oppgaven til Israel for disse enklavene ville være å sørge for å beskytte folk mot vold og eiendommene mot tyveri og angrep. I praksis betyr det kanskje at enklavene må fysisk avsperres i fra resten av Vestbredden og Gaza. Palestinere som ønsker å bo i disse enklavene må inngå en avtale med Israel hvor de lover å ikke lære opp sine barn til å hate jøder og forherlige vold og død.

I en periode må innbyggerne i disse enklavene belage seg på å være under tett oppfølging og overvåking av staten Israel. Til gjengjeld får de tilgang på noe de ikke har i dag: en rettsstat. Kanskje ville disse enklavene med tiden vokse seg stadig større slik at flere og flere palestinere unnslipper jerngrepet til nazismen.

Det er dog mulig at også denne løsningen ikke er god nok. Hva med barna til alle de palestinerne som faktisk ønsker å være nazister? Har ikke staten et ansvar også for disse? Jo, kanskje, men her skorter det rett og slett på praktisk gjennomførbarhet. Det å frata barn fra millioner av palestinere og plassere dem i fosterhjem er en enorm utfordring som Israel ikke er i stand til å løse alene. Her ville de trengt hjelp av hele verdenssamfunnet, og med dagens politiske klima er nok dette en umulighet for å si det svært forsiktig. Inntil videre ville derfor frivillige enklaver for de palestinerne som ønsker fred være den beste løsningen.

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagbladet skriver om en graverende sak om hvor en mann med hjerneslag ble avfeiet av ambulansepersonell og bedt om å gå på legevakten. Det er bra at media skriver om dette, men synd at de ikke skriver om årsaken til at det er slik, nemlig velferdsstaten. Kunne noe slikt ha skjedd dersom helsevesenet var 100% privat og folk selv betalte for sin egen sykdom? Aldri i livet.

Forestill deg at du går innom en klesbutikk og sier at du vil kjøpe en ny bukse og betjeningen sier til deg ”njaa, trenger du egentlig en ny bukse? Kom igjen en annen gang.” Klarer du å se for deg noe slikt skje? Selvfølgelig ikke. Det ville vært absurd. Sånt skjer bare ikke i privat næringsliv, men slikt skjer altså rutinemessig i det offentlige helsevesenet.

Og hvorfor er det slik? Hvorfor må store deler av de syke bli behovsprøvd og vente lenge i helsekøer? Fordi i Norge har vi en forestilling om at det kanskje kan være noen ytterst få mennesker som ikke har råd til privat helsevesen, og disse vil være lidende. Bedre da å ha et elendig helsevesen for alle enn et godt helsetilbud for minst 95% av befolkningen.

Kort sagt, sosialistene trekker frem ”hva med de fattige?”-kortet sitt. I dette tilfellet måtte Rune Janjak lide på grunn av sosialistenes såkalte ”omtanke” for de fattige med andres penger. Han fikk ødelagt 40% av lillehjernen sin, og ansvaret for dette hviler på alle som er tilhengere av et tvungent offentlig helsevesen for absolutt alle.

Spørsmålet jeg vil spørre dere er: hva galt har Rune Janjak gjort for å fortjene å bli fratatt sin rett til å forvalte sine egne penger til privat helsevesen? Nøyaktig hva er han skyldig i? Nøyaktig hvem krenker han dersom han ikke ønsker å være med på et felles spleiselag?

I min ordbok er det sosialistene som er de skyldige. Det er deres skyld at Rune Janjak ikke kom seg tidsnok til lege fordi de har frarøvet alles rett til privat helsevesen. Skam dere!

Oppdatering:

For de som tror at helsevesenets behovsprøving av pasienter er unntaket bør de ta en titt på følgende artikkel om en 81-åring som døde av lungebetennelse etter å ha blitt nektet legehjelp. Igjen: kunne dette ha skjedd dersom helsevesenet var privat og 81-åringen var en ordinær kunde som betalte for egen sykdom? Aldri i livet.

Oppdatering 2:

Nok et eksempel på helsevesenets behovsprøving av pasienter. Ville slagrammete Trygve ha vært nødt til å vente et døgn på legebehandling dersom helsevesenet var privat? Aldri i livet.

Oppdatering 3:

Enda et eksempel på helsevesenets behovsprøving av pasienter. Ville Thor magne måtte ha ventet 19 timer på en kritisk operasjon dersom helsevesenet var privat? Aldri i livet.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Felles for alle typer fascister er at de hater avvikere og at de er voldsromantikere – de mener vold er løsningen på alle problemer. Kombinasjonen av disse to holdningene fører til den logiske konklusjonen at det er legitimt å bruke vold til renske landet for avvikere og skape nasjonal samling. Alle skal med, ingen slipper unna.

Sosialisme er den viktigste varianten av fascisme. Sosialister hater sosiale avvikere og de forsøker å utjevne dem med jorden. I de ekstreme og autoritære variantene av sosialismen slik som nazismen og kommunismen er det veldig enkelt å få øye på både avvikerhatet, voldsromantikken og utryddingen av de sosiale avvikerne. Autoritær sosialisme betyr bruk av rå, brutal fysisk vold og utryddingen manifesterer seg bokstavlig talt i form av mord.

Men det finnes mildere, mer moderate varianter av sosialismen, nemlig sosialdemokratiet, og her finner vi ikke den åpenlyse slaktingen av avvikere. Like fullt er både avvikerhatet, voldsromantikken og utjevningen av de sosiale avvikerne med jorden i aller høyeste grad til stede.

Sosialdemokrater ønsker ikke å drepe noen, men de bruker like fullt psykisk vold for å oppnå sine resultater. De truer kronisk med å kaste folk i fengsel. Dette er en langt mer abstrakt form for vold som ikke direkte er synlig i form av blod som flyter i gatene, folk som blir hentet av overvåkningspolitiet om natten osv.

Derfor er det mange som innbiller seg at denne formen for vold ikke egentlig eksisterer, men dette er bare en illusjon. Forsøk å ikke betale regningen din til skatteetaten og se hva som skjer. Du vil raskt oppdage at det er god grunn til å frykte statens voldsmonopol og at du gjør best i å lystre.

Men her er vi også ved noe av kjernen i sosialdemokratiet, det som skiller de moderate fascistene i fra de autoritære. De autoritære utrydder avvikere gjennom bruk av synlig vold mens de moderate utrydder avvikerne gjennom usynliggjøring. Hvis ingen kan se, måle eller merke noe til at folk egentlig er forskjellige, da betyr ikke forskjellene noe. Da har man oppnådd å eliminere avvikerne uten at blodet flyter. Formelen er altså: ute av syne, ute av sinnet.

Sosialdemokratene oppnår å utrydde avvikerne på flere måter.

1: utjevnende skatter

De smarte og produktive betaler netto skatt, mens de mindre smarte og uproduktive netto mottar stønader. Dette har en sosialt utjevnende effekt. Du kan ikke ved første øyekast så tydelig se på folk at de har forskjellige evner.

2: hendige løgner og myter som forklaringsmodeller

Hvorfor har folk forskjellige inntekter? I et fritt samfunn er svaret at hovedforklaringen er individuelle faktorer som medfødte evner, egeninnsats, interesser og moral. Såkalte ”sosiale faktorer” utgjør kun en liten del av forklaringen. Derfor er de sosiale forskjellene i et samfunn et levende bevis på at folk faktisk er forskjellige. Avvikere eksisterer.

Dette kan ikke sosialdemokrater leve med, de vil jo utrydde de sosiale avvikerne, og da er det nødvendig å skape alternative forklaringer på de observerte forskjellene. De sosiale faktorene må blåses kraftig opp og de individuelle forskjellene må bagatelliseres. Hvordan gjør man det? Jo, på følgende måte: forskjeller skyldes hovedsaklig oppvekstvilkår og tillært moral.

Hvis noen er rike er det fordi de har ressurssterke foreldre. Ordet ”ressurssterk” og ”ressurssvak” brukes som hemmelig kodeord for henholdsvis smart og mindre smart. Man kan jo ikke si rett ut at folk har forskjellige medfødte evner og at dette faktisk er veldig viktig for da blir jo avvikerne synlige. Herav slike eufemismer som ressurssterk og ressurssvak. Ressurser kan jo være så mangt.

En annen forklaringsmodell for at noen er rikere enn andre er at noen har dårligere moral enn andre. De har blitt lært opp til å bli ”griske” og ”uempatiske” og tjener derfor mer penger enn andre fordi de er villig til å dytte andre ned med spisse albuer. Selvfølgelig er ikke slik griskhet medfødt, for da ville det igjen implisere at folk er forskjellige. Nei, den er tillært og heldigvis kan den avlæres gjennom ”sosialisering” i enhetsskolen. Enhetsskolen er stedet hvor avvikerne skal trenes opp til å få en lik moral slik at de skal ende opp med å bli like.

Hvis staten bare får indoktrinere barna med god sosialdemokratisk visdom vil ingen bli rikere eller fattigere enn andre fordi alle lærer seg å ikke bruke albuer og alle lærer seg å bli fornuftige og snille. Dette fungerer selvfølgelig ikke helt perfekt og må derfor suppleres med progressiv beskatning og reguleringer av folks atferd.

3: utvisking av sannheten fra vitenskapen og lærebøkene

En viktig måte å få de sosiale avvikerne til å forsvinne er gjennom å retusjere vitenskapen. Det er massive og solide beviser for at det finnes medfødte individuelle og strukturelle gruppeforskjeller og at disse er svært viktige for de observerte forskjellene i samfunnet. Så mye forskning er gjort i over 100 år at disse konklusjonene er uomtvistelige.

Det skal godt gjøres å viske bort 100 år med forskning men sosialdemokratene har i stor grad lykkes med dette. Det har de gjort hovedsaklig med to teknikker: 1) massiv mobbing og 2) tåkelegging.

3a: mobbing

De forskerne som har forsøkt å være objektive og fortelle sannheten om avvikerne har blitt beskyldt for å være ”sosialdarwinister” og ”rasister.” Tenk det, en forsker som hevder at det finnes strukturelle forskjeller i gjennomsnittlig IQ mellom rasene blir automatisk stemplet som rasist.

Med andre ord selve faktumet at det finnes viktige raseforskjeller erklæres å være rasistisk i seg selv, uten at forskeren har tatt noen som helst form for moralsk eller verdimessig standpunkt til dette faktumet. Det er altså selve virkeligheten avvikerhaterne forsøker å viske ut, og det er nettopp gjennom denne holdningen de røper at de virkelig hater avvikere.

Hva slags menneskesyn må man ha dersom man mener at selve eksistensen av raseavvik er rasistisk? Jo, det er jo nettopp at avvikere er en uting, at dersom det virkelig eksisterer raseforskjeller er rasisme en logisk og legitim konklusjon. Kun avvikerhatere er redd for eksistensen av avvikere.

De forskerne som er modige nok til å fortelle sannheten har blitt forsøkt diskreditert gjennom løgner om at de utgjør et lite mindretall av forskere. Det nevnes sjelden at  dette såkalte ”flertallet” av forskere ikke selv bedriver forskning på intelligens og komparativ biologi, og at det er bred enighet blant de reelle ekspertene.

3b: tåkelegging

Den andre metoden er tåkelegging, og den går ut på å vanne ut begreper slik at de ikke betyr noe lenger. Psykologi og sosiologi er på mange måter en form for ikke-fag. Nesten ingen naturvitenskaplige sikre konklusjoner kan trekkes ut av disse fagene. Den eneste suksessen er psykometri, altså måling av mentale evner. Intelligens er omtrent det eneste begrepet i psykologien som er veldefinert som fysiologisk fenomen. På tilsvarende vis er intelligens den viktigste forklaringsfaktoren i sosiologien til alle viktige sosiale faktorer som velstand, kriminalitet osv.

Du har sikkert hørt om EQ (”emotional intelligence quotient”), musikalsk intelligens, sportsintelligens og rare begreper som kulturell intelligens, som egentlig bare er et kodeord for kulturell erfaring. Grunnen til at det er så populært å snylte på akkurat begrepet intelligens og ikke for eksempel freudianske uttrykk som ID eller overjeg er jo nettopp fordi intelligens er et så respektert begrep i vitenskapen. Klarer man å henge seg på intelligens-merkelappen er det en rask vei til anerkjennelse.

Samtidig er dette en glimrende måte å sabotere det opprinnelige intelligensbegrepet. Hvis alt mulig rart er intelligenser forsvinner liksom den ekte intelligensen i tåkeheimen. Alle skjønner intuitivt at når ord som ”reiseintelligens” er blitt vanlig, da har begrepet intelligens mistet all sin betydning. Og dette er en bra ting dersom du er en avvikerhater, for da kan man nemlig skjule de egentlige og viktige forskjellene mellom individer og grupper bak en skog av tøysebegreper. En måte å utrydde avvikerne er ved å trivialisere forskjeller. Hvis alle er forskjellige er ingen forskjellige.

Alternativet til likhetssamfunnet

Fascisme bygger på avvikerhat. Det dreier seg om at alle skal med, ingen slipper unna. Alle skal være grunnleggende like. Forskjeller kan tolereres men bare hvis de ikke betyr noe. Faktisk oppmuntres slike trivielle forskjeller i hårfarge, klesstil, musikksmak og hudfarge fordi de er flotte måter å skjule de viktige forskjellene, de som faktisk har konsekvenser i virkeligheten.

Ideen bak fascisme er altså at avvikere er et onde. Alle skal enten være tyske og ariske (Nazismen), muslimske (Islamofascisme), heterofile (seksualfascisme) eller sosialt like (sosialisme). Logikken til sosialdemokratene er at eksistensen av avvikere fører til diskriminering og i verste fall sosial uro. Derfor må avvikerne utslettes. Det gjøres ved å viske ut deres eksistens gjennom skatteutjevning, strategiske løgner og utvisking av vitenskaplige sannheter. På den måten kan avvikere fjernes ved å usynliggjøre dem.

Jeg aksepterer ikke grunnpremisset om at eksistensen av avvikere automatisk fører til mange negative konsekvenser. Tvert i mot, folk er forskjellige og ved å benekte disse forskjellene vil det dukke opp mange andre negative konsekvenser. Det er ikke akseptabelt å kronisk undertrykke avvikerne for å angivelig roe gemyttene til folk som ikke tåler forskjeller.

Det finnes en medisin mot avvikerhat, nemlig det fredelige samfunnet. I et fredelig samfunn respekteres folk rett til å bestemme over sine egne liv og dette avler frem en toleranse og respekt for andre mennesker. Det fredelige samfunnet er bygget på individets rettigheter. Individet står i sentrum. Individet er den trygge havnen som folk automatisk dermed søker til.

Ved å søke verdier inne i seg selv forsvinner det maniske behovet for å sammenligne seg med andre. Dermed dempes også avvikerhat. Kapitalismen er det samfunnet hvor folk får lov til å være forskjellige så lenge de ikke tramper på andre mennesker. Dermed gjenstår kun fredelige forskjeller mellom folk, altså forskjeller som ikke er så veldig farlige. Hva gjør det vel om naboen er muslim, smart eller homofil så lenge han ikke kan krenke deg eller din eiendom?

Vurdert til: av 26 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det Liberale Folkepartiet er så heldig å ha en av Norges fremste intellektuelle som sin formann, Vegard Martinsen. Hør hans glimrende landsmøtetale fra tidligere i år her:

Formannens tale til landsmøtet i DLF 2008

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er en skaper? Hva er en snylter? En skulle tro at det var den enkleste sak i verden å skille mellom disse, men det finnes en særdeles ond ideologi som snur disse begrepene på hodet og gjør skapere til snyltere og snyltere til skapere. Denne ideologien kalles sosialisme og det ferskeste eksempelet på dette i norsk media er en artikkel på E24 ved navn ”skattesnyltende kjendiser.”

Diverse kjendiser omtales her som ”skattesnyltere” fordi de har unnlatt å betale store skattebeløp til staten. Men en snylter er en voldelig person som lever av å begå overgrep mot andre mennesker og en skaper er en fredelig person som lever av å produsere.

Er Boris Becker og disse andre ”skattesnylterne” egentlig snyltere? Er de netto bidragsytere til samfunnet eller er de netto utsugere? Ut i fra artikkelen høres det ut som om de har begått overgrep mot andre mennesker og at de har tilranet seg midler som rettmessig tilhører andre, men er dette tilfelle? Nei, de har simpelthen forsvart seg selv mot den sanne snylteren, velferdsstaten, ved å beholde mer av verdiene de selv har skapt.

Joda, Boris Becker og de andre har fått en del velferdsgoder tilbake fra staten, men de har garantert betalt langt mer i skatt enn de noensinne kommer til å få tilbake fra staten. Tenk hvor ondskapsfull en ideologi må være som stempler disse skaperne som snyltere simpelthen fordi de ikke tillater de ekte parasittene å få suge seg helt mette!

Den implisitte antakelsen i denne ideologien er at Boris Becker og de andre ”skattesnylterne” ikke eier sine egne liv. De er slaver av fellesskapet og en hver parasitt har rett til å suge ut så mye de demokratisk klarer fra dem. Den ”gjenytelsen” som Becker & co i realiteten betaler for er retten til å ikke bli kastet i fengsel av bøller. Bøllene på sin side ”skaper” fred ved å la være å utøve fysisk vold mot de reelle skaperne.

Sosialisme er en bakvendtland-ideologi, hvor godt er ondt og ondt er godt, hvor skapere er snyltere og snyltere er skapere, hvor selvstendighet er umoralsk og avhengighet er moralsk høyverdig. Kort sagt, det er en gjennomsyret ond ideologi. Sosialismen er parasittenes moral. Mennesker er av natur skapere og det å leve som parasitt er derfor anti-humanistisk.

For å kunne leve med seg selv som parasitt må derfor disse menneskene snu hele virkeligheten på hodet. Alle mennesker har behov for å være gode, og en person som er grunnleggende ond må speilvende alle verdier for å kunne se på seg selv som fundamentalt god. Den eneste måten for en parasitt å rettferdiggjøre sine grove overgrep mot uskyldige, fredelige, skapende mennesker er ved å betrakte dem som snylterne og de onde.

Spørsmålet er hvordan i alle dager parasittene slipper unna med det. Hvorfor sier ikke skaperne simpelthen stopp? Vel, i naturen utvikler ofte parasitter metoder å utnytte sine ofres svakheter. Og skaperens svakhet er at han er godhjertet. Han synes synd på folk som ikke klarer seg selv. Dermed er det også mulig å spille på hans samvittighet. Parasitten lykkes altså med å overbevise skaperen om at han er født ond simpelthen fordi han er god, og den eneste måten å bøte på sin ondskap er å la seg suge tørr.

Det er på tide at skaperne reiser seg opp og sier stopp. Det er ikke legitimt for noe menneske å leve som kriminell. Ingen mennesker har moralsk rett til å leve som snyltere. Alle mennesker eier sine egne liv og har rett til å bestemme over alt de selv skaper så lenge de er fredelige.

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er på tide å ta et kraftig oppgjør med begrepet sosialdarwinisme. I likhet med fascisme/nazisme er dette en merkelapp som er blitt klistret på laissez-faire kapitalisme. Men i likhet med fascisme/nazisme er sosialdarwinisme primært noe som tilhører venstresiden. Dette kommer kanskje som en overraskelse på mange, men det skyldes et feilaktig og primitivt syn på laissez-faire som ”dog eat dog,” ”den sterkestes rett” eller jungelens lov: alle mot alle.

Jungelens lov er på mange måter analogt med anarkiet. Ingen stat, og beskyttelse er opp til hver og en. Men historien har vist at anarki ikke er stabilt. Vi mennesker er sosiale vesener og har derfor tendens til å samarbeide. I et anarki er det mafiaene som vinner, kriminelle som samarbeider om makten. Nettopp derfor er liberalister tilhenger av en stat. Staten er måten å forhindre mafiaer å ta kontrollen over samfunnet gjennom monarki/oligarki.

På tilsvarende vis er flertallsstyre også ustabilt. Flertallsstyret kollapser alltid i flertallsdiktatur som altså er en demokratisk form for fascisme. ”Alle mot alle” er altså like illusorisk som anarki. Siden vi mennesker er sosiale betyr ”alle mot alle” i praksis enten enevelde eller flertallsvelde, altså en form for fascisme. I dyreriket refererer ”den sterkestes rett” til det individet som er sterkest. Hos oss mennesker refererer det til den bøllegjengen som er sterkest.

I et demokrati er dette flertallet. Sosialister som hyller demokratiet er altså i realiteten tilhengere av den sterkestes rett og gir denne gjengen absolutt rett til å undertrykke de svake i samfunnet, nemlig minoritetene, deriblant individet.

Fra og med ca 1890 fikk sosialistene stadig økende oppslutning mot deres karikatur av laissez-faire, og ironisk nok medførte dette starten på ekte sosialdarwinisme: rasisme, tvangssterilisering og andre former for utrydding av avvikere. Jo mer sosialistisk et land var, jo større var bruken av statlige voldsmidler for å luke ut avvikere. Tvangssterilisering ble vedtatt med rent flertall i Norge i 1931, og Sverige var det landet i verden som gjennomførte flest tvangssteriliseringer per innbygger.

Volden mot individer i de sosialdemokratiske landene er derimot bare for barnemat å regne sammenlignet med den systematiske utrenskningen av avvikere i mer rendyrkete sosialistiske land slik som Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Når folk i dag tenker på sosialdarwinisme er det ofte med sterke assosiasjoner nettopp til Nazismen, og dette er berettiget. Sosialismen er en implementasjon av en kollektiv variant av den sterkestes rett, og her finnes det ingen plass til avvikerne, og i sin ytterste ekstreme konsekvens medfører dette dødsleirene til Hitler eller Stalin.

Dessverre lykkes Stalin gjennom sin intense propagandakampanje å stemple Fascismen og Nazismen som ”høyre-ekstrem.” Sett fra Stalins synspunkt fra ytterste venstrekant var kanskje Nazismen og Fascismen høyreekstreme, men de var ikke mer høyreekstreme enn dagens sosialdemokrater. For sosialister var det veldig hendig å kunne plassere Hitler på ytterste høyrefløy, og på den måten kronisk ”hitle” høyresiden. Dagens sosialdemokrater argumenterer at Stalin var venstre-ekstremist og at Hitler var høyre-ekstremist, og dermed er det rette stedet å være midt i det moderate sentrum.

Dette verdensbildet er bare mulig dersom man aksepterer Stalins propaganda. Husk at Stalin også omtalte sosialdemokratene som ”sosialfascister.” Sannheten er at både Stalin og Hitler var sosialister. Ja, de hatet hverandre og var konkurrenter, ikke fordi de var så forskjellige, men fordi de var så like. Begge var sosialister og sosialismen er en form for fascisme. Husk at A- og B-gjengen i Oslo også hater hverandre, og sloss så fillene fyker, men for oss utenforstående er disse gjengene like som to dråper vann.

Sosialister forsøker å mane bilder i hodet av fattige som sulter i hjel under den angivelige rendyrkete kapitalistiske formen for sosialdarwinisme. Faktum er at kapitalismen avskaffet sult og elendighet. Kapitalismen er basert på avskaffelsen av den sterkestes rett og jungelens lov. Flertallet og bøllene har under kapitalismen ingen makt til å undertrykke mindretallet. Kapitalismen er ingen manns rett over andre. Kapitalismen er anti-jungelens lov, et 100% fredelig samfunn hvor hver og en bestemmer fullt ut over sitt eget liv. Dette er det stikk motsatte av sosialdarwinisme.

Nettopp derfor har også alt som heter fattigdom og nød blitt fullstendig utryddet i alle semi-kapitalistiske land. Selv i den perioden på 1800-tallet hvor arbeiderne angivelig hadde det grusomt under laissez-faire kapitalisme opplevde Europa en befolkningseksplosjon nettopp på grunn av at kapitalismen er det stikk motsatte av sosialdarwinisme. Det rette navnet på sosialdarwinisme er sosialistisk darwinisme.

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende