Legevitenskapen er svært eklektisk og det er ofte vanskelig å finne noen entydig helsefilosofi. Men i den grad dette er mulig kan vi dele legevitenskapen inn i to fundamentalt forskjellige tenkemåter: 1) de som jobber MOT kroppen (inngrep) og 2) de som jobber MED kroppen (helbredelse).

 

Inngrepsfilosofien betrakter kroppen som en passiv maskin som er under angrep og som trenger ytre hjelp til å ta knekken på problemet. Eksempel på inngrep er: kirurgi, antibiotika og andre legemidler, kiropraktikk o.l.

 

 Helbredelsesfilosofien derimot betrakter kroppen som en aktiv, selv-helbredende organisme og sykdom betraktes som ubalanse i kroppen. Helbredelse går ut på å hjelpe kroppen selv å komme tilbake i balanse, det vil si å spille på lag med kroppen og la kroppen helbrede seg selv. Eksempel på helbredelser er: vitamin- og kosttilskudd, trening, diett, vaksinasjon, lysterapi, hormonerstatning, fysioterapi, lys- og miljøterapi, kognitiv terapi, akupunktur, homeopati, kvantemedisin.

 

Som vi ser er særlig helbredelsesteori en nokså blandet forsamling, som inkluderer flere viktige retninger innen alternativ behandling. Selv om vi i dag benytter oss aktivt av begge filosofiene i helsevesenet er det like fullt en overvekt av inngrepsfilosofien. Det vil si at det sannsynligvis benyttes for mye inngrep. Mange problemer kan løses langt mer effektivt og tilfredsstillende ved å spille på lag med kroppen.

 

For eksempel er i dag en vanlig måte å løse hjerteproblemer å gjøre et kirurgisk inngrep, hvor man enten renser blodårene for plakk eller skifter ut hele hjertet. Langt mer effektivt er å ha et sunt kosthold og ta Omega 3 og, hvis man er over 30-40 år, hormontilskudd (DHEA) før man blir syke. Da vil man ikke trenge noen hjerteoperasjon og man vil få et varig og langt bedre resultat.

 

Interessant nok finnes det en nokså klar parallell mellom disse to helsefilosofiene og de to fundamentalt forskjellige politiske filosofiene som konkurrerer. Også innen politikk finnes det en inngrepsfilosofi. Den går ut på å bruke vold. Den betrakter individer som passive vesener som trenger hjelp fra en ytre elite for å løse sine problemer.

 

Som kontrast til voldsromantikken finnes det en analogi til helbredelsesfilosofien, nemlig å jobbe på lag med mennesker for å fremme langsiktige frivillige løsninger. Denne filosofien betrakter individet som en selvstendig organisme som stort sett er i stand til å løse sine problemer selv, gjerne med litt assistanse til å gjenvinne balanse.

 

Paradoksalt nok er den rådende filosofien i dag at man bør tenke forebygging og hebredelse overfor kriminelle, mens man bør bruke vold mot fredelige mennesker, altså stikk i strid med den liberale måten å håndtere problemer på. Det tilsvarer å forsøke å høre på Mozart (lydterapi) når man har fått en ondartet kreftsvults , og å amputere når man får betennelse i lillefingeren.

 

Leger som gjør noe slikt mister bevilgningen og blir sendt i fengsel, men politikere gjør altså rutinemessig tilsvarende uten å bli straffet. Ja, faktisk blir de hyllet og gjenvalgt som dyktige og visjonære.

 

Den korrekte helsefilosofien er selvfølgelig en blanding av inngrep og helbredelse. Man må vite når inngrep er riktig, og det er stort sett når kroppen er under angrep av en ytre fiende (virus o.l.) eller indre fiende (kreft o.l.) som er så farlig at kroppen ikke klarer å håndtere den på egenhånd.

 

Man må også vite når helbredelse er det beste, og det er ikke alltid like opplagt. Ofte er det langt mer subtilt og krever lengre tidshorisont. Det er veldig fristende å poppe en pille antibiotika når en får halsebetennelse, men da ødelegger man altså kroppens eget immunforsvar og bakterieflora, noe som gjør en langt mer mottakelig for sykdom i fremtiden. Kan man altså bekjempe halsbetennelser og lignende gjennom forebyggende tiltak, superdoser av C-vitamin og andre immunstimulerende midler er dette langt å foretrekke selv om man må gå og skrangle noen dager ekstra før man blir frisk.

 

På tilsvarende vis skal man være veldig forsiktig med å bruke vold for å løse samfunnsproblemer. Vold avler som regel masse problemer og bør derfor begrenses i omfang. Det er utrolig fristende å løse det som oppleves som en ”markedssvikt” gjennom regulering av markedet, men i lengden forhindrer dette innovasjon. Bedre da å la det hangle en stund mens markedet frivillig skaper løsning på problemet. Man kan gjerne stimulere innovasjon i markedet ved å påpeke problemene og å forsøke å foreslå måter markedet kan løse disse på.

 

Vi trenger både vold og stimulering av frivillige løsninger i samfunnet. Men hvor går grensen? Det liberalistiske svaret er at grensen går ved vold mot fredelige mennesker. Dette bør unngås så sant det er mulig. Av og til er det ikke mulig, slik som med tredjepartsskade. Dette problemet finner vi igjen i helsefilosofien også. Kreft kan ofte ikke fjernes på annen måte enn med kirurgi, strålebehandling og cellegift, og dette gir ofte meget uheldige bivirkninger på friskt vev. Dette er selvsagt uheldig, men må man så må man.

 

Hva i alle dager er så motivasjonen min for å blande sammen helsefilosofi og politisk filosofi? Problemstillingene minner så mye om hverandre at begge kan lære av hverandres feil og innsikter. Selv om helsefilosofi i dag trolig er litt for inngrepsfokusert har likevel politikken mye å lære av metodene jeg har beskrevet ovenfor. I legevitenskapen er det langt større forståelse for at kroppen er en selvhelbredende organisme som ofte må få litt tid på seg å løse problemene på egenhånd. Denne forståelsen er bortimot totalt fraværende i den sosialistisk dominerte politikken.

Vurdert til: av 145 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende