Er det en tilfeldighet at noen av de ytterst få norske konvertittene til Islam er ex-Marxister? Dette gjelder både Inge Iversen og Trond Ali Lindstad. For vanlige nordmenn høres det så utenkelig ut at hardbarkete vitenskaplige orienterte ateister kan gå hen og blir hardbarkete religiøse. Men Ayn Rand syntes ikke dette var merkelig i det hele tatt. Hun omtalte både marxistene og de religiøse som mystikere. Marxistene omtalte hun som "mystics of muscle" mens de religiøse omtalte hun som "mystics of spirit."
Marxister er materialister. De tror ikke på sinnet men er overbevist om at vi er en klump med atomer og kjemikalier. Vi styres ikke av vår tenkning, vårt ego, vårt sinn, men av instinkter, kultur, samfunnet, reflekser, miljø og gener.
De religiøse, og mest av alt muslimene, er spiritualister. De tror heller ikke på sinnet men er overbevist om at vi er et uverdig lite støvfnugg i den uendelige og allmektige Guds åsyn. Hva er vel vår menneskelige evne til å tenke sammenlignet med Gud? Sinnets eneste moralske oppgave er å forkaste kroppen som syndig og "jordisk."
Felles for dem begge er altså den totale mangel på selvtillit, et totalt fravær av tro på sjelen som en handlende kraft. Ikke art at disillusjonerte marxister søker trygghet for sin nakne sjel under Guds trygge rammer.
Ayn Rand påpeker at ved å hugge mennesket i to halvdeler ender man opp med to forskjellige visjoner av død: materialismens kropp uten sjel er en zombie, og spiritualismens sjel uten kropp er et spøkelse.
Ayn Rand presenterer sin visjon som et alternativ til zombien og spøkelset, nemlig den levende organisme, hvor kropp og ånd går hånd i hånd. Egoismen er livets filosofi, en filosofi som ikke deler mennesket i kropp og ånd som er i konstant krig med hverandre, men som et helt og harmonisk vesen. Essensen i egoismen er at egoet — vår bevissthet — eksisterer, har rett til å eksistere og er fundamentalt godt.
Egoismen står fundamentalt i motsetning både til materialismen og til spiritualismen, noe våre norske Islam-konvertitter illustrerer svært tydelig: de vil heller forkaste sin ateisme enn å gi avkall på altruismen. Gud lokker mer enn troen på seg selv. Under de overflatiske forskjellene er altså Marx og Allah samme ulla.
8 kommentarer In " Marx vs Allah "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.
mai 13th 2008 at 2:41 pm
Jeg tror den viktigste årsaken til at folk pendler mellom slike ekstremiteter er å finne i relasjonen mellom menneske og samfunnet dette mennesket lever i. Noen har en forståelse av seg selv som passer så dårlig med det samfunnet de lever i, at de får en følelse av at de aldri kan leve i tråd med sitt egentlige jeg.
Dag Solstad har et eksempel på dette i en av sine romaner om en som blir Marxist (Arild Asnes 1970, tror jeg den heter). Han er en skribent, og har mulighet til å uttrykke sine radikale ideer. Som svar, så kan enhver bruke det at han får lov til å uttrykke sine ideer som eksempel på det eksisterende sammfunnets fortreffelighet. På denne måten bidrar kritikken han utøver til å legitimere det samfunnet som kritiseres. Det blir galt uansett hva han gjør, og det gjør igjen flukten inn i en utopi til eneste løsning, til tross for at han faktisk forstår at marxismen også er irrasjonell. En slik følelse av total fremmedgjorthet tror jeg fostrer både marxister og islamister, ja til og med ultraliberalister av den typen som jaget deg vekk fra blogging.no. Disse menneskene må vi ta på alvor, ikke ved å støtte deres tenkemåte, men å forsøke å forstå hvorfor de overhodet ikke kan finne seg det minste til rette i det samfunnet de er en del av. Løsningen må være å forsøke å vise disse menneskene hvordan de kan leve ut sin individualitet i det samfunnet vi nå en gang har, og gi dem tro på at det går an å endre ting slik at de kan føle seg mer hjemme her i fremtiden.
Med andre ord, så må harmoni settes opp som mål og visjon. Splittelsen mellom det åndelige og det materielle kan imidlertid ikke avfeies sånn uten videre, men heller erkjennes som et tegn på at noe er galt. Det er nemlig i den følelsen av at noe ikke stemmer (altså disharmoni), at det samfunnet krever at en skal gjøre (materielt) ikke overensstemmer med den en faktisk ønsker å være (åndelig), som gjør at vi kan peke på svakheter i det samfunnet vi lever i. Og det er jo igjen første steget på veien for å rette opp denne svakheten. På denne måten kan splittelsen paradoksalt nok bli produktiv (så lenge en ikke romantiserer den og ønsker å forbli der, vel å merke…).
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 3:26 pm
Heisann, Onar.
Leste kommentarene på Mahmood Amiry-Moghaddam sin blogg, og der var du! Bra, da blir det nilesing av bloggen din en stund fremover. Litt grønn te med sitron i og den nærmeste tiden blir ren nytelse. Takk, for den flotte bloggen og like flotte og gjennomtenkte meninger. Er enig med deg i det meste. Er her fra tid til annen og oppdaterer meg, liker vinklingene dine, originale og særs relevante.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 4:25 pm
Hyggelig å høre. Hvis du liker det jeg skriver, sjekk også ut mine 300+ bloggartikler på min gamle blogg på onarki.blogging.no. Der voø du finne mye snadder.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 6:16 pm
Hei, Onar.
Utrolig bra at du kritiserer sosialismen som blir omtalt som godt og rettferdig av alt for mange. Det at til og med statsministeren går offentlig ut og henger ut Stordalen for å ikke betale skatt. Da glemmer han den verdiskapningen han og hans selskaper gir Norge, via skatter, gaver og arbeidsplasser. Hvorfor er det så galt å väre vell-lykket i Norden? Jeg har selv veldig lang utdannelse, men er jeg i min hjemby og treffer gamle kjente, må jeg väre forsktig med å si hva jeg gjör og har gjort de siste årene fordi at mentaliteten er slik at å lykkes er negativt. Jeg föler at jeg på en måtemå unskylde meg for å ha kommet opp i samfunnet. Så konklusjonen er at man i Norden blir straffet for hardt arbeid og for at man har lagt ned mye tid på kariere. Vi skulle hatt en regjering som oppmuntra folk til å lykkes, istede for å ta utgangspunkt i dem som ikke kan eller i de feste tilfeller ikke vill. Der som at Vålerenga sitt styre skulle ha som mål at alle som ville det skulle få spille fotball for klubben, dette skulle gjennomföres med at de ikke skulle toppe laget, for da vill jo de dårlige spillerene bli lei seg. Resultatet ville blitt at Vålerenga hadde rykket ned 7 år i rad og alle sm var bra hadde forlatt klubben for lengst. Så hvorfor skal denne politikken kjöres på landsbasis, hvor de rike alltid skal straffes. Ordet rik er foresten like negativt ladet som relativt stygge ord er det på norsk. Spörr man sosialister så har rike folk bare fått pengene sine, arbeidet og risken som lå bak investeringene, nei det kommer aldri frem.
På tide at vi snur og får success til å bli positivt. For per dags dato er det bare på idrettsbanen success er akseptert her i Norden!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 6:54 pm
Jeg tror ikke folk velger å bli Marxister. Naturlovende styrer alt, inkludert tankene våre, som f.eks. at vi “velger” å bli Marxister. Eller kanskje det er Gud som veileder oss?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 8:33 pm
Jeg har litt problemer med å forstå hva du mener her. Hva mener du med “sjel”? Og hva annet enn enn klump med atomer er det du mener vi er?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 13th 2008 at 8:52 pm
sjel=bevissthet. Den lar seg enkelt observere. Kjenn etter så erfarer du at du er i stand til å ta frie valg, å tenke, å oppleve. DET er sjelen din, og den finner du ikke i noen atomer.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 15th 2008 at 8:15 pm
Ang. sjel=bevissthet, dikotomi mellom ånd og materie, Newtonsk fysikk sin “Ghost in the Machine”, osv:
Som mange kjenner til, har den berømte Roger Penrose gjort seg noen tanker om dette. Utdrag fra wikipedia-artikkelen om Roger Penrose:
———–
Penrose and Stuart Hameroff have speculated that human consciousness is the result of quantum gravity effects in microtubules,
———–
Siden ikke-deterministisk prosesser kanskje da kan være en del av det som foregår i hjernen, foreligger det kanskje en forklaring på det man på bakgrunn av klassisk deterministisk fysikk har kalt “the Ghost in the Machine”?
Hvis Penrose sine ideer er noenlunde korrekte, blir vel skillet mellom ånd og materie i betydelig grad illusorisk?
Hilsen undrende drage lun.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende