”Individuell frihet er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis.” Du har garantert hørt folk på høyresiden ytre noe i denne duren, mange ganger. Disse kaller seg gjerne konservative, liberalkonservative eller endog liberale. Men de sier altså at liberalisme ikke fungerer i praksis, og at man derfor er nødt til å gjennomføre en sosialdemokratisk politikk.

 

Det finnes en annen person som sa noe ganske lignende: ”demokrati er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis.” Hvem sa dette? Jo, ingen ringere enn Benito Mussolini. Ingen ville i dag drømme om å kalle Mussolini for en demokrat bare fordi han kalte demokrati for ”en vakker idé.” Vi kaller han diktatorisk for det var nettopp diktatur han var tilhenger og utøver av – i praksis.

 

Ut i fra samme logikk er det feil for folk på høyresiden å kalle seg for liberale. Det nytter ikke å mene at liberalisme er en vakker idé, man må virkelig mene det også – i praksis.  I praksis kryr høyresiden av semi-sosialister som arbeider for å innskrenke folks liberale rettigheter på mange områder, i fellesskapets navn.

 

En av de som har stått frem som litt mer ideologisk enn en gjennomsnittlig konservativ er Torbjørn Røe Isaksen. Han har nylig gitt boka ”Høyre om!” hvor han diskuterer demokratiets grenser. Demokrati på venstresidens premiss, sier han, er demokratisk diktatur.

 

Kjempebra! Hvis han klarer å snu Høyre om i en slik prinsipiell retning vil det være positivt. Samtidig lover det ikke så godt hva han selv ønsker å fylle demokratiet med: "Høyre har latt seg rive med av Ny-liberalisme de siste 20 år ". "Demokratiet må ha en viss respekt for privat eiendom". "til en viss grad er det bra at noen har lyst til å tjene penger". "Høyresiden må drive aktiv kapitalisme kritikk". "Individualisme fører til rotløshet".

 

Med andre ord, Torbjørn Røe Isaksens prinsipielle debatt ender opp med at demokratiets fullmakter til å begå overgrep mot individer må være begrenset ”til en viss grad.”

 

Men selv dette litt halvblasse forsvaret av individet – den minste minoritet – mot flertallets makt, ble møtt med fordømmelse fra venstresiden. Tidligere leder av Rød Ungdom Mimir Kristjansson var i debatt med Røe Isaksen meget kritisk til en slik form for begrensning av demokratiet.

 

Begrunnelsen hans var dog meget interessant, nemlig at århundrer med urettferdighet har skapt visse skjeve maktstrukturer i samfunnet, og det å begrense demokratiet er å la disse maktstrukturene få lov til å leve videre uhildet.

 

Åpenbart har Mimir helt andre forestillinger om hva rettferdighet er enn meg. Han mener for eksempel at det er urettferdig at folk blir født med forskjellig intelligens. Noen har flere naturgitte fordeler fra fødselen av enn andre, og dette vil han bruke demokratiet til å gjøre noe med. Mimirs forestilling av rettferdighet er altså at smarte, evnerike mennesker vingeklippes, knuses og ødelegges slik at de mindre begavete ikke skal føle misunnelse.

 

For meg er slike grove, stalinistiske overgrep mot individer helt horribelt. Det er en eksepsjonelt ond forestilling at et lite barn bringer urettferdighet inn i verden i kraft av å bli født. Tenk å mene at et menneske er ondt, ene og alene fordi det eksisterer! Hvilken pervers ideologi kan frembringe en slik monstrøsitet?

 

Likevel er det en høyst reell problemstilling at det eksisterer urettferdige maktstrukturer. Kvinner har for eksempel blitt reelt undertrykket, velferdsstaten har tilranet seg makt og særinteresser har blitt illegitimt tildelt privilegier. Hvordan avvikler man disse uten å bruke vold og overgrep slik Mimir ønsker? Finnes det virkelig ingen andre løsninger enn vold?

 

Overgrep og maktmisbruk som ligger mer enn en generasjon tilbake i tid kan man ikke gjøre noe med. Dagens hvite amerikanere har ingenting å unnskylde overfor dagens indianere eller dagens etterkommere av afrikanske slaver. Dagens hvite har ikke gjort noe galt, og dagens indianere og svarte har ikke blitt utsatt for systematiske overgrep.  Vi kan ikke omgjøre fortidens overgrep med nye overgrep mot uskyldige mennesker i dag.

 

Det eneste vi kan gjøre er å avskaffe illegitime lover som opprettholder maktstrukturene, og på den måten forhindre at de fornyer seg med vold. Maktstrukturer som ikke har livets rett vil da ha en tendens til å forvitre og kollapse over tid. En slik kollaps kan fremskyndes gjennom idé-spredning, noe som kan gjøres helt frivillig.

 

Høyresiden har aldri trodd på idéer, og derfor får de seg til å si slike merkelige ting som at noe er ”en vakker idé” uten å mene at den har noe med virkeligheten å gjøre. Venstresiden har derimot paradoksalt nok vært klar over idéenes makt, men samtidig insistert på at idéene skal gjennomføres med vold og ikke med overbevisning.

 

Når skal høyresiden lære seg at idéer er viktige? Og når skal venstresiden lære seg at dersom idéene er gode trenger man ikke å dytte dem ned i halsen på rettskafne folk med vold? Vi liberalister har i likhet med venstresiden forstått idéenes makt. Forskjellen er bare at vi har de RETTE idéene, og derfor har vi også virkeligheten på vår side. Høyresiden har ofte korrekte meninger, men har ikke ryggrad nok til å stå for idéene på moralsk grunnlag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende