Norske Talenter er over, med en flott vinner i sangtalentet Erlend, men jeg vil gjerne trekke frem tredjeplassen til 12 år gamle Nora Foss Al-Jabri. Nora har imponert hele Norge med sin stemme og sitt talent, og det hadde ikke sjokkert noen om hun hadde gått helt til topps.
I semifinalen valgte hun en av mine favorittsanger fra en av mine favorittfilmer, nemlig Gabriellas sang fra filmen "Så som i himmelen." Særlig teksten på sangen er helt usedvanlig i at den er en kjærlighetserklæring til egoet og til livet.
Det er svært sjelden at temaet i en film er egoisme, individualisme og søken etter lykken. Derfor var det en ekstra stor glede for meg å høre Nora synge stolt for full hals at "mitt liv er bara mitt!" Hør selv her:
Filmskaperen Kaj Pollack er nok ikke liberalist, men han har utvilsomt en usedvanlig god livsfølelse. Den amerikanske filosofen Ayn Rand gjorde den glimrende observasjonen at alle mennesker har ubevisst en usagt filosofi på følelsesnivået, det hun kalte en "sense of life." Dette er en følelse av hva som er godt og hva som er ondt i livet. Det betyr at det man får energi og inspirasjon av å høre eller se på forteller noe om hva slags filosofi og verdier man har.
At Nora gjorde et slikt sangvalg kan tyde på at hun har livet som en veldig stor verdi for henne. Mer interessant er det hva dommer Thomas Giertsen sa om sangen etterpå: "jeg må si at jeg er litt overrasket over det låtvalget. Hvis jeg skal være helt ærlig synes jeg det var en litt rar tekst å høre fra deg med din alder, men det er greit. Hvis du kommer til finalen synes jeg du skal velge en annen sang."
Hva slags verdier må man ha for å la seg bli nedstemt av en sang hvor budskapet er at "mitt liv er bara mitt"? Hva slags "sense of life" må man ha for å mislike en sang som hyller livet og søken etter lykken? Svaret er at man må være altruist. Altruismen fordømmer jo nettopp friheten, egoismen og livet.
Jeg håper Nora ikke lar seg trykke ned av slike som Thomas Giertsen som fordømmer livet, lykken og friheten. Nora har utvilsomt en god livsfølelse og den bør hun holde på så lenge som hun kan.
5 kommentarer In " A sense of life "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.
mai 10th 2008 at 11:17 am
“Hva slags “sense of life” må man ha for å mislike en sang som hyller livet og søken etter lykken? Svaret er at man må være altruist. Altruismen fordømmer jo nettopp friheten, egoismen og livet.”
Jeg savner argumentene, Onar Åm. Hvorfor må man være altruist for å mislike en sang som hyller livet og søken etter lykken? Hvorfor fordømmer altruismen friheten, egoismen og livet?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2008 at 2:01 pm
“Altruisme” kommer i fra det latinske “alter” som betyr andre eller annet. Altruismen står altså i direkte motsetning til egoismen. Egoismen setter EGOET som høyeste verdi, mens altruismen setter ANDRE høyere enn en selv.
Dette betyr selvfølgelig også at altruismen står i motsetning til individuell frihet, for hvis DU gjør som DU vil, da neglisjerer du din plikt til å ofre deg selv for ANDRE.
Altruismen står selvfølgelig også i motsetning til søken etter lykken, for også dette er egoistisk. Hvis DU søker etter DIN lykke, ja, da neglisjerer du din plikt overfor alle andre, i følge altruismen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2008 at 2:53 pm
Jeg tolket ikke Thomas Giertsen dithen at han ble nedstemt av tekstens innhold og mislikte selve sangen.
Gabriella, som sangen handler om, har gått gjennom litt av hvert i livet (mishandling osv). Dette har ført til en ny selvinnsikt og innstilling til livet: “Mitt liv er bara mitt”; hun skal ikke la seg kontrollere av andre lenger. Men veien til denne innsikten har vært lang, og det er vel nettopp dette Giertsen sikter til med sin kommentar, slik jeg forstår ham. Han mener gjerne det er litt “feil” at en jente så ung som Nora synger en slik sang, hun er for ung til å kunne identifisere seg med Gabriella.
Jeg ser poenget til Giertsen, men selv er jeg ikke enig med ham. Jeg mener Nora klarte på en flott måte å gjøre sangen til sin egen, og “gi teksten liv” som Mia Gundersen kommenterte. Det er jo en nydelig sang, og jeg synes det er flott at Nora valgte den.
“Nora har utvilsomt en god livsfølelse og den bør hun holde på så lenge som hun kan” – helt enig, Åm!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2008 at 4:08 pm
Jada, jeg tenkte på dette jeg også. Men tenk deg litt om: finnes det NOEN tekster som en 12-åring, eller en 14-åring eller en 16-åring kan synge med troverdighet? På Norske Talenter sang altså ungdom rutinemessig om den store kjærligheten, samlivsbrudd osv. Er DETTE tekster som er troverdig for en 12-åring å synge? I finalen sangNora “Anthem” fra Chess, en musikal som handler om geopolitisk storspill mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Giertsen reagerte overhodet ikke på denne sangen, selv om Nora er født etter Sovjetunionens fall.
Hva var det med Gabriellas sang som skilte den fra alle andre sanger som ikke i utgangspunktet passer for barn, som fikk Giertsen til å reagere på *akkurat* denne? Svaret er at det eneste unike med denne sangen som skiller den fra alle andre sanger er at den handler om frihet, individualisme, egoisme og søken etter lykken. Åpenbart er det derfor DETTE Giertsen reagerte på.
Personlig mener jeg at ei jente på 12 år har BEDRE forutsetning enn mange andre til å synge en sang med et slikt tema. Egoisme er naturlig, og barn har ofte en voldsom livsglede som de mister som eldre etter hvert som de blir trykket ned av den rådende altruistiske filosofien i landet. En måte å forstå Gabriellas sang på er at hun endelig kastet fra seg altruismens åk og gjenfant sin barnlige glede over å eksistere. Hvorfor er det mindre troverdig at et barn som aldri har mistet denne livsgleden synger et slikt budskap?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 10th 2008 at 4:22 pm
Jeg har sett dette klippet mange, mange ganger. Det er en fantastisk sang, og jeg forstår ikke hvorfor den ikke skulle passe til en tolvåring.
hun synger noe sånt som at “mitt liv er bare mitt”.
At hennes liv bare skal være hennes er imidlertid ikke noe hun kan virkeliggjøre alene, og det er her moraliteten kommer inn. Det er et moralsk krav til alle andre: “Jeg har en egenverdi”.
Gabriellas liv blir hennes eget i det de andre anerkjenner hennes moralske krav om å ikke krenke henne, og i det disse anerkjenner hennes krav om å betrakte alle handlinger som til nå har krenket henne som umoralske.
Dette skal de gjøre enten de vil eller ikke, fordi de de setter Gabriella ikke som høyere enn seg selv, men som likeverdig. Kun den anerkjennelse som kommer fra individer som du betrakter som likeverdig med deg selv er en form for anerkjennelse som er sterk nok til å sikre at ditt liv faktisk bare er ditt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende