Thalgar har kommet en kommentar som fortjener en egen bloggpost som svar, for det tar opp viktige temaer. SVeren Åse forteller at fredelig, frivillig hjelp ikke fungerer i praksis hvorpå jeg svarte: “med andre ord, sosialister er veldig solidariske men BARE med andres penger?” Thalgar svarte følgende til dette:
Her har du svaret:
“The Monkeysphere is the group of people who each of us, using our monkeyish brains, are able to conceptualize as people. If the monkey scientists are monkey right, it’s physically impossible for this to be a number much larger than 150.”…
“”Why should I feel bad for them? I don’t even know those people!””
“Exactly. This is so ingrained that to even suggest you should feel their deaths as deeply as that of your best friend sounds a little ridiculous. We are hard-wired to have a drastic double standard for the people inside our Monkeysphere versus the 99.999% of the world’s population who are on the outside.”
http://www.cracked.com/article_14990_what-monkeysphere.html
Altså: Ein kan godt ha eit abstrakt ønske om at andre skal få hjelp, pengar, o.s.b. – men det er svært lite sannsynleg at det skjer i noko særleg omfang. Eg oppfordrar deg til å koma opp med suksesshistoriar om velferdssystem basert utelukkande på frivillige bidrag.
Eit skattebasert system, spesielt eit system som alle får noko ut av, har den fordel at det ikkje krev spesielle offer eller initiativ frå einskildmennesket. Sidan naboen betaler den same skatten, kjem du ikkje dårlegare ut enn han gjennom å vera snill. Gjennom å få ting ut frå felleskassa er det og lettare å gje til dei fattige i same slengen.
Poenget er: Menneska er sjølvinteresserte og kan ikkje ha like stor sympati for alle. Difor kan ein ikkje basera eit funksjonelt velferdssystem på enten sympati for andre eller på individuelle offer. Berre eit system der alle betaler er haldbart i lengda. Ingen har lyst til å vera “the sucker” som betaler for noko medan dei andre slepp unna.
Som biologisk realist er jeg selvfølgelig fullstendig klar over “the monkeysphere” og dens betydning for menneskelig atferd, men akkurat som i spørsmål om gener, IQ, kjønn og rase forholder vi liberalister oss veldig annerledes til denne type fakta enn progressive nasjonalsosialister. Kollektivister tolker alltid inn biologiske fakta i en kollektivistisk ramme, og “the monkeysphere” er ikke noe annerledes. Vi mennesker diskriminerer, vi er egoistiske vesener og er derfor langt mer velvillige overfor folk vi kjenner og har et forhold til enn totalt ukjente. Hva er kollektivistenes respons? Jo, vi trenger et førerprinsipp. Vi trenger en elite av forståsegpåere som er mye mer empatiske enn den generelle befolkningen. Vi trenger en landsfader som bryr seg like mye om alle i hele landet, ikke bare sin egen snevre lille apekattsfære.
Heldigvis finnes det guder i blant oss slik som Thalgar og Åse som er så visjonære og så mye bedre enn alle andre mennesker at de klarer å sprenge apekattsfæren og bry seg om hele verden. Ja, de bryr seg til og med om miljøet og om stakkars druknende isbjørner. Så store i hodet er disse menneskene at de har plass til hele verden.
Men akk, ikke alle er så flotte og fantastiske mennesker som Thalgar og Åse. De er så få, så få. De står der oppe fra sin høye hest og ser ned på en menneskehet som fra et gudeperspektiv ser ut som en tarvelig gjeng med egoistiske apekatter som bare klarer å bry seg om maks 150 mennesker. Å! Hadde bare hele verden vært som dem så hadde verden vært et bedre sted med evig søskenskap. Men slik er det jo ikke. De står så alene, så alene, disse gudene. Heldigvis vet de råd: hvis folk ikke er født mer empatiske enn apekatter kan de TVINGES til å leve opp til den gudommelige standarden til Thalgar og Åse, og vips så er et par Førere født.
Individualismens syn på apekattsfæren
Men som individualist har jeg et helt annet perspektiv på apekattsfæren enn kollektivistene. Jeg erkjenner at alle mennesker helt naturlig står seg selv nærmest, og at individet er desidert flinkest til å ta vare på seg selv og sine nærmeste. Vi danner virkelig individualistiske sfærer rundt oss: vi er oss selv nærmest, dernest kommer venner og bekjente, dernest nasjon og kultur, dernest menneskeheten og til slutt vårt ytre miljø. Hele vår evolusjonære arv har optimalisert oss mennesker for å leve i disse individualistiske sfærene. Milton Friedman fanget inne denne sannheten i følgende observasjon om pengebruk som han delte inn i fire kategorier:
1. egne penger som vi bruker på oss selv
2. egne penger som vi bruker på andre
3. andres penger som vi bruker på oss selv
4. andres penger som vi bruker på andre
Milton Friedman bruker apekattsfæren til å rangere effektiviteten på pengebruken. Siden vi bryr oss aller mest om oss selv bruker vi egne penger best når vi bruker dem på oss selv. Vi er ikke like flinke til å bry oss om andre som oss selv, men å bruke penger på andre med våre egne penger er fremdeles temmelig effektivt fordi vi må gi avkall på egne verdier. Andres penger er vi ikke like forsiktige med som våre egne fordi vi ikke merker konsekvensene av å sløse med andres penger. Likevel, når vi har en begrenset mengde med andres penger som vi skal bruke på oss selv velger vi tross alt å ikke sløse dem fullstendig. Men de pengene vi er desidert dårligst til å forvalte er andres penger som vi bruker på andre.
Hvilken måte å organisere samfunnet vårt tror du er mest effektivt gitt at vi alle fundamentalt sett er egoister? Jo, det samfunnet som fungerer desidert best er når alle beholder sine egne penger. (liberalisme) Disse pengene blir definitivt mest effektivt brukt, enten vi velger å bruke dem på oss selv eller til å hjelpe andre.
Det som fungerer desidert dårligst er kollektivt eierskap over alle ressursene, hvor alle/ingen eier alt/ingenting. (kommunisme) Dette er det systemet som er gjennomført i Nord-Korea. Der er det sultekatastrofe i dag. Folk fryser og sulter i hjel og lider stor nød. Vi har sovjetiske tilstander i Norge også, men hovedsaklig bare innen velferd (helse, skole, vann, renovasjon, pensjon) og det er nettopp innen disse områdene at vi også ser den motbydelig ineffektive pengebruken og vanstyret.
Apekattsfæren viser seg også klart og tydelig hvilke samfunn som er varme og omtenksomme. Når du går til en privatlege og betaler med dine EGNE penger helt frivillig så er du privatlegens KUNDE. Han vet at hvis han ikke gjør en god jobb vil han miste deg som kunde. Du appellerer derfor til hans egeninteresse og dette gir deg derfor den beste mulige behandlingen. Du havner nesten helt innerst i apekattsfæren hans fordi han ved å gi DEG god behandling også egentlig gjør det beste for seg SELV. Det er nettopp derfor det liberalistiske samfunnet er så varmt og inkluderende.
Når du derimot går til en offentlig lege risikerer du å få en helt annen behandling. Du er ikke en kunde, men en arbeidsbyrde. Han jobber ikke for deg men for “fellesskapet” (staten). Han bruker ANDRES penger til å behandle deg med og han får ANDRES penger av staten, nesten uansett hvor god eller dårlig jobb han gjør. Du havner altså laaaaaaangt ute i apekattsfæren til denne legen. Noen leger er som Thalgar og Åse og klarer å gjøre en god jobb likevel. Men mange leger gjør ikke det. De bryr seg ikke om deg fordi de ikke har noen egoistiske incentiver til å gjøre det. Derfor møter du i det offentlige sjokkerende ofte kalde og kyniske mennesker som behandler deg respektløst og uverdig. Det er nettopp derfor det sosialistiske samfunnet er så kaldt og fremmedgjort.
Apekatt-veldedighet
Thalgar og Åse vil akseptere at dette generelt er sant, men vil likevel peke på at apekattsfæren gjør at folk faller utenfor. Hvordan i alle dager kan vi oppnå de gudommelige ambisjonene til Thalgar og Åse hvis vi apekatter bare får lov til å tenke på våre 150 nærmeste? Vi trenger derfor et sosialistisk sikkerhetsnett i tillegg til markedsøkonomien. De er altså korporatister og ønsker blandingsøkonomi.
Min første innvending er at selv om Thalgar og Åse har guddommelige fantasier om et utopisk samfunn hvor alt er bra og INGEN har det vondt på noen som helst måte så har de faktisk ikke rett til å påtvinge sine religiøse drømmer på alle oss andre. Vi ER ikke engler, vi er jordiske vesener laget av kjøtt og blod. Vi har begrensninger og selv om vår sfære er mye større enn andre dyrearters sfære er vi likevel ikke guder. Biologiske, naturlige, begrensete vesener. Første steg til å skape et godt samfunn er å erkjenne at man ikke kan tvinge mennesket til å være mer enn det faktisk ER. Vi trenger et jordisk samfunn tilpasset oss som levende jordiske vesener, ikke en Edens barnehage som gudene i blant oss passer på og trimmer for å oppnå sine null-toleransemål.
Min andre innvending er at man kommer forbausende nær nirvana med apekatt-veldedighet alene. Jeg vil påstå at i et samfunn optimalisert for individualisme (liberalisme) vil det være FÆRRE som faller utenfor og FÆRRE ulykkelige enn i et hvilket som helst annet samfunn, inkludert det sosialdemokratiske. De aller, aller fleste mennesker har familie, slekt, venner, naboer og kollegaer og disse igjen har familie, slekt, venner, naboer og kollegaer. Du skjønner, selv om jeg bare har et begrenset antall mennesker i MIN apekattsfære har alle de andre i apekattsfæren min litt andre apekattsfærer enn det jeg selv har. De overlapper. Alle apekattsfærer er bundet sammen i et globalt nettverk av apekattsfærer!
En urban myte sier at alle mennesker på planeten er bundet sammen gjennom en kjede på kun 7 mennesker. Vel, dette er ikke helt sant, men det er NESTEN sant. Du kan stort sett komme deg via bekjentskap fra en hvilken som helst person på planeten til en hvilken som helst annen i løpet av 15-20 ledd. Derfor er det nesten alltid hjelp å oppdrive for folk i større eller mindre grad kun via apekatt-sfærene.
Det er klart at hjelpen som gis til familie og venner er mye større enn hjelpen vi gir til vilt fremmede, men heldigvis er det slik at jo flere ledd man kommer vekk fra et menneske, jo flere mennesker er det som kan hjelpe. Etter 20 ledd har man faktisk nådd hele verden. Derfor ser vi blant annet at det kom enorme mengder frivillig hjelp til folk på Haiti som ble rammet av jordskjelv, eller folk i Indonesia som ble rammet av tsunami. Når veldig, veldig, veldig mange mennesker bryr seg bittelitt blir det likevel mye hjelp ut av det.
Videre har vi spredningseffekten: venneanbefalinger. Ta en kikk på Facebook (som er en digitalisert versjon av apekattsfærene). Se hvordan folk inviterer hverandre til å delta i grupper for og mot alle mulige ting. Det globale sammenvevde nettverket av apekatt-sfærer har den effekten at informasjon spres viralt via nettverket, og dermed blir i realiteten apekatt-sfærene forstørret og forsterket.
Et av de nettverkene som jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er Kiva, som er et mikrolån-nettverk som forbinder fattige gründere i uland med pengesterke middelklassemennesker i rike land i Vesten. Du kan velge deg ut individer som du ønsker å låne en liten slant til. Fattige mennesker ser ut til å være fantastisk flinke å betale gjeld, mye flinkere enn i Vesten. Det eneste jeg har å utsette på Kiva er at de ikke fullt ut utnytter potensialet som egeninteressen gir. Det er nemlig ikke rente på disse lånene. Du taper ingenting på låne penger til fattige gründere, men du tjener heller ingenting. Dermed gir Kiva slipp på muligheten å plassere fattige gründere helt innerst i apekattsfæren til millioner av mennesker i Vesten. Hadde de gjort dette ville det garantert vært mye mer kapital tilgjengelig for fattige. Men i mellomtiden er Kiva en måte å hjelpe på som koster lite og ingenting og som samtidig gjør at de man hjelper kan ha en stolthet over å bli myndiggjort og stolt på til å ta ansvar for eget liv, helt i tråd med individualismen. (PS: per i dag har ca 700.000 mennesker lånt ut ca 125 millioner dollar via Kiva til fattige)
Hva gjenstår egentlig da?
Forestill deg et 100% individualistisk samfunn, der hvor ALLE ressurser plasseres så nært sentrum av apekattsfærene som mulig. Du tar deg av dine penger, jeg tar meg av mine. Historien viser at et slikt samfunn er ekstremt effektivt og skaper enorm velstand for alle. (jfr. USA 1870-1913) Det er et samfunn hvor flest mulig mennesker klarer å bære sin egen vekt, og hvor flest mulig mennesker strutter over av overskudd, glede og velvilje. (punkt 1 i Friedmans liste) Det er også et samfunn hvor færrest mulig mennesker har behov for bistand og et samfunn hvor bistanden blir organisert på den desidert mest effektive måten (punkt 2 i Friedmans liste) Hva gjenstår egentlig da av problemer? Hvorfor er ikke dette godt nok for sosialister?
Svaret er at sosialister ser på seg selv om guder som er mye bedre enn alle andre. De stiller himmelske krav og selv om de skulle erkjenne at alt det jeg har sagt er sant vil de likevel forkaste det og hevde at en viss grad av sosialisme er nødvendig fordi det samfunnet jeg har beskrevet ikke er PERFEKT ut i fra en guddommelig standard. Noen VIL falle utenfor og det holder ikke. Hvis så mye som en eneste person i hele verden kan falle utenfor i det samfunnet jeg nettopp har beskrevet rettferdiggjør dette totalitære virkemidler.
Videre vil det samfunnet jeg har beskrevet inneholde en god del sosiale forskjeller fordi folk er født med forskjellige evner, og dette kan ingen sosialister akseptere fordi for dem er et samfunn fullt av avvikere den største synd på denne jord. Sosialistene vil her ty til totalitære virkemidler for å utjevne avvikerne med jorden. De mest ekstreme av dem tyr til tvangssterilisering, statlige avlsprogrammer og konsentrasjonsleirer, mens de ikke fullt så ekstreme sosialistene nøyer seg med å undertrykke de ressurssterke i skolen og forsøke å løfte opp de ressurssvake til over sitt naturlige nivå, og på tilsvarende vis holde de ressurssterke i samfunnet nede med høye skatter og overføre disse til de mindre ressurssterke. Samme mål, forskjellige virkemidler. De mest ekstreme sosialistene tar makten med revolusjon og danner et diktatur med et rendyrket Fører/elitestyre, mens de ikke fullt så ekstreme sosialistene nøyer seg å forsøke å få flertallet til å støtte førerne og elitene gjennom demokratiske valg. Samme system (fascisme), men forskjellig grad.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende